NN mot Tønsbergs Blad

SAMMENDRAG:

Tønsbergs Blad brakte 7. desember 2006 et førstesideoppslag med tittelen «Kommuneoverlegen drev terapi uten klær». I henvisningsteksten opplyses det at den aktuelle kommuneoverlegen ”er fratatt retten til å behandle pasienter, men kan utføre administrative oppgaver”. Videre het det:

”I 2003 vedtok Statens helsetilsyn å gi ham begrenset autorisasjon etter at han drev tvilsom behandling av psykisk syke pasienter.”

Førstesiden bringer også følgende sitat fra vedtaket til Helsetilsynet:

”De har kledd av Dem selv og pasientene og kommet med seksuelle oppfordringer og hentydninger. De har utøvet makt og utnyttet andre menneskers sårbarhet og avhengighet.”

Reportasjen inne i avisen hadde overskriften ”Uegnet for legeyrket”, og i ingressen står det:

”Tønsberg. Han kledde av pasientene og seg selv og drev psykoterapi han ikke var skikket til. Det var grunnen til at Statens Helsetilsyn i 2003 fastslo at kommuneoverlegen i Tønsberg var uegnet til å utøve legeyrket forsvarlig.”

I brødteksten står det blant annet:

«En tilsynelatende uskyldig hendelse i sommer, avdekket en skyggeside hos kommuneoverlegen (…). Han måtte stille på helsestasjon som vikar for den faste
legen. Både kommuneoverlegen og XX kommunes administrasjon visste at han ikke uten videre kunne arbeide på helsestasjon, men etter en avklaring om rollen, gikk ikke Helsetilsynet nærmere inn på saken. (…) Kommuneoverlegen (…) fikk i 2003, etter vedtak i Statens helsetilsyn, begrenset autorisasjon.»

«Han skal ifølge vedtaket ikke ha direkte kontakt med pasienter, men kan fungere administrativt i stillingen som kommuneoverlege, og bare som det, presiseres det fra tilsynet som har begrunnet sitt vedtak i en over 20 sider stor rapport. (…) Helsetilsynet konkluderer med at kommuneoverlegen ved ett tilfelle i 1999 har misbrukt sin stilling som lege ved å få pasienter med psykiske symptomer til å tro at han var kvalifisert til å drive psykoterapi og fordi han har bedrevet denne behandlingen innenfor uakseptable rammer og grenser.»

«I sin konklusjon skriver helsetilsynet at han har utøvet makt og utnyttet andre menneskers sårbarhet og avhengighet. Konkret har han kledd av pasientene og seg selv og kommet med seksuelle oppfordringer og hentydninger. Saken medførte politietterforskning. (…) Saken ble imidlertid henlagt av påtalemyndigheten, men var så alvorlig at helsetilsynet valgte å begrense autorisasjonen blant annet med henvisning til grov mangel på faglig innsikt.»

Kommuneoverlegen er videre sitert som følger:

”- Jeg skal ikke benekte at jeg tok noen utilgivelige grep i sin tid, men det som har skjedd, har skjedd, sier kommuneoverlegen. Han legger til at hendelsen skjedde i en fase av hans liv da han var svært sliten, og følte seg ’ferdig’ med legegjerningen.”

Artikkelen inneholder også flere utdrag fra Helsetilsynets rapport, samt to undersaker. I den ene uttaler den tillitsvalgte for legene i kommunen at han mener kommuneoverlegen trolig ”ble ansatt på feil premisser” og at allmennlegene ikke har tillit til ham. Av saken går det også frem at det over tid har vært strid mellom kommuneoverlegen og allmennlegene.

Den andre undersaken har sitattittelen ”- Behandlet ikke pasienter”. I brødteksten står det:

”Statens helsetilsyn engasjerte seg etter å ha blitt oppmerksom på avisoppslag i juni i år om at kommuneoverlegen (…) gjorde tjeneste på YY helsestasjon. (…) I juli redegjorde kommuneoverlegen for saken i et brev (…). I brevet beskriver han sin rolle på helsestasjonen den aktuelle dagen. Han har ikke utført pasientbehandling og forholdt seg til begrensningene i Helsetilsynets vedtak fra 2003.”

Til slutt i undersaken uttaler rådmannen i kommunen at ”[k]ommuneoverlegen har en begrenset autorisasjon når det gjelder pasientkontakt, men det er andre ting han kan gjøre, og de utfører han innenfor den funksjonen han har (…)”.

