Ina Lindahl takker for seg etter syv år i Norsk Presseforbund

OFFENTLIGHETSPRINSIPPET A LA 2006

Innledning

Etter å ha jobbet som juridisk rådgiver i Norsk Presseforbund i syv år, vil jeg fra

1. oktober i år arbeide med presserettslige spørsmål i Advokatfirmaet Hjort. På bakgrunn av at jeg blant annet ble ansatt i Presseforbundet for å være med på å videreføre offentlighetsprinsippet i forvaltningen og samfunnslivet ellers, er det naturlig å kort oppsummere status for hovedområdene om innsynsrettigheter og informasjonstilgang.

Offentlighetsprinsippet er en side av ytringsfriheten, og omfatter blant annet dokument- og møteoffentlighet. I 2004 ble prinsippet endelig grunnlovsfestet i landet vårt. Det er omtrent 240 år etter svenskene.

Etter min mening er den beste måten å få en samlet oversikt over innsynsreglene, å gå inn på presseorganisasjonenes felles internettside, presse.no/offentlighet. Basen tar sikte på å hjelpe journalister og andre med tilgang til samfunnsinformasjon, ved veiledning og råd om retten til å få vite.

Ny offentlighetslov

Den nye offentlighetsloven med hele 34 paragrafer ble vedtatt i mai i år, og Lov-avdelingen har bebudet at ikrafttredelsen kan skje enten 1. juli 2007 eller 1. januar 2008. Til tross for stor innsats fra presseorganisasjonene, ble rettighetene i loven på flere områder ikke så omfattende som vi hadde håpet, og i en periode også trodd. Underveis i prosessen fikk jeg erfare hva politikk i praksis innebærer. En nyttig erfaring, men som jeg gjerne kunne vært foruten.

Det heter seg at den gamle offentlighetsloven er den mest brutte lov i landet, og at forvaltningen dermed er landets største lovbryter. Maktens refleks er å skjule sin maktutøvelse. Jeg tror ikke den nye loven, med så stor grad av vanskelige og skjønnsmessige bestemmelser, vil kunne endre denne ukulturen. Jeg skal være forsiktig med å generalisere, og det finnes naturligvis alltid enkelttilfeller som strider mot en tendens. Men jeg vil forsiktig utpeke utenriksforvaltningen som den største synderen i praktiseringen av den gamle offentlighetsloven.

Den nye offentlighetsloven vil gjøre det vanskeligere å omgå åpenhet ved å organisere offentlig virksomhet i egne rettssubjekter, typisk aksjeselskaper. Samtidig vil ikke kommunene lenger bli betraktet som ett organ, noe som vil gjøre det vanskeligere å unnta kommunale dokumenter som interne. Det er også lagt opp til større grad av innsyn i saker som gjelder offentlige anbud.

Det åpnes likevel opp for at det kan gjøres en rekke unntak om lovens virkeområde i forskrift, og det såkalte ?meirinnsynsprinsippet? er fortsatt alt for vagt formulert. I tillegg er det foreslått en utvidet adgang til utsatt offentlighet. Det mest negative er likevel etter min mening at lovstrukturen rundt unntaksadgangen for interne dokumenter er opprettholdt, og at begrensningen i offentlighet fortsatt baseres på at dokumentet i seg selv er internt. Med andre ord kun fokus på dokumentets plassering i tid og rom, og ikke en vurdering av dets innhold.

Mens vi venter på den nye offentlighetsloven, er det den evinnelige klageprosessen som kontrollerer forvaltningens etterlevelse av den gamle loven. Det finnes dessverre altfor mange late pressefolk, som heller tar en telefon til en kilde, enn å kjøre klage-saker for å få innsyn i de dokumentene man har krav på. Dette blir det dårligere journalistikk av. Ved enkildejournalistikk vet vi ikke hvilke opplysninger som er valgt bort, hvilke kilder som er utelatt og i hvilken sammenheng saken og uttalelsene fremstår i. Pressefolk kan med andre ord med fordel forstyrre makten mer, og bli mer aktiv i klageprosessen. Her kan de ferdigutfylte klageutkastene på presse.no/offentlighet lette arbeidet.

