Du nektes innsyn i en straffedom fordi du ikke har saksnummer
Krev innsyn etter straffeprosessloven § 28(2) (for innsyn i sivile saker, se eget klagebrev).
Det følger av denne bestemmelsen at «Enhver kan kreve utskrift av en dom i en bestemt straffesak så langt som det ikke gjelder forbud mot offentlig gjengivelse av dommen, eller, dersom det gjelder slikt forbud eller utskrift nektes etter fjerde ledd, innsyn i domslutningen.»
Slik vi forstår det er avslaget begrunnet med at vi ikke har oppgitt saksnummer. Dersom det foreligger et forbud som gjør det nødvendig å nekte innsyn, ber vi om at grunnlaget for dette oppgis i form av en lovhjemmel.
Et krav om å oppgi saksnummer, er ikke i tråd med de føringer som er gitt bla. i håndboka til Den norske Dommerforening «Dommerne og mediene». På s. 68 er krav om identifisering av en avgjørelsen et krav om at den må identifiseres på en slik måte at det er uproblematisk for domstolen å finne den fram. «Enklest skjer dette ved å oppgi saksnummer. Men en kombinasjon av andre opplysninger (dato for avgjørelsen, dommerens/aktors/forsvares navn, nærmere opplysninger om siktelsen/tiltalen, avgjørelsen osv.) kan også være tilstrekkelig. Det er ikke tilstrekkelig å bare oppgi siktedes navn.» Og videre:
«Kravet om identifisering er fordi utskriftsretten ikke skal kunne benyttes av noen til det formål å få frem forhold knyttet til bestemte navngitte enkeltpersoner, uten at man har noen kjennskap til forholdet fra før. Domstolen må derfor kunne forlange at det gis en omtrentlig angivelse av noe av det saken dreier seg om. Dette gjelder så vel presse som privatpersoner.»
En arbeidsgruppe nedsatt av domstoladministrasjonene i 2009 for å se på reglene om offentlighet i rettspleien, anbefalte å lovfeste prinsippet om meroffentlighet for spørsmål om dokumentinnsyn. Prinsippet om meroffentlighet innebærer en plikt til å vurdere innsyn selv om man ikke har krav på innsyn. Prinsippet er bla forankret i grl. § 100, slik at en lovfesting vil være en kodifisering av gjeldende rett, jf. følgende utdrag av arbeidsgruppas rapport, s. 46: «Ved å sammenholde reglene om når offentligheten har krav på et dokument, og om når det er forbudt å gi ut et dokument, ser en at retten har en vid adgang til å praktisere offentlighet i de tilfeller der allmennheten ikke har krav på innsyn/utskrift. (…) For å synliggjøre rettens vide adgang til å praktisere meroffentlighet, og dermed også motvirke forskjellsbehandling, bør det etter arbeidsgruppens mening innføres en generell regel om at retten plikter å vurdere meroffentlighet». Anbefalingen om å lovfeste meroffentlighet for tilgang til dokumenter i domstolen, er fulgt opp i en utredning om domstolloven som ble levert til Justisdepartementet før jul i 2014, der det også står følgende i punkt 16.3.3 s. 109: «Formålet er å tydeliggjøre forpliktelsen til å vektlegge hensynet til allmennheten generelt og pressen generelt [vil tro det her skal stå «spesielt», min kommentar]. Det har vært vurdert om bestemmelsen også burde tydeliggjøre pressens oppgaver, men det kan ikke være behov for å si dette særskilt», s. 109.
På denne bakgrunn ber jeg om at mitt krav om innsyn/utskrift av dommen vurderes på nytt, og at man i denne forbindelse også vurderer kravet opp mot plikten til å utvise meroffentlighet. I dette må det også ligge en plikt til ikke å stille så strenge krav til identifisering, at det blir nærmest umulig å gjenfinne saken. Et krav om saksnummer fremstå for oss som urimelig og ikke i tråd med de anbefalingene som er gitt fra bla. Den norske Dommerforeningen.
Ut i fra min beskrivelse av saken bør det være mulig for domstolen å identifisere saken. At det er en journalist som ber om innsyn, taler for at innsynskravet ikke er fremmet i skjikanehensyn. Vi følger dessuten Vær Varsom-plakaten, dvs. all identifisering skal være forenelig med god presseskikk. Medienes rett til innsyn i viktige dokumenter, har et særlig vern etter EMK art 10 lys av vår oppgave som offentlig vaktbikkje, jf. bla (HR-2013-00641-A (sak nr. 2012/1069))