Adv. Jannicke Keller-Fløystad (p.v.a. klient) mot Dagbladet

Dagbladet omtalte 29. oktober 2008 på sine nettsider (dagbladet.no) at en 36-årig norsk-somalier kvelden før knivstakk fem personer på åpen gate i Oslo. Blant annet het det i artikkelen:

«To personer har vært innlagt på sykehus, men de har ikke vært livstruende skadet. (…) Politiet vet ikke hva motivet bak knivstikkingen skal være, men alt tyder på at ofrene var tilfeldige. (…) Politiet mener mye tyder på at mannen har vært i kontakt med psykiatrien tidligere.»

Artikkelen var illustrert med et hovedbilde som viste en person liggende på fortauet, mens vedkommede ble hjulpet av politi og andre som kom til etter knivoverfallet. Et mindre bilde viste kniven gjerningsmannen hadde brukt.

Dagen etter (30. oktober) fulgte dagbladet.no opp saken. Denne gang het det blant annet:

«To personer ligger fortsatt på sykehus, blant annet etter å ha blitt stukket i halsen. Politiet ser det som et rent lykketreff at ingen mistet livet etter knivdesperadoens herjinger. (…) 36-åringen er siktet for flere drapsforsøk etter knivtoktet. Politiet tror han har truet mange personer som de ennå ikke har kontakt med, og ønsker at alle som opplevde 36-åringen som truende tirsdag kveld, tar kontakt.»

Også her ble gatebildet fra dagen før brukt som illustrasjon.

11. november 2008 brakte Dagbladet på nettsiden «kjendis.no» en ny artikkel om knivsaken, nå med hovedtittelen «- Jeg unner ingen å gå gjennom noe sånt» og undertittelen «Norsk popartist (32) knivstukket i halsen». Innledningsvis i artikkelen het det:

«(Dagbladet.no): Den 28. oktober knivstakk en 36 år gammel norsk-somalier fem vilkårlige personer i og rundt Brugata i Oslo sentrum. Mannens første offer den kvelden var en norsk popartist (32), ifølge Se og Hør. Først på fredag ble hun utskrevet fra Ullevål universitetssykehus.»

Og videre:

«Den angivelige popartisten satt utenfor restauranten To Kokker sammen med en mannlig venn, da 36-åringen plutselig stakk henne i halsen med en stor jaktkniv.
– Det var en forferdelig opplevelse, og jeg unner ingen å gå gjennom noe sånt, sier popsangeren, som framholder overfor Se og Hør at hun ønsker å være anonym.»

KLAGEN:

Klageren er den 32-årige kvinnen, via advokat. Sistnevnte skriver bl.a.:

«Klager ble tirsdag 28. oktober 2008 utsatt for drapsforsøk i Brugata i Oslo. Gjerningsmannen gikk uprovosert til angrep på flere personer, og ble etter hendelsen siktet for drapsforsøk mot flere. Klager var den som ble utsatt for det mest alvorlige angrepet, hun unnslapp med bare centimeters margin et dødelig stikk med kniv i halspulsåren. Kriminalsaken ble stort slått opp i pressen.»

«Klager er journalist, var artist og har dessuten vært forlovet med en profilert norsk artist. Denne bakgrunnen har ført til at hun har opplevd pågang fra Se og Hør, VG og Dagbladet. Uansett har hun vært så langt nede psykisk at hun ikke har ønsket å stille opp. Tross avvisning av de henvendelsene hun har fått, har redaksjonene vært ubehagelig pågående. Dagbladet er her i særklasse verst.»

Ifølge klagerens advokat skal ansvarlig politijurist i saken ha fortalt at journalister har ringt politiet og knivmannens forsvarer flere ganger for å få informasjon om hennes klient, «og at de samme journalistene ikke har vist noen interesse for de andre fornærmede i saken». «Klager ble i Dagbladet omtalt som en 32 år gammel popstjerne. I Se og Hør ble hun omtalt som popstjerne i 30-årene.»

«Det er Dagbladets atferd i saken som er klagers hovedanliggende. Klager vil likevel vise til Vær Varsom-plakatens punkt 4.7 som sier at pressen skal være varsom med ”bruk av navn og bilde og andre identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straff[bare] forhold”. Hun har opplevd det som en trussel at presseorganer omtaler henne som 32 år gammel popstjerne. En slik omtale kan etter hennes mening bidra til identifikasjon.»

Når det gjelder arbeidsmetodene til Dagbladets journalist, viser klageren «først og fremst» til Vær Varsom-plakatens punkt 3.9, «som sier at pressen skal ”opptre hensynsfullt i den
journalistiske arbeidsprosessen” og at journalister skal huske at ”mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre”.» «Det vises også til punkt 4.3; ”Vis respekt for menneskers… privatliv”. Dessuten punkt 4.6; ”Ta hensyn til hvordan ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende… Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.”. De siste to punktene hører under pressens publiseringsregler, men må også ha gyldighet som konkretisering av kravet til hensynsfullhet i punkt 3.9.»

