Fengslingskjennelse: Begjæring om omgjøring over publiseringsforbud

I malene som er publisert på presse.no om åpenhet i rettsvesenet forutsettes det at saken det gjelder har offentlig interesse, og det er inkludert setninger om dette i tekstene I de fleste sakene bør det presiseres tydelig og konkret hvorfor du mener det er offentlig interesse i saken, og hvorfor du mener det er viktig at det kan omtales. I enkelte av malene er det foreslått hvor dette kan plasseres. Dette er markert tydelig med “***”. 

I en begjæring til retten i saker som dette bør det bemerkes konkret om det er forhold i kjennelsen som ikke er sensitive for etterforskningen. 

Begjæringen sendes normalt til domstolens e-postmottak. Be om at den sendes videre til dommeren som behandler saken.

UTKAST: 

Begjæring om omgjøring av forbud mot offentlig gjengivelse av fengslingskjennelse grunnet etterforskningshensyn

Vi begjærer med dette omgjøring av forbudet mot offentlig gjengivelse av fengslingskjennelsen i **SAKSNUMMER**. 

Vi ber om at dette omgjøres, da vi ikke kan se at kravene til et slikt forbud er tilstede. Subsidiært ber vi domstolen vurdere om det er grunnlag for å nedlegge delvis forbud mot offentlig gjengivelse, slik at referatforbudet begrenses til de mest kritiske opplysningene. 

Hvis begjæringen ikke tas til følge, ber vi om at begjæringen oversendes lagmannsretten som en anke.

Grunnlag: 

Tingretten har lagt ned forbud mot offentlig gjengivelse av kjennelsen med hjemmel i domstolloven § 130 første ledd bokstav b. I bestemmelsen heter det at retten kan forby at hele eller deler av en rettsavgjørelse gjengis offentlig hvis etterforskningshensyn tilsier det.

Utgangspunktet er at rettsmøter skal skje for åpne dører og at rettsavgjørelsene kan gjengis offentlig. Offentlighet i rettspleien er et grunnleggende prinsipp som følger av både Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6. Formålet med dette prinsippet er blant annet å sikre allmennhetens tillit til domstolsbehandlingen. Åpenhet tilrettelegger for offentlig kontroll med og mulighet for kritikk av rettergangen, jfr. Rt-2007-521 avsnitt 12. Offentlighetsprinsippet veier tungt i en sak av denne karakter og tilsier at samfunnet gis adgang til å følge rettsforhandlingene, så langt behovet for beskyttelse i tilstrekkelig grad kan ivaretas med mindre inngripende virkemidler, jf. EMK artikkel 6 nr. 1 og artikkel 10, jf. Grunnloven § 100. 

Begrensninger i retten til å gjengi fra en fengslingskjennelse er et unntak fra hovedregelen og krever gode grunner. 

I Rt. 2007 s. 518 er følgende lagt til grunn om den grunnleggende adgangen til å gjengi rettsavgjørelser: 

«Dette [adgangen til offentlig gjengivelse av rettsavgjørelser] er et grunnleggende rettssikkerhetsprinsipp, jf. blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6 nr. 1 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 nr. 1. Formålet med dette prinsipp er å sikre offentlig kontroll med og mulighet for kritikk av rettergangen, jf. [Rt. 2007 side 521].»

Av Rt. 2013 s. 207 (18) følger det videre at det skal «meget sterke grunner» for å beslutte totalforbud mot offentlig gjengivelse av en fengslingskjennelse. Og i Rt. 2007 s. 518 (12) la Høyesterett til grunn at terskelen for å beslutte totalforbud mot offentlig gjengivelse må være meget høy.

Vi minner også om det prinsipielle utgangspunktet som er formulert slik av Frostating lagmannsrett i LF-2008-192010: 

“Alle ledd i rettsforhandlingene skal være offentlige, dersom det ikke foreligger tungtveiende grunner for å gjøre unntak”.

Lagmannsretten la også vekt på:

“Offentlighetsprinsippet sikrer allmennheten innsyn i rettspleien og tilgang til rettsavgjørelser, noe som skal være medvirkende til en betryggende behandling. Bestemmelsen om offentlig rettergang er en av flere bestemmelser i menneskerettskonvensjonene som gir en garanti for den enkelte borgers rettssikkerhet.” 

I den nevnte avgjørelsen slo lagmannsretten også fast at eventuell forhåndsomtale og fare for forhåndsprosedering ikke er et grunnlag for forbud mot offentlig gjengivelse, og at «hvordan dette håndteres er et presseetisk spørsmål». Av særlig relevans for dette er punktene 4.5, 4.6 og 4.7 i Vær varsom-plakaten, som mediene pålegger seg selv å følge. 

Vi viser ellers til at Høyesteretts ankeutvalg flere ganger har kritisert forbud mot offentlig gjengivelse som har vært mangelfullt begrunnet (se HR-2014-2133-U og og HR-2015-2272-U). Det samme bemerker Bøhn i sin lovkommentar (Bøhn, Domstolloven, lovkommentar, § 240 note 6 (Juridika, 2021)): “Det kan synes som om domstolene av og til noe ureflektert forbyr offentlig gjengivelse av fengslingskjennelser.” 

Vi legger på denne bakgrunn ned en påstand om at forbudet mot offentlig gjengivelse oppheves, subsidiært at det begrenses til å gjelde de mest kritiske opplysningene.