Adv. Tom E. Medalen (p.v.a. NN) mot TVNorge

SAMMENDRAG:
TVNorge hadde 17. oktober 2004 en direktesending i serien » Fornemmelse for mord «, kombinert med opptak der såkalte klarsynte deltar for om mulig å bidra til at nytt lys kastes over uløste drapssaker. Det aktuelle programmet omhandlet 26 år gamle Marita Ona, som ett år tidligere «ble meid ned av en ukjent bilist på Rælingen utenfor Oslo».

I første del av programmet opplyser programlederen at » de klarsynte har navnet på sjåføren som drepte henne «. Senere sier han at de to klarsynte, Lena Ranehag og Lilli Bendriss, » skal nå til Rælingen, der de etter hvert sirkler inn hvem som kjørte ned og drepte Marita «. Og deretter:

» – Om kort tid får du oppleve hvordan Lena finner navnet på den hun mener er gjerningspersonen. Se hvem det er og hvor vedkommende bor… «.

I sendingens del to er Lena Ranehag den første på ulykkesstedet, mens opptakene med Lilli Bendriss først er gjort innendørs. Begge ser imidlertid for seg en mørk bil knyttet til påkjørselen, og Lena sier:

» – Det er en kvinne som kjører bilen. Og det sitter barn i bilen. Mindre barn, virker det som. Det er en kvinne som har sittet og styrt med barna sine. Og ikke fulgt med på veien. Det er det jeg ser. Men jeg ser ikke at hun stanser bilen. Hun
fortsetter bare. Det er noe med vann. Det er et hus ved vannet. Og bilen kjører dit. Det er hjemme på en måte. Det er som om… Bilen kjører til et hus ved vannet. »

Også Lilli Bendriss tas med til ulykkesstedet, mens opptakene med Lena Ranehag fortsetter på et hotell i nærheten. Programlederen stiller spørsmålet: » – Kan Lena se om det er noen forbindelse mellom Marita og bilføreren? » Og Lena svarer:

» – Det er ikke et ukjent ansikt. Hun kjenner henne igjen på et eller annet vis. Men jeg vet ikke på hvilken måte. Jeg kan si at denne kvinnen… hun er kjent på dette stedet. Hun er fra bygden. Fra dette stedet. De har sett hverandre, uten at de kjenner hverandre. Det er et ansikt hun har sett før. »

Lena Ranehag deltar også i studio under direktesendingen , og bekrefter der at hun «ser» at bilføreren er en kvinne. Samtidig gir hun uttrykk for følelsen av at kvinnen deler kunnskapen om påkjørselen med en mann hun har nær relasjon til, og som også skal ha reparert bilen. Og programlederen tilføyer: » – Lena ville altså ikke gi seg. Hun ser både navn og bosted til denne kvinnen. Nå kommer ett av de mest spennende øyeblikkene i Lenas karrière som klarsynt. »

På ny tas Lena Ranehag med til Rælingen og kjøres omkring i området. Ved en kirkegård stopper TV-teamet, og det vises bilder av kirkegården og utsikten ut over den nærliggende innsjøen. Lena sier blant annet: » – Personen bor ved dette vannet. Jeg hører… (tonelyd)… Jeg vet ikke om det er et navn. » Lena får vite at «ordet hun nevner kan virke som et stedsnavn» og hun leter på et kart som vises uskarpt. Reporteren sier: » – Og vi finner det navnet Lena nevnte. Det ligger i nærheten av et vann. Vi kjører til stedet. Av personvernhensyn anonymiserer vi kjøreruta. »

Bortsett fra et veiskilt som viser retningene til Oslo, Enebakk og Lillestrøm, er det meste av utsikten fra bilen under kjøreturen «sladdet». Det samme gjelder omgivelsene når teamet kommer fram til det aktuelle stedet. Reporteren sier imidlertid: » – For å få oversikt stanser vi på et høydedrag utenfor boligområdet. Og Lena tilføyer: » – Jeg har en sterk følelse for dette stedet. Huset må finnes her i området. Det kan vi si. Da har vi ikke pekt ut noe hus. Folk kan danne seg sin egen oppfatning. »

Lena Ranehag blir videre spurt om hun kan «se et navn på kvinnen som skal ha kjørt i hjel Marita», og hun svarer at » – Etternavnet slutter på… (tonelyd) «. Teamet kjører til det aktuelle huset, stadig med omgivelsene «sladdet». Her vises en postkasse med et etternavn som likeledes er «sladdet». Reportenen: » -Endelsen på navnet stemmer med det som Lena fornemmet. » Lena kommer også opp med et kvinnefornavn som dekkes av tonelyd. Tilbake i studio bekreftes det at også fornavnet stemte med navnet på kvinnen som bor i huset.

