Kultur- og kirkedepartementet fulgte ikke offentlighetsloven
Sivilombudsmannen mener Kultur- og kirkedepartementet har brutt flere bestemmelser i offentlighetsloven i behandlingen av klage over innsyn i søkerlisten til en soknepreststilling i Sør-Østerdal prosti.
I en nylig avgitt uttalelse konkluderer ombudsmannen med at Kultur- og kirkedepartementet har brutt offentlighetsloven på flere punkter da det behandlet klage over avslag på innsyn i søkerlisten til to soknepreststillinger i Sør-Østerdal. Departementet hadde ikke foretatt en konkret vurdering av den enkelte søkers begrunnelse, saken var ikke tilstrekkelig opplyst og departmentet hadde brukt for langt tid.
Det var Lokalavisa Sør-Østerdal som tok kontakt med offentlighetsutvalget i Norsk Presseforbund da avisen ble nektet innsyn i søkerlisten, en liste som totalt inneholdt to navn. Som følge av klage fra Lokalavisa Sør-Østerdal ble saken oversendt Kultur- og kirkedepartementet som rette klageinstans. Tre og en halv måned etter klagen ble fremmet, konkluderte departementet med at Hamar Bispedømme gjorde rett i å nekte innsyn i søkerlisten.
Offentlighetsutvalget klaget da departementet, på vegne av Lokalavisa Sør-Østerdal, inn for Sivilombudsmannen. Utvalget mente behandlingen av innsynskravet hadde tatt uforholdsmessig lang tid, og at det ikke var grunnlag for å unnta de to søkerne fra søkerlisten. Utvalget mente videre at stillingen som sokneprest er av betydelig offentlig interesse, slik at terskelen for å unnta navn fra søkerlisten måtte heves. Den begrunnelsen som departementet oppga for å unnta de to navnene, var ifølge utvalget svært mangelfull, og i strid med kravene som følger av offentlighetsloven.
Sivilombudsmannen konkluderte med at begrunnelsen departementet viste til for å unnta de to navnene, var mangelfull. Ifølge ombudsmannen burde departementet ha innhentet en skriftelig begrunnelse fra begge søkerene for hvorfor de ønsket konfidensialitet. Ettersom saken som følge av dette ikke er tilstrekkelig opplyst, finner ombudsmannen ikke grunnlag for å vurdering om navnene burde vært offentliggjort, men påpeker følgende:
«Jeg vil likevel påpeke at det ikke er tilstrekkelig til å begrunne hemmelighold at det kan oppleves som ubehagelig for enkelte om det blir kjent at man har søkt en ny stilling, jf. også Justisdepartementets «Veileder i offentlighetsloven» s. 87. Videre heves terskelen for å etterkomme anmodninger om hemmelighold ved stillinger av særlig offentlig interesse» (s. 4 i uttalelsen).
Ombudsmannen skriver videre at ved bruk av elektroniske søknadsskjemaer som har eget avkrysningsskjema for om søkeren ønsker konfidensiell behandling, bør det samtidig opplyses at det er ansettelsesorganet og ikke søkerens selv, som avgjør dette. «Det bør være klart for søkerne at det vil bli foretatt en konkret vurdering, og at de vil være nødt til å begrunne et eventuelt ønske om hemmelighold» (s.5 i uttalelsen).
Når det gjelder saksbehandlingstiden var Sivilombudsmannen enig i at denne var uforholdsmessig lang, og viste til kravet om at krav på innsyn skal behandles «uten ugrunnet opphold». «Innsynskravet skal etter dette besvares raskt, forholdsvis umiddelbart. (…) Hensynene bak kravene til saksbehandlingstid gjør seg også gjeldende ved klagebehandlingen av avslag på innsyn. Det er først ved klagevedtaket at det foreligger en endelig avgjørelse av innsynsspørsmålet» (jf. s. 5 i uttalelsen).