Re: Grunnloven mot offentlighetslov

Spørsmålet er hvorvidt det er søknadstidspunktet eller vedtakstidspunktet som fastslår hvilken lovgivning som skal benyttes, noe som igjen er et spørsmål om hvorvidt det i det hele tatt foreligger tilbakevirkning.

Hovedregelen er at saker skal avgjøres etter gjeldende rett slik den er på vedtakstidspunktet. Unntak fra dette prinsippet gjøres f.eks. i trygdelovgivningen (folketrygdloven § 26-2 er et eksempel, her fastslås det at søknader som er innkommet før loven trer i kraft 1. mai 1997 skal avgjøres etter 1966-loven hvis dette gir et mer gunstig resultat).

I rettssaken mot Arves Trafikkskole (Rt. 2006 s. 293) var det en sak om merverdiavgift. Her var saken den at det konkrete kravet på fradrag oppsto ved anskaffelse av den fradragsberettigede gjenstand (28. november 2001), mens det ble vedtatt ved lov 21. desember at kjøreskoler skulle unntas fra avgiftsplikten (og at en forholdsmessig del av tidligere fradragsført avgift skulle tilbakeføres, angivelig for å forhindre konkurransevridende tilpasning). Høyesterett legger vesentlig vekt på at lovens system er at fradragskravet oppstår når gjenstanden anskaffes.

Når oppstår din konkrete rett til dokumentet — ved innsynskravet, eller ved vedtaket? Offentleglova gir ingen holdepunkter for at det er innsynskravet som er avgjørende, og man må da falle tilbake på forvaltningsrettens hovedregel om vedtakstidspunkt.

(Riktignok fastslår offentleglova § 3 at «Alle kan krevje innsyn i saksdokument», men jeg kan ikke se noen holdepunkter i forarbeidene eller rettleiaren til JD om at dette knytter materielle rettsvirkninger til innsynskravet.)

Jeg kan derfor for min del ikke si meg enig i at Grunnloven § 97 er anvendelig her. Jeg er derfor uenig både med deg og med forvaltningsorganet.

Dersom forvaltningsorganet er av den oppfatning at dette rammes av § 97 må man foreta en konkret vurdering av tilbakevirkningen. Det første spørsmålet er om dette er «egentlig tilbakevirkning» (altså at man knytter nye og mer tyngende konsekvenser til tidligere handlinger) eller om det er «uegentlig tilbakevirkning» (et inngrep i en bestående rettighet eller posisjon). Egentlig tilbakevirkning er ikke aktuelt her. Hvis man aksepterer innsynskravet som en bestående rettighet (selv mener jeg det er en latent rettighet frem til kravet er avgjort, jfr over) er vurderingstemaet hvorvidt det er en urimelig tilbakevirkning.

Høyesterett beskriver i Rt. 2010 s. 143 (Rederiskattedommen) hvilke momenter man skal legge vekt på (avsnitt 153). Man skal foreta en interesseavveining mellom partene, og det legges vesentlig vekt på hvor sterkt elementet av tilbakevirkning er.

I saken som er beskrevet ovenfor kan jeg ikke se at tilbakevirkningselementet er videre sterkt. Det er snakk om innsynskrav som er fremsatt under en måned før loven trer i kraft, og det er ikke snakk om økonomiske rettigheter/økonomisk tap for den enkelte som rammes. Endringen slik den er beskrevet av Justisdepartementet er heller ikke et særlig stort inngrep i rettstilstanden (selv om det om dette temaet hersker noe uenighet mellom Justisdepartementet, Stortinget, og presseorganisasjonene).

Så selv om man skulle anse dette som tilbakevirkning kan jeg vanskelig se at tilbakevirkningen er Grunnlovsstridig.

(Cue generalsekretær Øy, som nå helt sikkert minner meg på noe jeg har glemt.)