I tredje del av direktesendingen kjøres reprise på hovedelementene i de to første delene , innen Lena Ranehag igjen intervjues i studio. På spørsmål om hun ikke er redd for å ta feil når det gjelder gjerningskvinnen, svarer Lena:

» – Jo, värkligen, det… det är man för at… jag kan aldrig sitta och säga at det här er sanningen, utan det är min sanning, det jag hör, och den här informationen fick jag
jo då från Marita när jag var i kontakt med henne, det va hon som ledde mig inn på spåret, så det har jag tillit til. »

Deretter viser programlederen fram en tegning av en mørkhåret kvinne sittende bak rattet i en bil , og det framgår at tegningen er laget etter de beskrivelser Lena Ranehag har gitt. Også tegningen av en mann, som Lilli Bendriss har beskrevet, blir vist.

Den mørke bilen som begge de klarsynte har «sett», kommer på ny i fokus. Et opptak viser Lilli Bendriss mens hun forsøker å «se» et bilnummer og skriver dette ned. Nummeret «sladdes». Tilbake i studio får også Lena Ranehag spørsmål om bilnummeret, og bekrefter at hun «så et kjennetegn med bokstaver». Lena synes dessuten at mannen som er tegnet etter Lillis beskrivelse ligner mye på den person hun har «sett i relation til den här kvinnan som har kört bilen».

For øvrig gir Lena Ranehag uttrykk for «en kjänsla» av at den omtalte kvinnen ser på programmet mens det sendes, og at hun «absolut» følger godt med i media om hva som kommer fram. Lena mener også at kvinnen føler seg «mycket jagad» av politiet, og tror hun kommer til å melde seg.

Tidligere politietterforsker Leif A, Lier intervjues, og han tror også at påkjørselsaken kan bli løst. Han mener politiet bør sjekke opplysningene Lena Ranehag har kommet med, » uansett om man tror på klarsynte eller ikke «. Lier antar også at en oppklaring kan være nært forestående, » hvis disse opplysningene som nå er kommet frem er riktige «.

Advokat John Christian Elden blir til slutt i programmet spurt om strafferammene i «hit and run»-saker, og om straffen kan bli lavere hvis bilføreren melder seg.

KLAGEN:
Klager er NN, via advokat Tom E. Medalen, som innledningsvis skriver:

» I programmet ble klageren, av uforklarlige grunner utpekt som Onas drapskvinne. Klageren har aldri vært involvert i saken, og har aldri på noe tidspunkt vært mistenkt for påkjørselen av Ona. Etter programmet er klageren til like sjekket ut av saken av politiet. Likevel klarte altså de ?klarsynte? i programmet å utpeke klageren som sjåføren av bilen som forårsaket Onas dødsfall. »

Advokaten medgir videre at «klagerens identitet ble delvis anonymisert i programmet». Men: » Faktiske beskrivelser av det aktuelle området og av klageren selv er likevel av en slik art at de er egnet til å identifisere henne.» Her går advokaten detaljert til verks med å beskrive hvilke opplysninger i reportasjen som er egnet til å få mange til å skjønne hvem det siktes til. «Klagerens navn ble også overlevert til politiet på Romerike som foretok en samtale med henne påfølgende dag.» Advokaten anfører imidlertid at det i reportasjen også framkom uriktige opplysninger om klageren.

» Programmet har naturlig nok påført klageren en vesentlig personlig belastning. (?) Selv om disse beskyldningene som fremkommer i programmet ikke har noen rot i virkeligheten, er de fremsatt på en måte som virker svært krenkende for klageren.»

