Ruter må behandle innsynskrav for Stor-Oslo lokaltrafikk

Ruter protesterte på en avgjørelse fra 2007 om at Stor-Oslo Lokaltrafikk (SL) skulle være omfattet av offentlighetsloven av 1970, og avslo dermed et innsynskrav. Fylkesmannen opphever nå Ruters vedtak.

Saken kom opp da Akershus Amtstidende (Amta) ba om innsyn i et anbudsdokument fra SLs arkiv. Selskapet ble en del av Ruter i januar 2008. Ruter avslo innsynskravet og viste til at de ble omfattet av offentleglova først i 2009, og svarte at ?dokumenter fra tiden før dette tidspunktet kan ikke innsynsbegjæres?.

Amta klaget til Fylkesmannen, og viste til en avgjørelse fra 2007 som fastslo at Stor-Oslo Lokaltrafikk var omfattet av offentlighetsloven av 1970. I klagen ble det påpekt at Ruter fortsatt må videreføre forpliktelsene Stor-Oslo Lokaltrafikk hadde etter offentlighetsloven av 1970, og det ble i den sammenheng blant annet vist til regelen som gjaldt ved overgang ny lov i 2009, angitt i rettlederen til offentleglova:

?Overgangsregelen gjeld ikkje for dei sjølvstendige rettssubjektasom var omfatta av offentlegheitslova 1970, trass i at dette ikkje gårheilt tydeleg fram av lovteksten. Alle dokument hos slike rettssubjekter såleis omfatta av innsynsretten etter den nye lova (?).?

– SL aldri omfattet

Ruter argumenterte deretter mot at Stor-Oslo Lokaltrafikk var omfattet av den forrige loven, ettersom det var et klart prinsipp at offentlig eide aksjeselskaper falt utenom loven. Ruter skriver blant annet:

?Noen lovendring fant aldri sted før offentlighetsloven av 2006 trådte i kraft. Stortingsmeldingen og lovavdelingens uttalelse inneholder altså ikke et rettskildebasert grunnlag for en slik utlegning av rettstilstanden som her har funnet sted, og det følger av det ovenstående at de forutgående kilder på ingen måte støtter departementets nye forståelse. (?)

Basert på alminnelig juridisk metode er det vårt syn at departementets lovtolkning i 1998, lovavdelingens uttalelse i 2000 og samtlige vedtak som Fylkesmannen i Oslo og Akershus har fattet på bakgrunn av denne, er feil Offentlighetsloven av 1970 kommer ikke til anvendelse verken på Ruter i 2008, SL eller OS. Dette innebærer at Ruter kun er forpliktet til å vurdere innsyn i dokumenter som er opprettet eller er kommet inn til Ruter etter 1. januar 2009 (..).?

Fylkesmannen er uenig i denne vurderingen, og skriver:

?Fylkesmannen finner (?) ikke grunnlag for å endre sitt tidligere standpunkt om at Stor-Oslo Lokaltrafikk var omfattet av offentlighetsloven av 1970. Justisdepartementets uttalelse av 27.11.2000 må slik Fylkesmannen ser det fortsatt legges til grunn. Det vises til at uttalelsen er gjentatt i en rekke senere saker. Etter en gjennomgang av sakens dokumenter, finner Fylkesmannen å måtte oppheve Ruters vedtak av 15.10.2012. Saken sendes derfor tilbake for ny behandling, jf. forvaltningsloven § 34 siste ledd.?

– Eldre sak, mindre offentlig interesse

Fylkesmannen merker seg også Ruters merinnsynsvurdering, der det blant annet står:

?Samtidig som behovet for å nekte innsyn i opplysningene i et dokument minker etter hvert som dokumentet blir eldre, må man kunne anta at behovet for og viktigheten av offentlighetens innsyn også minker med tiden. (?)

På generell basis må man kunne si at jo eldre en sak er, jo mindre offentlig interesse antas at knyttes til den. I sammenlikningen av viktigheten av og offentlighetens interesse av innsyn i dokumenter som potensielt er svært gamle, der Ruter ikke har plikt til å vurdere eller gi innsyn, jf. forutgående argumentasjon, og viktigheten av og offentlighetens interesse av innsyn i Ruters dagsaktuelle dokumentasjon og arkiv fra tiden etter 1. januar 2009, er det sistnevnte som utvilsomt må gis prioritet.?

Fylkesmannen viser til at Ruter må behandle innsynskrav tilbake i tid, så lenge de gjelder dokumenter selskapet har tilgang til.

Norsk Presseforbund mener Ruters merinnsynsvurdering er merkelig, og finner grunn til å minne om at offentleglova forbyr forskjellsbehandling (§ 6). Dette må også innebære at krav om innsyn i opplysninger tilbake i tid, skal behandles på lik linje med nyere opplysninger. At førstnevnte kan være vanskelig tilgjengelige, er selvsagt forståelig, men NP vil på det sterkeste advare mot en generell oppfatning av at ?behovet for og viktigheten av offentlighetens innsyn også minker med tiden?. Svært mange saker viser det motsatte. Det må være dokumentets innhold, ikke alder, som avgjør om hensynet til det offentlige tilsier at merinnsyn skal innvilges der innsyn ellers ville blitt avslått.