HOVEDFORHANDLING: Åpne dører når det anføres frykt for at offentlighet vil vanskeliggjøre sakens opplysning

I malene som er publisert på presse.no om åpenhet i rettsvesenet forutsettes det at saken det gjelder har allmenn interesse, og det er inkludert setninger om dette i tekstene (. I de fleste sakene bør det presiseres tydelig og konkret hvorfor du mener det er offentlig interesse i saken, og hvorfor du mener det er viktig at det kan omtales. I enkelte av malene er det foreslått hvor dette kan plasseres. Dette er markert tydelig med “***”.

Merknaden kan sendes til retten i forkant av rettsmøtet, eller leses opp før spørsmålet om lukkede dører skal behandles.

UTKAST:

Påtalemyndigheten har begjært lukkede dører i **SAK**.

Vi legger med dette ned påstand om at vitneførselen må gå for åpen rett, alternativt for lukkede dører med pressen til stede.

En slik løsning vil ivareta både hensynene en må anta ligger til grunn for statsadvokatens begjæring og offentlighetens interesser. Mer inngripende løsninger vil være et uforholdsmessig inngrep i ytringsfriheten og det grunnleggende prinsippet om åpenhet i rettspleien.

Overordnede bemerkninger:

Rettsmøter er, som domstolen er godt kjent med, som hovedregel offentlige. Offentlighetsprinsippet er forankret i Grunnloven § 95 som fastslår at rettergangen skal være rettferdig og offentlig, samt Grunnloven § 100 femte ledd og EMK artikkel 6 nr. 1 og samt domstolloven § 124 første ledd.

Dette skal blant annet sikre offentlig kontroll med og mulighet for kritikk av rettergangen og det offentliges myndighetsutøvelse. Borgarting lagmannsrett oppsummerte det slik i LB-2016-204654, en sak som omfattet vitneførsel informantvirksomhet:

«Det sentrale formålet bak prinsippet om offentlighet er å bidra til økt rettsikkerhet gjennom offentlig kontroll med og mulighet for kritikk av rettergangen. Også allmennhetens og partenes tillit til domstolene og rettergangen står sentralt».

Det ovennevnte prinsippet er understreket i flere avgjørelser fra Høyesterett, senest HR-2021-526-A.

Hvis dørene lukkes, har ikke pressen lenger muligheten til å kunne dekke, og drive kontroll med, rettergangen og den foregående myndighetsutøvelsen.

Pressens kontrollfunksjon, og myndighetenes positive forpliktelser etter EMK artikkel 10 i den sammenheng, har også blitt forsterket i nyere praksis fra EMD, først og fremst gjennom EMDs storkammerdom av 8. november 2016, Magyar Helsinki Bizottsag mot Ungarn (18030/11).

I dommen oppstilles det fire vilkår for at staten skal ha en positiv forpliktelse til å gi pressen innsyn og tilgang til informasjon etter EMK artikkel 10 nr. 1. Disse er:

* Formålet med innsynskravet – innsyn må være nødvendig for å kunne utøve ytringsfriheten.

* Opplysningenes karakter – informasjonen må være av offentlig interesse.

* Rollen til den som krever innsyn – vedkommende må være en «offentlig vakthund».

* Foreliggende og tilgjengelig informasjon – informasjonen må være lett tilgjengelig for myndighetene.

Alle disse vilkårene er etter vårt syn oppfylt i vår sak. Det er nødvendig for pressen å kunne overvære vitnemålet for å kunne oppfylle sin funksjon som «offentlig vakthund» i denne saken.

Pressen har etter vårt syn derfor et krav på tilgang etter EMK artikkel 10 nr. 1. Et inngrep i denne retten må være i tråd med EMK artikkel 10 nr. 2. Det relevante vilkåret i vår sak er at avslaget må være «nødvendig i et demokratisk samfunn». Dette innebærer et krav om proporsjonalitet. I HR-2021-526-A oppsummerte Høyesterett det slik (avsnitt 66-67):

“Det skal altså foretas en helhetsvurdering i den konkrete saken der det skal legges vekt på om det er proporsjonalitet mellom inngrepet og formålet, og på om begrunnelsen er relevant og tilstrekkelig.” (vår understrekning)

Vi mener at lukking av dørene eller et omfattende referatforbud vil være et uforholdsmessig inngrep i pressens rett til å motta informasjon i denne saken.

Det er snakk om spørsmål av stor samfunnsmessig betydning, hvor det allerede er rettet skarp kritikk mot myndighetsutøvelsen. Omtale av slike forhold, og å legge til rette for kontroll og kritikk, er helt i kjernen av pressens samfunnsoppdrag. Lukkes dørene i saker som dette, vil det også kunne få svært negative konsekvenser for allmennhetens tillit til påtalemyndigheten og domstolens myndighetsutøvelse.

Det må også legges vekt på at problemstillingene vi antar er relevante for bevisførselen allerede er omtalt i mediene. 

Om dl. § 125 første ledd bokstav c:

Etter domstolloven § 125 første ledd bokstav c kan dørene lukkes helt eller delvis «når særlige forhold gir grunn til frykt for at offentlighet vil vanskeliggjøre sakens opplysning og lukkede dører derfor er påkrevd».

