Reidar Johansen mot Nordlys

Nordlys hadde lørdag 24. oktober 2009 et oppslag på førstesiden med tittelen ”Halve bygda omkom”. Tittelsen ”kolliderte” med en vignett på førstesiden, slik at tittelen kunne fremstå som:

”Halve bygda omkom
Ekte nordnorsk leseglede”.

Inne i avisen hadde reportasjen tittelen ”Halve bygda omkom” med en følgesak ”Vokste opp med mammas sorg”. Totalt går reportasjen over fire sider. Ifølge ingressen viser 70 år gamle politiavhør at en skipper på en melkebåt unnlot å hjelpe mennesker i nød:

”Han ble aldri stilt til ansvar og ble renvasket av myndighetene. Tolv mennesker, barn, foreldre, ektemenn og naboer i bygda Malanseidet mistet livet i tragedien.”

Av brødteksten går det frem at det er utgitt en ny bok som omtaler et skipsforlis i Troms.

”Han [forfatteren] tar oss med til en ukjent gravplass. Her ligger ofrene etter den dramatiske ulykken som utspant seg ikke langt fra land på Malangseidet.”

I boken fortelles det ifølge reportasjen om hvordan de som opplevde ulykken ikke ble trodd:

”Sterke vitneforklaringer mot skipperen på melkebåten ”Slettind” ble henlagt og kom aldri opp for retten. Politimesteren og statsadvokaten la mer vekt på skrivebordsvurderingen til Skibsinspektoratet i Bergen som konkluderte med at ikke noe straffbart hadde skjedd. Saken hadde et umiskjennelig preg av klassejustis, sier Grytås.”

Deretter beskriver reportasjen hvordan ulykken skjedde og hvem som var involvert. Det refereres fra politiavhørene:

”Den mest graverende opplysningen er at de ropte til ’Slettind’ at de måtte kaste tamp til menneskene som kavet i sjøen. ’Slettind’ satte i stedet fart på og gikk framover for å ekspedere en annen båt. Da den 50 fots store skøyta forlot, fikk de været mot seg. Da sank også de andre to båtene.”

Ombord i ”Slettind” var det en passasjer som skal ha forsøkt å varsle føreren om at hun hørte rop fra vannet:

”Hun ba skipperen kaste ut tau, men hun ble jaget ut av styrhuset med ordene ’Ha deg ned di tullkjerring, eg skal vel for fan ikkje gå i fjæra med båten’ Dette blir stadfestet i skipperens forklaring, men han sier han var lei av kvinnfolk som kom rennende i styrhuset i dårlig vær. Også dette kvinnelige vitnet hevder at flere kunne blitt berget om skipperen hadde lyttet til henne.”

En annen som klarte å redde seg, har uttalt til politiet:

”Skipperen har utvist et forhold og en likegyldighet som er enestående og som bør få følger.”

Imidlertid ble vitnene ifølge forfatteren ikke hørt da skipperens oppførsel skulle vurderes av skipsinspektoratet:

”Både de som lå i vannet og kjempa for livet og de som var vitne til dødskampen blir rett og slett ikke trodd, sier Grytås. To ganger konkluderer skipsinspektoratet med at skipperen var en dyktig fagperson som ikke var å klandre.”

Til tross for klager fra befolkningen ble konklusjonen ikke endret:

”De ble hørt, og nye rettslige avhør ble gjennomført, uten at det kom fram særlig nytt.”

Avslutningvis refererer reportasjen til skipperens forklaring om at han ikke skjønte at noe var feil. Han skal ha innrømmet at han kunne ha reddet flere hvis han hadde visst at de lå i sjøen. Også statsadvokaten hørte på skipperen og fant ikke nok bevis til å reise tiltale. Artikkelen viser også til formelle feil i saksbehandlingen:

”Siden ble det gjort en formell feil fra påtalemakta som førte til at de etterlatte ikke fikk sjansen til å påklage avgjørelsen inn for Riksadvokaten.”

I følgesaken blir et søskenpar intervjuet om moren som mistet foreldrene i ulykken da hun var ti år. De sier blant annet:

”Vi bærer ikke nag til skipperens familie eller hans etterkommere. Det gjorde heller ikke mamma. Det vet vi. Det var mørkt, det var dårlig vær…vi vet ikke hva som ble oppfattet…”

KLAGEN:

Klageren den omtalte skipperens barnebarn, som reagerer på at skipperen og mannskapet på melkebåten blir ”framstilt som kriminelle personer”. Han mener det ikke har betydning at hans forfedre ikke er nevnt ved navn: ”…alle som har tilknytning til området hvor ulykken fant sted vet hvem som var involvert i ulykken.”
Klageren mener journalisten burde gjort en grundigere faktasjekk: ”Det jeg reagerer på er at journalisten Marit Rein ikke kontrollerer faktaopplysninger om denne ulykken. Etter ulykken ble det foretatt en meget grundig sjøforklaring med alle parter som skal være med i en slik forklaring tilstede i Tromsø.” Han viser til at det ikke fremkommer kritikk mot mannskapet på ”Slettind” i denne sjøforklaringen. Han skriver: ”Det er derfor trist for alle som er i slekt med min far og bestefar å få slengt disse usannhetene i ansiktet i dag 71 år etter ulykka.”

