A: Jarle Trå, B: Stein R. Grønnerøe mot Dagbladet

Dagbladet publiserte 1. august 2009 i sitt faste lørdagsbilag «Magasinet» en reportasje om Jarle Trås ekspedisjon til Mount Everest i mai 2009, da han skulle forsøke å klatre til topps uten ekstra oksygen. Forsøket mislyktes, og endte i stedet med en redningsaksjon, der Trå kom til rette i svært nedkjølt tilstand. Han måtte senere amputere tærne og ytterste ledd på fingrene som en følge av frostskadene.

Saken var Dagbladets førstesideoppslag. Under tittelen «Jarle Trå på Mount Everest SANNHETEN OM DRAMAET» var det satt inn et bilde av en smilende Trå som viste frem sine fullbandasjerte hender mens han lå i en sykehusseng. «Henvisningsteksten» besto av en firepunktsliste:

«? Kompisene truet UD til å handle
? Trå hadde ikke forsikring
? Registrerte seg ikke i landet
? Satte fem liv i fare»

Oppslagsbildet ble også brukt (i mindre format) på Magasinets «innholdsside». Under bildet fortalte journalisten bak reportasjen kort hva reportasjen skulle handle om, og over denne teksten var én setning fremhevet: «Nå kan vi endelig fortelle historien om de ukjente heltene».

Selve reportasjen gikk over ni sider, og også her var bildet av den smilende Trå benyttet. I bildeteksten sto det:

«REDDET: Jarle Trå ligger på sykehuset med store frostskader etter at han ble reddet ned fra Mount Everest. Inntil det ble klart at han måtte amputere fingre og tær hadde han ikke gitt opp håpet om å nå toppen av Everest alene og uten oksygen.»

I ingressen het det:

«JARLE TRÅ (39) ville opp på verdens høyeste fjell uten noe hjelp. Det endte med at fem sherpaer risikerte livet og at et tjuetalls personer jobbet på spreng for å få ham i sikkerhet.»

I begynnelsen av brødteksten ble en av reportasjens hovedkilder og reportasjens innhold presentert:

«- Han ville aldri vært i live i dag hvis ikke sherpaene hadde funnet ham på 8300
meter, sier Dawa Chhiri Sherpa (37). Dawa er sjef for trekkingselskapet Tseringma Trek & Expedition Ltd som ga klatretillatelsen til nordmannen Jarle Trå for noen måneder siden. For første gang forteller Dawa historien som til nå ikke har vært kjent: Hvordan han startet redningsaksjonen som brakte Jarle Trå trygt ned til hans norske klatrekolleger.
Trås versjon står fortsatt på hjemmesida hans: ”Eg gjekk sjølv ned frå fjellet til framskutt base camp (ABC) på 6400 meter, eg vart ikkje reddet ned av andre. Eg gjekk sammen med to sherpaer og fekk overnatte i teltet deira på 7100 meter. Rett før ABC vart eg møtt av Lars, Stein og Petter. Dei reddet livet mitt der, og vidare ned til BC (basecamp) på ein yakokse. Dei fekk meg også trygt attende til Norge.”
Vi skal få høre hva Dawa, en av Nepals mest erfarne sherpaer tenker om Trås ekspedisjon, de som faktisk lever av — og i noen tilfeller — dør for at velstående utlendinger skal kunne sprenge egne grenser.
Den andre delen av historien handler om kritikken mot Utenriksdepartementet (UD) fra de tre nordmennene som sto på for å berge livet til Trå. Er det rimelig at norske myndigheter skal ta ansvaret for å redde en mann som på det mest halsbrekkende vis — uten forsikring og uten å ha registrert seg hos ambassaden i Katmandu — begir seg alene til topps? Magasinet har fått tilgang til deler av UDs logg som viser kravene fra Trås kolleger og hvordan UD håndterte redningsaksjonen fra time til time.»

Den første delen av brødteksten var lagt over et bilde av Dawa som går sammen med Jon Gangdal, en annen kilde i reportasjen, i den norske fjellheimen. I bildeteksten ble det opplyst:

«FJELLBRØDRE: Broren til Dawa Chhiri Sherpa døde under en ekspedisjon Jon Gangdal ledet i 1994. Ulykken og ansvaret Gangdal følte for tapet er årsaken til vennskapet som har ført til at Dawa og hans familie nå jobber i den norske fjellheimen om sommeren. Gangdal har etablert en stiftelse som har gjenopplivet Dawas hjembygd Rolwaling med skole, helsestasjon og mikrokraftverk.»

Ved siden av brødteksten var dessuten en uttalelse av Dawa fremhevet:
«Jarle Trå er en sterk og god mann, og svært heldig.»

Videre gjenga Dagbladet hva som skjedde i løpet av de fatale dagene på Mount Everest:

«TORSDAG 21. MAI er tre norske ekspedisjoner samlet i leir 3 på 8300 meter, på den nordlige ruta opp mot Mount Everest. Investor Stein Grønnerøe (51) skulle opprinnelig gått sammen med to andre nordmenn, men de hadde trukket seg og han slo følge med lege Lars Oma Erichsrud (28) og fotograf Petter Nyquist (31).
Jarle Trå hadde planlagt sin egen ekspedisjon fordi han ville gå alene og uten ekstra oksygen.»

Litt ut i brødteksten ble så igangsettelsen av redningsaksjonen omtalt:

«LØRDAG 23. MAI OM KVELDEN sitter Lars Oma Erichsrud, Petter Nyquist og Stein Grønnerøe i ABC, framskutt basecamp på 6400 meter. De er bekymret for at Jarle Trå ennå ikke er kommet ned. Dawas tre sherpaer er der også. Klokka 05.00 neste morgen bestemmer nordmennene seg for å lete etter ham. Men de er for slitne til å gå oppover igjen. Det samme er Lhakpa Norbu Sherpa, Nawang Tenzing Sherpa og Jangbu Sherpa, men Dawa oppfordrer dem til å gjøre et forsøk. Han befinner seg i basecamp på 5300 meter, og har radiokontakt med sine ansatte. Ytterligere motivert av nordmennenes garanti om 2500 dollar hver i belønning, tar de igjen fatt på fjellet klokka seks, en ganske umenneskelig oppgave selv for sherpaer, bare to døgn etter at de har vært på toppen.»

Både de tre sherpaene og to av nordmennene er avbildet, og i teksten til bildet av nordmennene sto det:

«PÅDRIVERE: Petter Nyquist og Lars Oma Erichsrud satte i gang redningsaksjonen til Jarle Trå.»

Om situasjonen 11 timer etter at redningsforsøket var igangsatt, skriver Dagbladet:

«NORDMENNENE TROR NÅ JARLE ER OMKOMMET. Men Dawa nekter å gi opp (…) [Han får] vite at en av sherpaene i den kanadiske ekspedisjonen, Phurpa Sherpa, en nær venn av Dawa, befinner seg lenger opp i fjellet. Dawa ber ekspedisjonslederen om Phurpa kan frigis til letingen. Det får han ja til. Phurpa tar med seg en kollega, blir lovet betaling og starter på Dawas andre redningsforsøk søndag kveld.»

«JARLE TRÅ ER PÅ DETTE TIDSPUNKTET så nedkjørt etter to dager i ekstrem høyde uten ekstra oksygen at han ikke husker detaljene når han seinere kommer ned. På over 8000 meter synker oksygeninnholdet til 37 prosent. I litt ulike versjoner overfor TV2 og VG anslo Trå likevel at han snudde da han kom til 8800 meter. Derfra gikk den første biten greit, ned til 8300 meter der han krøp inn i et telt. Ifølge Trå kom to sherpaer, som var i samme situasjon som ham, innom leiren og ba ham slå følge ned. Det var nyttig fordi uværet førte til dårlig sikt.»

