HOVEDFORHANDLING: Åpne dører i saker med unge involverte

I malene som er publisert på presse.no om åpenhet i rettsvesenet forutsettes det at saken det gjelder har offentlig interesse, og det er inkludert setninger om dette i tekstene I de fleste sakene bør det presiseres tydelig og konkret hvorfor du mener det er offentlig interesse i saken, og hvorfor du mener det er viktig at det kan omtales. I enkelte av malene er det foreslått hvor dette kan plasseres. Dette er markert tydelig med “***”.

Merknaden kan sendes til retten i forkant av rettsmøtet, eller leses opp før spørsmålet om lukkede dører skal behandles.

Oppsummering for muntlig fremføring i retten: 

• Utgangspunktet er at rettsmøter skal skje for åpne dører og at rettsavgjørelsene kan gjengis offentlig. Prinsippet er nedfelt i domstolloven § 124, og er et grunnleggende rettssikkerhetsprinsipp som følger av Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6 nr. 1 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 nr. 1.
• Åpenhet gir muligheten for å følge med på hva som skjer og derigjennom kontrollere domstolenes avgjørelser og praksis.
  
• Hvis det er gode grunner for å lukke, be domstolen vurdere om behovet for beskyttelse kan ivaretas med mindre inngripende virkemidler, feks ved et begrenset referatforbud. Forarbeidene til domstolloven sier at domstolen alltid skal vurdere minst inngripende begrensninger i offentlighetsprinsippet.
• Medienes særlige samfunnsrolle som er forankret blant annet i EMK artikkel 10 og Grunnloven § 100 tilsier at domstolen bør gi mediene tilgang til rettsforhandlingene selv om dørene lukkes, jf. ds. § 127. Dette vil ivareta behovet for å beskytte opplysninger og barn, og samtidig ivareta offentlighetsprinsippet og medienes mulighet til å utøve rollen som “offentlig vaktbikkje”. 
• Rettsavgjørelse fra Borgarting  (22-168536AST-BORG/03)  som gjaldt straffesak mot mindreårige, påpeker domstolen at hensynet til barn også kan tale for å ha pressen tilstede,  “Lagmannsretten legger til grunn at hensynet til tiltalte isolert sett taler for at pressen ikke gis adgang til å være tilstede under ankeforhandlingen. Hensynet til pressens funksjon som «public watchdog», som også utgjør en rettssikkerhetsgaranti for tiltalte, taler likevel i motsatt retning. Det foreligger tungtveiende grunner som tilsier pressen bør gis adgang til å være tilstede under ankeforhandlingen, slik saken her ligger an. Pressens tilstedeværelse er nødvendig for at den skal kunne ivareta sin funksjon i strafferettspleien, slik den ovenfor er beskrevet. Tiltalen er alvorlig og gjelder overtredelse av et straffebud med stor offentlig interesse. Dette, sammenholdt med tiltaltes unge alder, gjør at saken har en særlig offentlig interesse som tilsier at representanter for mediene bør gis anledning til å være tilstede under ankeforhandlingen til tross for lagmannsrettens beslutning om lukkede dører.”
•  Dommerforeningens dommerhåndbok «Dommerne og mediene» (2012), side 64, der foreningens medieutvalg uttaler at «dommerne bør ha som et utgangspunkt at man alltid vurderer hvorvidt det bør praktiseres meroffentlighet der det er adgang til det». Samme sted vises det også til forslaget fra en arbeidsgruppe under Domstoladministrasjonen som i 2010 foreslo å lovfeste plikten til å vurdere meroffentlighet i domstolloven ny § 124a, og som er tatt med i utkast til ny domstollov som har vært på høring i 2019 (se note 52, og 53 i håndboken.)Mediene er forpliktet på Vær Varsom-plakaten som skal sikre varsomhet ved all publisering. Den stiller særlig krav til varsomhet ved omtale av kriminalsaker på et tidlig tidspunkt, private forhold, og opplysninger om mindreårig. I flere saker har domstolen ansett dette som et tilstrekkelig vern.
  
