Re: Evaluering av offentlighetsloven
Det er ikke muligheten til (eller snarere, retten til) å være anonym som må begrunnes, det er kravet til identifikasjon. Det må kunne oppstilles saklige grunner som gir grunn til å tro at vektige interesser blir skadelidende dersom man ikke krever sikker identifikasjon.
En rekke statsansatte (herunder meg) har fått innsynskrav i våre lønnsslipper og personalmapper — gjerne kort tid etter at vi har fattet upopulære avgjørelser. Det krever en mastergrad i tankelesning før man kan si noe klart om formålet er personundersøkelse av saksbehandleren eller trakassering av vedkommende eller begge deler. Jeg er enig med Berge i OED at innsyn i lønnsforhold på individnivå er ganske perifert mtp intensjonen med offentleglova slik den er beskrevet i offentleglova § 1, og fra et arbeidstakersynspunkt kan jeg strengt tatt ikke se noen saklig grunn til at opplysninger om mine lønnsforhold er mer relevante for den offentlige debatt om jeg jobber i det offentlige kontra det private.
Dette kunne f.eks. vært løst ved at man begrenset offentleglovas virkeområde til organets saksdokumenter i egentlig forstand — altså dokumenter som gjelder organets saklige arbeidsfelt, og ikke organets egenadministrasjon. En slik unntaksrett på bakgrunn av dokumentets klassifikasjon – en klassifikasjon organet selv foretar – kan imidlertid føre til at det blir lettere å sno seg unna loven.
En annen problemstilling er de tilfeller der en begjæring synes fremsatt i den hensikt å skape merarbeid for organet. Dette problemet er dog ikke unikt for offentleglova, men er et generelt forvaltningsrettslig problem. Problemstillingen er tatt opp av Stridbeck og Holmboe i denne artikkelen, «Det er einskilde som ikkje skjøner kor viktig det er å ha ei sak»: http://brage.bibsys.no/politihs/bitstream/URN:NBN:no-bibsys_brage_16986/1/det%20er%20einskilde.pdf
Dersom man er innstilt på ikke å innføre en identifikasjonsplikt og heller ikke formkrav er det imidlertid vanskelig å påpeke løsninger for slike problemer. Man kunne tenke seg at forvaltningsorganet fikk en skjønnsmessig adgang til avslå et krav dersom kravet var for arbeidskrevende – slik forvaltningen har dersom opplysningene skal sammenstilles fra database, jfr. offl § 9. Dette er imidlertid en løsning som er velegnet for misbruk fra den ene side, og lett å omgå fra den andre siden.
Det jeg mener man må se nærmere på er forholdet mellom arkivlova og offentleglova. Per i dag gir offentleglova hjemmel for innsyn i dokumenter der arkivlova med forskrifter overlater til det offentlige organet selv å avgjøre når dokumentet skal kasseres, altså slettes/kastes. Dette gjelder særlig dokumenter forbundet med organets egenadministrasjon.
Til syvende og sist er det et spørsmål om hva slags forvaltning vi ønsker, og hvor mye penger vi er interessert i å bruke for å få den. Så lenge offentleglova var en lov som stort sett ble benyttet av journalister og mediefolk var den billig i drift. Nå begynner den å koste penger.