FENGSLINGSMØTE: Åpne dører

I malene som er publisert på presse.no om åpenhet i rettsvesenet forutsettes det at saken det gjelder har allmenn interesse, og det er inkludert setninger om dette i tekstene I de fleste sakene bør det presiseres tydelig og konkret hvorfor du mener saken/dokumentene er av offentlig interesse, og hvorfor du mener det er viktig at det kan omtales. I enkelte av malene er det foreslått hvor dette kan plasseres. Dette er markert tydelig med “***”.

Merknaden kan sendes til retten i forkant av rettsmøtet, eller leses opp før spørsmålet om lukkede dører skal behandles.

UTKAST:

Merknad – åpne dører i fengslingsmøte

Vi anfører at hovedregelen om åpne dører etter dl. § 124 første ledd må være utgangspunktet også i dette tilfellet, og at det er tilstrekkelig med et normalt referatforbud etter domstolloven § 129 (1) for å ivareta både behovet for etterforskningen og hensynet til siktede. 

Subsidiært ber vi om at pressen får være til stede i henhold til dl. § 127.

Overordnet mener vi pressen må kunne være tilstede i fengslingsmøtet for å kunne ivareta pressens kontrollfunksjon. 

Det snakk om en sak og en siktelse som har stor allmenn interesse. I slike tilfeller er pressens kontrollfunksjon særlig viktig.

Retten kan lukke dørene  etter dl. § 125 første ledd bokstav c når«særlige forhold gir grunn til frykt for at offentlighet vil vanskeliggjøre sakens opplysning og lukkede dører derfor er påkrevd».

Vilkårene   «særlige forhold» og at lukkede dører må være «påkrevd» tilsier at terskelen må ligge høyt for å lukke dørene. Jf. Rt-1990-743 må det foreligge konkrete og særlige forhold som gir grunn til å frykte for at sakens opplysning ellers vil bli vanskeliggjort.

Det kreves altså et markert behov for lukking, og dette må begrunnes konkret. I Anders Bøhns lovkommentar til dl. § 125 (Juridika, 2020) presiseres det at en generell henvisning til mulige komplikasjoner for etterforskningen ikke kan være tilstrekkelig som grunnlag og at «påkrevd» må ses som et «forholdsvis strengt krav». 

Vi ber derfor om at fengslingsmøtet går for åpne dører, alternativt lukking  med pressen til stede. Hvis det skal nedlegges referatforbud bør dette avgrenses til å gjelde de opplysningene som begrunner bevisforspillelsesfaren. Vi minner da om følgende forutsetning som er tatt inn i Dommerforeningens håndbok «Dommerne og mediene» (3. utg, 2012) pkt. 3.2.1: «Med unntak for de sakene hvor det i loven er uttrykkelig bestemt at rettsmøtet skal gå for lukkede dører, vil det etter utvalgets mening sjelden være behov for å utelukke pressen. Utvalget mener at de hensyn som tilsier lukkede dører, som oftest vil ivaretas ved at det nedlegges et begrenset referatforbud.»

I forslaget til ny domstollov er det også foreslått en plikt til å vurdere merinnsyn, både for dokumenter og rettsmøter (§ 16-1 (2)). 

Hvis pressen får være tilstede og det ilegges et totalt referatforbud ber vi retten vurdere å oppheve hele eller deler av referatforbudet hvis fengslingsmøtet forløper slik at det ikke fremkommer opplysninger som faktisk er sensitive for etterforskningen, jf. domstolloven § 129 fjerde ledd. Også i denne vurderingen må bevisforspillelsesfaren vurderes helt konkret, og det må tas hensyn til hva som allerede er kjent om saken fra mediedekningen.