Slike selskaper faller helt utenfor offentlighetslovens virkeområdet pga offentlighetsloven § 2 2. ledd ((noe som lovteknisk sett er et paradoks – at en paragraf bestemmer at paragrafen ikke gjelder. Den burde bestemt at §§ 3 – 34 ikke gjelder for slike organer)).

En må da falle tilbake til ordinære kompetanseregler etter aksjeloven:

Det er styret i aksjeselskapet som har den formelle kompetanse i et slikt spørsmål (jf al § 6-12) eventuelt den daglige ledelse (etter en vurdering av sakens/dokumentenes betydning for selskapet evt delegasjon, jf al § 6-14 2. og 3. pkt hhv 6-13 2. pkt). I større selskaper må man regne med at kompetansen til å avgjøre slikt «merinnsyn» er delegert til underordnede.

Eierens påvirkning på selskapet er mer indirekte i slike spørsmål, først og fremst ved å utpeke styret (og ved å utforme vedtektene – selskapet egen ‘lov’). Konkrete spørsmål kan eierne kreve at blir behandlet på en ordinær eller ekstraordinær generalforsamling (jf al § 5-11) som så kan fatte en bindende beslutning. I saker om innsyn er dette lite praktisk.

I andre spørsmål som eierne synes er viktige vil de formelt kunne fremme sin vilje ved s.k. «eierbrev» som er anmodning (i praksis en instruks) til styret om å treffe en bestemt beslutning. Et styre er ikke rettslig bundet av en slik anmodning, men vil normalt følge denne.

Det er imidlertid i strid med «soft-law» regler (så som corporate governance) at eieren griper unødig inn i den daglige driften. Med mindre et krav om innsyn skulle være av særdeles stor betydning for eierne er det nærmest utenkelig at de ville instruere selskapets styre om å utlevere slike dokumenter.

En annen ting enn rettslige normer er de sosiale normene. Er det eieren som ønsker innsyn vil han neppe nektes dette. Dersom andre som måtte ønske innsyn har de rette kontakter, og dokumentene har de rette kvaliteter (enten trivielle eller en «lekkverdig» verdi), bør utlevering kunne skje underhånden – dvs at de utleveres uten videre eller «lekker». En slik uformell utlevering er imidlertid normalt knyttet til forutsetning om videre bruk (f.eks. konfidensialitet). Og selv om vedkommende kanskje ikke rettslig sett er bundet av taushetsplikt vil brudd på sosiale normer ofte være mer alvorlig enn brudd på rettslige normer.

Hei!

Det jeg ville gjort, hvis et selskap med offentlig eierskap påberoper seg konkurranseunntaket, er å klage avslaget videre til Fylkesmannen. Det har du anledning til etter offentlighetsforskriften § 11 (2) (http://www.lovdata.no/for/sf/jd/td-20081017-1119-0.html#11). Dette gjelder altså selv om selskapet seg at de ikke trenger å følge offentleglova. Hvis de ikke sender inn klagen din, bør du selv gjøre det (men de har altså plikt til det etter loven).

Det ligger ferdige utkast til klagebrev på denne siden under «klag på 1-2-3) klagebrev nr. 5.