Om situasjonen før Trå nådde fram til de andre nordmennene i ABC, refererer Dagbladet både hva Trå har uttalt til media tidligere og en forklaring basert på en uttalelse fra Gangdal:

«”Min kritiske tilstand oppsto ikke før jeg var kommet ned fra fjellet til ABC (der nordmennene var) … At jeg traff disse tre der, det reddet livet mitt”, sa Trå til TV2. I virkeligheten var det langt ifra tilfeldig at sherpaene kom innom og at problemene ikke oppsto før i ABC, slik Trå forklarer. Riktignok gikk han ned på sine egne bein, men han ville aldri funnet veien alene.»

Siste del av redningsaksjonen blir omtalt i nokså korte trekk:

«MANDAG 25. MAI KLOKKA 07.00 kommer en av sherpaene som følger Trå løpende ned fra fjellet mot ABC for å fortelle at Trå er funnet av dem. Nordmennene springer oppover for å møte Trå. Han har en kroppstemperatur på 31-32 grader og store frostskader på hender og føtter. Erichsrud er lege med flere års erfaring fra ekspedisjoner og er aktiv i Norsk fjellmedisinsk selskap. Han jobber nå for å stabilisere tilstanden til Trå. De binder ham fast på en yak-okse og går med ham ned til basecamp på 5300 meter. Derfra går turen med jeep over grensa fra Tibet til Nepal, der en ambulanse ventet på å kjøre ham til sykehuset i hovedstaden. Tirsdag klokka 15.00 er han endelig framme i Katmandu.»

I neste del av reportasjen omtales kritikken nordmennene har reist mot UD, og i denne sammenheng ble blant annet registreringsrutiner for reiser til risikoområder og Trås forsikring omtalt:

«Alle nordmenn som reiser til risikoområder, enten det er Katmandu, Kabul eller Kongo, oppfordres til å registrere seg på et skjema ved nærmeste ambassade. Det er en praksis som gjør det langt lettere for diplomatene å handle raskt hvis noe skulle skje. Erichsrud og Nyquist hadde fulgt den oppfordringen. I [UD-]loggen står det: ”Grønnerud [sic] og den savnede har ikke registrert seg[.]”»

«HELT FRA FØRSTE KONTAKT var det ifølge loggen viktig for UD å få klarlagt forsikringsforholdene. (…)Jarle Trå viste seg å ikke være forsikret. Det forhindret ikke UD fra å jobbe på ulike nivåer fra tre land og forsterke innsatsen da det viste seg at Trå var i live. Helikoptertillatelse fra kinesiske myndigheter ble da det viktigste for å raskt frakte ham fra basecamp til sykehus i Nepals hovedstad.

For øvrig ble også risikoen ved å klatre uten ekstra oksygen omtalt i reportasjen:

«Ifølge sikkerhetsansvarlig Stein Tronstad i Klatreforbundet er det bare 5 prosent av klatrerne som har besteget Everest uten tilleggsoksygen. Dødsraten er fire ganger så høy for dem som tar den risikoen. Dawa har sin egen beskrivelse:
– Nesten 100 prosent mer farlig. Du må stole på flaks. Det er gambling. Nærmest et selvmordsoppdrag. Det er grunnen til at Dawa først nektet å la Jarle Trå dele lisensen med de andre klatrerne han organiserte ekspedisjonen for. Ikke før Trå hadde skrevet under en erklæring om at Dawas selskap ikke på noen måte var juridisk ansvarlig for sikkerheten, fikk han tillatelse.»

«ERICHSRUD ER UENIG I at Trås klatring alene og uten tilleggsoksygen er uansvarlig. – Han var godt organisert og tar en risiko som er helt akseptert i klatremiljøet. Jarle var klar over risikoen og han forventet ikke å få hjelp. Jon Gangdal er uenig. – Det er høyst varierende aksept for denne type risikomaksimering i klatremiljøet[.]»

Gangdal uttrykker også et annet sted i reportasjen skepsis til hvorvidt Trå faktisk ikke forventet hjelp:

«- Hvis han virkelig ikke ville være til bry, måtte han ha valgt ei rute der det verken var sherpaer eller andre som kunne hjelpe ham. Når han ikke gjorde det, antar jeg at det i beste fall er en underbevisst kalkulasjon om at han visste at noen kunne redde ham dersom noe gikk galt, sier Gangdal. Han mener Trå burde satt seg inn i hva slags ansvar sherpaene føler, utover juridiske avtaler. »

I brødteksten påstås det dessuten:

«ÉN MANNS DRØM OM å gjøre alt alene førte denne gangen til at fem sherpaer risikerte livet.»

Om sin kontakt med Jarle Trå i arbeidet med reportasjen opplyser Dagbladet:

«MAGASINET HAR SENDT FORESPØRSEL TIL JARLE TRÅ i arbeidet med denne artikkelen, men han ønsker ikke å la seg intervjue. Han sendte i stedet ut en pressemelding til flere medier i Norge der han skriver at han ikke forventet at noen skulle hjelpe ham hvis noe gikk galt.»

I tillegg til å referere fra pressemeldingen, siterer Dagbladet også fra Trås hjemmeside:

«På hjemmesida står det: ”Eg ynskjer no ro frå media. Eg har sagt ja til NRK og BT på litt sikt, men ellers kjem eg ikkje til å stille opp i media i det heile tatt.” (…) [U]tover nyheten om amputasjonen skriver han ingenting som utfyller bildet av hva som skjedde på 8300 meter.»

Dagbladet gjengir også hva Trå i pressemeldingen opplyser om betalingen av redningsaksjonen, samt hva hans klatrekolleger uttaler:

«Jeg har (…) selv betalt alle utgifter knyttet til evakuering fra fjellet, sykehusopphold i Nepal og hjemtransport til Norge.»

«Grønnerøe bekrefter overfor Dagbladet at han vil sørge for at de tre sherpaene i den første redningsaksjonen får pengene de er lovet. – Så ligger det vel i kortene at Jarle skal betale tilbake til meg. Nyquist og Erichsrud forteller at de har fått navnene på sherpaene i den andre redningsaksjonen. De skal også få betalt.»

Reportasjen ble for øvrig også publisert (fredag 31. juli 2009) på Dagbladets nettsider under tittelen «Sannheten rundt Jarle Trås redningsaksjon» og undertittelen «Kompisene truet UD til å handle».

Fredag 13. november 2009 ble det dessuten på Dagbladets nettsider i en artikkel med tittelen «UD redder 80 000 nordmenn i trøbbel i utlandet hvert år», lenket til reportasjen om Jarle Trå.

KLAGE A:

Klager A er Jarle Trå, som påklager reportasjen på bakgrunn av følgende hovedmomenter:

«1. Eg låg på det tidspunkt artikkelen vart utarbeida og publisert, i svært redusert tilstand og med store smerter på sjukehus, noko Dagbladet var klar over.
2. Utforminga av framsida.
3. Eg fekk aldri reell adgang til tilsvar ang. påstandane frå Dawa og Jon Gangdal, då eg aldri vart gjort oppmerksom på kva dei hadde uttalt.
4. Dei fleste av påstandane som blir presentert i artikkelen er usanne, og Dagbladets journalist vart også gjort oppmerksom på dette av eit av intervju-objekta før artikkelen vart publisert.
5. Dagbladets bruk av kjelder.»

