Grethe Pettersen mot Lofot-Tidende

Lofot-Tidende hadde fredag 26. september 2008 en nyhetsartikkel med tittelen «– Får ikke oppgjøret». I ingressen sto det:

«Da svigerforeldrene til Geir Arne Stemland skulle flytte fra Lofoten for tre år siden ville de selge en del ting til bruktbutikken i Stamsund. Oppgjøret har de ikke fått.»

Av brødteksten fremgår det at Stemland besøkte innehaveren av bruktbutikken i sommer, og at han da fikk 2000 kroner av oppgjøret, som totalt utgjør 6000 kroner. Om dette sier han:

«– Hun sa at jeg skulle få resten av pengene i nærmeste framtid, men det har jo vist seg at hun så meg rett i øynene og løy, sier Geir Arne Stemland (…).»

I en undersak med tittelen «– Skal få pengene» uttaler innehaveren av bruktbutikken seg:

«– Jeg har slitt med å få inn penger. Det er helt stille i butikken og jeg strever med å få inn penger, sier Pettersen. – Jeg er klar over at jeg skylder Stemland 4.000 kroner og de skal få pengene sine så raskt jeg får inn penger, lover Pettersen.»

Artikkelen var for øvrig illustrert med et stort bilde av bruktbutikken, og i bildeteksten sto det:

«Sakens sted: Denne bruktbutikken i Stamsund drives av Grethe Pettersen.»
To måneder senere, onsdag 26. november 2008, fulgte Lofot-Tidende opp med en ny artikkel med tittelen «– Fortsatt ikke betalt». Artikkelen var illustrert med en faksimile av den første artikkelen, og i ingressen het det:

«Det eldre ekteparet Stemland flyttet fra Lofoten for tre år siden og solgte en del ting til bruktbutikken i Stamsund, men oppgjøret uteble. I september lovte innehaver Grethe Pettersen at hun skulle gjøre opp. Det har ikke skjedd.»

Innledningsvis i brødteksten kommenterer Stemlands svigersønn saken:

«– En ting er at hun lyver for oss, men det blir enda verre når hun står i avisen og sier at hun skal gjøre opp for seg og ingenting skjer, sier svigersønnen (…).»

Avslutningsvis i brødteksten gjentas Pettersens uttalelser fra den første artikkelen. I tillegg kommenterer avisen:

«På tross av gjentatte forsøk lyktes det ikke Lofot-Tidende å få kontakt med Grethe Pettersen.»

KLAGEN:

Klager er den omtalte innehaveren av bruktbutikken. Hun forklarer at hun 24. september 2008 fikk besøk av en dame som begynte å spørre om gjelden til Stemland, og at hun trodde damen var en venn eller slektning av Stemland, men at damen sa at hun var journalist like før hun dro.

Klageren opplyser at hun ble satt ut av denne opplysningen, men at hun kontaktet journalisten et par timer senere, etter at hun hadde samlet seg, og spurte hvorfor journalisten ikke hadde presentert seg som journalist. Klageren anfører: «Hun [journalisten, sekr. anm.] svarte meg at hun hadde et kamera over skulderen og at det sto Lofot-Tiden[d]e bak på jakken hennes[,] så det burde jeg forstått. Og at jeg ikke hadde sagt noe galt.» Klageren innvender at hun imidlertid kunne sagt ting hun ikke ville sagt til en journalist, og at journalisten derfor skulle klargjort hvem hun var.

Klageren opplever avisomtalen som injurierende. Hun påpeker at hun driver et enkeltmannsforetak, og hun føler at saken derfor rammer henne som person. Videre opplyser hun at en pensjonert advokat mener at den omtalte gjelden er foreldet, ettersom den er tre år gammel, men hun understreker likevel at oppgjøret et uteblitt mer grunnet evne enn vilje.

Når det gjelder oppfølgingsartikkelen i november, reagerer klageren på opplysningen om at avisen ikke har klart å få tak i henne. Klageren anfører at hun var på et kurs den uken artikkelen ble publisert, og at hun hadde mobiltelefonen på lydløs hele uken, men at hun ikke hadde noe anrop fra Lofot-Tidende. Hun mener også at avisen heller ikke har ringt bruktbutikken, og anfører at hun føler seg forfulgt.

TILSVARSRUNDEN:

Lofot-Tidende avviser klagerens innvendinger, og anfører: «Vi har klarlagt intervjusituasjonen, gitt mulighet for samtidig imøtegåelse, og ingen av de faktiske opplysningene som fremkommer om saken blir bestridt av Pettersen. Hun er heller ikke forledet til å si noe hun ikke burde ha sagt[.]»

Avisen opplyser at da deres journalist møtte opp i bruktbutikken, presenterte hun seg og fortalte at hun kom fra Lofot-Tidende, både for to ansatte i butikken og for klageren. Avisen tilføyer: «[Journalisten] husker også at hun faktisk pekte på logoen på jakka i det hun fortalte hvem hun var.»