I klagen vises det til flere punkter i Vær Varsom-plakaten, herunder punkt 4.5, om å unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. «Innledningsvis i programmet uttaler programlederen at ? de klarsynte har navnet på den som drepte Marita Ona ?, og at det senere i programmet skal opplyses om hvem dette er. Slike uttalelser ble gjentatt ved flere anledninger i programmet. Programlederen selv gikk usedvanlig langt i å hevde at programmet hadde funnet den ettersøkte gjerningspersonen. »

Advokaten peker også på at «argumenter og bevis kan vanligvis møtes med nye argumenter og motbevis». «Men mot ?informasjon? som utkommer fra ?overnaturlig klarsynthet? kan motargumentene fort bli verdiløse.» » Dette aktuelle programmet har utelukkende basert seg på en kildetype som i beste fall må karakteriseres som kontroversiell. »

Etter advokatens syn innebærer programmet også «et inngrep i privatlivets fred, på en måte som overskrider det klageren må kunne forventes å akseptere». «Klageren er videre opprørt over de undersøkelser, eller mangler på sådanne, som fra TVNorges side er foretatt i forkant av programmet.»

» De påstander som fremkommer gjennom de ?klarsynte? er av en slik karakter at det forholdsvis enkelt kan etterprøves av politiet om hvorvidt disse representerer holdbar informasjon eller ikke. Når dette er tilfelle burde det kunne forventes at TVNorge brakte dette på det rene før programmet ble sendt. I dette tilfellet har TVNorge i stedet valgt først å sende programmet, for så i ettertid [å] bringe opplysningene til politiet for etterprøving.»

Når det gjelder TVNorges «etterfølgende opptreden», finner klageren også denne «høyst kritikkverdig». Advokaten viser her til at TVNorge først nektet å stoppe den planlagte reprisen av programmet, » selv etter at politiet i Romerike uttrykkelig opplyste om at klageren ikke hadde noen befatning med saken overhode «. «Denne reprisen ble først stoppet etter påtrykk fra denne side, et par dager før det oppsatte sendetidspunktet.»

TILSVARSRUNDEN:
TVNorge understreker i sitt tilsvar at de to klarsynte «gir hver sin beskrivelse av hva disse fornemmer basert på gjenstander og opplysninger om offeret mm . » » Det som presenteres fremstår således ikke som hva som faktisk har skjedd, eller hva de klarsynte tror har skjedd, men hva dise fornemmer kan ha skjedd gjennom bruk av sine evner. »

Det vises til at Lilli Bendriss fornemmer at gjerningspersonen er en mann, mens Lena Ranehag fornemmer at det dreier seg om en kvinne med to barn. » Dette forholdet må ha betydning for PFUs vurdering av hvor ?utpekt? klager kan ha følt seg i programmet. »

TVNorge presiserer at det «verken er benyttet navn eller bilder av klager». «Vi gjør oppmerksom på at verken de klarsynte eller andre som var involvert i produksjonen har
kjennskap til klager, utover at Lena Ranehag fornemmet klagers navn og bosted. På denne bakgrunn har vi heller ikke grunnlag for å vurdere om fantomtegningen som baserer seg på Lena Ranehags fornemmelser kan ha likhetstrekk med klager. »

I tilsvaret medgis det at lokalkjente vil «gjenkjenne vannet Lena Ranehag fornemmer at gjerningspersonens hus ligger i nærheten av; nemlig Øyeren eller andre vann i tilknytning til Øyeren. Dette som følge av at Øyeren ligger i bakgrunnen idet Lena uttaler at: ? vi er ikke på helt feil sted, for det er ved dette vannet denne personen bor ?. Vi finner imidlertid grunn til å presisere at nær er et relativt begrep og inkluderer boliger som kan ligge godt unna selve strandområdet. »

For øvrig har TVNorge innhentet statistisk materiale som forteller at det i 2004 var 15 657 kvinner i alderen 24-40 år i det aktuelle området, hvorav 5469 med to barn. (kopier vedlagt). Det påpekes imidlertid at den siste opplysningen «ikke er direkte relevant», siden klagerens advokat har opplyst «at det ikke medfører riktighet at klager har to barn».

» Vi finner også grunn til å presisere at barna Lena Ranehag fornemmer, har en sentral rolle i relasjon til hva hun fornemmer er årsaken til ulykken. (…) Det forhold at denne opplysningen ikke stemmer med klager må tillegges betydelig vekt i PFUs vurdering av om klager kan anses identifisert. »

TVNorge viser videre til sladdingen av opptakene underveis. «I tillegg til dette er enkelte av de sladdede bildene bilder som er hentet fra andre steder enn der klager bor. Dette er gjort for å forhindre identifisering av boområdet. » Det opplyses f. eks. at «postkassen som er filmet er postkassen til en produksjonsmedarbeider på filmteamet». «Vi gjør oppmerksom på at klagers postkasse var en del av et større postkassestativ.»