Påfølgende dag fulgte nettutgaven av avisen opp saken. Oppfølgingssaken hadde tittelen ”Får beholde jobben etter nakenterapi”. I brødteksten går det blant annet fram at kommunen ble
informert om at overlegen ikke lenger fikk lov til å ha kontakt med pasienter, men at detaljene i saken ikke kom frem fordi den ble hemmeligstemplet.

Kommunaldirektøren uttaler blant annet:

”- Det var en historie fra før mannen kom til XX [kommunen; sekr. anm.]. Vi syntes dette var en sak mellom ham og helsetilsynet, ikke XX kommune så lenge oppgavene han utførte var i tråd med autorisasjonen.”

Rådmannen i kommunen uttaler i samme sak at han mener kommuneoverlegen er ”egnet og skikket til den jobben han gjør”. Rådmannen fastslår at han ”forholder seg til helsetilsynets vedtak og ikke bakgrunnen for det”.

9. desember brakte Tønsbergs Blad nok en reportasje knyttet til saken, dennegang med SVs Inga Marte Thorkildsen på førstesiden, under tittelen ”Legemisbruk sendes til Brustad”. I henvisningsteksten står det:

”Mens makteliten i XX slår ring om kommuneoverlegen som har misbrukt sitt tillitsforhold til psykisk syke kvinner, lover stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen (SV) å løfte saken inn på helseministeren Sylvia Brustads kontor. ’Thorkildsen har forstått hva dette handler om’ skriver Tønsbergs Blad på lederplass.”

Selve nyhetsreportasjen har følgende tittel:

”Nakenterapi tas opp med helseministeren”

I brødteksten går det fram at Thorkildsen mener rapporten ”til de grader” har offentlighetens interesse, mens ordfører i kommunen velger ”å vri oppmerksomheten vekk fra overgrepene og over på en konflikt” mellom kommuneoverlegen og en del av allmennlegene. Avisen bringer videre uttalelser SV-politiker Lars Egeland har gitt til NRK Vestfold. Det står:

– Når de [allmennlegene i konflikten; sekr. anm.] ikke klarte å ta ballen, tar de mannen [kommuneoverlegen; sekr. anm.], og de skandaliserer ham, fordi de ikke klarer å ta ham på faglig grunnlag. Vi vet jo at legene ellers er veldig flinke til å dekke over hverandre, her har vi en som sviktet de interessene og som blir tatt kraftig, sier Egeland (…).

En annen politiker uttaler at hun ikke synes dette er en sak for offentligheten, og at det ”er riktig å ha fokus på hvem som har hatt egeninteresse av å få fram fakta om kommuneoverlegens overgrep”. Deretter kommer Thorkildsen igjen til orde i saken. Hun uttaler:

”- Saken tyder på at man er nødt til å se på lovverket. Selv om kommuneoverlegen bare har administrative oppgaver, må man tenke på pasientene som er blitt utsatt for grove krenkelser.”

Videre står det at Thorkildsen mener konfliktene i legemiljøet i kommunen er et sidespor. Hun sier avslutningsvis:

”- Så graverende forhold som dette er en prinsipiell sak i forhold til hvilken beskyttelse pasienter skal ha. At dette ikke er relevant i offentligheten, mener jeg er helt misforstått (…).”

I avisens lederartikkel samme dag står det blant annet at den omtalte kommuneoverlegen ”har utnyttet flere psykisk syke kvinner”. Avisen skriver:

”Skjult bak påstått psykoterapi har han kledd av seg selv og sine pasienter. De seksuelle undertonene og hentydningene har vært åpenbare, og således har han utnyttet andre mennesker i en svært sårbar situasjon. Helsetilsynet mener mannen viser ’grov mangel på faglig innsikt’ og at han er uegnet til å utøve legeyrket forsvarlig. I 2003 tok de derfor fra ham retten til kontakt med pasienter.”

