Hei!

Dokumenter trenger ikke være merket «unntatt offentlighet» for å være unntatt offentlighet. Det er kun det reelle innholdet i dokumentet som er avgjørende. Dersom dokumentet er merket med unntatt offentlighet, er det bare en vurdering som ble gitt på skrivetidspunktet, mens innsyn skal vurderes når forespørsel er gitt.

Dersom dokumentet er unntatt offentllighet pga taushetsplikt, har de brutt taushetsplikten da de viste avisen dokumentet. Det er et viktig klageargument.

Slike saker inneholder ofte taushetsbelagte opplysninger. Jeg har ingen formening om det er tilfelle her. Det er verdt å merke seg at det som blir gjort som representant for det offentlige (sjef) ofte ikke kan kategoriseres som personlige forhold. Det er kun det som angår privatpersonen som er det.

Tusen takk for raskt og oppklarende svar. Det er mottaker av brevet som nekter innsyn, men det er ikke mottaker som har vist oss det. Brevet inneholder som sagt ikke sensitive opplysninger så vidt vi kan se, men snarere beskrivelser av forskjellige folks følelser i flere ulike situasjoner, som sagt både stabsmøter og gudstjenester – er dette å regne som taushetsbelagte opplysninger?

Vårt resonnement går ut på at denne saken handler om mennesker i offentlige verv og funksjoner, som sogneprest, kirkeverge, et folkevald fellesråd og så videre – har det ikke da almenn interesse når samspillet mellom disse ikke fungerer?

PS: Brevet ble vist til en redaksjonell medarbeider lenge før avisen gjorde forespørsel om innsyn. Det var således ikke stemplet eller merket «unntatt offentlighet» og ingen hadde gjort noen vurdering av dette på daværene tidspunkt. Er det da likevel å anse som brudd på taushetsplikten?

For å ta det siste først: de som håndterer taushetsbelagte opplysninger skal selv vurdere hva som er taushetsbelagt, og forholde seg til det. Dette er nærmere beskrevet i forvaltningslovens § 13. Den mest relevante delen av denne bestemmelsen vil nok her være første ledd, det som gjelder noens personlige forhold. Et viktig poeng her er at offentlighetslovens § 13 ikke er tilstrekkelig grunnlag for å unnta noe, de må henvise til en taushetsbestemmelse i annen lov. Er det forvaltningslovens paragraf som ligger til grunn, er det flere uttalelser fra bl.a. Sivilombudsmannen som tilsier at offentlig ansatte ikke har krav på et like sterkt vern som andre i slike saker, og uansett skal meroffentlighet vurderes, dvs – det skal vurderes om sakens innhold tilsier at hensynet til offentligheten må gå foran hensynet til personene som er involvert. Det er også slik at taushetsbelagt materiale kan utleveres dersom den/de som omfattes av taushetsplikten samtykker til dette, og forvaltningsorganet skal ved forespørsel forhøre seg om dette fra involverte parter. Utkast til samtykkebrev ligger på sidene våre under punkt 24 her: http://presse.no/offentlighet/klag-pa-1-2-3/

At det var hva, sa du? Meroffentlighet skal da ikke vurderes i saker om taushetsplikt – er opplysningene taushetsbelagt *skal* de unntas offentlighet. Offl § 13.1 er ikke en «kan»-regel, det er en «skal»-regel, og offl § 11 gjelder bare der det er «høve», altså anledning, til å gjøre unntak fra innsyn.

Det kan være greit å se på denne uttalelsen fra Sivilombudsmannen som omhandler kommunale ansatte: http://www.sivilombudsmannen.no/offentlighet-og-innsyn/dokumentinnsyn-forholdet-mellom-offentlige-ansattes-tjenesteshandlinger-og-taushetsplikt-for-noens-personlige-forhold-article2184-235.html

Sivilombudsmannen siterer i nevnte uttalelse seg selv, og sier bl.a.: «Opplysning om at en offentlig tjenestemann er ilagt tjenstlig reaksjon og det umiddelbare grunnlaget for reaksjonen, er på denne bakgrunn antatt ikke å være et personlig forhold i forvaltningslovens forstand. Det samme gjelder i utgangspunktet en privat parts karakteristikk av hvordan offentlige tjenestemenn utfører sitt arbeid.»»

Uttalelsen kommer ikke direkte til anvendelse, fordi slik jeg forstår det er det offentlige tilsatte som kritiserer presten for hans tjenestehandlinger. Like etterpå skriver Sivilombudsmannen: «Opplysninger om forhold knyttet til arbeidet kan imidlertid være omfattet av taushetsplikten hvis de røper noe nærmere om personlige egenskaper hos tjenestemannen.»