Og dessuten: «Det kartet som vises i rekonstruksjonsdelen av episoden, altså ikke der det i programmet konsentreres om å finne gjerningspersonen, er et kart over åstedet og retningen bilen ifølge politiet skal ha kjørt etter påkjørselen. Kartet antyder således ingen begrensninger i det geografiske området hvor gjerningspersonen som fornemmes bor. »

Ut fra punktene ovenfor, bestrider TVNorge at klageren skulle være lett identifiserbar. «Ytterligere finner vi grunn til å presisere at klager opplyser at flere av de identifiserende opplysningene som gis ikke stemmer med klagers status.» Dette skal også gjelde de klarsyntes fornemmelser knyttet til den omtalte og tegnede mannspersonen.

TVNorge «kan heller ikke se at visningen av programmet skal ha medført en unødvendig belastning for klager. For oss virker det som om klager sammenblander visningen av programmet med det forhold at klagers navn ble oppgitt til politiet. (…) Vi kan imidlertid ikke se at det å gi politiet opplysninger, har relevans i forhold til PFUs vurdering av hvorvidt de presseetiske reglene er overtrådt ved visningen av programmet. (…) Under enhver omstendighet bestrides det at programmet medfører brudd på de presseetiske reglene om forhåndsdømming. Det fremgår klart av episoden at det ikke er fastslått hvem som er gjerningspersonen. »

Klageren s advokat merker seg «at TVNorge overhodet ikke synes å se hvilke potensielle skadevirkninger et program av den her aktuelle art kan påføre et fullstendig uskyldig og helt utenforstående enkeltmenneske». » Klageren kom etter programmet i den situasjonen at det både ovenfor politiet og andre mennesker ble nødvendig for henne å bevise sin uskyld til en handling hun beviselig aldri har vært involvert i .»

Etter advokatens mening må det «erkjennes at mange mennesker ser dette programmet med helt andre forutsetninger enn å la seg underholde.» «Dette er noe vesentlig annet enn å formidle hva de ? klarsynte fornemmer kan ha skjedd gjennom bruk av sine evner ?.» Advokaten tror mange seere «aksepterer at visse mennesker har visse evner som overgår det normale, og at disse evner er egnet til å bringe ny informasjon til for eksempel uoppklarte drapssaker.»

Her minner advokaten om programlederens innledning til sendingen: » De klarsynte har navnet på den som drepte Marita Ona. Følg med videre i programmet for å få vite hvem dette er. » «Ved dette legger programlederen premissene for programmet.» » På denne bakgrunn må TVNorge kunne erkjenne at de ved visningen av programmet faktisk kom i skade for å bli tatt alvorlig. »

Advokaten mener videre at TVNorge i sitt tilsvar overser «det faktum at kvinnen faktisk ble identifisert av en rekke personer». «Selv om det i programmet også fremkom opplysninger som ikke direkte stemmer med klageren, så var det tilstrekkelig med identifiseringstegn i programmet til at klageren selv, samt andre personer, skjønte at det var klageren som ble utpekt som gjerningsperson.» Advokaten går i rette med at opptakene langs Øyeren er tilstrekkelig sladdet. «Kirkegården identifiserer et lite avgrenset område ved Øyeren. Dette området har spredt bebyggelse, og det er lokalisert noen karakteristiske boligblokker på stedet som forholdsvis enkelt kan identifiseres i programmet.»

Her minner advokaten i tillegg om at klageren dagen etter fikk » bekreftet fra politiet det hun egentlig allerede visste, nemlig at det faktisk var henne som kvelden før, foran mer enn 290 000 seere, hadde blitt utpekt som gjerningskvinnen bak drapet på Marita Ona «.

Advokaten avslutter med å hevde at «TVNorge i denne saken har vist en langt større interesse i å få publisitet og høye seertall til programmet, enn til å påse at presseetikken blir opprettholdt på en forsvarlig måte».