Videre står det om kommunens rådmann og kommunaldirektør at begge mener dette er en sak mellom legen og helsetilsynet, avisen skriver at disse to dermed mener det er uvesentlig at kommuneoverlegen ”har utnyttet syke kvinner ved å drive psykoterapi, som han for øvrig ikke er kvalifisert til, uten en tråd”. Videre står det i lederartikkelen at ordføreren i angjeldende kommune mener ”Tønsbergs Blad er nyttig idiot for en sutrende legestand, og velger å se helt bort fra overlegens maktmisbruk og overgrep”. Om Thorkildsens initiativ skriver avisen:

”Vi er glade for at hun nå lover oss å løfte saken dit den hører hjemme, på helseministerens bord. Hvis denne saken er håndtert etter regelverket, bør reglene endres.”

KLAGEN:

Klageren er den omtalte kommunelegen. Han skriver:

”Jeg klager konkret på at Tønsbergs Blad har brukt tilsynssaken mot meg først og fremst for å sverte XX kommunes administrasjon og politiske ledelse. Dette synes jeg at kommer godt frem i Lederen (…). Man har helt hensynsløst utsatt meg for en voldsom hets og uthengning langt utover hva selve tilsynssaken gir grunnlag for. Jeg opplever at avisen beskriver meg og mine handlinger på en meget tendensiøs og injurierende måte, uten å ta noe som helst hensyn til hva dette gjør med meg. Selv om man ikke har trykket navn og bilde, er det svært mange mennesker i XX og Vestfold som kjenner meg. Jeg har vært ansatt som kommunelege her siden mars 2000.»

«Klagen som tilsynssaken bygger på kom fra en pasient i en helt annen kommune hvor jeg på det aktuelle tidspunkt (1999) drev legepraksis. Man kan av lederen (…) få inntrykk av at jeg var kommuneoverlege da handlingene som ligger til grunn for Helsetilsynets vedtak, skjedde. Dette er utspekulerte formuleringer som gir leseren inntrykk av at jeg har drevet med atskillig sterkere saker enn hva man med rimelighet kan lese ut av tilsynssaken. Redaktøren bruker formuleringer som maler sterke bilder av skrekkelige overgrep og
hensynsløs umoral for å skape et bakteppe for sine angrep på kommunens ledelse. (…) At redaktøren tegner et så slemt bilde av meg for å ramme andre, kan jeg ikke akseptere. Etter min mening er dette en journalistikk som er unødvendig hensynsløs mot meg og min familie.»

«Jeg synes også at redaktøren går urimelig langt i å skape et inntrykk av at jeg er en fare for kvinner, enda han er helt klar over at jeg har forholdt meg lojalt til Helsetilsynets vedtak, og at det ikke har vært klager på meg siden 1999. Redaktøren uttrykker også sterk misnøye med både regelverket for Helsetilsynets arbeid, og for Rådmannens dømmekraft i forhold til at jeg har fått lov til å arbeide som offentlig lege.»

«Dette gjør redaktøren selv om fylkeslegen i Vestfold som kjenner saken, offentlig har uttalt at det ikke er noe til hinder for at jeg er i arbeid som kommuneoverlege (…). Dette er formuleringer som rammer meg da redaktøren samtidig forteller leseren at det må være gjort feil, en slik overgriper som meg kan da ikke være i jobb som noen form for lege!»

Videre skriver klageren:

«Avisen har fått kopi av tilsynssaken fra en gruppe allmennleger i XX. Legene har på forhånd gitt klart uttrykk for at de ønsker at jeg skal gå av fordi jeg ikke skjøtter mitt arbeide som medisinsk faglig rådgiver i kommunen på en slik måte som passer dem. På bunnen handler dette om forvaltning av offentlige midler.»

«Etter hvert har en liten gruppe blant allmennlegene satt i gang en kampanje for å ’bli kvitt kommuneoverlegen’. (…) Jeg opplever at avisen gjør seg til disse legenes redskap i deres forsøk på å knekke en offentlig tjenestemann som bare gjør jobben sin. (…) Argumenter som ’allmenn opplysningsplikt’ rekker slett ikke til å forsvare dette fryktelige personangrepet som jeg er blitt utsatt for.»

TILSVARSRUNDEN:

Tønsbergs Blad skriver i sitt tilsvar at de mener å ha utøvet sitt samfunnsoppdrag ”ved å informere lokalsamfunnet om at kommunens øverste lege er fratatt sin rett til å møte pasienter”. Videre skriver avisen:

«Vi har stor forståelse for at selve saken oppleves som en belastning for klager. Helsetilsynets rapport er kraftig kost, der vi har sitert deler. At en lege som har det øverste medisinske ansvaret i XX har fått en slik tilsynsrapport, med en tilbakekalt autorisasjon helt frem til 2024, er etter vår vurdering av stor samfunnsmessig betydning. Vi mener omtaltes samfunnsrolle er så viktig at XXs befolkning har et berettiget informasjonskrav, og derfor identifiserte vi så nær som vi gjorde.»

