Grunnloven § 100 (5) som positiv hjemmel?
- Emnet er tomt.
-
Innlegg
-
-
Jeg har (i over tre år) forsøkt å få innsyn i dokumentutvekslingen mellom Oslo kommune og en dommer ved Oslo tingrett. Hovedforhandlingen i innsynssøksmålet mot kommunen (etter stevning fremmet i 2010) er nå (endelig) berammet til juni i år.
Jeg har i den forbindelse også forsøkt å få fullt innsyn i Oslo tingretts dokumentjournal i samme sak (herunder journalføringsdatoene for to konkrete journalposter). Både Høyesterett og Borgarting lagmannsrett har (etter et par runder) gitt fullt innsyn i sine journaler (sannsynligvis pga «smisking» med kopi til overordnede – det tar mye mindre tid å gi innsyn enn å avslå og man vil jo nødig «nekte» uten god grunn).
Oslo tingrett hevdet inntil nylig (uriktig) at de ikke satt med ytterligere opplysninger (derfor «omveien» ved å be HR og BORG om å gi innsyn først – for å tilbakevise tingrettens uriktige anførsel). Etter å ha fremsendt kopier av HRs og BORGs svar på mine innsynsbegjæringer mottok jeg i dag Oslo tingretts endelige/uttrykkelige avslag på å gi frivillig innsyn (uten indirekte bortforklaringer).
Spørsmålet er om jeg kan KREVE innsyn direkte med Grunnlovens § 100 (5) som POSITIV hjemmel? Riktignok gjelder ikke offentlighetsloven for domstolene, men det betyr ikke i seg selv av § 100 ikke gjelder? Straffeprosessloven § 28 (som jeg brukte som argument overfor Høyesterett) har riktignok en hjemmel, men forutsetter «rettslig interesse» (som er svært skjønnsmessig ? og HR/BORG ga sikkert innsyn fordi det var det enkleste).
Jeg anmeldte Oslo tingrett i 2010 til politiet på mistanke om at de har overskrevet en journalpost (ved å dobbeltføre en av mine forsendelser på både nr 8 og 10) for å skjule en forsendelse fra Oslo kommune. Saken ble henlagt samme dag (pga manglende ressurser). Journalføringsdatoene (sammen med de fysiske dokumentene) tror jeg vil belyse at dobbeltføringen ikke var en inkurie (slik sorenskriveren hevdet) ? men en bevisst handling.
Selv om jeg forstår at det i praksis er umulig å få Politiet til å ilegge Oslo tingrett en bot for dokumentfalsk (uten medieoppslag) ønsker jeg likevel å offentlig kritisere Oslo tingrett for handlingene (jf Grl. § 100 (3)). Men for å bli trodd trenger jeg tilgang til «Statens akter».
Er Grunnloven § 100 anvendelig?
-
Grunnloven § 100 (5) lyder som følger:
«Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde.»
At bestemmelsen kan brukes som en positiv hjemmel er ikke tvilsomt. Spørsmålet er hva som ligger i begrepet «Statens og Kommunernes Akter». Ytringsfrihetskommisjonen, som forberedte ny § 100, skrev om dette:
«Etter kommisjonens forslag skal dokumentoffentlighetsprinsippet gjelde for « Statens og Kommunernes Acter ».
Dette innebærer at statlig og kommunal forvaltning samt domstolenes forvaltningsvirksomhet er omfattet av grunnlovsforslaget.»
Departementet skrev i sin vurdering at det var «uklart om kommisjonen foreslår å la grunnlovsfestingen omfatte dokumentoffentlighet i saker som behandles av domstolene etter rettspleielovene ? i sivile saker eller straffesaker», men la til grunn at det ikke var meningen at domstolenes rettssaksdokumenter skulle omfattes av begrepet «Statens […] Akter». Departementet mente at innsyn var tilstrekkelig ivaretatt via rettsmøteoffentligheten, og at de ville komme tilbake til spørsmålet i lovs form via det som ble den nye tvisteloven.
Stortingskomitéen sluttet seg til departementets syn.
Etter dette mener jeg gjeldende rett må forstås slik at domstolenes rettspleievirksomhet ikke er «statsakter» man kan kreve innsyn i med Grunnloven § 100 (5) som bakgrunn.
-
Takker for svaret (som virker logisk). Innsynskravet er dessuten mer av «partsoffentlighets» art enn «allmennoffentlig» art og dermed er nok Grl § 100 (5) noe på siden.
I tillegg til spørsmål/masing om «frivillig» innsyn har jeg også forsøkt edisjonsplikten i innsynssaken (tvl § 21-5) uten å lykkes.
Det som gjenstår er straffeprosessloven § 28 (1) c, men det er vel tvilsomt om jeg har rettslig interesse i straffesaken når lagmannretten har avvist tilgang til opplysningene i innsynssaken etter tvl § 21-8.
Å kritisere offentlige organer er åpenbart ingen «rettslig interesse». Takknemlig om noen har noen andre (lovlige) virkemidler å foreslå.
-
EMK Art 10 er med noe hell blitt påberopt som selvstendig innsynshjemmel, men hovedsakelig av journalister som er interessert i større eller prinsipielle saker. Denne vil etter omstendighetene kunne erstatte «rettslig interesse» hvis det er informasjon myndighetene har et monopol på og som er av allmennhetens interesse.
Det er dessverre det jeg kommer på i farten.
-
Kanskje du (eller noen andre) har noen formening om hvorfor ikke den «dømte» er nevnt i stprl § 28 (1). Man skulle tro at den dømte, i likhet med en part etter forvaltningssaker, skulle ha en ubetinget rett til innsyn i saksdokumentene også etter at saken er avsluttet? Jeg kan ikke se noen gode grunner til at den straffedømte skulle ha dårligere rett til innsyn enn fornærmede (medmindre det er er et bevisst valg – når man først er endelig dømt, er en rekke tidligere hensyn og prinsipper ikke lenger så relevant (uskyldspresumpsjon, kontradiksjon, favor defensionis…)).
Er det fordi det er forutsatt/underforstått at den dømte HAR fått tilgang til dokumentene tidligere (eller kan få det via sin advokat eller påtalemyndighet) og at loven derfor antok at det var unødvendig å nevne den straffedømte? Eventuelt om straffedømte må gå inn under bokstav «c», dvs at innsynsretten bare er betinget?
I sistnevnte tilfelle (betinget rett) – kanskje en straffedømt har rettslig interesse i å få innsyn i sine saksdokumenter etter EMK 6.1 dersom det er sannsynlig at han ikke har fått se et helt konkret «dokument»? Eller vil en dømt bare ha «rettslig intresse» i tilgang til dokumentene så lenge rettsmidlene ikke er uttømt (uten å gå via EMK art 13 som vel forutsetter et søksmål)?
Å vite hvorfor (på hvilket grunnlag) man er dømt (selv om rettsmidlene er uttømt) kan åpenbart være av interesse. Men er det en «rettslig interesse» (etter norsk rett ihht EMK)?
-
Uten at jeg har gjort noen nærmere research på det spørsmålet enn en overfladisk lesning av straffeprosessloven vil jeg anta det er fordi mistenkte/tiltalte/dømte har en videre innsynsrett i medhold av straffeprosessloven § 242.
-
Siden § 242 står i den systematiske delen, under etterforskning, samt at også etterlatte er nevnt i § 242 (kfr § 28), skulle en normal kontekstuell harmoniserende tolkning tilsi at § 242 ikke gjelder etter at saken er avsluttet. Bruken av ordet «mistenkt» i § 242 trekker vel i samme retning. Men jeg er ingen ekspert på straffeprosess.
-