Vi er som kjent  ikke orientert om hva som er den konkrete begrunnelsen fra påtalemyndigheten knyttet til dette. Men vi vil påpeke at terskelen for å beslutte lukkede dører er høy også etter dette alternativet i bestemmelsen. Det kreves at det «særlige forhold» gir grunn til frykt for at offentlighet vil vanskeliggjøre sakens opplysning, og at lukkede dører derfor er «påkrevd».

Lovgiver har (i ot.prp. nr. 55 (1997-1998), punkt 4.3.4) forutsatt at bestemmelsen må brukes med stor tilbakeholdenhet. Dette er også forutsatt av Høyesterett, jf. Rt-1997-1302 og HR-2019-568-A. Lovgiver har lagt til grunn at regelen må benyttes med «stor tilbakeholdenhet», og at lukking av dørene bare skal skje når det finnes påkrevd ut fra særlige forhold i den enkelte sak, og når det er «markert behov», jf. Ot.prp.nr.55 (1997–1998) s. 44-45.

I LB-2016-204654 la lagmannsretten også til grunn at terskelen for unntak må tolkes i overenstemmelse med unntaket i EMK artikkel 6 nr. 1 i.f. som angir at dørene kan lukkes «i den utstrekning det etter rettens mening er strengt nødvendig under spesielle omstendigheter der offentlighet vil skade rettferdighetens interesser».

Vi er ikke kjent med at det er konkrete forhold som tilsier at vilkårene for denne strenge terskelen er oppfylt.

Om dl. § 127 og evt. referatforbud:

Hvis domstolen skulle komme til at det er adgang til å lukke dørene etter dl. § 125, ber vi om at pressen får være til stede etter dl. § 127.

Dette er i tråd med prinsippet om at dørene ikke skal lukkes fullstendig dersom de hensyn som kan begrunne lukkede dører kan ivaretas på annen måte, jf. HR-2019-568-a (6).

Etter § 127 første punktum kan utenforstående gis adgang til rettsforhandlinger som holdes for lukkede dører, hvis det foreligger «særlige grunner». Det gjør det i denne saken, som har stor offentlig interesse. Vi mener offentlighetsprinsippet må veie tungt i en sak som dette, og det tilsier at pressen gis adgang til rettsforhandlingene, så langt behovet for beskyttelse i tilstrekkelig grad kan ivaretas med mindre inngripende virkemidler.

Vi minner om følgende forutsetning som er tatt inn i Dommerforeningens håndbok «Dommerne og mediene» (3. utg, 2012) pkt. 3.2.1: «Med unntak for de sakene hvor det i loven er uttrykkelig bestemt at rettsmøtet skal gå for lukkede dører, vil det etter utvalgets mening sjelden være behov for å utelukke pressen. Utvalget mener at de hensyn som tilsier lukkede dører, som oftest vil ivaretas ved at det nedlegges et begrenset referatforbud.»

Vi mener det da ikke vil være behov for noe referatforbud etter dl. § 129, eventuelt at dette begrenses til de aller mest sensitive opplysningene som måtte begrunne at dørene kan lukkes for allmennheten.

Et totalt referatforbud vil ha samme effekt for pressen som lukkede dører, og være et uforholdsmessig inngrep i ytringsfriheten. Lagmannsretten har tidligere, i LB-2021-70392, slått fast at domstolene må vise stor tilbakeholdenhet i slike tilfeller:

“Adgangen til mediedekning av rettsmøter er et grunnleggende prinsipp som skal ivareta allmennhetens informasjonsbehov og sikre mulighet for offentlig kontroll og kritikk av rettergangen. Det tilsier at det må vises stor tilbakeholdenhet med å oppstille fullt referatforbud.”

Tidligere rettspraksis viser også at det er fullt mulig å ivareta kryssende hensyn på en slik måte at prinsippet om åpenhet i rettspleien lar seg ivareta. Vi vil her vise til Borgarting lagmannsretts kjennelse i sak 17-155481SAK-BORG/04, hvor det blant annet heter:

«Lukkede dører med adgang for pressen er en ikke uvanlig løsning der behovet for offentlighet kolliderer med hensyn som taler for lukkede dører.» […] «Ved spørsmålet om dørene skal lukkes etter domstolloven § 125 må det vurderes om ulempene ved dette kan avhjelpes etter domstolloven § 127, eventuelt i kombinasjon med § 129. Ved vurderingen av om pressen skal gis adgang etter domstolloven § 127, må også EMK artikkel 10 nr. 2 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter vurderes.» […] «Hensynet til tiltaltes vern av privatliv og beskyttelse mot identifikasjon synes for øvrig å kunne ivaretas ved delvis referatforbud, eventuelt henstilling til referat i samsvar med de presseetiske regler.»

Pressens funksjon som kontrollør på vegne av offentligheten ivaretas ikke alene ved at pressen får innsyn, om den ikke samtidig kan bruke noe av informasjonen den dermed tilegner seg, til å informere offentligheten. I LB-2021-70392 slo lagmannsretten fast det på denne måten:

“Et generelt forbud mot å referere opplysninger som fremkommer under hovedforhandlingen, vil gjøre det svært vanskelig å gi en dekkende, balansert og informativ omtale av saken.”

Pressen må kunne få anledning til å både følge og referere fra det aktuelle vitnemålet, i tråd med vår påstand.