NN mot Se og Hør

Se og Hør publiserte tirsdag 6. november 2007 (nr. 88/2007) en tosiders reportasje med følgende stikk- og hovedtittel:

«XX fryktet hun måtte amputere beinet
”GNAGSÅR” VAR KREFT»

Artikkelen inneholdt flere bilder. På hovedoppslagsbildet viser en smilende XX fram beinet sitt mens hun peker tommelen opp. I en gul stjerne som var satt inn i bildet sto det: «Nå er hun erklært frisk». Et mindre bilde viser XX sammen med lillesøsteren og moren, mens de andre bildene er knyttet til sykdomsperioden. Ett av disse er merket «privat» og viser XX i sengen på sykehuset med moren som sitter ved siden av. To mindre nærbilder viser sårene hun hadde på foten. I reportasjens ingress het det:

«Det startet som et uskyldig sår nederst på leggen. Men for XX ble livet snudd på hodet.»

I innledningen av brødteksten sto det:

«XX (13) fra (stedsnavn) ved (bynavn) stråler av glede. For 20. gang har Luftforsvaret invitert Støtteforeningen for Kreftsyke barn med på tur, og i år er det medlemmer fra Hordaland og Sogn og Fjordane som koser seg i Disneyland Paris. Men det er ingen selvfølge at 13-åringen løper rundt i parken på egne bein. Det startet med et gnagsår som legene mente hadde utviklet seg til en betennelse i beinet. I mars 2005 fikk hun diagnosen beinkreft (…)»

Videre i brødteksten uttaler både XX og moren hennes seg om sykdomsforløpet og behandlingen, og under mellomtittelen «Hjertesvikt» sier moren blant annet:

«– En bivirkning er at XX sliter med hjertesvikt, og at vi hadde noen kritiske døgn da lungene hennes ble fylt med væske. Cellegiften medførte at huden hennes ikke grodde da hun var under behandling. Dermed ville ikke operasjonssåret lukke seg, og det måtte reopereres to ganger. Andre gang med hudtransplantasjon fra låret (…)»

Det opplyses også at XX og moren en periode fryktet at XXs bein måtte amputeres, men at ny teknikk og undersøkelsesmetoder nå gjør det mulig å fjerne slike kreftsvulster i mange tilfeller.

KLAGEN:

Klager er faren til den tidligere kreftsyke jenta som omtales i reportasjen. Han skriver: «Artikkelen inneholder informasjon som er sensitiv og taushetsbelagt (…) Slike opplysninger og private bilder har moren frigitt til bladet Se og Hør uten at jeg som far med 50% av foreldreansvaret, er blitt spurt.»

Klageren mener «det burde foreligge samtykke fra begge foreldre» ettersom det her handler om en «såpass personlig og alvorlig sak». Han opplyser også at han «ville nektet en slik personlig repor[t]asje om sykdomsforløpet til» datteren, og mener reportasjen ikke vil «være til hjelp for verken XX eller andre i lignende situasjoner».

Klageren viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.8, hvor det heter at pressen skal «ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet (…) også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering», og klageren anfører: «Åpne operasjonssår og bilder fra sykesengen fra den svakeste perioden i livet hennes hittil, blottlagt og brettet ut for allmennheten, kan være en belastning for henne i fremtiden».

TILSVARSRUNDEN:

Se og Hør opplyser at bakgrunnen for reportasjen var en årlig tur til EuroDisney i regi av Støtteforeningen for kreftsyke barn. Se og Hørs reporter har vært med på disse turene i flere år, og i forkant av årets tur ble deltakerne forespurt om noen kunne tenke seg å stille opp til intervju med bladet. Den tidligere kreftsyke jenta og hennes mor var blant dem som ville.

Videre skriver Se og Hør: «Under turen til Paris ble både denne familien og (…) andre deltakere (…) fotografert, under full åpenhet om at bildene kunne komme på trykk i Se og Hør. Jentas mor fikk reportasjen til gjennomsyn og svarte med å be om noen få rettelser og presiseringer, slik at faktum fullt ut ble korrekt beskrevet og i tråd med familiens ønsker. Jentas familieforhold var naturligvis ikke noe tema». For øvrig opplyser Se og Hør at de private bildene til saken ble formidlet før avreise.
Se og Hør mener reportasjen omtaler «et meget viktig stoffområde med sterk og klar allmenn interesse», og at «sakens forhistorie viser» at det ligger «klare og veloverveide journalistiske vurderinger til grunn».