I sin utdyping av punkt 1 viser klageren til Vær Varsom-plakatens punkt 3.9 (opptre hensynsfullt) og punkt 4.6 (ta hensyn til hvordan omtale av ulykker kan virke på ofre). Klageren forklarer at Dagbladet kjente til hvilken situasjon han befant seg i like før og på publiseringstidspunktet, fordi han sendte ut en pressemelding 20. juli (se vedlegg), dvs. omtrent halvannen uke før reportasjen ble publisert. Klageren anfører: «Denne pressemeldinga sendte eg også til Dagbladet. Det stod også på nettsida mi at eg ønskte fred frå presse og media i den vanskelege situasjonen som eg var i.» Klageren spør: «Kva tungtvegande grunnar meinar Dagbladet det var for å publisera denne artikkelen på dette tidspunktet? (…) Kvifor kunne dei ikkje (…) vente til eg var i stand til å forsvare meg?» I denne sammenheng viser klageren for øvrig til en blogg (se vedlegg), som ifølge klageren tar opp «mange interessante moment i forbindelse med denne saka».

Hva angår punkt 2, utformingen av førstesiden, mener klageren den bryter med Vær Varsom-plakatens punkt 4.4 (dekning for titler) og punkt 4.10 (bruk av bilder i annen sammenheng enn den opprinnelige). Det er spesielt formuleringen «Sannheten om dramaet», samt setningen som er fremhevet på innholdssiden, klageren reagerer på: «Sannheita er at Dawa verken var til stades eller spelte nokon rolle i det som skjedde.» Når det gjelder oppslagsbildet, påpeker klageren at dette ble tatt i en hyggelig intervjusituasjon da han lå på sykehus i Kathmandu.

Med hensyn til punkt 3, er det Vær Varsom-plakatens punkt 4.14 (samtidig imøtegåelse) klageren henviser til. Klageren anfører: «Dagbladet har ikkje på noko tidspunkt i prosessen med denne artikkelen tatt direkte kontakt med meg. Verken via epost eller telefon. (…) Journalist Tore Gjerstad hadde eg aldri høyrt om før eg såg navnet hans under artikkelen.»

Klageren opplyser imidlertid at det har vært indirekte kontakt mellom ham og Dagbladet: «I ein telefonsamtale med Peter Nyquist, fekk eg vita at Dagbladet skulle intervjua han sjølv, Lars Oma Erichsrud, Stein R. Grønnerøe og Dawa i forbindelse med det som skjedde i etterkant av Everest-ekspedisjonen min. Dei tre nordmennene var på Everest samtidig med meg, og var sentrale i redningsaksjonen som fulgte. Eg var ikkje klar over at Gang[d]al vart intervjua. I neste telefon med Nyquist fekk eg vita at Dagbladet hadde sendt han ein epost med nokre spørsmål til meg. Han las deretter opp spørsmåla for meg i telefonen, men sidan eg låg på sjukehus i svært redusert tilstand, var det ikkje aktuelt å snakke med media på dette tidspunktet.» Klageren forklarer at det var på bakgrunn av dette at han sendte ut pressemeldingen.

Videre skriver klageren: «Eg bad likevel Nyquist om han kunne be sin kontakt i Dagbladet sende det ferdige materialet til meg, slik at eg kunne sjekke om det var faktafeil. Dette svarte Dagbladet nei til. Petter formidla til meg at Dagbladet sa seg villig til å sende ein journalist til Voss «for å lese artikkelen for deg». Dette var heilt uaktuelt pga. min medisinske situasjon på det tidspunktet.»

Klageren opplyser også at han ikke fikk tilgang til e-post-korrespondansen med Dagbladet før «no ved utarbeidelse av denne klagen», og slik han ser det, kunne Dagbladet «i alle fall ha sendt desse mailane som kopi til meg, slik at eg var informert om alt som skjedde i forbindelse med denne artikkelen. Eg føler det no i etterkant heilt klart som at Dagbladet bevisst forsøkte å bygge seg eit alibi for seinare å kunne hevde at dei har gjort det dei kunne for at eg skulle få min tilsvarsrett [klageren mener retten til samtidig imøtegåelse, sekr. anm.].»

Klageren påpeker også: «Hadde eg fått ein indikasjon frå Dagbladets journalist om at artikkelen ville vera av ein så vanvittig kritisk karakter, og kva u[t]talelsar Dawa og Gangdal hadde kommet med, hadde eg sjølvsagt prøvd å ta til motmæle, til tross for min vanskelege personlege situasjon akkurat då. Eg fekk eit bestemt inntrykk av at Dagbladets artikkel i hovudsak ville dreia seg om debatten rundt UD. Hadde eg fått vita at Gangdal vart intervjua i artikkelen, hadde eg forstått at det også ville bli mykje kritikk mot meg, basert på alt som Gangdal hadde uttalt til media i dagane etter ulykka.»

I klagerens punkt 4 og 5, anfører han at reportasjen inneholder mange usanne påstander, og han stiller spørsmål ved Dagbladets kildebruk. Slik klageren ser det, har Dagbladet derfor også brutt Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 (kontroll av opplysninger og kildekritikk). Det er spesielt Dawas uttalelser klageren reagerer på, og han stiller også spørsmål ved Dagbladets fremgangsmåte i intervjuet: «Det er ein kjensgjerning at Dawa sine engelskkunnskapar er svært begrensa. Vart det nytta tolk ved dette intervjuet? Kva rolle spelte Gangdal i dette intervjuet? Eg har problem med å forstå at Dawa kan ha sagt alt han blir sitert på i artikkelen, og eg kan ikkje forstå det på nokon annan måte enn at han har blitt misforstått.»

Klageren lister opp flere påstander han mener er direkte feil, blant annet avviser han at Dawa var den som satte i gang og organiserte redningsaksjonen: «Det var Grønnerøe, Erichsrud og Nyquist som organiserte leiteaksjonen frå ABC ved foten av fjellet. Dawa var ikkje involvert i dette, utover at han kl. 08.30 søndag morgen vart informert av Grønnerøe om at ein leiteaksjon var iverksatt. Dawa var heile tida i Base Camp, over 20 kilometer frå ABC, og hadde små mogelegheiter til å kommunisere med dei som var i ABC.» Klageren opplyser også at «Dagbladets journalist vart informert av Grønnerøe at Dawa ikkje deltok eller spelte nokon rolle under leiteaksjonen».

Etter klagerens mening er det imidlertid ikke bare Dawas uttalelser som er uriktige i reportasjen. I tillegg bemerker han at det er feil at Phurba og Pemba, og de tre sherpaene som dro opp for å lete etter ham, ikke har fått betaling, slik han mener reportasjen fremstiller det som. Slik klageren ser det, skapes det et inntrykk av at han ikke er takknemlig for den hjelpen han fikk av sherpaene.

Videre kommenterer han påstanden om at han ikke var forsikret: «Eg har vanleg reiseforsikring. Eg har i tillegg i mange år hatt ein spesiell ekspedisjonsforsikring (…) Denne var gått ut på dato. Det var kun min feil og det var ein tabbe frå min side. Men når Dagbladet med krigstypar på heile framsida, og inne i artikkelen, hevdar at ”Trå hadde ikke forsikring”[,] føler eg meg likevel urimelige behandla.» Klageren påpeker også at han har «forsikring som dekkar inntektstap i framtida som følge av ei ulykke på ein ekspedisjon», noe han anfører er en viktigere type forsikring når man driver med den type klatring han gjør.

