Unntak pga forutsetning om hemmelighold

KLAGE OVER HEMMELIGHOLD

Avslag dato:
gjelder sak/dokument:

Avslaget er hjemlet i offentleglova § 20, 1.ledd bokstav b som gir rett til unntak ”av omsyn til Norges utanrikspolitiske interesser”, med henvisning til at Norge har plikt til å nekte innsyn fordi opplysningene er gitt under forutsetning av hemmelighold. Vi ønsker å påklage avslaget.

Innledningsvis tillater vi oss å minne om formålsparagrafen ( § 1) i offentleglova, som gir klare føringer for hvordan loven skal praktiseres:  ”Formålet med lova er å leggje til rette for at offentleg verksemd er open og gjennomsiktig, for slik å styrkje informasjons- og ytringsfridommen, den demokratiske deltakinga, rettstryggleiken for den enkelte, tilliten til det offentlege og kontrollen frå ålmenta. Lova skal òg leggje til rette for vidarebruk av offentleg informasjon.”

Lovgiver har lagt til grunn at de hensyn som er nevnt § 1 skal tillegges vekt som tolkningsmoment og ved tolkningstvil, jf. Innst.O.nr.41 (2005-2006) punkt 2.2: ”Komi t e e n viser til at en formålsbestemmelse først og fremst har betydning som en programerklæring og målsetning for loven. Men k omi t e e n vil fremheve at den også har en viktig betydning når det er tolkningstvil i forhold til andre bestemmelser i loven. Ved tvil om tolkning skal en prinsipielt sett falle ned på det som er mest i tråd med formålsparagrafen. Komi t e e n vil påpeke at man i forslaget til formålsbestemmelse mangler det viktigste og mest åpenbare formålet med loven, nemlig å skape tillit til forvaltningen.”

Unntaket i § 20 b gjelder opplysninger og ikke hele dokumenter. Med andre ord skal de opplysningene det er grunnlag for å unnta, tas ut av dokumentet, mens resten av dokumentet skal frigis. Dette følger direkte av ordlyden, og er framhevet både i forarbeider og i Justisdepartementets ”Rettleiar til offentleglova”.

I Justisdepartementets rettleiar er det videre presisert at unntak for opplysninger av hensyn til Norges utenrikspolitiske interesser, er ”presisert og snevra inn” sammenlignet med offentlighetsloven av 1970 (jf. s. 126).

Dette framgår også klart av Stortingets behandling av loven i Innst.O. nr. 41 (2005-2006), jf. punkt 2.7 Unntak for å ivareta utanrikspolitiske interesser mv, der komiteen uttaler:

”Komi t e e n er klar over at det på områder som har med utenrikspolitikk og andre avtaler av særlig nasjonal betydning, eksempelvis avtaler med andre land om utveksling av etterretningsinformasjon, er nødvendig med unntak av innsyn. Komi t e e n vil likevel påpeke at det samtidig skal vurderes om deler av informasjonen skal kunne gjøres tilgjengelig dersom dette ikke skader forholdet til andre land eller bryter avtaler om gjensidig fortrolighet. Komi t e e n vil begrunne dette med at åpenhet ofte er en forutsetning for befolkningens aksept og at det således er grunnlaget for tiltaket. Komi t e e n vil derfor presisere at de nødvendige unntaksbestemmelser skal nyttes med varsomhet” (vår utheving).

Vi ber derfor om at organet retter seg etter dette og foretar en ny vurdering av hvilke opplysninger det er grunnlag for å unnta.

Videre minner vi om at unntak begrunnet bokstav b forutsetter at de etterspurte opplysningene er mottatt under forutsetning av at de ikke skal offentliggjøres eller det følger av fast praksis at de skal holdes hemmelig. Vi ber om en nærmere angivelse av hva som er grunnlaget for at organet mener det foreligger en slik forutsetning. Vi viser her til offentleglova § 31(2) som gir rett til utvidet begrunnelse ved avslag.

Dersom organet mener forpliktelsen til hemmelighold følger av fast praksis, ber vi om at organet tar følgende utdrag fra Justisdepartementets rettleier (s. 132-133) med i sin vurdering:

”Kravet om at unntak må vere påkravd, vil likevel i praksis føre til at det oftare ikkje vil vere høve til å gjere unntak der det ligg føre ein fast praksis enn der det gjeld ei folkerettsleg plikt til hemmeleghald (fyrste ledd bokstav a). Ei rekkje statar fører no ein meir open utanrikspolitikk. Dette påverkar internasjonal praksis. Jamvel om det framleis ligg føre ein internasjonal praksis på eit område, vil det dermed ikkje i alle tilfelle vere fare for skadeverknader dersom det blir gitt innsyn i opplysningar som er omfatta av ein slik praksis.”

Det er videre et krav at unntak må være påkravd av hensyn til Norges utenrikspolitiske interesser. Ut i fra ordlyden er det altså ikke nok at det er ønskelig eller mest hensiktsmessig; unntak må være påkrevd. Justisdepartementet forklarer det slik på s.128 i sin ”Rettleiar til offentleglova: ”At unntak må vere «påkravd» inneber at det må eksistere ei verkeleg fare for at innsyn kan gje skadeverknader av eit visst omfang for norske utanrikspolitiske interesser. Fjerntliggjande og små farar for skadeverknader er ikkje tilstrekkeleg.”

Vi stiller spørsmål om det eksisterer en reell fare for skade dersom det gis innsyn i de etterspurte opplysninger. Vi minner også om at det er et generelt mål om mer åpenhet med den nye offentleglova, noe som både framgår av forarbeidene til lova (Ot.prp. 102 (2004-2005), og av lovens formålsparagraf (§ 1). Vi ber organet vurdere vårt innsynskrav i lys av dette, og at det foretas en ny vurdering av om det foreligger et reelt og saklig behov for unntak som veier tyngre enn offentlighetens krav og behov for innsyn i denne type opplysninger.

På bakgrunn av dette ber vi om en ny behandling av vårt innsynskrav. Dersom avslaget opprettholdes, ber vi om at klagen oversendes klageinstans uten ugrunna opphold med kopi til oss, jf. § 32(3). Hvis klageinstans er Kongen i statsråd, ber vi om å bli kontaktet før klagen oversendes. Dette for å ha muligheten til å vurdere om vi heller vil bringe saken inn til Sivilombudsmannen.

Med hilsen