Lofot-Tidende mener dessuten at deres journalist forklarte hvorfor hun kom, og påpeker at klageren besvarte spørsmålene. I tillegg skal klageren ha kontaktet avisen per telefon senere, og avisen anfører at klageren i denne telefonsamtalen «hevdet at hun ikke hadde skjønt at det var en journalist hun hadde snakket med», men at klageren deretter fikk saken opplest. Det innvendes også at klageren aldri ga uttrykk for at intervjusituasjonen ikke var klarlagt på forhånd.

Når det gjelder Lofot-Tidendes motivasjon for å omtale saken, påpeker avisen: «I avisenes samfunnsoppdrag ligger det å gjøre folk oppmerksomme på det som kan få konsekvenser for dem, og hvis en bruktbutikk som baserer seg på å kjøpe innbo ikke betaler for seg, er det etter vårt skjønn relevant avisstoff.» Lofot-Tidende legger også til at avisen ville dekket saken på samme måte dersom saken gjaldt en annen lokal bedrift.

Hva angår oppfølgingsartikkelen, anfører avisen at deres journalist ringte klagerens mobiltelefon flere ganger, «men fikk melding om at abonnenten ikke kunne nåes». På bruktbutikkens telefonnummer skal journalisten bare ha fått opptattsignal.

Klageren avviser at hun skal ha fått saken opplest, og anfører: «Jeg stiller meg undrende til at en avis skal drive som inkassobyrå (…) Jeg føler meg dypt krenket i å bli hengt ut på denne måten. Jeg er satt i offentlig gapestokk. Jeg kan ikke tenke meg at andre norske aviser har interesse i å trykke slike reportasjer (…) Dette er også snakk om privatlivets fred som en avis ikke har noe med å blande seg opp i.» For øvrig opplyser klageren at «det er flere som har reagert på reportasjene».

Lofot-Tidende fastholder at saken ble lest opp for klageren, og anfører at klagerens kommentar om inkassovirksomhet «ikke har rot i virkeligheten». Avisen er også uenig med klageren i at saken berører privatlivets fred, ettersom avisen har omtalt forhold som angår klagerens næringsvirksomhet.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klager er innehaver av en bruktbutikk og skylder et ektepar 4000 kroner for ting paret solgte til butikken for tre år siden. Lofot-Tidende har omtalt saken, og klageren anfører at hun ikke var klar over at hun pratet med en journalist før samtalen var over. Klageren finner også omtalen injurierende. I tillegg reagerer klageren på at avisen i en oppfølgingsartikkel skriver at den ikke har fått tak i henne. Klageren innvender at hun ikke hadde anrop fra avisen i den aktuelle perioden.

Lofot-Tidende mener å ha opptrådt korrekt i saken, og fremholder at journalisten klarla intervjusituasjonen og ga klageren mulighet for samtidig imøtegåelse. I tillegg skal avisen ha lest opp saken for klageren, og det innvendes at ingen faktiske opplysninger er bestridt. For øvrig anfører avisen at da journalisten ringte klagerens mobiltelefon i forbindelse med oppfølgingsartikkelen, fikk hun melding om at abonnenten ikke kunne nåes, og hun fikk opptattsignal på butikkens telefon.

Pressens Faglige Utvalg konstaterer at påstand står mot påstand både når det gjelder hvorvidt journalisten presenterte seg og sitt ærend for klageren i forkant av intervjuet, og om klageren fikk anledning til å lese gjennom artikkelen før publisering. Utvalget kan derfor vanskelig ta stilling til dette momentet, men utvalget vil likevel i denne sammenheng generelt minne om Vær Varsom-plakatens punkt 3.3, der det heter: «Det er god presseskikk å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner og ellers i forhold til kilder og kontakter.»
Hva angår kontakten med klageren i forbindelse med oppfølgingsartikkelen, noterer utvalget seg at avisen skal ha forsøkt å nå klageren per telefon, men uten å lykkes. I tillegg registrerer utvalget klagerens anførsel om at hun ikke har noen ubesvarte anrop på sin telefon.
Utvalget stiller seg noe undrende til at avisen ikke kunne vente med å publisere saken til redaksjonen hadde fått tak i klageren, ettersom det allerede var gått to måneder siden saken ble omtalt sist. I denne sammenheng merker utvalget seg også at journalisten besøkte butikken uanmeldt i forbindelse med den første artikkelen om saken.
Slik utvalget ser det, skulle redaksjonen i større grad bestrebet seg på å få tak i klageren for å innhente hennes kommentar til den oppfølgende artikkelen. Utvalget viser i denne sammenheng til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, der det blant annet heter: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.»

På dette punkt har Lofot-Tidende brutt god presseskikk.

Oslo, 27. januar 2009

Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, John Olav Egeland, Halldis Nergård,
Ingeborg Moræus Hanssen, Camilla Serck-Hanssen, Siri Bjerke