Rene referat av at «prest A gjorde X, Y, og Z under Æ» vil nok derfor ikke være taushetsbelagt. Slike omfattende klagebrev inneholder imidlertid svært sjelden rene referater – det er typisk en omfattende saus av handlingsreferat, karakteristikker, og følelser. Husk at referat av avsenders følelser også kan være taushetsbelagt, det er ikke bare prestens personlige forhold som er vernet men også de ansattes.

Man skal derfor ikke se bort fra at offl § 12 kan komme til anvendelse også — alle bestemmelsens tre alternativer er på bordet.

(Merk for øvrig at det er særskilte saksbehandlingsregler for kirkelige organer, herunder er klageretten noe innskrenket. Se kirkeloven § 38.)

Vi takker mange ganger for svært interessant informasjon og må nå virdere svært nøye hva vi som redaksjon skal foreta oss i saken.

Det er korrekt at brevet ikke inneholder spesielt mye referat – her er det veldig mye saus, ingen tvil om det.

Det er interessant, det som blir nevnt her om offentlig ansattes følelser: presten har nemlig ingenting imot at brevet blir offentliggjort, til tross for at hans karakter kan få noe hard medfart i så måte. Han frykter imidlertid at de andre ansatte, altså avsender av brevet, kan komme til å bruke dette som et brudd på taushetsplikten mot ham.

Igjen, tusen takk! Videre innspil vil også bli mottatt med tusen takk.

Hei Christer!

Hva mener du med at klageretten i kirkeloven er innskrenket?

Kirkeloven § 38 annet ledd fastslår:

«Vedtak i et lovbestemt kirkelig organ kan ikke påklages med mindre annet er særskilt bestemt. Vedtak etter offentlighetsloven som er truffet av menighetsrådet eller kirkelig fellesråd, kan påklages til bispedømmerådet. Vedtak etter offentlighetsloven som er truffet av bispedømmerådet, kan påklages til Kirkerådet.»

(Kirkerådets, og andre sentrale kirkelige organers, vedtak kan ikke påklages. Verdt å merke seg er at selve klageadgangen er ny fra 1.1.2012, før dette er det tvilsomt om det var noen rettslig klageadgang — offentlegforskrifta § 11 hadde en generell «uavhengig forvaltningsorgan->departement»-bestemmelse, men det er usikkert om den trumfet kirkelovens «kirkevedtak kan ikke påklages».)

Klageadgangen følger altså i sin helhet den kirkelige strukturen, uten klageadgang til mer «tradisjonelle» forvaltningsorganer som departementene og fylkesmennene (med ganske solid juridisk kompetanse og lang erfaring i å være klageinstans for innsynskrav).

Den innskrenkede klageadgangen gjelder bare Kirkens sentrale organer. Men siden klageadgangen i seg selv er ny bør man som klager være observant på at man kan møte en, skal vi si, mindre erfaren klageinstans.

Vil Sivilombudsmannen kunne ta slike saker etter at de er avgjort?

Den Norske Kirke er en offentlig etat, så den faller innenfor Sivilombudsmannens virkeområde.

Kirkens partsstilling for domstolene utøves såvidt jeg vet av staten v/FAD, med unntak av de tilfeller der man stevner «førsteinstansene» menighetsrådet og kirkelig fellesråd. Disse hører under kirkesognet, og kirkesognet har egen partsevne etter kirkeloven § 2.

Mitt poeng var at klageadgangen som ble satt i kraft fra 1.1.2012 for avslag etter offentlighetsloven, ikke er «innskrenket». Denne klageadgangen ble utredet og vedtatt etter at Norsk Redaktørforening minnet Justisdepartementet på at lovendring var nødvendig, i brev 18. desember 2009. Lovvedtaket skjedde i Stortinget i juni i fjor.

Når det gjelder klage til Sivilombudsmannen, så har det vært praksis i norske medier helt opp til nå at man har klage direkte til ombudsmannen ettersom der ikke var noen klageadgang etter kirkeloven. Når den nå er på plass, er det selvsagt at ombudsmannen fortsatt kan se på saker, etter at klageadgangen er uttømt.

Ja, klageadgangen er utvidet i forhold til tidligere, men sett i sammenheng med resten av forvaltningen er den innskrenket — fordi de sentrale organene er unntatt.

Hei!

Det var i 2014 en sak i høyesterett som gjaldt åpning va en grav. Dette var etter at dte lokale kirkerådet hadde nektet åpning av grav, hvorpå saken ble klaget inn til Bjørgvin bispedømmeråd. Da disse fastholdt avgjørlsen, ble saken tatt inn for rettsystemet og endte altså i høyesterett. Kan man få innsyn i denne saksgangen hos kirke og Bispedømmerådet, og hvordan får man det?