Tilbake til "Klag på 1-2-3"

Klage over publiseringsforbud

Anke over publiseringsforbud

Viser til kjennelse fra retten datert …  Vi ønsker å anke denne kjennelsen.

Prinsipalt ber vi om at hele publiseringsforbudet oppheves.
Subsidiært – dersom forbudet blir stående – ber vi om at pressen gis utskrift i tråd med straffeprosesslovens § 28 a, annet ledd.

Publiseringsforbudet
Offentlig innsyn i – og kontroll med – dommer og andre rettslige avgjørelser er et grunnleggende element i vårt demokrati. Derfor er hovedregelen at rettsavgjørelser er offentlige og kan gjengis offentlig. Forbud mot offentlig gjengivelse bør derfor forbeholdes tilfeller og for de opplysninger hvor dette er strengt nødvendig og proporsjonalt.

HVIS DET ER EN SAK OM BARNEFORDELING ELLER EKTESKAPSLOVEN: Domstolloven har egne regler for publisering fra rettsavgjørelser som reguleres av barneloven eller ekteskapsloven, jf. § 130 (3): «I saker etter ekteskapsloven eller barneloven og i saker mellom ektefeller eller fraskilte om fordeling eller tildeling av formuen, kan rettsavgjørelser bare gjengis offentlig i anonymisert form.»

Vi stiller spørsmål ved om det er grunnlag for å innføre ytterligere begrensninger utover det som følger av loven.

Domstolloven § 124 første ledd bestemmer at rettsavgjørelser som utgangspunkt og hovedregel kan gjengis offentlig. Det samme følger av EMK artikkel 6 nr. 1 og SP (FN-konvensjonen om sivilie og politiske rettigheter) artikkel 14 nr. 1. Formålet er å sikre offentlig kontroll med, og mulighet for kritikk av, rettergangen og rettslige avgjørelser, jf. Rt-2011-824 avsnitt 13 og Rt-2011-570 avsnitt 16 med videre henvisninger. Begrensninger i adgangen til publisering må veies opp mott dette formålet.

Begrensninger er i denne saken begrunnet med fornærmedes personvern. Dette må veies opp mot behovet for uavhengig kontroll på dette området. FYLL GJERNE INN HER HVORFOR DET ER VIKTIG MED UAVHENGIG KONTROLL I AKKURAT DENNE SAKEN-

Sak LA-2012-105882 – RG-2012-987, der Norsk Redaktørforening fikk medhold i anke over publiseringsforbud av sedeligsak. Lagmannsretten fant at det skulle være adgang til anonymisert referat, og at media skulle gis utskrift av dommen. Jeg viser til følgende sitat fra kjennelsen:

Kravet om at rettsavgjørelser skal være offentlige er et fundamentalt rettsstatsprinsipp, og må også ses i lys av EMK artikkel 10 . Det skal derfor meget sterke grunner til for å beslutte totalforbud mot offentlig gjengivelse, jf. Rt-2007-518 avsnitt 17. I avsnitt 16 i samme avgjørelse uttales blant annet:

«Et forbud mot offentlig gjengivelse av en rettsavgjørelse på grunnlag av hensynet til privatlivets fred må være begrunnet i behovet for å beskytte siktede, fornærmede eller andre involverte mot at opplysninger om personlige eller andre private forhold blir gjort offentlig kjent. Hvorvidt en slik beslutning skal treffes, og hvor omfattende den i tilfelle skal gjøres, beror på en avveining av allmennhetens – herunder pressens – behov for innsyn, og de berørtes interesser i at slike opplysninger ikke blir spredt.»

Dersom avgjørelsen inneholder opplysninger om mindreårige, må også Barnekonvensjonens krav iakttas, blant annet de som følger av artikkel 16 om barnets rett til beskyttelse av sitt privatliv. Lagmannsretten finner det klart at hensynet til fornærmede tilsier at tingrettens dom bare kan gjengis offentlig i anonymisert form, jf. Rt-2007-518 avsnitt 18 og Rt-2011-570 avsnitt 22. Tingretten har imidlertid av hensyn til fornærmede gått lenger enn dette. Det er bestemt at hele dommen unntatt domsslutningen skal være unntatt offentlighet. Dommen inneholder opplysninger om fornærmede – som er mindreårig – av personlig og privat karakter, som han er svært engstelig for at skal bli allment kjent. Lagmannsretten har forståelse for fornærmedes standpunkt, men finner at omstendighetene i denne saken ikke skiller seg vesentlig fra de som ikke sjelden vil være situasjonen i saker om alvorlige seksuallovbrudd mot barn. De hensyn som begrunner prinsippet om offentlighet i strafferettspleien, gjør seg gjeldende med styrke i slike saker (vår utheving). Lagmannsretten finner at hensynet til fornærmede er tilstrekkelig ivaretatt ved at dommen bare tillates gjengitt i anonymisert form. Ved den konkrete avveiningen har lagmannsretten, tillegg til de avgjørelser som er omtalt ovenfor, funnet veiledning i Rt- 2002-151. Mediene har krav på utskrift av dommen uten anonymisering etter straffeprosessloven § 28 a annet ledd og har selv ansvaret for å følge de begrensninger som er satt ved eventuell omtale av dommen, Rt-2011-570 avsnitt 23.»