Hva angår klagerens synspunkter om samtykke, mener Se og Hør at det ikke var «noe i situasjonen som tilsa at journalisten burde ha forhørt seg om foreldrene bodde sammen eller ikke». Se og Hør opplyser at bladet er «vel kjent med at det i PFUs praksis finnes saker der utvalget har pålagt redaksjonene å helt spesifikt innhente samtykke fra begge foreldrene. Men dette gjelder der reportasjens tema er splittede familiesituasjoner eller skiftende og følsomme familiære relasjoner». Bladet bruker også PFUs konklusjon i PFU-sak 240/05 som begrunnelse for at det var legitimt ikke å innhente samtykke fra klageren.

Bladet anfører også: «Redaksjonen har på selvstendig grunnlag foretatt en nøye vurdering av hvilke konsekvenser saken kan få for hovedpersonen på kort og lang sikt. Det foreligger i tillegg klart og utvetydig samtykke fra moren og jenta selv. Jenta har nådd en alder der hennes eget samtykke ikke er uten en viss selvstendig betydning.» På denne bakgrunn avviser Se og Hør å ha begått noen pressetiske overtramp.

Klager skriver i sitt tilsvar: «Jeg tolker det slik at de [Se og Hør] vil skyve ansvaret over på oss som foreldre. Siden jeg ikke ble involvert i vurderingen i forkant av reportasjen, vil Se og Hør derfor legge hele ansvaret over på moren? Jeg står inne for mine argumenter som tidligere er skrevet. Begge foreldres samtykke bør innhentes i slike alvorlige saker.»

Se og Hør kommenterer klagerens tilsvar slik: «Det har aldri vært Se og Hørs intensjon å skyve ansvaret over på foreldrene (…) Her i Se og Hør foretar vi alltid selvstendige, redaksjonelle vurderinger (…) I saker som gjelder barn og ungdom, vil foreldres samtykke etter PFUs praksis knyttet til art 4.8, som kjent ikke alltid være avgjørende. (…) I denne saken kan vi ikke se at omtalen på noe punkt vil ha negative konsekvenser for den omtalte jenta eller hennes familie.»

Se og Hør påpeker også: «Det vil være uheldig om norsk presse pålegges en alminnelig presseetisk plikt til å orientere eller innhente samtykke fra samtlige foresatte også i saker som gjelder løpende, saklig nyhetsrapportering helt løsrevet fra familiesituasjon til den omtalte.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klager er faren til en tidligere kreftsyk jente som omtales i en reportasje i Se og Hør. Klageren som har delt forelderansvar for datteren, mener Se og Hør skulle innhentet samtykke ikke bare fra moren, men også fra ham, før publiseringen, ettersom reportasjen handler om en «personlig og alvorlig sak». Klageren mener reportasjen kan bli en belastning for datteren i fremtiden, og viser til punkt 4.8 i Vær Varsom-plakaten, der pressen manes til å tenke over hvilke konsekvenser en medieomtale kan få for barnet.

Se og Hør avviser å ha brutt god presseskikk, og mener bladet har fokusert på et viktig stoffområde med allmenn interesse. Bladet kan ikke se at omtalen vil ha noen negative konsekvenser for jenta, og det anføres at både jenta og hennes mor samtykket til intervjuet, samt at moren også fikk lese gjennom artikkelen før publisering. Familieforhold var heller aldri noe tema, påpeker bladet, som av den grunn mener det er unødvendig å innhente samtykke fra begge foreldrene.

Pressens Faglige Utvalg viser generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 4.8, der det heter: «Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernsaker eller rettssaker.»

Utvalget har ved flere anledninger manet redaksjoner til å utvise spesiell aktsomhet ved omtale av barn i splittede familiesituasjoner. Utvalget har i slike saker også påpekt at det er viktig å forsikre seg om at begge foreldrene er orientert før publisering. Utvalget vil imidlertid understreke at det likevel ikke kan være et generelt presseetisk krav at begge foreldre/foresatte skal gi sitt samtykke i enhver sammenheng.

Videre vil utvalget også presisere at det alltid, uavhengig av om de foresatte har gitt sitt samtykke eller ikke, er viktig å vurdere mulige konsekvenser medieomtalen kan ha for barnet som omtales.

I det påklagede tilfellet konstaterer utvalget at Se og Hør utelukkende fokuserer på sykdomshistorien til jenta og behandlingen som har gjort henne frisk. Utvalget har samtidig forståelse for at klageren kunne ønsket seg at også han ble informert om reportasjen før publiseringen. Likevel kan ikke utvalget se at omtalen er av en slik art at det skulle være påkrevd å innhente hans samtykke; reportasjen handler verken om familietvister, rettssaker eller andre mer kontroversielle temaer.

Utvalget kan heller ikke se at reportasjen vil ha noen negative konsekvenser for jenta, og mener at jentas samtykke er av betydning og kan vektlegges.

Se og Hør har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 29. april 2008

Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, Sigrun Slapgard, Kirsti Nielsen,
Ingeborg Moræus Hanssen, Henrik Syse