Re: Når opphører innsynsretten?
Jeg mener kunnskap om informasjonen i dokumentene er selve «godet» man ønsker seg. Dette bør da være den «materielle retten». Et ordinært innsyn (å få en kopi på papir eller elektronisk) bare et middel, nærmest en prosesuell rettighet. (Analogisk så er det kjøpekraften og ikke selve pengeseddelen som er det materielle godet de fleste er opptatt av).
Vilkårene for at retten oppstår er ikke nødvendigvis de samme som at retten opphører.Tap/sletting av selve dokumentet, hindrer et ordinært innsyn. Men når retten først er etablert (ved at det BLE utarbeidet et dokument som ga rett til innsyn), er muligens rettigheten fortsatt intakt, uavhengig av om/hvor informasjonen fortsatt er lagret?
Selv om problemstillingen kan virke søkt, tror jeg spørsmålet muligens er særdeles relevant for hvorvidt man faktisk kan oppnå den materielle rettigheten, også i mer typiske tilfelle. (Jeg velger min problemstilling som eksempel og beklager dersom det blir for mange detaljer):
Enhver rett er bare effektiv dersom man i ytterste konsekvens kan sette makt bak kravet (i praksis få retten tvangsfullbyrdet eller subsidiært få indirekte innsyn ved å kreve opplysninger om et tapt/slettet dokument). Det er dette mitt innsynsøkonomiske (del-)prosjekt handler om. Kan man få kunnskaper om innholdet i et (potensielt) sensitivt dokument, dersom man er villig til å bruke alle lovlige, ordinære virkemidler.
Jeg forsøker å få vite om en helt konkret e-post fra Oslo kommune til en dommer ved Oslo tingrett inneholdt et fotografi. Oslo tingrett har slettet e-posten. Oslo kommune har sålangt ikke svart på om de har slettet e-posten (men nekter å bekrefte hvilke vedlegg den inneholdt). I september i fjor stevnet jeg derfor kommunen med krav om utlevering av e-posten (og noen flere dokumenter samt journalene), en sak som skal behandles av Follo tingrett (Oslo tingrett har erklært seg inhabil).
Dersom e-posten nå faktisk er slettet, er det neste (siste?) spørsmålet om jeg nå indirekte kan få innsyn ved å kreve svar fra avsender (saksbehandleren) eller mottakeren (dommeren) ved å føre dem som vitner i innsynssaken.
Dersom man bare har lov å gjøre seg kjent med dokumentenes innhold frem til de er tapt/slettet, kan kommunen nå unngå å måtte stille med vitner ved å slette e-posten senest dagen før hovedforhandlingen. Da kan jeg bare få innsyn ved å endre påstand til erstatning (noe jeg helst ikke vil gjøre, da det medfører en rekke andre problemstillinger og rettsvirkninger).
Hvis jeg skulle nå frem med min uvanlige (og svært kostbare) metode vil det likevel kunne ha en indirekte effekt ved at alle som heretter forsettelig sletter/mister sensitive dokumenter, må kalkulere med en ny type oppdagelsesrisiko. Risikoen er nok lav men den potensielle omdømmekostnaden uhyre stor ((hva er den korrekte termen, jeg har ikke studert sosiologi – reduksjon i anseelse / sosial kapital?)). Det kan virke preventivt. Jeg tror det avgjørende i mitt tilfelle kan bil i hvilken grad Oslo tingretts potensielle omdømmekostnad (gjerne ubevisst) påvirker Follo tingrett – en slags utformell habilitetssmitte.
Siw er inne på spørsmålet om hva jeg (man) ellers kunne gjort.
Å anmelde brudd på den type bestemmelser har (for en ukjent privat part) absolutt ingen virkning. Politiet henlegger saken straks (jeg har forsøkt, det tok 1 dag) og organet får ikke engang vite at de har blitt anmeldt. Skal politiet gjøre noe må saken få oppmerksomhet (jf teppegavetaksering) eller fremstå som både alvorlig og troverdig. Sivilombudsmannen er nok et noe bedre alternativ (men uten materiell virkning i den konkrete saken).
Det generelt raskeste og mest virkningsfulle er nok å ?anmelde? forholdet til media, men det forutsetter både en salgbar fortelling og at man har råd til omdømmekostnadene et slikt veddemål medfører.