Jeg tror nok jeg svarer mer utførlig senere:

En av disse personene er meg:

«En anonym person, med pseudonymet «Journal Petitmeter» purrer gjentatte ganger på klager på innsynsavslag, etter å ha blant annet bedt om å få se nærmere på reiseplanene til kongehus og regjering, mens «Ola Nordmann» krever innsyn i anskaffelsesprosessen av mobiltelefoner hos Statnett.»

Jeg har ikke vært i kontakt med Aftenposten, så ingen av de aftenposten bruker som kilde er meg.

Jeg har en innsynsbegjæring om reiseplanene til kongehus og regjering. Jeg kan ikke huske at jeg purret så mange ganger på den, men det nærmer seg et året siden jeg ba om innsyn og det tok tid i departementet.

Men jeg har utallige purringer i andre saker. Men purringene skyldes i aller fleste av tilfellene at sakene ikke blir behandlet iht offentlighetslovens regelverk. Jeg vet det er sårt å bli påminnet om det, men ikke klag på den som sier fra.

Det er en av de viktigste årsakene til å være anonym. Man blir sett på som en kverulant dersom man sier i fra.

«tendenser til å avdekke feil i praktiseringen av offentlighetslovens ordlyd (selv om intensjonen blir fulgt), mer enn å avdekke feil i forvaltningspraksis»

Jeg er veldig på hugget i gi tilbakemelding på feil i praktiseringen av offentlighetsloven. Jeg ser at det er stort sprik i oppfattelsen av hva som er intensjonen med offentlighetsloven. Dette gjelder kanskje like mye arkivloven, men det er til og med offentlige organer som mener det trygg grunn når det først etter tre måneder leverer ut en postjournal.

Men en intensjon var at media og privatpersoner skulle få mye mer innsikt i statsforvaltningen. Hvis jeg ikke husker feil så er et av målekriteriene fra Stortinget ved evaluering av offentlighetsloven, at det er gitt vesentlig mye mer innsyn. Det har tydeligvis ikke forfatter av artikkelen fått med seg. Og det har ikke departementene forberedt seg på.

Noen grunner for anonyme innsynsbegjæringer.

1. Trynefaktoren forsvinner.

2. Vet man hvem det er som ber om innsyn, vurderes begjæringene lett i lys av det, i stedet for lys av sitt innhold.

3. Jeg hadde vært mye mer forsiktig med å gi klare tilbakemeldinger ved åpenbart feile avslag

4. Det kan i noen tilfelle være enklere å holde sin egentlige sak skjult lenger, både for det offentlige og for konkurrerenter, Det offentlige kan da komme senere i forsvarsposisjon, og du slipper at andre tar saken din.

5. Det er tilfeller der innsynsbegjærere blir hengt ut. Jeg leste senest om det i dag.

6. Det offentlige skal oppføre seg på en måte som tåler at også noen som de ikke vet hvem observerer.

7. Jeg vet det har vært brukt av innsidere til å få ut dokumentasjon på på en lovlig måte. Da avverger man interne spekulasjoner om lekasjer.

8. De blir selv så synlig i journalene

Det er sikkert mange flere,men er det noen grunn for at de skal vite hvem de som ber om innsyn er ?

Artikkelen tar opp flere aspekter med innsyn f eks:

Anonymitet

Stor økning av innsynssaker/Innsynskravene tar tid å behandle

Grensen for hva offentlighetsloven er ment å ivareta.

Anonyme har kanskje et annet innsynsmønster en andre. Men jeg tror ikke det betyr så mye i den store sammenheng. Det er ikke de at anonyme be rom innsyn som gjør at innsynsmengden er fordoblet i departementene.

Anonyme har et problem, spesielt mot departementene. Vi må i praksis bruke e-post. Der journalister ringer, må vi bruke mail. Når journaliser klager til sivilombudsmannen, må vi eventuelt klage til statsråd (les min rapport).

Jeg har ventet på svar på en innsynsbegjæring i FAD i 1/2 år. jeg vet den er mottatt, men jeg har ikke fått tilbakemelding. Jeg har purret? Hva kan jeg gjøre men allikevel beholde min anonymitet?

Jeg vil gjerne ha en diskusjon om hvilke konkrete problemer det gir at noen ber om innsyn anonymt.

Det er ikke muligheten til (eller snarere, retten til) å være anonym som må begrunnes, det er kravet til identifikasjon. Det må kunne oppstilles saklige grunner som gir grunn til å tro at vektige interesser blir skadelidende dersom man ikke krever sikker identifikasjon.

En rekke statsansatte (herunder meg) har fått innsynskrav i våre lønnsslipper og personalmapper — gjerne kort tid etter at vi har fattet upopulære avgjørelser. Det krever en mastergrad i tankelesning før man kan si noe klart om formålet er personundersøkelse av saksbehandleren eller trakassering av vedkommende eller begge deler. Jeg er enig med Berge i OED at innsyn i lønnsforhold på individnivå er ganske perifert mtp intensjonen med offentleglova slik den er beskrevet i offentleglova § 1, og fra et arbeidstakersynspunkt kan jeg strengt tatt ikke se noen saklig grunn til at opplysninger om mine lønnsforhold er mer relevante for den offentlige debatt om jeg jobber i det offentlige kontra det private.

Dette kunne f.eks. vært løst ved at man begrenset offentleglovas virkeområde til organets saksdokumenter i egentlig forstand — altså dokumenter som gjelder organets saklige arbeidsfelt, og ikke organets egenadministrasjon. En slik unntaksrett på bakgrunn av dokumentets klassifikasjon – en klassifikasjon organet selv foretar – kan imidlertid føre til at det blir lettere å sno seg unna loven.

En annen problemstilling er de tilfeller der en begjæring synes fremsatt i den hensikt å skape merarbeid for organet. Dette problemet er dog ikke unikt for offentleglova, men er et generelt forvaltningsrettslig problem. Problemstillingen er tatt opp av Stridbeck og Holmboe i denne artikkelen, «Det er einskilde som ikkje skjøner kor viktig det er å ha ei sak»: http://brage.bibsys.no/politihs/bitstream/URN:NBN:no-bibsys_brage_16986/1/det%20er%20einskilde.pdf

Dersom man er innstilt på ikke å innføre en identifikasjonsplikt og heller ikke formkrav er det imidlertid vanskelig å påpeke løsninger for slike problemer. Man kunne tenke seg at forvaltningsorganet fikk en skjønnsmessig adgang til avslå et krav dersom kravet var for arbeidskrevende – slik forvaltningen har dersom opplysningene skal sammenstilles fra database, jfr. offl § 9. Dette er imidlertid en løsning som er velegnet for misbruk fra den ene side, og lett å omgå fra den andre siden.

Det jeg mener man må se nærmere på er forholdet mellom arkivlova og offentleglova. Per i dag gir offentleglova hjemmel for innsyn i dokumenter der arkivlova med forskrifter overlater til det offentlige organet selv å avgjøre når dokumentet skal kasseres, altså slettes/kastes. Dette gjelder særlig dokumenter forbundet med organets egenadministrasjon.

Til syvende og sist er det et spørsmål om hva slags forvaltning vi ønsker, og hvor mye penger vi er interessert i å bruke for å få den. Så lenge offentleglova var en lov som stort sett ble benyttet av journalister og mediefolk var den billig i drift. Nå begynner den å koste penger.