Handelsbanken v. kommunikasjonsdirektør Lars N. Sæthre mot Sandefjords Blad

Sandefjords Blad publiserte torsdag 28. oktober 2010 et web-tv-innslag på sine nettsider etter at Handelsbankens lokaler i Sandefjord var blitt ranet. Innslaget lå ute i omtrent halvannen time før det ble redigert og erstattet med en ny versjon.

Det første publiserte innslaget starter med et bilde av en politibil som står parkert mellom to andre biler utenfor bankens lokale. Neste bilde er også filmet fra utsiden, men inn gjennom et vindu i bankens lokaler, gjennom en glipe i en persienne. På innsiden kan man se flere personer i et kontorlandskap; blant annet en kvinne som sitter ved en pult, en mann som først står i nærheten av hennes pult, men som så snur seg og går mot vinduet til en annen pult der han legger noen papirer. Derpå snur han seg og går lenger inn i lokalet igjen. I tillegg skimtes også andre personer som går forbi i bakgrunnen. Bildene er noe uklare grunnet avspeiling av miljøet utenfor i vinduet.

I neste bilde, som også er filmet inn gjennom vinduet, men tettere innpå, og som derfor inneholder enda mer speiling fra miljøet utenfor, ses igjen kontorlandskapet og de samme personene, før ytterligere en person kommer mot vinduet og legger håndflaten mot vinduet, like foran kamera. Denne personen ser man ikke hodet til fordi han kommer veldig tett på vinduet. Han forsvinner imidlertid fort, og man ser igjen kontorlandskapet og kvinnen som sitter ved en pult og mannen som står i lokalet, nokså nær vinduet. Derpå følger bilder av politiet som ankommer banken. En kvinne (muligens hun som satt ved pulten) møter politiet ved inngangsdøren og slipper dem smilende inn. Innslaget varer i totalt 42 sekunder, og bildene av kontorlandskapet og bankansatte utgjør omtrent 14 sekunder.

I det redigerte innslaget som ble publisert senere, er bildene av bankens ansatte fjernet og nye bilder av politiet som jakter på ranerne lagt til.

KLAGEN:

Klager er Handelsbanken ved kommunikasjonsdirektøren (og banksjefen i Sandefjord) som mener Sandefjords Blad har brutt Vær Varsom-plakatens punkt 3.9 (opptre hensynsfullt) og punkt 4.6 (omtale av kriminalsaker).

Klager anfører: «Det å ta vare på medarbeidere i forbindelse med bankran er noe en bank alltid må være forberedt og dyktig på. I denne saken påførte Sandefjords Blads publisering en ekstra belastning/lidelse for våre medarbeidere, som lik[e] etter ranet var i ulike grader av sjokk/ubalanse.» Det klager i korte trekk ønsker svar på gjennom sin klage, er: «Kan mediene publisere bilder av medarbeidere i sjokk/ubalanse like etter et ran når de på tydeligste vis har markert at de ikke ønsker å bli fotografert/filmet?»

Om det som skjedde etter ranet, da medarbeiderne hadde varslet om hendelsen og beredskapsplan var igangsatt, forklarer klager: «Flere representanter for pressen var dyktige og raske, og var på plass like etter at raneren hadde forlatt lokalet. Politiet kom først senere. Hele bankens fasade på gateplan består av glass, og persiennene ble av de ansatte lukket straks det kom presse på utsiden. De ansatte ønsket ikke innsyn i lokalet mens de bearbeidet dramaet.»

Videre opplyses det om Sandefjords Blads handlinger: «Sandefjords Blads journalist valgte å oppsøke en liten glippe i de stengte persiennene for å filme inn i lokalet. Han filmet inn i bankens private lokale. Det var avlåst og avskjermet. Det ble ikke innhentet samtykke. Journalisten filmet mennesker som minutter før hadde opplevd en sjokkerende og dramatisk situasjon – og som nå hadde behov for å bearbeide det hele og hjelpe hverandre uten forstyrrelser. Sandefjords Blad valgte kort tid etter ranet å publisere et innslag på www.sb.no hvor opptakene gjort gjennom den lille glippen i persiennen ble benyttet. Flere av medarbeiderne i banken var lett identifiserbare.»

Slik klager ser det, fordrer det «spesielle presseetiske hensyn» å dekke et ran like etter hendelsen: «For pressen var det all grunn til å anta at menneskene kunne være i sjokk og/eller ubalanse etter den dramatiske opplevelsen». Ifølge klager skal det også ha «sjokkert» de ansatte «da de like etter ranet på www.sb.no fikk se seg selv i en privat og følelsesladet samtale inne i det avlåste og avskjermede lokalet». Banksjefen skal også ha opplevd dette som «en sikkerhetsrisiko knyttet til identifikasjon av medarbeiderne mens raneren/ranerne var på frifot». Etter klagers mening var det «tydelig markert at medarbeiderne ikke ønsket å bli filmet», og: «Ingen av de som var til stede utenfor banken kunne vært i tvil om at medarbeiderne ønsket å håndtere den dramatiske situasjonen uten innsyn og forstyrrelser fra presse eller andre.»