«Kommunens administrasjon og politiske ledelse har både samtidig og i ettertid sagt tydelig fra på trykk at de forsvarer ansettelsesforholdet. Saken har preget våre debattsider, og mange har forsvart klager både ut fra menneskelige hensyn, og ut fra organiseringen av kommuneoverlegens arbeidsområder. Vi mener avisens dekning på nyhet- og debattsider har vært balansert (…). Klager har også kommet til orde på nyhetsplass fra første dag. For
Tønsbergs Blad blir det da viktig og helt naturlig at vi på lederplass flagger vårt syn. At XXs befolkning ikke er tjent med en kommuneoverlege som ikke har anledning til å møte pasienter, fordi han tidligere grovt har overtrådt etiske grenser overfor psykisk syke kvinner.»

«Saken har skapt bred debatt lokalt, og har fått politiske konsekvenser lokalt og nasjonalt. Det er satt i gang granskning av kommunens opptreden i saken som følge av vår dekning. (…) Klager anfører at han ikke har mottatt nye klager siden 1999 (…). Dette er ikke helt presist, siden Helsetilsynet nå gransker om klager har brutt forutsetningene for sin begrensede autorisasjon, ved likevel å ha pasientkontakt. (…) Etter selve klagen går kommuneoverlegen inn på bakgrunnen for en påstått legestrid, dette ser vi ingen grunn til å gå inn i. Fra Tønsbergs Blads side er en eventuell krangel mellom legene uvesentlig for denne saken.»

Klageren opprettholder sin klage, og presiserer at han klager på egne vegne, ikke på vegne av kommunen eller dens ledelse. Han skriver så:

”[A]visen har offentliggjort at jeg har klaget til PFU under overskriften ’Føler seg hetset’ (…). Jeg opplever at denne uttrykksformen som her er brukt, er valgt for å skape et inntrykk av at jeg sitter med en bestemt sinnsstemning etter avisens oppslag. Dette mener jeg at igjen er tendensiøst; avisen vil skape et inntrykk av at jeg ikke forstår hvilke alvorlige krenkelser jeg har utsatt andre for. At jeg heller bagatelliserer bakgrunnen for tilsynssaken. Dette er ikke tilfelle.”

Klageren mener videre at ”avisens oppfatning av at kommuneoverlegen har det øverste medisinske ansvaret (…), er helt feil”. Han skriver:

”Jeg innehar en rent administrativ stilling! Jeg mener derfor at avisens begrunnelse for å offentliggjøre tilsynssaken er basert på et meget mangelfullt grunnlag (…). Redaktøren har i en leder (…) gitt uttrykk for avisens oppfatning at denne kommuneoverlegen må si opp eller bli sagt opp. Dette fordi redaktøren, på vegne av befolkningen, erklærer at det er nødvendig at man har full tillit til kommunens øverste lege. ’[B]efolkning[en] er ikke tjent med en kommuneoverlege som ikke har anledning til å møte pasienter.’ Dette er ikke noen presis beskrivelse, jeg møter mange pasienter. Men jeg går ikke inn i noe lege-pasientforhold med dem. Det ligger ikke til mitt arbeid.»

«Jeg mener at redaktøren gjennom denne koblingen mellom offentlig tillit og tilsynssaken skaper et inntrykk av at jeg burde vært gitt yrkesforbud. Jeg opplever at redaktøren mener at jeg burde vært straffet mye hardere. (…) Det er vanlig i vår kultur at når noen begår en kriminell handling, så følger påtale, dom og straff. Når straffen er sonet, har man gjort opp for seg; og man kan vende tilbake til et normalt liv i samfunnet.»

Om identifiseringen skriver klageren:

”Redaktøren mener at min samfunnsrolle er så viktig at det var berettiget å identifisere meg så tydelig. (…) Men i VVP 4.7 står det at samfunnsrollen skal ha klar relevans til de
forhold som omtales. Omtalte forhold gjelder privat praksis i 1998 og 1999. Jeg har ikke drevet privat legepraksis siden sommeren 1999.”