Det vises til en vedlagt redegjørelse der klageren detaljert beskriver «Dagbladet-journalistens aggressive atferd for å sikre seg et ”scoop”». Ifølge redegjørelsen skal journalisten 11. november ha ringt klageren «gjentatte ganger», men hun «unnlot å ta telelefonen». Senere samme dag mottok klageren tekstmelding, der journalisten ba om å bli oppringt. «Klager svarte ikke på tekstmeldingen.»

«På dette tidspunktet burde det være åpenbart for Dagbladets journalist at klager ønsket å være i fred. (…) Til tross for at klagers passivitet i praksis var en klar tilbakemelding til Dagbladet, ga journalisten seg ikke. Hun fortsatt å ringe ”gang på gang”. (…) Nesten tre timer senere – ca kl 17:25 – opplever så klager det mest traumatiske i denne forbindelse, da Dagbladets journalist står utenfor leiligheten hennes og banker på døren.»

«Etter at journalisten har fortalt hvem hun er, svarer klager fortsatt ikke. Klager får ”akutt panikkangst”. Journalisten fortsetter å banke på døren, selv om klager ikke åpner. Dette pågår over en betydelig tidsperiode, slik klager opplever det.»

Og det tilføyes dessuten:

«Et eget, vesentlig punkt er hvordan journalisten kom seg inn i huset der klager bor. Ytterdøren til huset er alltid låst. Klager antar at journalisten må ha sneket seg inn sammen med noen andre beboere eller ringt på hos noen andre enn henne selv. (…) Det antas at journalistens atferd i denne sammenhengen er i strid med Vær Varsom-plakatens punkt 3.10, som forbyr bruk av falsk identitet unntatt i unntakstilfeller. Også finurlig atferd og bruk av såkalt ”nullidentitet” (unnlate å opplyse om identiteten) må kunne omfattes av denne bestemmelsen.»

Det framgår at klageren i etterkant kontaktet politiet for å hjelp vis-á-vis journalisten. Parallelt med klagen til PFU ble det innlevert politianmeldelse.

Sekretariatet mottok i første omgang kun utskrift av de to første artiklene fra Dagbladets nettsider (29. og 30. oktober), der klageren ikke ble spesifikt omtalt. Avisen ble derfor spurt om en kort redegjørelse angående journalistens påståtte atferd. Først da klageren mottok kopi av Dagbladets foreløpige redegjørelse, kom det fram at avisens nettsider også hadde brakt artikkelen datert 11. november, der klageren omtales som 32-årig popartist. Etter dette ble ordinær tilsvarsrunde igangsatt.

TILSVARSRUNDEN:

Dagbladet bekrefter at utgangspunktet for å oppsøke klageren, var Se og Hørs opplysninger 11. november om «at en popstjerne var blant ofrene i en bredt omtalt hendelse med en ”knivdesperado” måneden før». «Det er ingen grunn til å legge skjul på at dette gjorde at vi ønsket å finne ut hvem hun var og om hun eventuelt ville snakke om sine opplevelser i Dagbladet.»

Avisen understreker at man i første fase ikke visste at det var klageren som ble omtalt i Se og Hør, men «journalistiske forundersøkelser gjorde at vi hadde grunn til å tro at hun kunne være offeret». «Slike forundersøkelser går blant annet ut på å hente ut flere detaljer rundt personalia på ofre for voldsforbrytelser.»

«Dette er en helt ordinær og dagligdags handling. Slik fikk vi blant annet fastslått alderen til 32 år. Vi kom fram til flere personer som kunne stemme med beskrivelsen av offeret og flere ble også kontaktet. Klager var en av dem og vi gjorde flere henvendelser mot henne. (…) Som det opplyses i klagen besvarte hun aldri Dagbladets henvendelser. En tekstmelding om at hun ville være i fred hadde selvsagt vært tilstrekkelig.»

«Ellers har Dagbladet på normalt anstendig og åpent vis (ingen ”under cover”-aksjon) forsøkt forskjellige måter å komme i kontakt med klager på. Det gjaldt også da vi oppsøkte klagers bosted. Det ble forlatt etter to minutter da klager ikke på noen måte kommuniserte med Dagbladets utsendte, som hadde gjort seg til kjenne. I løpet av en titimers periode forut for dette var det gjort anslagsvis 6-10 forsøk på å oppnå kontakt på telefon.»

Ut fra dette avviser Dagbladet at det skulle ha dreid seg om «noen form for kontinuerlig ”telefonterror”». «Her skal også nevnes at politiet har henlagt anmeldelsen mot Dagbladets medarbeider – om at hun ulovlig hadde trengt seg inn på eiendommen til klager – selvsagt har de det.»

Videre heter det i avisens tilsvar:

«Dagbladet forstod selvsagt at [klageren] – dersom det var hun som var offeret – kunne være preget av overfallet, både fysisk og psykisk. Men det var fullstendig upåregnelig at hun var i en slik emosjonell tilstand at hun ikke kunne svare på telefoner, tekstmeldinger eller andre helt vanlige forsøk på kontakt. Særlig fordi det på dette tidspunkt var to-tre uker siden hendelsen fant sted.»