• Advare mot at det nedlegges totalt referatforbud (hvis mediene får være til stede) da dette vil ha samme effekt for pressen som lukkede dører, og være et uforholdsmessig inngrep i ytringsfriheten. Lagmannsretten har tidligere, i LB-2021-70392, slått fast at domstolene må vise stor tilbakeholdenhet med referatforbud.
  
• Den allmennpreventive virkningen av straff muliggjøres bare hvis offentligheten faktisk får kjennskap til forholdene det gjelder og den påfølgende straffeforfølgingen.
• Et begrenset referatforbud fra domstolenes side kan feks omfatte navn og andre identifiserende opplysninger. 

 

Utkast til skriftlig innspill til retten:
For ordens skyld viser vi til Borgarting lagmannsretts kjennelse 17-062837SAK-BORG/04 for pressen, og presseorganisasjonenes, adgang til å uttale seg om (og anke) avgjørelser om offentlighet i hovedforhandlinger.

Prinsipalt ber vi om at saken går for åpne dører. Subsidiært ber vi om at den går for lukkede dører, men med presse tilstede etter domstolloven § 127, eventuelt med et referatforbud utelukkende knyttet til de involvertes identitet og identifiserbare opplysninger. 

Prinsipalt: Åpne dører:
Utgangspunktet er at rettsmøter skal skje for åpne dører og at rettsavgjørelsene kan gjengis offentlig. Prinsippet om offentlighet i rettspleien er nedfelt i domstolloven § 124, og er et grunnleggende rettssikkerhetsprinsipp som følger av Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6 nr. 1 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 nr. 1. Formålet med dette prinsippet er blant annet å sikre offentlig kontroll med og mulighet for kritikk av rettergangen, jfr. Rt-2007-521 avsnitt 12. 

I forarbeidene til domstolloven er det uttalt at retten i utgangspunktet ikke skal treffe avgjørelse om lukkede dører etter § 125 dersom den finner at det som kan gjøre lukkede dører ønskelig, effektivt vil kunne oppnås ved referatforbud, jf. Ot.prp. 55 (1997-1998). 

At rettsforhandlingene skal gå for åpen rett er videre ansett som så viktig at det er fastsatt i Grunnloven. Det må foreligge vektige grunner før det er anledning til å foreta innskrenkninger i offentlighetsprinsippet, jfr. Grunnlovens § 100 femte ledd: 

«Alle har rett til innsyn i dokumenta til staten og kommunane og til å følgje forhandlingane i rettsmøte og folkevalde organ. Det kan i lov setjast grenser for denne retten av omsyn til personvern og av andre tungtvegande grunnar.»

 forarbeidene til Grunnlovens § 100, St.meld. nr. 26 (2003 – 2004) side 143, er det formulert på følgende vis:

«Departementet vil (likevel) understreke at en grunnlovsfesting av offentlighetsprinsippet, sammen med en grunnlovsfesting av infrastrukturkravet, bør stå som en permanent oppfordring om å arbeide for en størst mulig grad av åpenhet i den lovgivningen som til enhver tid gjelder.» (vår utheving)

Dette viser hvor viktig lovgiver anser offentlighetsprinsippet for å være og at det derfor skal arbeides for mest mulig åpenhet. Tilsvarende er understreket i Ot.prp.nr.55 (1997-1998) der det i punkt 4.1 om offentlighet i rettergangen står følgende: 

 «Når loven åpner for at retten kan innskrenke offentligheten i gitte tilfeller eller ut fra gitte hensyn, betyr ikke dette at retten nødvendigvis bør gjøre dette. Det er viktig å fastholde utgangspunktet om en offentlig rettergang og bare beslutte innskrenkninger i konkrete tilfeller der dette er nødvendig. Ved konkrete vurderinger av om dørene bør lukkes, offentlig referat forbys etc, må retten alltid ta i betraktning de prinsipielle hensyn som taler for offentlighet og som lovens hovedregler bygger på.» (vår utheving)