Klageren mener ”avisen skulle ha sitert også Helsetilsynets begrunnelse for ikke å tilbakekalle hele autorisasjonen, men bare begrense den. Ut fra sitatet fra Helsetilsynets konklusjoner (…) ville det være naturlig at hele autorisasjonen ble trukket tilbake. (…) Helsetilsynet skriver noe om formildende omstendigheter som gjør at man likevel kan velge å begrense autorisasjonen slik at jeg kunne fortsette å utføre ’kommunelegeoppgavene’ i XX (…). Denne argumentasjonen burde være referert hvis man ønsket en balansert fremstilling.”

Og videre om ”nakenterapien” avisen trekker fram:

”Saken ble etterforsket av politiet på Helsetilsynets anmodning. Politiet henla saken pga bevisets stilling. Dette faktum ble nevnt én gang, og er overhodet ikke kommentert. (…) Dette at avisen helt ser bort fra påtalemyndighetens henleggelse og de deler av Helsetilsynets vurderinger som trekker i formildende retning; er etter min mening et bevisst valg på bakgrunn av avisens ønske om sterkest mulige oppslag.”

Om redaktørens avvisning av legekrangelen i kommunen som motiv i saken skriver klageren:

”Dette sier han for å skape avstand til det faktum at noen av legene som har en fastlege-avtale med kommunen, har innhentet tilsynssaken fra Helsetilsynet og gitt den til journalist Landsverk i den uttalte hensikt å ramme meg og få meg ut av jobben. (…) Legene selv har fulgt opp med leserinnlegg og intervju der de presiserte behovet for å få ’vekk’ denne ’mannen’. (…) Det er virkelig min opplevelse at avisen har trådt over grensen for usaklig personforfølgelse i sin iver etter å demonstrere sin redaksjonelle selvstendighet og kritiske holdning til kommunen og det offentlige.”

Til helsetilsynets granskning av en ny sak som omhandler klageren, skriver han:

”En av de tidligere nevnte fastleger har prøvd å ’finne’ episoder der jeg kan ha hatt ’pasientkontakt’, og de har sendt et par beskrivelser til Helsetilsynet. Dette har fått førstesideoppslag i avisen (…). Avisen unnlater å skrive at dette forsøket på angiveri ikke er basert på noen klage fra noen. (…) Jeg synes at når jeg sier at jeg har forholdt meg lojalt til Helsetilsynets vedtak, så bør man ta det for god fisk inntil noe annet er bevist. Jeg synes det nærmer seg forhåndsdømming å presentere en sak om at Helsetilsynet må forholde seg til en melding om mulig brudd på vedtak, som et førstesideoppslag som heter ’Kommuneoverlegen granskes’.”

Tønsbergs Blad fastholder i siste tilsvar ”at kommuneoverlegen har det øverste medisinske ansvaret i kommunen, gjennom ’de råd han gir (…)’”. Avisen skriver:

”Det er kommunestyret som har ansvaret for helsetjenesten i kommunen, og kommuneoverlegen er naturlig nok premissleverandøren dit. (…) Det kommer overraskende at klager anfører at vi ikke i tilstrekkelig grad har satt oss inn i kommuneoverlegens
arbeidsområder. Hans arbeidsgiver har nektet å oppgi disse til Tønsbergs Blad, og klager har
ikke benyttet tallrike anledninger til å fremlegge disse opplysningene han nå synes er viktige for saken. (…) Vi mener klagers tilsvar om at overgrepene skjedde i privat praksis er helt uten relevans. Det viktige er at de skjedde i hans praksis som lege. Helsetilsynet har ikke begrenset hans autorisasjon bare for privat legepraksis.”

Om de formildende omstendighetene klageren beskriver fra helsetilsynets rapport, skriver avisen:

”Det er fullstendig ukjent for oss. Helsetilsynet er tvert imot forbilledlig klare i sin konklusjon: ’Helsetilsynet finner etter en samlet vurdering at De på grunn av grov mangel på faglig innsikt og uforsvarlig virksomhet må anses uegnet til å utøve Deres yrke som lege forsvarlig (…). Det foreligger således grunnlag for å tilbakekalle Deres autorisasjon som lege.’ Formålet med tilbakekall av autorisasjon er primært å beskytte nåværende og fremtidige pasienter mot helsepersonell hvis yrkesutøvelse utgjør en risiko for pasientene. Den eneste grunn til at klager ikke fikk tilbakekalt sin autorisasjon, men fikk den begrenset, er hans nåværende stilling som Helsetilsynet forutsetter er rent administrativ.”

