Re: Grunnloven mot offentlighetslov

Presseforbundet Still spørsmål Still spørsmål Grunnloven mot offentlighetslov Re: Grunnloven mot offentlighetslov

#17916
Christer Alexander Jenson
Gjest

Det er nettopp det det gjør — når det må en rettslig, faktisk, eller forvaltningsskjønnsmessig vurdering til for å avgjøre individuelle rettigheter og plikter, så er det kjernen i vedtaksbegrepet. Et avslag som savner hjemmel (f.eks. et avslag som bygger på en rettslig forståelse som er hinsides god juridisk metode) vil være en nullitet man ikke trenger respektere, men det setter deg bare i den situasjon at forvaltningen må behandle saken på rett måte. Det sier ingenting om hvilken lov forvaltningen skal anvende. (Teknisk sett kan man heller ikke klage over en nullitet, fordi den ikke har rettsvirkninger, men fordi forvaltningen selv gjerne mener at vedtaket *er* riktig er klage i betydningen henvendelse til overordnet forvaltningsorgan gjerne den eneste handlemåten som er tilgjengelig.) I alle tilfelle kommer vi ikke nærmere en løsning på det opprinnelige spørsmålet her, som er spørsmålet om hvorvidt det er vedtaks- eller søknadstidspunktet som skal være avgjørende. Og jeg tror ikke noen av oss klarer å overbevise den andre.

Videre til problemstilling nr. 2:

Lønnsslipper klassifiseres såvidt jeg kan se som egenforvaltning, og kan kasseres etter regler som forvaltningsorganet selv fastsetter (fellesbestemmelser for statsforvaltningen, nummer 23, siste ledd, inntatt i forskrift om behandling av offentlige arkiver 1999/1566), i praksis når forvaltningsorganet ikke lenger har bruk for dem.

Hvis du ber om innsyn så blir det en *sak* for organet (ikke lenger egenforvaltning) — og den sladdede kopien du har fått innsyn i skal arkiveres som saksdokument. Jeg vil anta man i tillegg til den sladdede versjonen må arkivere originalen for å sikre etterkontroll.

Med «the vehicle» mener jeg at offentleglova er sentrert rundt logisk avgrensede informasjonsmengder som kalles dokumenter. Et krav om innsyn er som regel et krav om opplysningene som finnes i dokumentet, men hvorvidt man kan få opplysningene beror på om det finnes et dokument eller om et dokument lett kan utarbeides. Hvis etaten selv har produsert dokumentet må etaten også oppbevare det inntil det evt. kan kasseres, jfr. ovenfor. I denne perioden er dokumentet tilgjengelig for innsyn.

En e-post med to vedlegg vil jeg si er ett dokument, de er én logisk avgrenset informasjonsmengde (offl § 4 (1)) i den forstand at det er like unaturlig å spalte opp en e-post med vedlegg i dens enkelte komponenter som det er å spalte et Word-dokument opp i dets enkelte sider. Justisdepartementet og jeg er imidlertid ikke enige her, i JDs Rettleiar er det lagt til grunn (s. 34-35) at vedlegg som regel er selvstendige dokumenter, men det skal vurderes konkret bl.a. basert på om hoveddokumentet gir noen selvstendig informasjon.

I eksempelet du nevner vil jeg vel si at det er dårlig innsynshåndtering å gi deg noe du ikke har bedt om. Du har bedt om ett dokument, ikke to, tolv, eller tre hundre. Som saksbehandler selv ville jeg selvsagt vurdert å gi innsyn i hele saken (eller relevante andre dokumenter) for å bedre sette deg i stand til å vurdere hva det er du har fått, men det er et langt steg derfra til å sende deg flere tusen sider. Så ja, jeg vil si du har krav på å få innsyn i akkurat det du har bedt om å få innsyn i — og det er ikke relevant om du har fått innsyn i dokumentet tidligere.

«Metaopplysninger» er et spennende felt, både sendt-dato så vel som (i min tidligere etat, som har lagt til seg uvanen å fjerne signaturer fra en del brev) avsenders/saksbehandlers identitet. Når et dokument er sendt vil som regel følge av journalen, og den har man jo innsynsrett i. Jeg kan ikke se noen hjemmel for å unnta utsendelsesdato fra dokumentet hvis det først er påført, men en del av det originale dokumentet er det nok ikke — jeg tviler på at «logisk avgrensning av opplysninger» omfatter metadata om opplysningene. Spørsmålet er vel heller ikke særlig aktuelt, all den tid journaler er offentlige og det vanskelig kan sies å være forbundet med særlig plunder og heft for organet å opplyse om «sendt dato».

Jeg er enig i at dokumentbegrepet på noen områder ikke passer helt, særlig ikke for de mer spesialiserte tilfellene der det man er interessert i er omstendighetene rundt dokumentet i større grad enn innholdet, og en overgang til en mer opplysnings- enn dokumentorientert tilnærming kan nok ha en del for seg. Men loven er nå en gang slik den er.