For øvrig reagerer klageren også på formuleringen på førstesiden om at han ikke registrerte seg i landet. Han innvender: «Dei fleste av dei eg har hatt kontakt med under mine Himalaya-ekspedisjonar har ikkje registrert seg. (…) Under 10% av alle nordmenn som kjem til Nepal registrerer seg ved den norske ambassaden. Eg reagerer også på ordvalget på framsida (…) Det kan for utenforståande virka som om eg ikkje hadde alle papira i orden i forhold til dei landa eg var i. Dette er heilt feil. Eg registrerte meg ved ankomst Nepal og ved ankomst Tibet. Eg hadde alle formelle visum og tillatelsar i orden.» I denne sammenheng viser klageren også til Vær Varsom-plakatens punkt 4.13, om å rette feilaktige opplysninger.

Når det gjelder Dagbladets kildebruk og -kritikk, innvender klageren: «I artikkelen får Gangdal komme til orde med sin kritikk mot meg uten at det vert stilt eit kritisk spørsmål til han angåande hans eigen Everest-ekspedisjon i 1994 som endte med ei mykje alvorlegare ulykke enn min.» Klageren anfører også om Gangdal: «Han har også fått kritikk for sin klatrestil med utstrakt bruk av sherpaer, fordi det alltid er desse som må utføra dei mest risikable jobbane på slike ekspedisjonar. Han har heilt klart ein personleg agenda i å forsvare sine synspunkt med bakgrunn i kritikken han har fått tidligare.»

Slik klageren ser det, er det absolutt ingen bredde i valg av kilder, og han spør dessuten: «Og kvifor vart det ikkje nevnt i artikkelen at Gangdal i mange år jobba som journalist i Dagbladet?»

I tillegg reagerer klageren på at «Dagbladets journalist gjer det til eit stort poeng at det å klatre dei største fjella i verda utan oksygen er svært risikofullt», samt formuleringa om at klageren forsøkte å klatre Everest «på det mest halsbrekkende vis». Klageren innvender: «Det innebærer sjølvsagt risiko å klatre høge fjell, men det er vanskeleg å kvantifisere risikoen på dette området. (…) [D]et er også risiko ved å bruke oksygen (…) Det er ein fullstendig akseptert og respektert måte å klatre dei store fjella på, så lenge ein har nok erfaring.»

Klageren oppsummerer sin klage slik: «Dagbladets artikkel er eit presse-etisk overtramp pga. den mangelfulle hensynstakinga, den utilbørlege spissinga av framsida, den kritikkverdige bruken av framsidebilete og den einsidige kjeldebruken med mangelfull redegjørelse for kjeldas historiske tilknytning til Dagbladet. Artikkelen er prega av dårleg journalistisk håndtverk som gir seg utslag i manglande faktasjekk og ein forhåndsdefinert agenda.»

KLAGE B:

Klager B er Stein R. Grønnerøe. Han er intervjuet i reportasjen og en av nordmennene som deltok i redningsaksjonen i forbindelse med Jarle Trås ulykke. Klageren mener «Dagbladets artikkel den 1. august [er] et betydelig brudd på den edruelighet som til da stort sett hadde preget debatten [om ulykken/redningsaksjonen] i media», og han anfører brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 (kildekritikk og kontroll av opplysninger) og 4.14 (samtidig imøtegåelse).

Slik klageren ser det, inneholder reportasjen «en rekke faktafeil», og journalisten har «bevisst unn[latt] å kontrollere at de opplysningene han hadde mottatt var korrekte, for på denne måten å kunne presentere en ”god story”». Klageren reagerer også på tittelen på førstesiden, og mener «det er grunnlag for å hevde at [journalisten] Tore Gjerstad bevisst unngikk å fortelle sannheten.»

Klageren opplyser at han kjente til at journalisten hadde intervjuet Dawa noen dager før han selv ble intervjuet, og siden klageren «visste at Dawa ikke var tilstede under selve redningsaksjonen og bare hadde spilt en marginal rolle i gjennomføringen av denne», gjorde han journalisten oppmerksom på dette. Ifølge klageren svarte journalisten at «dette var han oppmerksom på». Om sin egen rolle skriver klageren at han «spilte en hel[t] sentral rolle i redningsaksjonen og til alt overmål var den som informerte Dawa om at redningsaksjon var igangsatt og fremdriften av denne».

Etter klagerens mening fremsettes det sterke beskyldninger mot ham i reportasjen, som han ikke har fått mulighet til å imøtegå. I tillegg mener han at Dagbladet «uten å kontrolle[, har] fremstilt en rekke påstander i Dawas navn». Klageren opplyser at «reportasjen [if]ølge Dawa ikke hadde blitt forelagt ha[m]» før publisering, og «at han første gang ble gjort kjent med reportasjens innhold da [klageren] leste denne for ha[m]». Klageren anfører: «[Dawa] vedkjente seg ikke sentrale deler av reportasjens innhold og etterfølgende gjennomgang av tre sentrale saksforhold er derfor også i henhold til slik Dawa har fortalt meg at han oppfatter hendelsesforløpet.»

Det første saksforholdet klageren avviser riktigheten av, gjelder opplysningen om at Dawa krevde en erklæring fra Trå om at Dawas selskap «ikke på noen måte var juridisk ansvarlig for sikkerheten». Det andre gjelder det forhold at Dawa «på ingen måte [deltok] i initieringen av redningsaksjonen». Klageren anfører at det er feil at Dawa var i radiokontakt med sine sherpaer før aksjonen ble igangsatt, «av den enkle grunn at det ikke er radioforbindelse mellom vår Advanced Base Camp og Base Camp da signalene ikke når frem fordi et fjell skygger for signalene». Det tredje momentet klageren berører, er relatert til avsnittet hvor det heter at «Dawa nekter å gi opp» og at han var i kontakt med lederen for en kanadisk gruppe. Klageren forklarer: «Dawa snakker aldri med lederen for den [k]anadiske gruppen. Dette er bekreftet av lederen og faller også på sin urimelighet da lederen er sammen med undertegnede i ABC og hemmet av samme manglende radioforbindelse.»

Klageren hevder at «Dagbladets journalist bevisst ikke ønsket innsikt i ovennevnte forhold gjennom bevisst ikke å innhe[n]te denne informasjonen fra meg samt at han holdt reportasjens røde tråd bevisst tilbake for ikke å få informasjon som ville ødelegge denne delen av reportasjen».

I tillegg innvender klageren: «Uten å kontrollere fakta, som var lett tilgjengelig, aksepterer journalisten Dawas historie og setter dermed også vår innsats i et mindreverdig lys.» Klageren mener blant annet formuleringen om at nordmennene trodde Trå var død, mens Dawa skal ha nektet å gi opp, både «er feil og meget sårende for oss som deltok på redningsaksjonen». Klageren bemerker: «Dawa iverksatte ikke et nytt forsøk etter at vi hadde gitt opp, og på det angivelige tidspunktet for Dawas iverksettelse av ”andre redningsaksjon” er jo Jarle allerede funnet. Jeg mener derfor at jeg burde ha fått muligheten til å [imøtegå] dette[.]»

FORSØK PÅ MINNELIG ORDNING:

Partene (i sak 241A/09) har vært i kontakt i et forsøk på å komme fram til en minnelig ordning, uten at dette har lykkes dem.

