Kan ikke nekte innsyn i statsministerens telefonregninger
Erna Solberg og resten av regjeringen kan ikke nekte innsyn i egne telefonregninger. Det fastslår Sivilombudsmannen.
Det var VG-journalist Lars Joakim Skarvøy som klaget til Sivilombudsmannen på vegne av VG over avslag på innsyn i statsrådenes og statsministerens telefonregninger. Nå får han støtte fra ombudsmannen for at SMK og departementene har hemmeligholdt for mange opplysninger.
Innsynskravet:
Skarvøy ba om innsyn i samtlige statsråders telefonregninger for perioden fra de tiltrådte til 16. oktober 2014. Statsministerens kontor (SMK) og et flertall av departementene ga kun ut kostnader/utgifter til telefonbruk. Resten av opplysningene på telefonregningene, som generelle opplysninger om telefonbruk delt opp i kategorier som f.eks. «Internt til kollega», «Til andre mobilnett», «Til Telenors mobilnett», «Tale innen Norden», «SMS i Norge», «Data i Europa/EØS», «Til 3- og 5-sifrede nummer», var sladdet av hensyn til rikets sikkerhet og personlige forhold. Ingen av telefonregningene inneholdt ikke detaljerte opplysninger om enkeltsamtaler.
Ikke grunnlag for hemmelighold
Ombudsmannen fastslår at Statsministerens kontor og departementene ikke på generelt grunnlag kan nekte innsyn i statsrådenes og statsministerens telefonregninger, men at enkelte opplysninger kan unntas etter en konkret vurdering feks. fordi de er private eller har betydning for rikets sikkerhet.
Prinsipielt spørsmål
SMK mente kravet reiste prinsipielle spørsmål om grensene for innsynsretten, både mht statsrådenes og statsministerens personlige sfære og sikkerhet samt for spørsmålet om til «strekkelig skjerming av regjeringskollegiets arbeidsformer.»
Dagens tekniske løsninger har visket ut skillet mellom privatliv og jobb. Selv om statsråder står i en særstilling sammenlignet med andre borgere og derfor må avfinne seg med et snevrere vern etter offentleglova enn andre borgere, er det likevel ikke i tråd med lovens intensjoner at behovet for å ta i bruk nye tekniske kommunikasjonsmidler skal føre til at statsråders personlige sfære og opplysninger som kan være kompromitterende for deres sikkerhet, ikke kan skjermes fra innsyn. Etter vårt syn må også fullt innsyn i de aktuelle opplysningene avveies mot behovet for å kunne skjerme visse sider av regjeringskollegiets avgjørelsesprosesser.»
SMK viser vider til at det foreligger hjemmel i offentleglova § 13 jf. forvaltningsloven § 13 om personlige forhold for å unnta opplysninger som f.eks. viser når statsrådene kommuniserer, hvordan de kommuniserer på reise, hvem de snakker med, hyppighet i samtaler og bruk av sms slik at det ikke skal være mulig å kartlegge de enkelte statsrådenes preferanser med hensyn til kommunikasjon og nettaktivitet, både jobbrelatert og privat.
Meroffentlighet:
SMK mener hensynet til personvern og vern av nøkkelpersoner må gå foran hensynet til samfunnets behov for innsyn, særlig fordi totaltbeløpet var gitt ut.
Intern kommunikasjon
SMK argumenterer videre for at de samme hensyn som begrunner unntak fra innsyn i interne dokumenter, gjør seg gjeldende for telefonregningene ettersom innsyn i disse vil kunne «være til hinder for effektive avgjørelsesprosesser for regjeringskollegiet». Om dette skriver SMK følgende:
«Den store ansamlingen av informasjon tilkjennegir regjeringens og den enkelte statsråds arbeidsmetoder. En statsråds telefonregning kan for eksempel avleses mot øvrige statsråders regninger og denne informasjonen kan avsløre aktivitet i spesielle perioder (f.eks. knyttet til en konkret krisesituasjon, en børssensitiv sak e.l.). Det kan for eksempel være opplysninger om hvem som har hatt kontakt med hvem, hvordan kontakten har foregått, hvilke statsråder som ringer, hvilke som sender sms, om det har vært mye kollegakontakt, statsministerens aktivitet i perioden osv.»
Sivilombudsmannen fastlår at jo høyere stilling den offentlig ansatte har, desto større grunn vil det være til å gi allmennheten muligheten til innsyn og kontroll. «Denne muligheten vil være særlig viktig når det gjelder statsministre og statsråder». Sivilombudmannen mener det ikke kan utelukkes at enkelte av disse opplysningene kan gjelde «personlige forhold», men er tydelig på at det ikke er grunnlag for en slik automatisk og samlet sladding av opplysningene som det er gjort her.
Ombudsmannen er ikke enig i at hensynet til nøkkelpersoner og effektive avgjørelsesprosesser for regjeringskollegiet taler mot offentliggjøring av de fulle telefonregningene, og viser til at det ikke fremgår av fakturaene hvem statsministeren eller den enkelte statsråden har snakket med.
Når det gjelder hensynet til nasjonal sikkerhet (offl. § 21) viser Sivilombudsmannen til at fakturaene riktignok gir enkelte opplysninger om hvor statsministeren eller statsrådene har oppholdt seg mens de har brukt telefonen, men informasjonen er lite presis og i mange tilfeller vil det være opplysninger som er kjent fra før.
Dersom enkeltopplysningene i fakturaeneer av en slik karakter at det er «påkravd av nasjonale tryggingsomsyn eller forsvaret av landet» å gjøre unntak fra innsyn – f.eks. for å holde skjult hvilke land statsministeren eller statsråder har besøkt, må dette vurderes konkret for de enkelte opplysningene på fakturaen. Offentlighetslova § 21 gir heller ikke her noen adgang til automatisk sladding, slik det er gjort her.