Klageren mener at avisen har brutt Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 (kontroll av opplysninger), 3.9 (opptre hensynsfullt i den journalistiske prosessen), 4.1 (saklighet og omtanke), 4.4 (overskrifter, henvisninger og ingresser), 4.5 (unngå forhåndsdømming) og 4.14 (samtidig imøtegåelse).

TILSVARSRUNDEN:

Nordlys skriver innledningsvis at de har forsøkt å oppnå et forlik, men at de ikke har lykkes med dette. Avisen avviser klagen og mener at det ikke påhviler noe selvstendig ansvar for å kontrollere opplysningene: ”Vi identifiserer kilden for våre opplysninger, både ved å referere til boken og forfatteren.” Avisen mener også at det er urimelig å kreve en slik kontroll med tanke på at hendelsene skjedde for over 70 år siden.

Videre viser avisen til at skipperen er anonymisert: ”Det er dermed ikke grunnlag for å si at hans ettermæle blir krenket, og det er definitivt ikke mulig å mene at etterkommere blir identifisert og krenket all den tid skipperen er anonymisert.”

Avisen er enig i at både boken og reportasjen kunne vært styrket ved å innhente opplysninger fra sjøforklaringen, men mener dette ligger utenfor det PFU skal vurdere. Avslutningsvis bemerker Nordlys at det er beklagelig at tittelen på førstesiden kolliderte med vignettoverskriften, men understreker at dette ikke var tilsiktet.

Klageren opprettholder klagen og forklarer at han konkluderte med ikke å inngå forlik fordi han og familien mente at dette ikke ville gagne saken. Videre skriver han: ”Jeg synes fortsatt det er groteskt at noen kan fremsette en slik historie med overskriften ’Halve bygda omkom – Ekte nordnorsk leserglede’. Denne er sågar blitt harselert med i TV-programmet Nytt på nytt. Jeg synes at avisen i hvert fall kunne komme ut med en beklagelse på overskriften.”

Avisen har ingen nye momenter i sitt siste tilsvar, men understreker at kollisjonen mellom tittel og ingress ”selvsagt verken var tilsiktet eller ønskelig.”
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en reportasje i Nordlys om et forlis som skjedde for 70 år siden. Reportasjen baserer seg på en ny bok om hendelsen og etterkommere av noen av de omkomne blir også intervjuet. Klageren er etterkommer av en skipper som den gangen ble anklaget for ikke å ha gjort nok for å redde dem som omkom. Klageren mener avisen burde ha sjekket fakta bedre gjennom blant annet å lese sjøforklaringene, og mener det blir feil å beskylde avdøde personer for ting de ikke kan forsvare seg mot.

Nordlys avviser klagen, og mener det ikke kan forventes at journalisten skal gjøre selvstendig historisk research så lenge kildene for saken blir oppgitt. Avisen mener også at skipperens ettermæle eller hans etterkommere ikke blir krenket, ettersom skipperen og mannskapet er anonymisert.

Pressens Faglige Utvalg registrerer at reportasjen tar opp forhold som ligger svært langt tilbake i tid, noe som byr på særlige utfordringer i den journalistiske prosessen. Selv om det dreier seg om opplysninger hentet fra en bok vil utvalget understreke at det like fullt påhviler redaksjoner et selvstendig ansvar som videreformidler, og dermed en viss undersøkelsesplikt.

Utvalget legger til grunn at påstander om å unnlate å hjelpe mennesker i nød er så alvorlige at dette utløser en rett til samtidig imøtegåelse. Det vises i denne sammenheng generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, som gir den som utsettes for beskyldninger av faktisk art, rett til samtidig imøtegåelse. Utvalget konstaterer at personene som omtales er døde og at det derfor ikke er mulig å innhente slik imøtegåelse. Dette forholdet gjør det etter utvalgets mening spesielt viktig å være varsom med identifisering og forsikre seg om at opplysningene som oppgis, er korrekte.

Når det gjelder identifisering, viser utvalget generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 4.7, der det blant annet heter: ”Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold.” Slik utvalget ser det, er imidlertid skipperen og mannskapet ikke identifisert utenfor den krets som uansett måtte være kjent med hendelsene.

For øvrig viser utvalget generelt til at Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 pålegger mediene en plikt til å kontrollere at opplysningene som gis, er korrekte, og å tilstrebe bredde og relevans i sine kilder. I det påklagede tilfellet anser utvalget at journalisten med fordel kunne ha gjort en grundigere jobb ved å innhente fakta fra flere kilder og ikke kun basert seg på boken som eneste kilde. Dette ville antakelig gitt et mer nyansert og korrekt bilde av den omtalte hendelsen enn det som nå blir presentert for leserne. Samtidig legger utvalget til grunn at reportasjen må leses som en omtale basert på boka som nettopp er utkommet, og at den ikke gir seg ut for å være avisens egne påstander.

Når det gjelder den uheldige koblingen av to titler på forsiden, mener utvalget at dette forholdet ikke rammer klageren eller hans forfedre, men avisen selv.

Etter en samlet vurdering finner utvalget at Nordlys ikke har brutt god presseskikk.

Oslo, 23. mars 2010

Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, Halldis Nergård, John Olav Egeland,
Camilla Serck-Hanssen, Henrik Syse, Stig Inge Bjørnebye