TILSVARSRUNDEN:

TILSVAR TIL KLAGER A:

Dagbladet avviser klager As anførsel om at avisen skulle utvist mer hensyn og ventet med publiseringen: «Pressemeldingen (…) beskriver en situasjon som vi forstod var vanskelig for klager, men samtidig viste den at han var i stand til å beskrive sin egen situasjon, svare på spørsmål og at hans selskap ville fortsette sin virksomhet. Det er ingenting der, eller ved saken for øvrig, som tyder på at han var i en tilstand som beskrevet i Vær Varsom-plakaten pkt. 4.6[.]» Dagbladet anfører også at redaksjonen på bakgrunn av pressemeldingen oppfattet det slik at klageren nettopp var i stand til å forsvare seg, og innvender: «Saken kunne blitt vurdert annerledes hvis vi hadde fått klar beskjed om at han ikke var i stand til å forsvare seg. Det fikk vi ikke. Derimot fikk vi bekreftet at Trå fikk våre spørsmål overlevert og at han var gjort kjent med oppfordringene om å fortelle sin versjon.»

Slik Dagbladet vurderer førstesideoppslaget, er det dekning for påstanden, og redaksjonen kan heller ikke se at bildebruken skulle være presseetisk uakseptabel: «Det er jo et bilde av klager i den situasjonen han var i da saken var publisert[.] Sengeleiet var også en direkte konsekvens av ekspedisjonen som er hovedtema for reportasjen.»

Når det gjelder spørsmålet om samtidig imøtegåelse, understreker avisen: «Dagbladet ønsket selvsagt klagers medvirkning i reportasjen og i tiden etterpå». Redaksjonen innrømmer likevel at den ikke var i direkte kontakt med klageren, og forklarer: «Dette skyldtes at han både på hjemmesiden og i pressemeldingen klart sa at han ikke vil bli kontaktet. Det ønsket respekterte vi. Derfor brukte vi mye tid på å formidle konkrete spørsmål og generelle oppfordringer om å fortelle hans egen versjon. Vår korrespondanse med Petter Nyquist, som uten tvil opererte som vår kontaktmann overfor Trå, viser tydelig vårt ønske om å la Trå komme til orde.» For å underbygge dette argumentet, refererer Dagbladet fra e-post-korrespondansen mellom journalisten og Nyquist (se tilsvarets side 3-4; deler av korrespondansen er også vedlagt, sekr. anm.). Blant annet siteres en e-post sendt fra journalisten 20. juli:

«Hei og takk igjen for at vi fikk møte dere. Som jeg sa til dere respekterer vi Jarles ønske om ikke å stille opp i media, men siden han ikke lenger har en mediekontakt hadde det vært fint om han fikk vite hvilke spørsmål vi gjerne vil stille ham og gi ham muligheten til å svare. Hvordan står det til med helsa hans nå? På hvilken måte mener han UD burde håndtert henvendelsen fra dere da han var savnet? Hvorfor registrerte han seg ikke ved ambassaden? Hva skjedde med forsikringen? Hvordan vil han svare på kritikken på at det er totalt uansvarlig å gå opp uten sherpaer og oksygen? Hvis han virkelig ville gå aleine, burde han ikke velge en rute og et fjell der han ikke lar seg redde – for å unngå å sette andre i fare? Ville han overlevd hvis ikke han hadde truffet sherpaene på 8300 meters høyde? Ville han ha gjort det samme igjen? Det er selvfølgelig mange andre spørsmål som vi gjerne skulle stilt. Takknemlig hvis du kan videreformidle dette.»

I tillegg anfører avisen: «Trå har for øvrig bekreftet overfor Dagbladet at han ble gjort kjent med våre spørsmål.»

Når det gjelder klagerens ønske om å få tilgang til hele artikkelen før publisering, opplyser redaksjonen at den vurderte muligheten for å sende hele artikkelen til Trå, men at den lot det være, «fordi vi normalt ikke sender fra oss upublisert materiale. I dette tilfellet ville det være ekstra problematisk, fordi det skulle gå via en tredjeperson.» Avisen gjengir også kort fra korrespondansen med Nyquist vedrørende dette spørsmålet (se tilsvaret, s. 5 ).

Dagbladet avviser også at redaksjonen skulle ha brukt Nyquist for å skaffe seg et alibi, slik klageren hevder: «Om han formelt sett ikke var pressekontakt, hadde Dagbladet god grunn til å oppfatte ham som en som samvittighetsfullt ville formidle henvendelsene til Trå. (…) På det tidspunktet var vi opptatt av å holde Trå best mulig orientert samtidig som vi håpet at han kunne bidra. Vi var villig til å reise til ham for å la ham lese alt – uten noen som helst bindinger.» Avisen påpeker også at klageren selvsagt har hatt mulighet for å komme til orde i etterkant gjennom et intervju eller debattinnlegg.

Hva angår klagerens anførsler vedrørende Dagbladets kildekritikk, anfører avisen: «Magasinets sak startet med at vi ønsket å ettergå kritikken mot UD fra blant andre Stein Grønnerøe. [Se vedlegg, debattinnlegg i Aftenposten] (…) Kunne det virkelig stemme at UD ikke gjorde noen verdens ting for å hjelpe Trå? Vi stusset også over at Trå overhodet ikke nevnte sherpaenes innsats i det han skrev på hjemmesiden sin. Vi tok kontakt med Jon Gangdal på grunn av hans lange erfaring i Himalaya og fordi vi ønsket råd for å komme i kontakt med sherpaene som var involvert. Det viste seg da at Dawa, lederen for trekkingselskapet de norske klatrerne brukte, var på vei til Norge.»

Om selve intervjuet med Dawa opplyses det at Gangdal var til stede, at journalisten stilte åpne spørsmål, og at han ba Dawa gjenta svar når noe var uklart. Dagbladet anfører: «Det var – og er fortsatt – ingen grunn til å tro at Dawas uttalelser er usanne.» «Dagbladets oppfatning er at han var til stede og at han spilte en rolle, slik saken vår til fulle dokumenterer.» I tillegg bemerker Dagbladet: «Dagbladet/Magasinet har vært i kontakt med Dawa i etterkant. Han bekrefter at sitatene er i tråd med opplevelsene om hva som skjedde. Han er likevel åpen for at han kan ha misforstått enkelte av forholdene beskrevet i klagens punkt 4, 1) og 2). Det må dessuten føyes til at klager selv ikke hadde mulighet til å vite hva som foregikk. Hans oppfatning må derfor være basert på hva han har hørt fra de øvrige tre norske. Dagbladet var i sin fulle rett til å referere Dawas oppfatning av situasjonen. Nettopp fordi så få har vært til stede der tingene skjedde og fordi oppfatningene av dette er så forskjellige, var det av betydning å få inn en annen røst.»

Dagbladet legger dessuten til: «Når Stein Grønnerøe i den parallelle klagen (PFU-sak 241B/09) angivelig får et annet svar på sine spørsmål til Dawa enn Dawa gav til Dagbladet, kan dette ha en kulturell årsak. Folk som kjenner sherpaenes omgangsform vet at de ofte er enige med siste taler. De må også ses i lys [av] at spørsmålene er stilt etter at artikkelen er publisert og har utløst mange sterke følelser. Derfor er det viktig å stille åpne spørsmål der intervjuobjektet selv forteller, slik vi gjorde med Dawa i Norge. »

Dagbladet forsvarer også bruken av Gangdal, og mener han var en relevant kilde: «At vi tok kontakt med ham skyldtes (…) hans lange erfaring og hans uttalelser til forskjellige medier, der han på generelt grunnlag uttalte seg om hvor farlig det er å bestige Mount Everest uten oksygen. Han uttalte seg også om den mangel på dømmekraft som inntrer når oksygentilførselen er så lav som i dette tilfellet og han har også uttalt at det å klatre på Everest alene uten oksygen mellom flere hundre andre klatrere er det samme som å overlate ansvaret til de andre.»