En beslutning om begrensninger i offentligheten må videre oppfylle vilkårene i den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10 nr. 2 for å være lovlig. EMK artikkel 10 er gjort til norsk rett med forrang, jfr. menneskerettslovens § 3 jfr. § 2. Det følger av praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) og Høyesterett at EMK artikkel 10 får anvendelse i nærværende sak. Medias viktigste rolle i et demokratisk samfunn er å bringe frem informasjon av allmenn interesse og å være en «offentlig vaktbikkje». Denne særskilte samfunnsrollen er fremhevet i en rekke dommer fra EMD og Høyesterett, og er begrunnelsen for at media er gitt et særskilt vern etter EMK artikkel 10 om ytrings- og informasjonsfrihet. EMK artikkel 10 får anvendelse dersom media ber om innsyn i en sak av allmenn interesse. Dette følger av praksis fra EMD – særlig etter storkammeravgjørelsen Magyar Helsinki Bizottsag mot Ungarn av 8. november 2016 (18030/11), se avsnitt 157 flg. – og av praksis fra Høyesterett, jfr. Rt-2013-374 og Rt-2015-1467. 

At dørene lukkes helt eller at det ilegges et totalt referatforbud vil således være ulovlig dersom ikke vilkårene i artikkel 10 annet ledd er oppfylt. Artikkel 10 annet ledd oppstiller to hovedvilkår: Inngrepet må ha hjemmel i lov og være “nødvendig i et demokratisk samfunn”.  Slik vi ser det, er nødvendighetskravet neppe oppfylt i nærværende sak – i alle fall ikke så lenge disse hensynene kan ivaretas gjennom begrensninger i referatadgangen for identifiserbare opplysninger. 

Subsidiært – dørene lukkes, men mediene få være tilstede – domstolloven § 127: 

Hvis retten mener det er grunnlag for å lukke dørene, ber vi om at mediene får være til stede etter domstolloven § 127. Medienes særlige samfunnsrolle som er forankret blant annet i EMK artikkel 10 og Grunnloven § 100 tilsier at domstolen bør gi mediene tilgang til rettsforhandlingene selv om dørene lukkes. Dette vil ivareta behovet for å beskytte opplysninger og samtidig ivareta offentlighetsprinsippet og medienes mulighet til å utøve rollen som “offentlig vaktbikkje”. 

Ettersom saken involverer barn gjelder det særlige krav til beskyttelse. Barn har særlig rettigheter som er beskyttet av Grunnloven § 104 og Barnekonvensjonen artikkel 3 og artikkel 40. Dette er et relevant grunnlag  for å lukke dørene jf. domstolloven § 125 d. Samtidig kan barns krav på beskyttelse også være et argument for at pressen er til stede og kan ivareta sin kontrollfunksjon overfor domstolen. 

I en rettsavgjørelse fra Borgarting lagmannsrett i 2023 (22-168536AST-BORG/03) som gjaldt straffesak mot mindreårige, påpeker domstolen nettopp dette: 

“Barns særlige rettigheter som beskyttes av Grunnloven § 104 og Barnekonvensjonen artikkel 3 og artikkel 40, skal ivaretas. Det samme skal Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Det må gjøres en konkret vurdering av hensynene i den konkrete sak, og det må søkes å finne løsninger som ivaretar begge interessene. Det understrekes at hensynet til barnets beste og ivaretakelsen av grunnleggende rettigheter, også kan tale for å ha pressen tilstede.”

