NN mot Bergens Tidende
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en artikkel i Bergens Tidende (BT). I artikkelen stod det at en varsler hadde anklaget fem kommunetopper for korrupsjon. Kommunen hadde fått et advokatkontor til å undersøke varselet. Advokatene konkluderte med at det dreide seg om rykter og baksnakk. Varsleren mente arbeidet var en gjengjeldelse, igangsatt for å gjøre varsleren til syndebukk.
Klager er den omtalte varsleren som mener artikkelen snur saken på hodet: at klager blir hengt ut for å ha gjort noe ulovlig, mens de fem det ble varslet om, går fri. Det anføres at omtalen er ensidig og usann. Ifølge klager er det feil av BT å kalle undersøkelsen en granskning, da det kun er politi og påtalemyndigheter som har mulighet til å sjekke om det har pågått korrupsjon. Videre vises det til at det var flere som varslet, men klager førte varselet i pennen. Det er derfor feil når BT peker på én. Klager opplevde publiseringen som svært belastende og mener avisen ikke har tatt hensyn til klagers situasjon. Det reageres også på at journalistene har for tette bånd til en av de omvarslede. Det vises til en rekke punkter i Vær Varsom-plakaten (VVP).
BT avviser brudd på god presseskikk. Avisen viser til vinklingen som er valgt. I denne saken ønsket BT å se på hvordan det har vært å leve med beskyldinger fremsatt i et varsel. Dette er et dilemma avisen mener har offentlig interesse. Rettighetene et varsel utløser må ikke overskygge viktigheten av retten til kontradiksjon, skriver BT. Avisen mener omtalen er korrekt, og viser til både rapporten og en rekke åpne kilder. Klager via klagers advokat fikk komme godt til orde med sitt syn. Å reagere på bruken av ordet granskning blir semantikk, slik BT ser det. Avisen mener de har tatt hensyn til klager, og at klager er godt anonymisert. Det avvises at journalistene er inhabile.
Pressens Faglige Utvalg (PFU) vil innledningsvis understreke at det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet (VVP 1.4). I dette tilfellet forelå det en rapport som utvalget mener hadde stor offentlig interesse. Publikum har rett til å bli opplyst om resultater fra undersøkelser av mulige lovbrudd i egen kommune. Dette er pressens oppgave (VVP 1.2).
Utvalget kan forstå at klager ønsket en annen vinkling: At BT så saken fra klagers ståsted. Utvalget vil her minne om pressens rett til å velge et ståsted å se en sak utfra. Ingen uten redaksjonell myndighet kan gripe inn i redigering og presentasjon av redaksjonelt materiale (VVP 3.8).
Når det er sagt, så skal ikke vinkling og dramaturgi gå på bekostning av etterretteligheten, jf. krav til kildekritikk, kildebredde og kontroll av opplysninger (VVP 3.2). Den som blir angrepet skal også få anledning til å forsvare seg (VVP 4.14).
I denne saken er det ingen tvil om at klager har fått gode muligheter til å komme til orde. Klagers synspunkt på rapporten spesielt, og varslersaken generelt, er viet god plass. Det kommer også tidlig frem i brødteksten at klager har et annet syn på rapporten.
Utvalget kan forstå at klager opplever å bli stående alene, omtalt som «en varsler», men slik utvalget ser det, var det naturlig å omtale saken på denne måten. Det var klager som hadde ført varselet i pennen, som frontet saken og som fikk status som varsler.
Å omtale undersøkelsen som en granskning, mener utvalget må aksepteres. Utvalget har også tidligere påpekt at det journalistiske språket nødvendigvis vil fravike noe fra det juridiske, da journalistikk skal gjøre et materiale forståelig for et bredt publikum. Det avgjørende er at unøyaktighetene ikke er av et slikt alvor og omfang at det er et brudd på god presseskikk.
Utvalget forstår at både saken i seg selv, og medieomtalen av den, er en påkjenning for klager. Etter PFUs mening kunne BT dempet fokus på klager noe mer, men utvalget mener det er innenfor det presseetisk akseptable. Mye av kritikken rettes mot kontrollutvalget og måten varselet ble behandlet på.
Når det gjelder påstander om bindinger mellom journalistene og en kilde i artikkelen, så mener utvalget at et Facebook-vennskap ikke betyr at journalisten er inhabil. En ektefelles partitilhørighet er heller ikke en type binding som i denne saken gir journalisten en dobbeltrolle.
Bergens Tidende har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 22. mai 2019
Alf Bjarne Johnsen,
Anne Weider Aasen, Gunnar Kagge, Stein Bjøntegård,
Kristin Taraldsrud Hoff, Erik Schjenken, Nina Fjeldheim