Re: Grunnloven mot offentlighetslov
Etter å ha studert de nevnte Høyesterettsdommer er jeg av den oppfatning av at overgangsbestemmelsene likevel kan være i strid med Grunnloven § 97.
For det første legger jeg til grunn at innsynskravene gjelder krav som var absolutte etter de gamle bestemmelsene. Dermed hadde ikke organene noen kompetanse til å nekte innsyn (de kunne ikke fatte noe vedtak, bare treffe en beslutning om en faktisk handling eller unnlatelse). De hadde en absolutt handleplikt til å gi innsyn, riktignok med en viss rimelig frist til å iverksette handlingen.
Rettigheten er med andre ord etablert, på samme måte som om det hadde vært inngått en bindende avtale om en engangsytelse (dette i motsetning til skattekreditter og pensjonsposisjoner som er latente forpliktelser og goder for fremtiden). Du kunne rent prinsippielt videresolgt opplysningene (på samme måte som du nå sikkert kunne solgt evt. spennende lønnslipper eller statsråds-e-poster du måtte sitte med til Dagbladet), uten noen form for usikkerhet/forbehold (slik man må gjøre når man selger selskaper med skattekreditt – ingen vet om/når 28%-satsen blir endret).
Det er da etter mitt syn en egentlig tilbakevirkning. Når antall innsynsforespørsler er få, og fremsatt på et tidspunkt hvor forvaltningen normalt skulle ha gitt innsyn før loven trer i kraft, kan jeg ikke se relevante hensyn som skulle tilsi at lovgiver skulle kunne frata din etablerte, materielle rett til opplysningene.
Her har vel også lovgiver innrettet seg noe krøkkete ved å annonsere at en rett skal opphøre i nær fremtid, og gis tilbakevirkende kraft (også for krav fremsatt før lovforslaget) uten å drøfte forholdet til Grunnloven § 97. De kunne ha annonsert at regelen gjelder for innsynskrav fremsatt etter at forslaget var kjent, og senere «funnet ut» at også innsynskrav som var fremsatt frem til ikrafttredelse måtte gis virkning (pga Grunnliven § 97). Da ville de sannsynligvis unngått nye krav som følge av lovforslaget og kunne avviklet ordningen på en ryddigere måte.
Jeg ville argumentert for at innsyn bør gis på ovennevnte grunnlag. Men siden saken dreier seg (i hvertfall tilsynelatende) om bagateller er du vel i praksis likevel helt overgitt saksbehandlerens lynne. Når et spørsmål synes tvilsomt, og det åpenbart ikke er ulovlig å gi innsyn, foretrekker noen byråkrater å utlevere ett enkelt ark fremfor en mer arbeidskrevende brevveksling/klagesaksbehandling. Det må mao. ikke bli en prinsipp-/prestisjesak for organet.