I avgjørelsen kom lagmannsretten til at dørene skulle lukkes, men at det forelå særlige grunner som tilsa at mediene skulle få adgang til å være tilstede etter domstolloven § 127. Det vises blant annet til pressens funksjon som public watchdog, jf. utdraget under:  

“Lagmannsretten legger til grunn at hensynet til tiltalte isolert sett taler for at pressen ikke gis adgang til å være til stede under ankeforhandlingen. Hensynet til pressens funksjon som «public watchdog», som også utgjør en rettssikkerhetsgaranti for tiltalte, taler likevel i motsatt retning. Det foreligger tungtveiende grunner som tilsier pressen bør gis adgang til å være til stede under ankeforhandlingen, slik saken her ligger an. Pressens tilstedeværelse er nødvendig for at den skal kunne ivareta sin funksjon i strafferettspleien, slik den ovenfor er beskrevet. Tiltalen er alvorlig og gjelder overtredelse av et straffebud med stor offentlig interesse. Dette, sammenholdt med tiltaltes unge alder, gjør at saken har en særlig offentlig interesse som tilsier at representanter for mediene bør gis anledning til å være tilstede under ankeforhandlingen til tross for lagmannsrettens beslutning om lukkede dører.”

Det samme kom Borgarting lagmannsrett til i sak 17-155481SAK-BORG/04, hvor det ble lagt til grunn at hensynet til barnets beste ikke nødvendigvis går foran offentlighetshensynene etter EMK artikkel 10:

 “Ved vurderingen av om pressen skal gis adgang etter domstolloven § 127, må også EMK artikkel 10 nr. 2 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter vurderes. Slike vurderinger fremkommer ikke av den relativt knappe begrunnelsen. De hensyn som tilsier lukkede dører, her hensynet til at tiltalte er under 18 år, vil normalt kunne ivaretas ved at det nedlegges et begrenset referatforbud, eventuelt at retten gir henstillinger til pressen om hvordan saken bør omtales og under henvisning til de presseetiske reglene som fremgår av Vær Varsom-plakaten. Når det gjelder hensynet til tiltalte og forholdet til Barnekonvensjonen art. 40, bemerker lagmannsretten at tiltalte har fått forklare seg for lukkede dører, jf. tingrettens kjennelse 2. oktober 2017. Hensynet til tiltaltes vern av privatliv og beskyttelse mot identifikasjon synes for øvrig å kunne ivaretas ved delvis referatforbud, eventuelt henstilling til referat i samsvar med de presseetiske regler.” (vår utheving)

Vi viser også til sak 19-033875SAK-BORG/04, hvor det fremgår at lagmannsretten stiller krav til konkrete begrunnelser for lukkede dører og referatforbud. Det holder ikke med generelle formuleringer og antakelser. I forbindelse med drøftingen av forholdet mellom Den europeiske menneskerettserklæringens artikkel 6 og FNs barnekonvensjon artikkel 40, konkluderer lagmannsretten:

«Det er for så vidt klart at det vil være større behov for å lukke dørene i saker hvor barn er tiltalt enn i saker mot voksne, men uansett må det foretas en nyansert vurdering basert på de konkrete forholdene i saken. Hensynet til barnet må veie tungt, men også hensynet til offentlig innsyn og offentlighetens informasjonsbehov må trekkes inn, herunder om lukkede dører er nødvendig eller om referatforbud er tilstrekkelig i den konkrete saken. 

Etter lagmannsrettens syn er det åpenbart ikke tilstrekkelig kun å vise til at tiltalte er barn, sammen med en generell uttalelse om at belastningen for barnet er slik at dørene må lukkes. Det kreves en mer konkret og nyansert begrunnelse. En slik begrunnelse mangler i tingrettens kjennelse. Det er heller ikke utdypet hvorfor domstolloven § 125 bokstav c (eventuelt) får konkret anvendelse i saken, annet enn at det generelt fryktes for at de tiltalte ikke vil ønske å forklare seg dersom retten ikke lukker dørene. Dette er også et helt allment argument som kan brukes i tilnærmet enhver straffesak.» (vår utheving)

Endelig vises det til Dommerforeningens dommerhåndbok «Dommerne og mediene» (2012), side 64, der foreningens medieutvalg uttaler at «dommerne bør ha som et utgangspunkt at man alltid vurderer hvorvidt det bør praktiseres meroffentlighet der det er adgang til det». Samme sted vises det også til forslaget fra en arbeidsgruppe under Domstoladministrasjonen som i 2010 foreslo å lovfeste plikten til å vurdere meroffentlighet i domstolloven ny § 124a, og som er tatt med i utkast til ny domstollov som har vært på høring i 2019 (se note 52, og 53 i håndboken.)