Selv om rettsavgjørelsen inneholder opplysninger om midreårige av personlig og privat karakter, mener altså lagmannsretten at det ikke var grunnlag for ytterligere begrensninger utover anonymitet. Dette tilsier en svært høy terskel for å nedlegge begrensninger utover anonymitet, fordi dette er et område der det er særlig viktig at den uavhengige kontrollen gjennom bressen fungerer.

Utskrift:
Selv om man fastholder publiseringsforbudet, mener vi pressen må gis utskrift etter en konkret vurdering, jf. straffeprosesslovens § 28 (3).

Som støtte for et slikt syn viser vi til Forskrift om offentlighet i rettspleien § 10 der det fremgår at mediene har rett til innsyn i avgjørelsen, selv om det er nedlagt forbud, jf. også kommentaren til denne bestemmelsen: «Domstolene skal legge rettsavgjørelser i pressemappen selv om det foreligger helt eller delvis forbud mot offentlig gjengivelse, jf. tredje ledd. Forbudet skal gjøres kjent for pressen. Dette kan for eksempel skje ved at kopien gis påskrift om forbudet, eller ved at beslutningen legges ved rettsavgjørelsen. Det vil sjelden være behov for å anonymisere rettsavgjørelser i forhold til pressen, jf. drøftelsen under punkt 4.5.2 i rundskrivet del 1.»

Videre viser vi til LA-2014-26646, som gjaldt anke over beslutning om sladding av de fornærmedes navn og fødselsdato i utskrift av straffedom til pressen.
Her uttaler lagmannsretten følgende om at mediene ikke får domsutskrift:

«Lagmannsretten er enig med den ankende part i domstolloven § 130 ikke gir hjemmel for den sladding som er foretatt. En beslutning om sladding av domsutskrift må i tilfelle forankres i straffeprosessloven § 28, jf. Bøhn, Domstolloven kommentarutgave, side 570 flg.
Etter som saksforholdet er klart, finner lagmannsretten det hensiktsmessig å realitetsbehandle anken framfor å oppheve tingrettens dom på grunn av uriktig lovanvendelse.
I kommentarutgaven side 571 er presisert at hovedregelen er at enhver kan kreve utskrift av rettsavgjørelser, og at det ikke er noe til hinder for at det blir gitt utskrift av avgjørelser som helt eller delvis er underlagt referatforbud. Fra Justisdepartementets rundskriv G-2001-22 om adgangen til å gjøre seg kjent med og få utskrift av rettslige avgjørelser er gjengitt følgende fra side 24:
«Å gi utskrift av rettsavgjørelser til dem som henvender seg til domstolen og ber om dette, er derimot ikke offentlig gjengivelse. Det gjelder selv om den det gis utskrift til er en journalist eller annen som kan tenkes å gjengi avgjørelsen offentlig, for eksempel til redaktøren av en domssamling eller Lovdata. Domstolen kan altså etter en konkret vurdering gi utskrift av avgjørelser som er forbudt offentlig gjengitt uten å anonymisere avgjørelsen. Ved vurderingen av om det er forsvarlig å overgi en avgjørelse uanonymisert, vil det være naturlig å legge vekt på faren for misbruk eller uheldig spredning av avgjørelsen. Normalt må det antas som forsvarlig å overlate nødvendig anonymisering til Lovdata og redaktør av domssamling. Det samme vil gjelde overfor pressen (vår utheving)».
Det følger også av Høyesteretts praksis at pressen normalt har krav på usladdede domsutskrifter selv om det er gitt anonymiseringspåbud. Kravet gjelder ikke ubetinget, men unntaksbestemmelsen i straffeprosessloven § 28 tredje ledd praktiseres strengt, jf. Rt-2002-151 og Rt-2011-570, avsnitt 23.
I saken her foreligger ikke opplysninger om at det er fare for misbruk eller uheldig spredning av avgjørelsen ved at den ankende part mottar usladdet utskrift av avgjørelsen. Lagmannsretten peker også på at saken for de aktuelle fornærmede nok er ubehagelig, men ikke av de mest belastende.
Lagmannsretten konkluderer med at de fornærmedes frykt for identifisering, under hensyn til anonymiseringspåbudet og sakens art, ikke gir tilstrekkelig grunn til å fravike hovedregelen om at pressen har krav på usladdet kopi av dommen.»

Tilbake til "Klag på 1-2-3"