Tilbake til "Klag på 1-2-3"

Du er journalist og får ikke utskrift av en fengslingskjennelse

Anke over forbud mot offentlig gjengivelse,

Subsidiært anke over beslutningen om å ikke gi mediene utskrift av fengslingskjennelsen.

Vi viser til tingrettens avgjørelse av ..  om at fengslingskjennelsen i sak.. er underlagt forbud mot offentlig gjengivelse. Vi viser også til at medier har blitt nektet utskrift og innsyn i kjennelsen. Vi mener det er svært betenkelig og uheldig at man velger å fravike meroffentlighetsprinsippet i denne saken, og ber retten endre sin vurdering.

Publiseringsforbudet
Offentlig innsyn i – og kontroll med – dommer og andre rettslige avgjørelser er et grunnleggende element i vårt demokrati. Dette gjelder ikke minst innsyn i avgjørelser som innebærer frihetsberøvelse. Innsyn i slike kjennelser er nødvendig som grunnlag for en uavhengig kontroll med arbeidet til politi og påtalemyndighet i konkrete saker, og kan bidra til å korrigere eller utfordre et bilde som er skapt i offentligheten av tiltaltes skyld. Forbud mot offentlig gjengivelse bør derfor forbeholdes tilfeller og for de opplysninger hvor dette er strengt nødvendig og proporsjonalt. Vi stiller spørsmål ved om disse vilkår er oppfylt i dette tilfellet.

Minner også om at forbud mot offentlig gjengivelse kan gis «hele eller deler» av en rettsavgjørelse, jf. Dstl § 130 første ledd. I lys av dette og på bakgrunn av det vi har sagt over, ber vi retten vurdere om det er nødvendig å fravike offentlighetsprinsippet for hele kjennelsen, eller om man kan begrense inngrepet til enkelte opplysninger som må unntas av de hensyn som begrunnet unntaket. Vi ber om at retten vurderer dette, slik at offentlig gjengivelse i alle fall kan skje i så stor grad som mulig, f.eks. slik at det gis anvisning på hvilke konkrete opplysninger som ikke kan gjengis offentlig.

Innsyn/utskrift til mediene:
Det er fast praksis at mediene får tilgang til fengslingskjennelser selv om det nedlegges begrensninger mot offentlig gjengivelse. Oslo tingrett har fulgt denne praksisen de siste 10 årene, og flere andre tingretter har eksplisitt gitt uttrykk for at de følger tilsvarende praksis. En slik praksis er helt i tråd med anbefalinger fra Justisdepartementet i rundskriv om offentlighet i rettspleien, Rundskriv G-22/01, se § 8 og merknad til denne:

”Med unntak av kjennelser som blir avsagt i saker som omhandlet i straffeprosessloven § 100a, jf. tredje ledd, samt kjennelser om anonym vitneførsel, jf straffeprosessloven § 28 femte ledd, kan domstolen imidlertid etter en konkret vurdering også gi utskrift av andre kjennelser. I praksis vil dette særlig være aktuelt for fengslingskjennelser. Etter de nye lovreglene kan fengslingskjennelser gjengis offentlig såfremt ikke retten uttrykkelig har besluttet det motsatte.”
Samme anbefaling er gitt i håndboka ”Dommerne og mediene”, der et heter: ”Andre kjenneleser, som fengslingskjennelser, kan settes i pressemapper hvis det ikke er betenkelig av hensyn til etterforskning eller personvern”(2013:76).

Mediene har fått tilgang til fengslingskjennelser knyttet til bla. straffesaken mot Eirik Jensen, selv om kjennelsen var underlagt begrensninger etter domstolloven § 130, og selv om mediene som utgangspunkt ble nektet utskrift. Etter klager fra flere medier, valgte retten å snu etter samtlige fengslingsmøter og for samtlige fengslingskjennelser som ble avgitt. Innsyn i disse kjennelse ga mediene et bredere grunnlag for å utøve uavhengig kontroll, samtidig som at opplysninger som av legitime hensyn (først og fremst hensynet til etterforskningen) ikke skulle ut, ble holdt tilbake. Foruten de rettssikkerhetsmessige hensyn for den som er utsatt for frihetsberøvelse, styrker det muligheten til å gi en korrekt fremstilling av saken i sin helhet, fordi man har et bredere grunnlag til å referere og kommentere saken.