Referatforbud:
Adgangen til å ilegge helt eller delvis referatforbud er regulert i domstolloven § 129 andre ledd bokstav a og b. Bestemmelsen fastsetter at retten kan forby offentlig gjengivelse av forhandlingene i rettsmøte (a) når retten frykter at offentlig gjengivelse av forhandlingene vil kunne ha skadelig virkning på opplysningen av saken, eller (b) når rettsmøtet holdes eller kan holdes for lukkede dører. Bestemmelsen må tolkes og anvendes i lys av offentlighetsprinsippet, slik dette kommer til uttrykk blant annet i Grunnloven § 100 femte ledd, EMK artikkel 10 og EMK artikkel 6 nr. 1.

Pressens funksjon som kontrollør på vegne av offentligheten gjennom domstolloven § 127 begrenses om den ikke samtidig kan bruke noe av informasjonen den dermed tilegner seg, til å informere offentligheten. I LB-2021-70392 slo lagmannsretten fast det på denne måten:

“Et generelt forbud mot å referere opplysninger som fremkommer under hovedforhandlingen, vil gjøre det svært vanskelig å gi en dekkende, balansert og informativ omtale av saken.”

Et totalt referatforbud vil ha samme effekt for pressen som lukkede dører, og være et uforholdsmessig inngrep i ytringsfriheten. Lagmannsretten har tidligere, i LB-2021-70392, slått fast at domstolene må vise stor tilbakeholdenhet i slike tilfeller:

“Adgangen til mediedekning av rettsmøter er et grunnleggende prinsipp som skal ivareta allmennhetens informasjonsbehov og sikre mulighet for offentlig kontroll og kritikk av rettergangen. Det tilsier at det må vises stor tilbakeholdenhet med å oppstille fullt referatforbud.”

I saken fra 2023 (22-168536AST-BORG/03) skriver lagmannsretten følgende om å nedlegge referatforbud:

“Adgangen til mediedekning av rettsmøter er et grunnleggende prinsipp som skal ivareta allmennhetens informasjonsbehov og sikre mulighet for offentlig kontroll og kritikk av rettergangen. Fullt referatforbud bør derfor ikke ilegges med mindre tungtveiende grunner taler for dette. Et generelt forbud mot å referere opplysninger som fremkommer under ankeforhandlingen vil gjøre det svært vanskelig å gi en dekkende, balansert og informativ omtale av ankesaken.”

Et eventuelt referatforbud bør derfor begrenses til det som er strengt nødvendig, feks til å gjelde navn og identifiserende opplysninger. Hensynet til de involverte vil ivaretas av pressens egne etiske regler. I en presseetisk vurdering i denne saken vil flere punkter i Vær varsom-plakaten måtte vurderes, blant annet plikten til saklighet og omtanke (VVP punkt 4.1), respekt for privatliv (VVP punkt 4.3), varsomhet i forbindelse med identifisering i kriminalsaker (VVP punkt 4.7) og hensynet til barn spesielt (VVP punkt 4.8). 

Avslutningsvis vil vi bemerke at den allmennpreventive virkningen av straff muliggjøres bare hvis offentligheten faktisk får kjennskap til forholdene det gjelder og den påfølgende straffeforfølgingen. Offentlig omtale kan for eksempel føre til at andre forstår at det foreligger en oppdagelsesrisiko. Det kan også gi grunnlag for en opplyst debatt om straffeutmåling og straffeforfølgninger i Norge. Åpenhet har derfor relevans utover den enkelte sak.