TVNorge kan fortsatt ikke se «at klager hadde større grunn til å føle seg identifisert enn øvrige personer som passer til de opplysninger som ble gitt i programmet». Det vises igjen til at en rekke personer passer til opplysningene. » Bredden på de som kan føle seg identifisert er følgelig for omfattende til at noen konkret kan anses identifisert som gjerningsperson.» «I det hele tatt har ikke klager fremlagt noen form for dokumentasjon som underbygger at klager faktisk skal ha blitt identifisert gjennom visningen av programmet.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en direktesending med reportasjeinnslag i TVNorges serie «Fornemmelse for mord». Programmet omhandlet en ung kvinne som ett år tidligere ble kjørt ned og drept av en ukjent bilist. I innslag under sendingen framstår to såkalt klarsynte, hvorav den ene «ser» gjerningspersonens bosted, at det er en kvinne og hva hun heter. Den utpekte kvinnen, som av politiet ble sjekket ut av saken kort tid etter sending, klager via advokat over den indirekte identifiseringen i programmet, den senere navngivelsen til politiet, og den store belastningen hun dermed uberettiget er påført.

TVNorge understreker at det som framkommer i sendingen er hva de klarsynte fornemmer , basert på gjenstander og opplysninger om offeret. Ifølge kanalen framstår ikke dette som noe som faktisk har skjedd, eller hva de klarsynte tror har skjedd. TVNorge viser også til at den andre klarsynte «så» en mann som gjerningsperson. For øvrig mener kanalen å ha anonymisert klageren i tilstrekkelig grad, gjennom sladding av bilder og lyd. For TVNorge virker det som om klageren blander programmet sammen med at navnet hennes etter sending ble oppgitt til politiet.

Pressens Faglige Utvalg kan vanskelig ta stilling til på hvilket stadium klageren ble klar over at hun var kvinnen som den ene klarsynte utpekte. Utvalget registrerer imidlertid hennes eget utsagn om at hun forsto hun var den utpekte allerede under sendingen, og at andre hun var sammen med mente det samme. Likeledes finner utvalget det også vanskelig å bedømme i hvilken grad opplysninger og bilder fra det aktuelle geografiske området, var egnet til rette søkelyset mot klageren i en videre krets av seere.

Til gjengjeld finner utvalget det presseetisk svært betenkelig at TVNorge, med risiko for gjenkjennelse allerede under sendingen, unnlater å underrette klageren og politiet på forhånd. Dette sett på bakgrunn av sakens alvorlige karakter for klageren, og av at utsagnene fra de klarsynte forelå i opptak før direktesendingen.

Utvalget anser at TVNorge i denne sendingen har gått uakseptabelt langt. Etter utvalgets mening måtte redaksjonen forstå hvilken alvorlig belastning man påførte klageren, sett i lys av det ikke forelå noen form for fakta som pekte i retning av skyld. Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, om å legge vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.

I tillegg finner utvalget det i denne saken også klanderverdig at programlederen underveis bruker en rekke konstaterende formuleringer, som forsterker og sementerer inntrykket av at kvinnen den klarsynte «ser», virkelig er den skyldige. Her viser utvalget til Vær Varsom-plakatens punkt 4.4, om at inn- og utannonseringer ikke skal gå lengre enn det er dekning for i stoffet.

TVNorge har brutt god presseskikk.

Oslo, 26. april 2005
Hilde Haugsgjerd,
Sigrun Slapgard, Merethe Ekanger,
Ingeborg Moræus Hanssen, Henrik Syse, Trygve Wyller

FOR FRAMFØRING I RELEVANT SENDETID:
«Pressens Faglige Utvalg (PFU), som er klageorgan for norske medier, mener TVNorge brøt god presseskikk i serien ?Fornemmelse for mord? høsten 2004. Programmet omhandlet en ung kvinne som ett år tidligere ble kjørt ned og drept av en ukjent bilist. I sendingen framsto to såkalt klarsynte, hvorav den ene «ser» gjerningspersonens bosted, at det er en kvinne og hva hun heter. PFU gir den utpekte kvinnen medhold i klagen, og finner det presseetisk svært betenkelig at TVNorge unnlot å underrette klageren og politiet på forhånd. Etter PFUs mening måtte TVNorge forstå hvilken alvorlig belastning man påførte kvinnen. Utvalget finner det også klanderverdig at programlederen brukte formuleringer som forsterket og sementerte inntrykket av at klageren var den skyldige.»