Tilgang til bevis lagt fram i retten
I malene som er publisert på presse.no om åpenhet i rettsvesenet forutsettes det at saken det gjelder har offentlig interesse, og det er inkludert setninger om dette i tekstene (vi antar at pressen ikke har interesse av saker som ikke har offentlig interesse).
I de fleste sakene bør det presiseres tydelig og konkret hvorfor du mener det er offentlig interesse i saken, og hvorfor du mener det er viktig at det kan omtales. I enkelte av malene er det foreslått hvor dette kan plasseres. Dette er markert tydelig med “***”.
Her må det presiseres hvilke bevis en ønsker kopi av. En begjæring som dette vil normalt rettes til aktor i saken.
UTKAST:
Tilgang til bevis som er lagt fram i retten
Vi ber med dette om å få kopi av følgende bevis/dokumenter som er lagt fram i åpen rett i **SAK**:
*
*
Bakgrunn:
I Riksadvokatens veileder om innsyn i straffesaksdokumenter for andre enn sakens parter (2017) på side 19 heter det:
«For at journalister som følger saken skal kunne utføre sin oppgave på best mulig måte bør aktor vise imøtekommenhet overfor journalister som ønsker å låne kopi av dokumenter som fremlegges for retten og som ikke inneholder sensitive opplysninger utover det som fremkommer i åpen rett, når dokumentet gir informasjon som det er en fordel å ha skriftlig for å kunne gi en korrekt omtale, som eksempelvis talloppstillinger, tidslinjer, kart, utskrifter av kommunikasjon og presentasjoner av kommunikasjonskontroll, trafikkdata eller andre elektroniske spor».
Kopier av bilder og denne typen bevis blir derfor rutinemessig gitt innsyn i saker med offentlig interesse. I enkelte saker, som Berthueussen-saken som gikk i Oslo tingrett, ble bilder som ble lagt frem i retten for eksempel distribuert via NTB scanpix.
Det rettslige grunnlaget for innsyn i materiale som er lagt frem i retten er formelt sett påtaleinstruksen § 16-5 annet ledd (mens saken er pågående), sett i lys av politiregisterloven § 34 og EMK artikkel 10.
Grunnvilkårene for å få innsyn etter påtaleinstruksen § 16-5 annet ledd er at det foreligger “særlige grunner” og at det er “ubetenkelig av hensyn til sakens videre behandling”. At dokumenter er lagt fram i retten vil normalt gjøre at disse kravene er oppfylt. Professor Ragna Aarli skriver konkret om dette i “Offentlig rettergang” (2010) (s. 379):
“I vurderingen av om det foreligger en “særlig grunn”, er det et argument at opplysningene allerede er offentliggjort. Pressens innsyn vil kunne bidra til at referatet av opplysningene dokumentet tilfører saken blir mest mulig korrekt og fullstendig. Innsyn vil kunne tjene både kontroll-, sannhets-, tillits- og opplysningsfunksjoner av offentligheten”.
Det må også ses hen til at bestemmelsen stammer fra en tid da sakens dokumenter var et fysisk sett med papirer. Utlån var faktisk utlån, ikke elektroniske kopier som i dag. Ved utlån var det fare for at saksdokumenter forsvant. Terskelen ble derfor satt høyt.
At reglene er utdaterte, samt vanskelig tilgjengelig, er en av grunnene til at nevnte Aarli fikk i oppdrag fra justisdepartementet å utforme forslag til nye regler for dokumentoffentlighet i straffesaker. Forslaget ble levert i februar 2021. Der foreslås det en innsynsrett for pressen i dokumenter og bevis som er fremlagt for retten. Se kap 14.2.
Bestemmelsens ordlyd er foreslått slik (ny § 29 a i straffeprosessloven):
“Personer i oppdrag underlagt redaktøransvar etter medieansvarsloven har også rett til innsyn i (…) g) dokumentbevis som har vært fremlagt i offentlig hoved- og ankeforhandling.”
Noe av årsaken til forslaget er begrunnet slik av Aarli:
“Selv om Riksadvokaten anbefaler aktorer å være imøtekommende med å utlevere dokumenter som har vært fremlagt i åpen rett, hører slik imøtekommenhet til unntakene. Dagens regler framstår dermed som vilkårlige. En regel om rett til innsyn i dokumenter som har vært gjenstand for offentlig saksbehandling vil gi en mer forutberegnelig rettstilstand for alle parter.”
Aarlis utredning og forslag må etter vårt syn også få betydning ved tolkning av någjeldende rett. Grunnen til det er at bakgrunnen for forslaget er utviklingen i rettspraksis. Ordlyden i de norske bestemmelsene er i dag i utakt med rettsutviklingen i EMD og Høyesterett knyttet til ytringsfrihetsbestemmelsene EMK artikkel 10 og Grunnloven § 100. Dette redegjøres det for i kap. 7.6 i utredningen.
Sentralt i rettsutviklingen om myndighetenes positive forpliktelser etter EMK artikkel 10 står EMDs storkammerdom av 8. november 2016, Magyar Helsinki Bizottsag mot Ungarn (18030/11). Denne bekreftet og generaliserte hva Høyesterett allerede hadde utledet av tidligere EMD-praksis, jf. Rt-2013-374 og Rt-2015-1467.
De fire vilkårene som er oppstilt i den nevnte storkammerdommen for at staten skal ha en positiv forpliktelse til å gi pressen innsyn og la den kunne bruke informasjon til å fungere som offentlig vaktbikkje er uten tvil til stede i en sak som vår. Det innebærer at begrensninger må tilfredsstille inngrepsvilkårene i EMK artikkel 10 (2). Et avslag vil bare være rettmessig dersom vilkårene i EMK artikkel 10 nr. 2 er oppfylt. I dette tilfellet er det aktuelle vilkåret om avslaget er “nødvendig i et demokratisk samfunn”. Vi mener at dette nødvendighetskravet ikke er oppfylt i denne saken, og at en nektelse av innsyn vil kunne være i strid med EMK artikkel 10.