Politiets etterforskning og straffeforfølgningen av saker som vi her står overfor er av stor samfunnsmessig interesse, noe som i seg selv er et argument for mest mulig åpenhet.

Vi viser også til kjennelse fra Frostating lagmannsrett, 21.4.2014, der lagmannsretten enstemmig kom til at beslutningen om å nekte pressen utskrift, måtte omgjøres, vi viser til følgende sitat:

Straffeprosessloven § 28 fjerde ledd regulerer tilfeller hvor utskrift skal nektes. Det gjelder for opplysninger som er unntatt fra innsyn i medhold av blant annet straffeloven § 242 a og saker hvor retten ellers har pålagt hemmelighold. Det er ikke tilfelle i vår sak, slik at vurderingstemaet blir om det er grunnlag for å nekte pressen eller media for øvrig innsyn i avgjørelsene.

Spørsmålet er så om det bør gis anledning til utskrift for pressen og for media for øvrig slik at avgjørelsene gjøres tilgjengelig på lukket pressesider. Det er som det er påpekt, praktisert en vidtgående adgang til at media gis utskrift, men slik at innholdet ikke kan formidles videre. Det avgjørende vil da være om pressen eller media for øvrig i sitt journalistiske arbeid slik som politiet påpeker kan komme til å gjøre bruk av sin kunnskap på en måte som kan skade etterforskningen. Dette gjelder særlig tidlig i etterforskningsfasen. Som en av forsvarene peker på vil media i tilfelle offentliggjøring ha bredere kunnskap om saken samlet sett enn den enkelte forsvarer. På den annen side har etterforskningen nå pågått i mer enn en uke. Det har også skjedd en ikke uvesentlig avklaring i og med at drapsofferet nå er funnet og identifisert. Lagmannsretten viser også til at de klausulerte opplysningene som er omtalt i kjennelsen totalt sett er begrensende.

Pressen og media for øvrig har en klar interesse i å ha tilgang til opplysninger i straffesaker, for å ivareta sin samfunnsoppgave. De opplysninger som de får hånd om, skal ivaretas ut [fra] presseetiske krav, og under redaktøransvar. Ut fra en avveining av de ulike hensyn finner lagmannsretten at utskrift kan gis. Det understrekes at opplysningene som kjennelsene inneholder ikke kan gjengis offentlig. Det forutsettes at pressen er seg sitt ansvar bevisst slik at opplysningene heller ikke på annen måte brukes slik at etterforskningen kan skades. Det vises særlig til at pressen og media for øvrig har kunnskap som den enkelte forsvarer ikke har tilgjengelig, noe som krever særlig varsomhet.

Denne saken sier for det første at når utskrift ikke skal nektes etter straffeprosessloven § 28, blir vurderingstema om det er grunnlag for å nekte innsyn. Videre har mediene en klar og beskyttelsesverdig interesse i å få tilgang til opplysninger i straffesaker, for å ivareta sin samfunnsoppgave, selv om det innebærer at mediene får tilgang til opplysninger som kan skade etterforskningen hvis de publiseres.

At mediene kan få tilgang til opplysninger som er underlagt publiseringsbegrensninger, støttes også av Lagmannsretten i Agder i sak 2014-26646. Denne gjaldt utskrift at straffedom til pressen, men prinsippet er det samme. Her uttaler retten:

I kommentarutgaven side 571 er presisert at hovedregelen er at enhver kan kreve utskrift av rettsavgjørelser, og at det ikke er noe til hinder for at det blir gitt utskrift av avgjørelser som helt eller delvis er underlagt referatforbud. Fra Justisdepartementets rundskriv G-2001-22 om adgangen til å gjøre seg kjent med og få utskrift av rettslige avgjørelser er gjengitt følgende fra side 24:
«Å gi utskrift av rettsavgjørelser til dem som henvender seg til domstolen og ber om dette, er derimot ikke offentlig gjengivelse. Det gjelder selv om den det gis utskrift til er en journalist eller annen som kan tenkes å gjengi avgjørelsen offentlig, for eksempel til redaktøren av en domssamling eller Lovdata. Domstolen kan altså etter en konkret vurdering gi utskrift av avgjørelser som er forbudt offentlig gjengitt uten å anonymisere avgjørelsen. Ved vurderingen av om det er forsvarlig å overgi en avgjørelse uanonymisert, vil det være naturlig å legge vekt på faren for misbruk eller uheldig spredning av avgjørelsen. Normalt må det antas som forsvarlig å overlate nødvendig anonymisering til Lovdata og redaktør av domssamling. Det samme vil gjelde overfor pressen». Det følger også av Høyesteretts praksis at pressen normalt har krav på usladdede domsutskrifter selv om det er gitt anonymiseringspåbud. Kravet gjelder ikke ubetinget, men unntaksbestemmelsen i straffeprosessloven § 28 tredje ledd praktiseres strengt, jf. Rt-2002-151 og Rt-2011-570, avsnitt 23.

Vi mener videre medienes rett til innsyn i fengslingskjennelsen, har vern etter den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) art 10. Det følger av praksis fra den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) og Høyesterett at EMK artikkel 10 får anvendelse i saker av stor allmenn interesse og betydning. Så lenge det er snakk om en sak av allmenn interesse, opplysningene foreligger (og ikke må fremskaffes av myndighetene) og det er pressen som ber om innsyn, vil artikkel 10 få anvendelse. Det kan her vises til Rt-2013-374 avsnitt 44:

De avgjørelsene som jeg har gjennomgått, viser at artikkel 10 i hvert fall er gitt anvendelse der pressen ber om innsyn i saker av legitim allmenn interesse, forutsatt at det er tale om innsyn i opplysninger som allerede foreligger.» Dette er ytterligere stadfestet ved flere avgjørelser fra EMD som er avsagt etter Høyesteretts avgjørelse, blant annet Youth Initiative for Human Rights mot Serbia av 25. juni 2013 og Österreichische Vereinigung zur Erhaltung, Stärkung und Schaffung mot Østerike av 28. november 2013. Har man først vern etter EMK art 10 er det nektelse av innsyn som må begrunnes. Tingretten må godtgjøre at vilkårene i artikkel 10 annet ledd er oppfylt før nektelse av innsyn vil være lovlig. Her oppstilles tre vilkår: Inngrepet må være foreskrevet ved lov, det må være begrunnet i et av de uttømmende opplistede formålene i annet ledd, og inngrepet må være nødvendig i et demokratisk samfunn.

Slik vi ser det, er nødvendighetskravet ikke oppfylt i nærværende sak. Det følger av praksis fra EMD og Høyesterett at nødvendighetskravet betyr at det må foreligge et tvingende samfunnsmessig behov («pressing social need») for å gjøre inngrep i ytings- og informasjonsfriheten. For å avgjøre om nødvendighetskravet er oppfylt, må det foretas en konkret vurdering av sakens allmenne interesse veid opp mot eventuelle hensyn som taler mot innsyn. Jo større allmenn interesse saken har, jo vektigere mothensyn må foreligge før nødvendighetskravet er oppfylt.

Ettersom fengslingsmøtet gikk for lukket rett, har mediene ikke hatt mulighet til å utøve sin kontrollerende funksjon på vanlig måte ved å overvære rettsforhandlingene. Politiet er også svært tilbakeholdne med opplysninger.

En av pressens viktigste roller er å ha en kontrollerende funksjon overfor maktfaktorer i samfunnet, samt å beskytte enkeltmennesker mot overgrep fra myndigheter og andre. Denne essensielle rollen som «offentlig vaktbikkje» er fremhevet i en rekke dommer fra EMD og Høyesterett, og er begrunnelsen for at media er gitt et særskilt vern etter artikkel 10.

Åpenhet er en forutsetning for at media skal kunne utøve en av sine viktigste roller i et demokratisk samfunn – nemlig rollen som «offentlig vaktbikkje» som driver uavhengig kontroll med de som utøver makt i samfunnet, eksempelvis domstoler og politi. Og åpenhet bidrar til tillit til den maktutøvelse domstolene forvalter. «Hemmelige begrunnelser» kan derimot skape grobunn for mistillit og spekulasjon rundt domstolenes maktutøvelse.

 

Tilbake til "Klag på 1-2-3"