Til slutt skriver avisen:

”Vi fastholder også at klager var upresis da han hevdet at han ikke har mottatt nye klager siden 1999, siden han ’har forholdt meg lojal til Helsetilsynets vedtak’. I skrivende øyeblikk

avventer Helsetilsynet svarbrev fra XX kommune om klager har brutt forutsetningene for sin begrensede autorisasjon, likevel ved å ha pasientkontakt.”

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder flere nyhetsreportasjer samt en lederartikkel i Tønsbergs Blad, om en kommuneoverlege som har fått begrenset sin legeautorisasjon av Helsetilsynet. Begrensningen skyldes en klagesak mot mannen mens han hadde privat legepraksis i en annen kommune ett år før han begynte som kommuneoverlege. Avisen skriver at mannen etter tilsynets vurdering misbrukte sin stilling, idet han uten å være kvalifisert behandlet pasienter med psykoterapi. Ifølge tilsynet skal han også ha kledd av seg selv og pasientene, og kommet med seksuelle oppfordringer og hentydninger.

Kommuneoverlegen påklager at han er identifisert og uthengt av avisen. Han mener Tønsbergs Blad bruker ham for å sverte ledelsen i kommunen der han nå har sitt virke. Klageren anser at de formildende omstendighetene som gjør at autorisasjonen hans er begrenset, ikke inndratt, bevisst er utelatt av avisen, og at den ellers anvender «utspekulerte» formuleringer som gjør at totalinntrykket blir verre enn hva det er dekning for i Helsetilsynets rapport. Klageren hevder dessuten at avisen lar seg bruke av lokale allmennleger han er i konflikt med.

Tønsbergs Blad mener å ha utøvd sitt samfunnsoppdrag ved å omtale saken. Avisen har forståelse for at klageren opplever mediedekningen som belastende, men vurderer hans samfunnsrolle som så viktig at kommunens befolkning har et berettiget informasjonskrav. Derfor har avisen også gått ut med kommunenavn, men uten å navngi eller bruke bilde av klageren. Avisen har ikke funnet formildende omstendigheter i Helsetilsynets rapport, og tilbakeviser at krangelen mellom allmennlegene og klageren har påvirket dekningen av saken.

Pressens Faglige Utvalg mener Tønsbergs Blad var i sin fulle rett til å formidle innhold og konklusjoner i Helsetilsynets rapport. Utvalget forstår imidlertid at avisomtalen har vært en belastning for klageren, men kan ikke se at det er påvist faktiske feil i innholdet.

Utvalget finner at det i tilstrekkelig grad framkommer at overtrampene skjedde mens klageren hadde en annen stilling, samt at stillingen hans i dag er rent administrativ. Ettersom stillingen som kommuneoverlege krever faglig tillit, anser utvalget at avisen hadde god grunn til å reise debatten om hvorvidt den som innehar stillingen kan ha en profesjonell historie av den art som avdekkes i rapporten. Utvalget mener Tønsbergs Blad har dekket saken på en balansert måte ved å la ulike stemmer komme til orde, og legger ellers til grunn at avisen har gitt kommuneoverlegen god mulighet til samtidig imøtegåelse.

Når det gjelder lederartikkelen, forstår utvalget klagerens innsigelser mot denne, blant annet fordi den i liten grad klargjør at klagen til Helsetilsynet kom mens klageren hadde en annen stilling i en annen kommune. Utvalget mener imidlertid at lederartikkelen må sees som en del av en løpende nyhetsdekning, at forholdene som ligger til grunn for rapporten, ikke ligger svært langt tilbake i tid, og at klagerens nye stilling også stiller strenge faglige krav. Generelt viser utvalget til at det må være stor takhøyde i debatter, og at personer i offentlige stillinger må tåle sterke utsagn når det dreier seg om deres offentlige roller.

Tønsbergs Blad har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 27. februar 2007
Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, Marit Rein, John Olav Egeland,
Ingeborg Moræus Hanssen, Eva Sannum, Trygve Wyller