Miljøinformasjonsloven

1. januar 2004 trådte miljøinformasjonsloven i kraft. Jeg var så heldig å få være med som pressens representant i lovutvalget som utredet loven. Formelle regler om åpenhet er naturligvis ingen garanti for faktisk åpenhet, men som jurist mener jeg dette regelverket kan være en portal for journalistiske scoop og god grave-journalistikk. Det er derfor synd at loven er så lite brukt, og at så få pressefolk kjenner til den.

Loven gir rett til miljøopplysninger ikke bare fra offentlige organer, men også private virksomheter. Alle næringer, industriproduksjon så vel som jord- og skogbruk, transportsektoren og tjenesteproduksjonen, er omfattet av loven. Den gir rett til informasjon om alt fra produksjonsprosesser til innholdet i de produktene som brukes og omsettes. For eksempel informasjon om hva en bedrift slipper ut av miljøfarlige stoffer, eller hvor mye trafikkstøy en veiutbygging i kommunen vil føre til. Og loven stanser ikke ved Norges grenser. Hvis man lurer på om importerte varer kan ha vært belastende på miljøet der de kommer fra, og selgeren ikke kan svare, har han eller hun plikt til å undersøke dette nærmere.

Revisjon av kommuneloven

På slutten av fjoråret fremmet Kommunal- og regionaldepartementet et utkast til endringer i kommuneloven, og flere av disse berørte møteoffentlighetsprinsippet. Høringsnotatet ble fremmet fordi departementet ønsket å harmonisere lovens regler om møteoffentlighet med annet regelverk, særlig dokumentoffentligheten. Av hensyn til å sikre bedre ivaretakelse av lovens § 31, ønsket departementet dessuten å gjøre bestemmelsen enklere.

Noen av forslagene vil også helt klart forbedre lovverket på området. Det gjelder for eksempel initiativet om å oppheve unntaksadgangen av hensynene til tungtveiende private interesser og den interne saksbehandling, og ikke videreføre hjemmelen for å lukke alle møter innenfor ett organ. Det ble også foreslått en selvstendig klage-adgang for lukkingsvedtak.

Men fra et ytringsfrihetsperspektiv er andre punkter svært betenkelige. Etter gjeldende rett praktiseres allerede betydelig kreativitet i flere kommuner og fylkes-kommuner for å finne frem til måter å stenge allmennheten ute fra deres møter. En lovendring på området bør derfor ikke kunne åpne opp for ytterligere muligheter til innskrenkninger, noe imidlertid departementets forslag gjør en rekke steder. Det gjelder for eksempel utkastet om utvidet fortolkning av den alminnelige taushets-plikten, adgang til lukking av møter i visse organer i budsjettsaker og en generell sammenheng mellom kommune- og offentlighetslovens unntaksbestemmelser.

Odelstingsproposisjonen om endringene i kommuneloven ble godkjent i statsråd 30. juni i år. Av hensyn til ?behovet for en grundig vurdering og behandling av eventuelle endringer i reglene i kommuneloven om møteoffentlighet?, fant heldigvis departementet det ikke mulig å fremme forslag til endringer i denne proposisjonen. Presseorganisasjonene uttalte seg naturligvis kritisk til de foreslåtte begrensningene i høringsrunden, men har her en ytterligere jobb å gjøre i tiden fremover, for å forhindre at Stortinget vedtar noen av de forespeilte innsnevringene i møte-offentlighetsprinsippet.