Det framgikk av avisens første foreløpige svarbrev til PFU at det var klagerens advokat som, i kontakt med journalisten, gjorde oppmerksom på «hvor dårlig det sto til med klager». «Da uttrykte vi full forståelse for situasjonen til klager og overbrakte vår beklagelse, som selvsagt står ved lag.» «Vi hadde ingen intensjoner om å legge stein til byrden… og ville selvsagt akseptert et avslag på en forespørsel.»

Avslutningsvis påpeker avisen at klageren selv er journalist. «Etter vår vurdering ville hun derfor under mer påregnelige omstendigheter vært i ekstra god stand både til å håndtere henvendelsene fra Dagbladet og forstå at det var journalistiske poenger i en slik sak.»

Klagerens advokat går i rette med Dagbladets framstilling av journalistens forsøk på å få kontakt med hennes klient:

«I forkant av henvendelsen til [klageren] kontaktet Dagbladet (flere aviser kontaktet politiet med samme forespørsel) politiadvokat Gulnes for å spørre politiet om [klageren] var villig til å snakke med Dagbladet. Politiet kontaktet deretter [klageren] som informerte politiet at hun ikke ønsket å snakke med Dagbladet eller andre aviser. Dagbladet fikk deretter beskjed av politiadvokat Gulnes om at [klageren] ikke ønsket å snakke med pressen.»

«Ikke nok med det, Dagbladet kontaktet også siktedes forsvarer for å få vite mer om [klageren] etter at politiet hadde informert Dagbladet om at fornærmede ikke ønsket å snakke med pressen. Bakgrunnen for at Gulnes kjente til at Dagbladet også kontaktet forsvarer var at forsvarer ringte til politiet og lurte på hvorfor interessen for [klageren] var så stor. Det er således ikke korrekt at [klageren] ikke svarte på Dagbladets henvendelser. Hun hadde allerede svart på Dagbladets henvendelse via politiet.»

Dagbladet skriver i sine sluttkommentarer blant annet:

«Selvsagt har Dagbladet hatt kontakt både med politi, advokat og en rekke andre personer som har hatt mulig tilknytning til saken. Noe annet ville vært kritikkverdig. (…) I dette tilfellet handler det om en ikke publisert sak og beslutningen om å ikke skrive om klager er blant annet tatt på bakgrunn av de nevnte kontakter, som i klagers tilsvar gjøres til noe kritikkverdig.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen knytter seg til et knivoverfall på åpen gate i Oslo høsten 2008. Blant personene som ble antastet og skadet var en ung kvinne, som via advokat påklager Dagbladets etterfølgende opptreden overfor henne. For det første mener klageren at avisen i en nettartikkel brakte identifiserende opplysninger. For det andre reagerer hun sterkt på at Dagbladets medarbeider, etter en serie ubesvarte telefonoppringninger, også oppsøkte klageren på hennes bopel. Dette til tross for at avisen via politiet angivelig hadde fått vite at klageren ikke ønsket å snakke med pressen.

Dagbladet mener å ha opptrådt korrekt og i tråd med vanlig journalistisk praksis. Via Se og Hør var det blitt kjent at den skadede kvinnen, som ennå ikke var navngitt, hadde bakgrunn som popstjerne. For redaksjonen var det derfor ønskelig å finne ut hvem hun var, og om hun ville snakke om sine opplevelser i Dagbladet. Slik avisen ser det, ville en tekstmelding om at hun ville være i fred, vært en tilstrekkelig beskjed til journalisten.

Pressens Faglige Utvalg legger til grunn at det i første omgang var kjent via Se og Hør at klageren hadde bakgrunn som popartist, og at hun til bladet hadde uttalt seg anonymt om knivoverfallet. At Dagbladet på denne bakgrunn også ønsket å få kontakt med klageren, finner utvalget det vanskelig å klandre avisen for. Utvalget kan heller ikke se at Dagbladet har handlet presseetisk kritikkverdig ved å oppgi klagerens alder i sin nettartikkel.

Utvalget konstaterer at partene har ulike framstillinger av journalistens forsøk på å få kontakt med klageren, så vel når det gjelder henvendelser pr. mobil som ved besøket hjemme hos henne. Likeledes finner utvalget det uavklart i hvilken grad det hadde nådd fram til Dagbladets redaksjon og journalisten at klageren via politiet hadde gitt til kjenne at hun ikke ønsket kontakt med pressen.

På generelt grunnlag viser utvalget imidlertid til Vær Varsom-plakatens punkt 3.9, der det blant annet heter: «Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen.» Utvalget har forståelse for at enkeltmennesker i en sårbar situasjon kan oppleve det som tilleggsbelastende å bli konfrontert med pressens arbeidsmetoder. På den annen side kan det ikke være avgjørende for en presseetisk vurdering at personen det gjelder, mener seg utsatt for et overtramp.

I det påklagede tilfellet finner utvalget det for øvrig godtgjort at avisen innstilte sine forsøk på å nå fram til klageren da man ble kjent med tilstanden hun fortsatt befant seg i, til tross for utskrivningen fra sykehus.

Dagbladet har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 31. mars 2009

Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, Hege Holm,
Ingeborg Moræus Hanssen, Camilla Serck-Hanssen, Stig Inge Bjørnebye