Videre opplyses det at Handelsbankens kommunikasjonsdirektør kontaktet Sandefjords Blad og ba om at klippet av de ansatte filmet gjennom «persienneglippen» ble fjernet, noe redaksjonen først ikke skal ha vært villig til. Redaksjonen skal blant annet ha vist til «offentlighetens interesse» og at «det var helt vanlig å filme inn vinduer i forbindelse med kriminalsaker». Avisen etterkom imidlertid klagers ønske senere da innslaget ble redigert. Klager påpeker i denne sammenheng: «Vi satte pris på dette, men sender likevel klage da skaden – og overtrampet – var skjedd.»

TILSVARSRUNDEN:

Sandefjords Blad avviser at redaksjonen skal ha begått presseetiske overtramp, men ønsker likevel en vurdering i PFU velkommen ettersom presseetikk «er en lite eksakt vitenskap», og «skråsikkerheten har dårlige kår når praktiseringen av de felles plakatene foregår i redaksjonene».

Slik avisen ser det, er det «de første 8-10 sekundene av den opprinnelig publiserte videoen og tilblivelsen av denne som er klagers ankepunkt». Redaksjonen opplyser: «Filmen gikk i 1,5 timer før redigert versjon erstattet den. (…) Sandefjords Blads ledelse valgte (…) å erstatte den opprinnelige versjonen med en redigert så raskt det lot seg praktisk gjøre, etter påtrykk fra banken, selv om vi ikke uten videre kunne slutte oss til argumentasjonen.»

Avisen påpeker at et ran er en uvanlig hendelse i Sandefjord, og at redaksjonen derfor anså det som «naturlig med omfattende og nærgående formidling av dramaet på brygga og i traktene rundt sentrum». Sandefjords Blad forklarer om filmopptakene: «Vi fotograferte, som det går fram av den første videoen, gjennom vinduet, men kjenner ikke igjen den beskrivelsen av ”medarbeidere i sjokk og ubalanse…”, ”privat og følelsesladet samtale…” osv. som gis i klagen. Tvert imot opptrådte de tre personene som det er mulig å identifisere, som om det var en ”en vanlig dag på jobben”. Via andre kilder fikk vi også bekreftet at de ansatte, til tross for den ytre dramatikken, hadde taklet hendelsen med stor grad av ro og en avslappet holdning. Dette var spesielt tydelig med hovedpersonen nærmest vinduet. (…) Kaoset, sjokket og ubalansen som formidles av klager, var altså ikke det vår fotograf observerte.»

Når det gjelder innvendingen mot å filme privat grunn uten godkjenning, skriver Sandefjords Blad: «En bank er en utadrettet virksomhet, med kunder inn og ut hele dagen. Og på grunn av ranet ble banken åsted for en alvorlig kriminell handling, og dermed på en særskilt måte innlemmet i det offentlige rom.»

Etter redaksjonens mening rammes det påklagede innslaget ikke av Vær Varsom-plakatens punkt 3.9 og 4.6, som klager har henvist til: «Det at publisering i media er en ekstra påkjenning, eller at man ikke ønsker søkelys på seg selv, er ikke et moment som automatisk kvalifiserer til karakteristikken dårlig presseskikk. Her må hensynet til allmennheten veies opp mot privatlivets fred.»

Klageren fastholder at Sandefjords Blad ikke har opptrådt i overensstemmelse med Vær Varsom-plakatens punkt 3.9 og 4.6, og anfører: «Vi skjønner at et væpnet ran i en middels stor by skal dekkes bredt og raskt, og at vurderingen i forbindelse med en slik dekning kan gå så fort at risikoen for overtramp er tilstede. I dette tilfellet mener vi vurderingene som ble gjort ikke holder presseetisk.»

Klager presiserer videre at Handelsbanken ikke ba om at hele innslaget ble fjernet, «kun den delen som var filmet av våre uvitende ansatte gjennom en glippe i persiennene». Denne delen mente klager til gjengjeld at måtte fjernes umiddelbart, og klager skal derfor ha bedt «om at hele innslaget ble fjernet til en nedredigert versjon var klar».

Med hensyn til hvilken tilstand de bankansatte var i like etter ranet, bemerker klager at «Sandefjords Blads vurdering (…) opplyses å være basert på 1) hva de kort observerte gjennom en glippe i en gjenlukket persienne og (2) andre kilder som sa at ansatte hadde taklet hendelsen med stor grad av ro». Klager innvender: «Sandefjords Blad hadde på publiseringstidspunktet ikke tilstrekkelig innsikt i ofrenes psyke til å kunne konkludere med at de ikke var i sjokk og/eller ubalanse.» «Ved et væpnet ran er det all grunn til å forutsette at ofrene medarbeidere som har opplevd et væpnet ran kan være i sjokk og/eller ubalanse. Dette bør være utgangspunktet, og det fordrer spesielle presseetiske hensyn.» For øvrig avviser klager å ha formidlet «en situasjon hvor det var ”kaos”».

Sandefjords Blads ansvarlige redaktør innvender i en kort sluttkommentar: «Sæthre [kommunikasjonsdirektøren, sekr. anm.] benekter at han overfor meg telefonisk krevde innslaget fjernet umiddelbart. Det gjorde han, og jeg sa nei til det kategoriske kravet. Han var meget oppbrakt da jeg fikk kontakt med ham, og den typen nyanser som framføres i brevet, var overhodet ikke til stede i samtalen. Forskjellige oppfatninger av hva som ble krevd i telefonen, har likevel, så vidt jeg kan bedømme, ingen betydning for den presseetiske vurderingen av innslaget.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder Sandefjords Blads filming inn gjennom et vindu i stengte banklokaler etter et ran i Handelsbanken i Sandefjord, og publiseringen av videobildene på avisens nettsider.

Klager er Handelsbanken, som mener Sandefjords Blads publisering påførte de bankansatte en ekstra belastning etter ranet. Etter klagers mening burde redaksjonen forstått at de ansatte var i ulik grad av sjokk eller ubalanse, og at dette fordrer spesielle presseetiske hensyn. Klager reagerer spesielt på at filmingen skjedde gjennom en glipe i en persienne uten samtykke. Slik klager ser det, var det tydelig markert at de ansatte ikke ønsket innsyn. De skal også ha blitt «sjokkert» over å se seg selv i det klager beskriver som «en privat og følelsesladet samtale».

Sandefjords Blad opplyser at videoen lå ute i omtrent halvannen time før bildene av de bankansatte ble redigert bort, «etter påtrykk fra banken». Redaksjonen anfører at et ran er en uvanlig hendelse i Sandefjord, og avisen anså det som «naturlig med omfattende og nærgående formidling av dramaet». Slik avisen ser det, viser de aktuelle bildene imidlertid ikke ansatte i sjokk eller noen følelsesladet samtale, som klager har anført, men derimot personer som opptrer helt normalt. Sjokk og ubalanse skal heller ikke være noe avisens fotograf observerte.

Pressens Faglige Utvalg minner om pressens plikt til å opptre varsomt både under innsamling og ved publisering av materiale i forbindelse med alvorlige hendelser som for eksempel et ran. Bakgrunnen for dette varsomhetskravet er å hindre pressen i å påføre mennesker som allerede er i en vanskelig situasjon, ytterligere belastning, og redusere muligheten for at det publiseres informasjon, uttalelser og bilder som krenker og skader de berørte. Poenget er altså ikke at det skal hindre enhver omtale, for det tilligger pressen å fortelle om det som skjer i samfunnet, deriblant de vonde og alvorlige hendelsene som iblant rammer. Slik sett blir det sentrale ved slike publiseringer å avveie mulige belastninger for involverte opp mot allmennhetens behov for informasjon.

Slik utvalget ser det, måtte Sandefjords Blad naturligvis omtale ranet i Handelsbanken. Spørsmålet er imidlertid hvorvidt det var presseetisk akseptabelt å filme slik avisen gjorde, og publisere bildene det reageres på.

Etter utvalgets mening fremgår det av det påklagede innslaget at filmingen var uønsket idet ett av de publiserte bildene viser en av de bankansatte som legger håndflaten mot vindusruten like foran kamera. I tillegg burde stengte banklokaler og persiennene i vinduene også kunne oppfattes som en indikasjon på at de som befinner seg innenfor, ønsker å være i fred. Samtidig mener utvalget det ikke kan være slik at uønsket oppmerksomhet uansett er ensbetydende med at pressen ikke skal kunne fotografere og publisere. Utvalget vil likevel påpeke at pressen skal være ytterst varsom med å trenge seg inn på mennesker som har opplevd noe dramatisk, særlig like etter at hendelsen har inntruffet.

I det påklagede tilfellet noterer utvalget seg at bildene er uklare grunnet speiling i vinduet av miljøet utenfor, noe som gjør de avbildede bankansatte mindre identifiserbare, og at innslaget kun lå ute i halvannen time før Sandefjords Blad etterkom klagers ønske og redigerte bort bildene. Utvalget registrerer også klagers anførsel om at filmingen skjedde inn i bankens private lokale. Sandefjords Blad derimot, mener bankens lokale er del av det offentlige rom, og dette er utvalget enig i. Likevel mener utvalget at det her dreide seg om en privat situasjon der man med all rimelighet kunne anta at det befant seg personer i sjokk eller ubalanse. I denne situasjonen mener utvalget at Sandefjords Blad burde unnlatt å filme slik det ble gjort, inn gjennom et vindu.

Utvalget vil minne om at presseetikken ikke bare innbefatter hva som til slutt publiseres og kan vurderes av lesere/seere, men også den journalistiske arbeidsprosessen. Her viser utvalget til Vær Varsom-plakatens punkt 3.9, der det blant annet heter: «Opptre hensynsfullt i den journalistiske prosessen (…) Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.» Utvalget legger også til grunn at de påklagede bildene ikke fyller et berettiget informasjonsbehov.

Sandefjords Blad har brutt god presseskikk.

Oslo, 25. januar 2011

Marit Rein,
John Olav Egeland, Martin Riber Sparre, Håkon Borud,
Camilla Serck-Hanssen, Eva Sannum, Reidun Førde