Offentlighet i rettspleien

Åpenhet synes å ha fått en større plass i det norske domstolssystemet i løpet av min tid i Presseforbundet, og det til tross for at både dommere og pressefolk har slitt med et særdeles komplisert regelverk om offentlighet i rettspleien. Det har for eksempel blitt gitt flere tillatelser til filming av hovedforhandlingene. Etermediene har etter min mening her gjort en respektfull egeninnsats for å få overbevist dommerne om at opptakene vil sikre et dokumentasjonsbehov og korrekte referater. Et annet eksempel er at LOVISA i løpet av fjoråret ble innført ved samtlige domstoler. Fra 1. september 2005 plikter derfor domstolene å føre berammingslister i henhold til bestemmelsene i forskrift om offentlighet i rettspleien.

Den norske Dommerforening utga rett før sommeren heftet ?DOMMERNE OG MEDIENE ? håndbok om regelverk og god praksis for dommernes forhold til mediene?. Her gis en god pedagogisk veiledning gjennom regeljungelen på området, og utvalgets hovedsynspunkt er at dommerne bør ha størst mulig grad av åpenhet i forhold til mediene.

Stortinget vedtok i juni 2005 ny lov om mekling og rettergang i sivile tvister, tviste-loven, og et eget kapittel i denne loven om offentlighet og innsyn. Det var dessverre det minst vidtrekkende forslaget om allmennhetens innsynsrett som ble vedtatt, men Justiskomitéen tok hensyn til et endringsforslag som Norsk Redaktørforening og Norsk Presseforbund presenterte i den muntlige høringsrunden. Det innebærer at det blir større anledning til innsyn i såkalte hjelpedokumenter som fremlegges for retten sammen med muntlig prosedyre, for eksempel disposisjoner for partenes prosedyre. Det er ennå ikke bestemt når tvisteloven skal tre i kraft.

Fra EPJ til OEP

Prosjektet ?Elektronisk postjournal? (EPJ) startet i 1993, og eies av Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Dagens base gir som kjent mediene tilgang til mesteparten av den sentrale statsadministrasjonens postjournaler via en passord-belagt søkemotor på Internett. I dag inkluderes 198 redaksjoner som brukere og mesteparten av den sentrale statsadministrasjonen som leverandører. I 2005 kom det 62 178 innsynskrav etter offentlighetsloven fra de mediene som brukte basen.

I slutten av april i år fikk vi endelig klarsignal fra regjeringen om at tjenesten skal videreføres i en permanent løsning, og at den skal åpnes for alle, ikke bare utvalgte medier. Den nye basen vil bli hetende ?Offentlig elektronisk postjournal? (OEP), og det tas sikte på at den skal være operativ i løpet av andre halvår 2007. Målet er at alle statlige etater skal være med på ordningen.

Dette er nok det området der jeg er mest fornøyd med status, i betraktning av at prosjektet i 2002 sto i fare for å bli nedlagt. Underveis i denne prosessen har jeg dog fått erfare hva byråkrati i praksis innebærer. Også dette var en nyttig, men lite positiv erfaring.

Det er blitt gitt lovnader om at presseorganisasjonene denne gangen skal trekkes inn i det forestående arbeidet med ny tjeneste, og her må naturligvis fokus være at den nye basen må bli minst like god som den gamle, og at det ikke skal innføres begrensninger i søkerfunksjonaliteten av hensyn til personvern. Her er det godt å kjenne til den objektive forskningsrapporten av Lars Risan ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo fra 2005. Han støtter fullt og helt presse-organisasjonenes argumentasjon i kampen for en permanent base uten begrensninger i søkermuligheten.

Avslutning

Åpenhet gir makten innflytelse gjennom tillit, forståelse for beslutninger, og er beste medisin mot lyssky adferd. Om jeg i min periode i Presseforbundet ikke har klart å få samtlige politikere til å forstå dette, har jeg i det minste overbevist meg selv om at åpenhet og ærlighet lønner seg i det lange løp. Også for forvaltningen.

Takk for syv innholdsrike, morsomme, lærerike og utfordrende år i Norsk Presseforbund!

Ina Lindahl

Oslo, 20.09.2006