Videre opplyses det at den «skriftlige loggen fra UD er en betydelig premissbygger for saken», og: «Med Trås pressemelding og uttalelsene fra hans tre kolleger, kan det ikke være tvil om at kildetilfanget både er variert og nyansert.»

For øvrig kan ikke redaksjonen se at klageren blir anklagd for ikke å ha betalt sherpaene, eller at avisen har publisert noe som er uriktig med hensyn til forsikring og registrering: «Dagbladet har aldri skrevet at det er obligatorisk med forsikring og registrering. Vi har konstatert at han ikke har gjort det, og får støtte for det.»

Slik Dagbladet vurderer reportasjen, «var [avisen] i kjernen av sitt oppdrag i arbeidet med denne reportasjen. Det er relevant, god, grundig og nyttig nyhetsjournalistikk. Pressens Faglige Utvalg har et ansvar for å støtte opp om dette.»

TILSVAR TIL KLAGE B:

Dagbladet redegjør kort for hva redaksjonen oppfatter som det sentrale i klage B: «Nærværende sak dreier seg om sherpaen Dawas utsagn til Dagbladet, riktigheten av dem og om det var rett å formidle dem. Videre er det spørsmål om enkeltpunkter i saken som berører klager (selv om han ikke er navngitt i forbindelse med disse punktene) utløser rett til samtidig imøtegåelse og om han eventuelt har fått dette.»

Slik Dagbladet ser det, er det «uomtvistelig (…) at Dawa hører med i en reportasje om redningsaksjonen». Avisen avviser videre påstanden om at journalisten «bevisst unnlot å kontrollere opplysningene», og mener det ikke finnes noen grunn «til å betvile at Dawa har beskrevet situasjonen slik han oppfattet den overfor Dagbladet».

Når det gjelder hva journalisten skal ha svart klageren da han informerte om Dawas rolle, anfører redaksjonen: «Det Gjerstad derimot sa, var at han visste at Dawa ikke var til stede under den redningsaksjonen Grønnerøe viser til. Dette kommer også tydelig fram i saken, samtidig som Dawa får fortelle hvilken rolle han likevel spilte fra et annet punkt i fjellet. Påstanden om at Dawa ikke spilte noen rolle, er utelukkende klagers egen.»

Dagbladet konstaterer at «[o]ppfatningene om det som skjedde er sprikende», og mener derfor «det mest klarleggende som kan skje er at alle involverte kommer til orde med sin variant, slik Dagbladet la til rette for».

Når det gjelder spørsmålet om samtidig imøtegåelse, mener Dagbladet at de to sitatene klageren henviser til, ikke utløser noen imøtegåelsesrett. Slik redaksjonen ser det, er dette beskrivelser av fakta/situasjonen, og «overhodet ikke noe som setter nordmennenes innsats i et ”mindreverdig lys”». Det påpekes i tillegg at klageren ikke har brukt tilsvarsretten til å korrigere det han mente var feil. Ut over dette anfører avisen at Dawas utsagn henger sammen med «det som fremgår av UDs logg, der blant annet presset for å få UD til å betale ble omtalt». I denne sammenheng lot avisen Lars Oma Erichsrud komme til orde, fordi «[d]et var han som primært var sitert i loggen, ikke Grønnerøe».

For øvrig viser Dagbladet til sitt tilsvar til klage A.

TILSVAR FRA KLAGER A:

Klager A mener han «gjorde nok for å informera Dagbladet om [s]in medisinske tilstand lenge før dei publiserte artikkelen», og at redaksjonen derfor skulle «ha respektert dette og venta til [han] var i stand til å forsvare [s]eg. Det var absolutt ingenting ved denne saka som tilsa at det hasta med å offentleggjera artikkelen.»

Videre reagerer klageren sterkt på Dagbladets manglende forståelse for hans medisinske tilstand: «Når Dagbladet beskriver det faktum at eg hadde fått fjerna tær og fingre som om at «det var ingenting der, eller ved saken forøvrig, som tydet på at han var i en tilstand […]» så blir eg både opprørt og sint. Kva fysiske inngrep i kroppen må til, for at Dagbladet meiner at Vær Varsom-plakaten pkt. 4-6 skal gjelde om ikkje amputasjon av tær og fingre gjer det? (…) Er det slik at eg burde ha sendt min medisinske journal til Dagbladet slik at dei kunne sjekke fakta? (…) Eg ser ikkje kva meir eg kunne ha gjort for å overbevisa Dagbladet om at eg ikkje var i stand til å forsvare meg.»

Med hensyn til spørsmålet om samtidig imøtegåelse, påpeker klageren: «Dagbladets journalist tok tidleg i juli kontakt med Petter Nyquist, Lars Oma Erichsrud og Stein R. Grønnerøe med ønske om intervju i samband med kritikken mot UD. Nyquist og Erichsrud formidla til meg at dei skulle intervjuast, og at det i artikkelen sannsynlegvis ville bli fokus på kritikken mot UD. Eg vart altså ikkje spurt om eit intervju. På bakgrunn av desse momenta, antok eg sjølvsagt at det var UD-saka som skulle omhandlast i artikkelen.»

Klageren anfører også at en avtale om gjennomlesing av artikkelen, ikke ble holdt: «Dagbladet vedlegger nokre av epostane som dei har sendt til Nyquist i dagane før artikkelen vart publisert. Men dei gløymer å ta med dei siste epostane (…) Under intervjuet gjorde Dagbladets journalist ein avtale med Nyquist, Oma og Grønnerøe om at artikkelen skulle oversendast for gjennomlesing og faktasjekk. Dette informerte Nyquist meg om. Nyquist, Erichsrud og Grønnerøe vart svært opprørt då Dagbladets journalist gjekk bort frå denne avtalen.»

Klageren legger imidlertid til: «Eg vil her presisere at eg ikkje har noko problem med å sjå det presse-etiske dilemmaet ved det å utlevere upublisert materiale til berørte partar i ei sak. Det er mange gode argument mot dette. Men i dette tilfellet hadde altså Nyquist og Erichsrud beviseleg ein avtale med Dagbladets journalist om at han skulle sende artikkelen for gjennomlesing og faktasjekk. (…) Gjennom heile hendelsesforløpet der Dagbladet hevdar at eg ikkje ville ha direkte kontakt, var det altså ein klar forutsetning og forståelse hjå Nyquist, Erichsrud og meg om at me skulle få lesa gjennom artikkelen.»

Klageren godtar heller ikke Dagbladets argument om at det ville være problematisk å sende artikkelen til ham fordi den ville gå via en tredjeperson (Nyquist), og han spør hvorfor de ikke da bare kunne sendt den direkte til ham.

I en e-post (ettersendt som vedlegg til tilsvaret) refererer klageren for øvrig også en uttalelse fra Nyquist vedrørende hans rolle som «pressekontakt» for klageren: «Jeg er sikker på at Lars og jeg fortalte Gjerstad at vi på ingen måte var din ”pressekontakt”, og at vi følte dette var feil ettersom vi selv var involvert i saken. Men følte jo helt klart at de ”utnyttet” seg av vårt vennskap for å prøve å komme tettere innpå deg…»

Når det gjelder innholdet i reportasjen som klageren mener er uriktig, påpeker han: «Den store logiske bristen i historien til Dagbladet er umogeleg å komma utanom, og dersom ikkje verken etikkredaktøren, magasinredaktøren eller journalisten endå er i stand til å sjå denne, så er det vel kanskje på tide å faktisk sette seg inn i saka. Det bærande elementet er Dawa sin historie som strekker seg over to dagar. Men problemet for Dagbladet og Dawa er at alt skjedde samtidig den samme dagen.» For øvrig viser klageren til den parallelle klagesaken, der Grønnerøe detaljert går gjennom hendelsesforløpet og Dawas rolle.

I tillegg bemerker klageren: «Eg konstaterer også at etter at eg konfronterte Dawa med hans utsagn i artikkelen er det ikkje mogeleg å oppnå kontakt med han. Eg har sendt han tre epostar der eg ber om ein forklaring og ein erklæring der han innrømmer at det han sa i artikkelen er uriktig. Han har ikkje svart på desse epostane. Vanlegvis får eg svar umiddelbart på mine epostar. (…)Det står også i Vær Varsom-plakaten at fakta skal sjekkes. Det er ingen andre som kan underbygge Dawa sin oppdikta versjon. Alle andre som var på fjellet kjenner den sanne historien.» Men etter klagerens mening «insinuerer [Dagbladet] at Grønnerøe, Nyquist og Erichsrud har konstruert ein usann historie om det som skjedde».

Klageren refererer dessuten til en vedlagt redegjørelse fra Gangdal, som også berører behovet for kontroll av Dawas uttalelser: «I ettertid ser jeg at jeg som ”tolk” burde ha understreket behovet for dette atskillig sterkere, nettopp fordi sherpaene av språklige, kulturelle og andre årsaker ikke alltid er helt presise.[klagerens understreking, sekr. anm.]» Klageren innvender: «Så Dagbladet meiner altså fortsatt at dette var ein god setting for å få ærlige svar frå Dawa, med Gangdal – min sterke kritiker – sittande rett ved sida av seg som tolk. Og med bakgrunn i det Dagbladet sjølv no er klar over, at sherpaer «ikke alltid er helt presise» og «ofte har det med å snakke siste taler litt vel mye etter munnen.»»

Klageren påpeker: «Det er jo ironisk at ikkje Dagbladet ser at sitt hovedargument for at Dawa sin historie er sann, kan med mykje større grad av sannsynlegheit brukast til å argumentera for det stikk motsatte – at historien hans er uriktig.»

Hva angår kildeutvalget, anfører klageren: «Dersom Dagbladet hadde brydd seg med å presentere eit variert og nyansert kjeldetilfang kunne dei kanskje ha brydd seg med å nevne nokre av uttalelsane fleire andre meir kjente og minst like erfarne ekspedisjons-farere som Gangdal kom med i andre media. F.eks. Børge Ousland, Randi Skaug og Stein P. Aasheim.»

Med hensyn til klagerens anførsel i klagen om brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 4.4, tilføyer klageren i tilsvaret at det også er feil at «fem sherpaer risikerte livet»: «Som eg skriver i min opprinnelege klage så var Phurba og Pemba i Camp 3 av heilt andre grunnar enn å leite etter meg. Lhakpa, Jangbu og Tenzing var ikkje så høgt som Camp 3. Ingen av dei risikerte livet. Terrenget under Camp 3 er enkelt, det er ingen klatring, og været var på dette tidspunktet bra. (…) [P]åstandane om at dei risikerte livet er totalt ute av proporsjonar.» I tillegg reagerer klageren på bildeteksten der det heter: «Inntil det ble klart at han måtte amputere fingre og tær, hadde han ikke gitt opp håpet om å nå toppen av Everest alene og uten oksygen». Klageren anfører: «Dette har eg aldri sagt, og eg vil gjerne vite korleis Dagbladet kan tillegga meg dette sitatet.»

I tilsvaret trekker klageren for øvrig også inn et nytt moment; han reagerer på at Dagbladet.no 13. november i en annen artikkel lenker til den påklagede reportasjen: «Er det normal praksis i Dagbladet og linke til svært omstridte artiklar som er under behandling av PFU? Sjølv då eg gjorde Dagbladet oppmerksom på dette vart ikkje linken fjerna. Og kva forventningar og motiv hadde Dagbladet i forbindelse med at dei åpna opp for kommentarar under artikkelen på nettet. Basert på nivået i denne type kommenteringsfelt, trudde Dagbladet at det ville bli ein samfunnsnyttig og oppbyggande debatt i kommenteringsfeltet?»

Slik klageren ser det, «hadde [Dagbladet] to klart forhåndsdefinerte agendaer. Dei skulle «ta» meg på grunnlag av: 1. At eg ifølge dei aksepterte for stor risiko då eg prøvde å klatra Everest «på det mest halsbrekkende vis». 2. At eg ifølge dei ikkje viste takknemlegheit mot sherpaene». Han bemerker også at «når sjølv Jon Gangdal kontaktar meg for å formidla til meg at han er kritisk til Dagbladets journalistiske håndtverk i denne artikkelen, forteller vel det alt om Dagbladet i denne saka» (se vedlegg). I tillegg til Gangsdals redegjørelse, har klageren også ettersendt kopi av en lederartikkel i bladet Klatring, der det blant annet heter: «La oss håpe dyktige klatrere i fremtiden slipper å oppleve det samme som Jarle Trå – massiv ensidig og negativ pressedekning fra et uvitende pressekorps.»

TILSVAR FRA KLAGER B:

Klager B anfører i sitt tilsvar at han tillater seg å kommentere «enkelte påstander fra Dagbladets tilsvar til Jarle Trå». Blant annet berører han poenget vedrørende sherpaenes kultur «som påvirker deres måte å uttale seg på», og anfører: «Jeg merker meg at Dagbladet er inneforstått med den kulturelle forskjellen, noe som i seg selv burde tilsi at de sjekket Dawas påstand grundig.»

Når det gjelder Dagbladets syn på hva klagen handler om, presiserer klageren hva han mener den dreier seg om: «Dagbladet valgte ikke å sjekke Dawas opplysninger tiltross for at de av meg fikk klare indikasjoner for at det ville være hensiktsmessig.(…) Dagbladet kommer med en rekke ”sannheter” som er kritiske til min rolle i saken og hvor de derfor burde ha gitt meg muligheten til samtidig [imøtegåelse].»

I et forsøk på å klargjøre hva som skjedde i forbindelse med redningsaksjonen, kommer klageren også inn på enkelte forhold knyttet til Dawas virksomhet i forkant av redningsaksjonen. Blant annet skal han ha vært i forhandlinger med en større kinesisk turoperatør, noe som innebar «et større forretningsmessig potensial», og han skal ha forlatt flere klienter både på 7700 meters høyde og deretter fra ABC, «for å fortsette pleien av sin potensielt [k]inesiske kunde». Dette, anfører klageren, «representerte (…) e[t] klart brudd på forutsetningene for toppstøtet».

Klageren fortsetter: «Da ulykken syntes å være et faktum tidlig søndag morgen[,] var Dawa uten kontakt med ABC, noe spesielt jeg savnet da vi på dette tidspunkt hadde hatt stor behov for Dawas erfaring og hans evne til å lede de øvrige sherpaene.»

Slik klageren ser det, har hendelsesforløpet «vært meget vanskelig for Dawa å forholde seg til, da han fikk en ulykke i sin ekspedisjon på et tidspunkt hvor han selv ikke bare hadde forlatt sine klienter på et meget kritisk tidspunkt[,] men også gått til et sted hvor han var forhindret fra å kunne spille noen praktisk rolle hvis et uhell skulle inntreffe. Denne handlingen fra Dawas side er kritikkverdig og medført[e] at han i ettertid har hatt et stort behov for å skrive seg selv inn i historien. Dette gav Dagbladet han en mulighet for gjennom den omstridte artikkelen.»

Hva gjelder selve hendelsesforløpet rundt redningsaksjonen, gir klageren en punktvis fremstilling av denne (fra og med punkt 6, under hans merknad 2, sekr. anm.) i tillegg til at han har vedlagt «en systematisert og forenklet oversikt» (se vedlegg). Om fremstillingen opplyser klageren: «[Dette] hendelsesforløpet ble fortløpende kommunisert til de norske utenriksmyndighetene og deres logg vil i så måte fungere som bevis, noe Dagbladet gjentatte ganger har hevdet at de har innsikt i.» Klageren opplyser at han imidlertid ikke selv har lykkes å få tak i UDs logg.

Til Dagbladets anførsel angående behovet for å se klagerens samtaler med Dawa «i en kulturell sammenheng», innvender klageren at han har «tatt høyde for dette». Han forklarer også at bakgrunnen for samtalen var «et ønske om å få Dawas bekreftelse på at han ikke hadde sa[g]t alt det som fremkom i artikkelen (…) da vi ble meget over[r]asket over innholdet[.]»

For øvrig avviser klageren Dagbladets påstand om at nordmennene ikke blir satt i noe mindreverdig lys gjennom utsagn som fremkommer i reportasjen, og fastholder derfor at den samtidige imøtegåelsesretten ikke er overholdt.

DAGBLADETS 2. TILSVAR TIL KLAGE A:

Dagbladet understreker at redaksjonen «ikke et øyeblikk har vært i tvil om at dette har vært en vanskelig og tung sak for klager og at han er følelsesmessig berørt av den». Avisen anfører: «Dette må det selvsagt tas hensyn til, men det er ikke slik at dette kan stoppe omtale eller at den omtaltes reaksjon på publiseringen i seg selv avgjør spørsmålet om brudd på god presseskikk. Det er også andre opplagte årsaker enn Magasinets reportasje som har gjort saken vanskelig.»

Med hensyn til lenkingen i artikkelen 13. november, forklarer Dagbladet at dette «skjedde i forbindelse med en annen sak om en nordmann i vanskeligheter i vanskelig terreng og gikk på UDs rolle i denne sammenheng. Dette var også Magasinets hovedpoeng i reportasjen om Trå og for øvrig en av de mest ukontroversielle delene av saken. En klage til PFU kan selvsagt bidra til tiltak i forhold til publisering av saken, men det er ikke slik at en klage i seg selv kan stoppe all journalistikk med tilknytning til et bestemt tema. Det ville vært et alvorlig hinder for fri informasjonsflyt. Linkingen var rettmessig.»

Videre avviser Dagbladet at redaksjonen hadde noen «forhåndsdefinert agenda», og påpeker at den alltid «arbeider etterrettelig og innenfor vanlige journalistiske etiske kjøreregler. Klagers påstand faller på egen urimelighet».

Slik avisen ser det, ble det også tatt tilstrekkelig hensyn i arbeidet med reportasjen: «Selv om Dagbladet (redegjort for tidligere, og ytterligere seinere i dette tilsvar) ikke kunne vite alt om medisinering, diagnose o.l. er dette i seg selv ikke nok til å stoppe rapporteringen fra en nyhetshendelse av denne dimensjonen.»

Dagbladet henviser til andre del av Vær Varsom-plakatens punkt 4.14 (samtidig imøtegåelse), og innvender: «Klager framstiller det også som om han klart informerte om medisinbruken. Det gjorde han altså ikke. Det er for øvrig forskjell på medisinsk tilstand (amputasjon) og mental tilstedeværelse. Hvis han var ute av stand til det siste, hvordan kunne han da samarbeide om pressemelding og la de kommersielle aktivitetene pågå som før?»

Avisen påpeker også: «Det viktigste for Dagbladet før vi trykket saken var at Trå hadde fått vår henvendelse og våre spørsmål. At han valgte å svare via en pressemelding og ikke ønsket å medvirke til noe mer, tilsier at også imøtegåelsesretten er opprettholdt.»

Etter Dagbladets mening er det dessuten et poeng at «dette var en løpende nyhetssak, som krevde omtale uavhengig av alle parters vilje eller evne til å bidra». Avisen anfører: «Enhver stor nyhetshendelse, ulykke o.l. krever kontinuerlig nyhetsovervåking. (…) [H]ver avis har en plikt til en løpende dekning av slike hendelser og til å referere det som har skjedd. Det ville være en umulig situasjon å vente en måned, et halvår, et år eller til en granskningsrapport foreligger før slike ting omtales. Medieoppmerksomhet bidrar dessuten til publisitet og dermed at nye og viktige opplysninger framkommer i slike saker. (…) Den nye informasjonen vi satt på – var viktig å få ut i en løpende nyhetsdekning. UDs logg og et første intervju med sherpaene som var involvert, via deres leder Dawa, viser dette.»

Dagbladet bemerker for øvrig at «[s]aken har hatt flere etterspill og så seint som 3. juledag 2009 var det en hel times dokumentar om dramaet på fjernsynskanalen NRK1. Link: http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/589181.»

Når det gjelder det påståtte avtalebruddet, innvender Dagbladet: «En avtale er tosidig. Da vi ikke sendte over manus til Erichsrud og kollegene hans for gjennomlesing, skyldtes det en hel rekke nye omstendigheter. Vi kunne ikke oppfylle avtalen fordi vi ikke fikk svar på de konkrete spørsmålene, og at det kunne se ut som om de bevisst valgte metoder for å avdramatisere og ”ta ned” vår sak.»

Slik Dagbladet ser det, er den påklagede reportasjen «bred og åpner for lesernes egne refleksjoner». Avisen begrunner sitt syn ved å henvise til alle reaksjonene, «som spenner fra de kritiske bloggene klager har lagt ved, til en rekke veldig gode tilbakemeldinger til magasinredaksjonen».

DAGBLADETS 2. TILSVAR TIL KLAGE B:

Dagbladet merker seg at klager B i sitt tilsvar anfører at «det ikke har vært hensikten å gi så mange kommentarer til mediene og at de ønsket ”minst mulig virak om saken”», samt at «han følte artikkelen ville komme på trykk uansett og at han derfor følte han ikke hadde noe valg». Slik Dagbladet ser det, ligger det her «en innrømmelse av et ønske om null publisitet rundt dette temaet». I denne sammenheng henviser avisen til Vær Varsom-plakatens punkt 1.3 og spesielt siste del av punkt 4.14: «Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.»

Med hensyn til Dawas utsagn, fastholder Dagbladet sitt syn og tilføyer: «[N]år i tillegg Jon Gangdal trodde å på [sic] Dawas framstilling, var det ikke naturlig å ettergå disse ytterligere mot klager og hans krets.»

Dagbladet påpeker dessuten: «Klager støtter oss nå for øvrig i at Dawa kan ha sagt det han ble sitert på. I likhet med oss utelukker han ikke at de forskjellige svarene kan ha vært kulturelt betinget. Likevel må vi igjen understreke hvor viktig det var for oss å stille åpne spørsmål. Det framgår fortsatt ikke hvordan klager har gjennomført sin etterfølgende samtale med Dawa. Det skal også nevnes at Dawa ikke har tatt kontakt med oss for å korrigere noe av det som er kommet fram, heller ikke etter at han ble konfrontert av klager. Dette har han hatt full mulighet til gjennom vår etterfølgende kontakt med ham (via mellommenn).»

For øvrig bemerker Dagbladet også i dette tilsvaret poenget om pressens samfunnsrolle; at store nyhetshendelser, ulykker, etc. «krever kontinuerlig nyhetsovervåking», at pressen har en plikt til «å referere det som har skjedd», og ikke kan vente, blant annet fordi medienes omtale kan bidra til «at nye og viktige opplysninger framkommer i slike saker». