Tilbake til "Klag på 1-2-3"

Unntak hele dokument – klart misvisende inntrykk

KLAGE OVER HEMMELIGHOLD AV OPPLYSNINGER

Dato for avslag:
Sak/dokument:

Avslaget er hjemlet i offentleglova § 12 bokstav a, om unntak for resten av dokumentet. Vi ønsker å påklage vedtaket.

Unntaksbestemmelsen som avslaget viser til er knyttet til opplysninger, ikke hele dokument. Dette er ment å skulle være en endring i lovverket innført med offentleglova av 2009, til forskjell fra offentlighetsloven av 1970. Vi vil i den forbindelse vise til ”Rettleiar til offentleglova” på side 69 under punkt 5.2:

”Ved praktiseringa av § 12 er det viktig å vere merksam på at reglane i den nye lova som knytter unntakshøvet til opplysningar, er innførde for å oppnå auka innsyn, og at det klare utgangspunktet er at resten av dokumentet skal vere offentleg. Offentleglova § 12 må ikkje praktiserast slik at dette utgangspunktet blir undergrave.”

Vi vil deretter påpeke at offentleglova § 12 bokstav a er en snever unntaksregel som kun skal gjelde i de tilfeller der resten av dokumentet alene ”vil gi eit klart misvisande inntrykk av innhaldet”.

Her vil vi vise til Justis – og politidepartementets ”Rettleiar til offentleglova”, s. 70, punkt 5.2:

”Det er ikkje tilstrekkeleg etter dette alternativet at resten av dokumentet til ein viss grad gir eit misvisande inntrykk, den misvisande effekten må vere «klar». Føresegna gir såleis eit nokså snevert unntakshøve for resten av dokumentet. I vurderinga må ein leggje vekt på om feilaktige slutningar på grunnlag av dokumentet kan skade enkeltpersonar eller vesentlege interesser elles. Det avgjerande er om innhaldet i dokumentet isolert, etter at det er gjort unntak, typisk gjennom overstryking av visse opplysningar, objektivt sett er klart misvisande samanlikna med innhaldet i det fullstendige dokumentet. Eventuell fare for at media eller andre vil kunne kome til å referere innhaldet på eit misvisande vis har ikkje noko å seie i denne vurderinga så lenge resten av dokumentet rimelegvis ikkje kan gi grunnlag for mistydingar.”

Så lenge ikke en vesentlig del av vedkommende dokument er unntatt fra innsyn, og det fortsatt går frem av sammenhengen hva de unntatte opplysninger dreier seg om, kan en neppe si at dokumentet gir et åpenbart misvisende bilde av innholdet. Det er altså ikke etter denne bestemmelsen tilstrekkelig til å unnta hele dokumentet fra innsyn at helhetsinntrykket blir skjevt fordi det ikke er offentlig i sin helhet.

Vi minner også om at det bare kan gjøres unntak der det er et reelt behov for unntak som veier tyngre enn det generelle hensynet til offentlig innsyn. Dette er et grunnleggende prinsipp som både følger av plikten til å utøve ”meirinnsyn” (§11) og som Stortinget vektla i sin behandling av offentleglova i Innst. O. nr. 41 (2005-2006) punkt 2.4.2:

”F l e r t a l l e t legger til grunn at lovgivers intensjon var og fortsatt er, at man på tross av mulig hjemmel til å nekte innsyn likevel skulle vurdere å gi innsyn dersom det ikke ville være betenkelig. F l e r t a l l e t legger til grunn at forvaltningen har en plikt til å vurdere meroffentlighet. Det må i denne sammenheng tas hensyn til lovgivers intensjon om åpenhet som hovedregel. F l e r t a l l e t mener at forvaltningen må ha vurdert om det foreligger en mulig skadefølge hvis den likevel ikke finner at meroffentlighet kan forsvares. Terskelen for å nekte innsyn bør etter f l e r t a l l e t s oppfatning være høy.

F l e r t a l l e t registrerer at meroffentlighetsregelen i gjeldende lov foreslås videreført. F l e r t a l l e t er tilfreds med at meroffentlighetsregelen foreslås styrket ved at det blir presisert i loven at forvaltningen ved meroffentlighetsvurderingen skal foreta en avveining av hensynene som taler for og imot offentlighet, samtidig som forvaltningen oppfordres til å gi innsyn dersom hensynene som taler for offentlighet veier tyngst. Etter f l e r t a l l e t s syn er det meget viktig at meroffentlighet alltid blir vurdert, og at det selv om det er adgang til å gjøre unntak likevel gis innsyn i tilfeller der det ikke er et reelt og saklig behov for å nekte innsyn. De foreslåtte presiseringer vil etter f l e r t a l l e t s syn ivareta at loven praktiseres i samsvar med disse retningslinjene.”

Vi tillater oss også å minne om at den nye offentleglova har et klart mål om mer åpenhet rundt forvaltningens saksdokumenter. Dette følger direkte av lovens formålsparagraf, § 1, og er uttalt både i lovens forarbeider og i Justisdepartementets veileder, punkt 1:

”Det mest sentrale føremålet med den nye lova er å styrke retten til innsyn i saksdokument i forvaltninga. Den nye offentleglova utvidar på fleire område retten til innsyn samanlikna med offentlegheitslova 1970 ved at lova omfattar fleire verksemder, og inneber ei utviding av kva slag informasjon det kan krevjast innsyn i. Vidare er høvet til å gjere unntak frå innsyn innsnevra. Dessutan blir har den som krev innsyn fått sterkare rettar under sakshandsaminga av innsynskravet. Samtlige bestemmelser i offentleglova må tolkes i lys av dette.

På bakgrunn av ovenstående ber vi om en ny vurdering av avslaget.

Hvis avslaget fastholdes, ber vi om en utvidet begrunnelse for avslaget i tråd med offl. § 31(2), der en både begrunner hvorfor en mener § 23(1) gir hjemmel for unntak, og angir de hovedhensyn som har vært avgjørende i vurderingen av å nekte innsyn.

Vi ber samtidig om at klagen oversendes klageinstans ”uten ugrunna opphold”, slik som er kravet i offl. § 32. Hvis klageinstans er Kongen i statsråd, ber vi om å bli kontaktet før klagen oversendes. Dette for å ha muligheten til å bringe saken inn for Sivilombudsmannen.

 

Med hilsen

Tilbake til "Klag på 1-2-3"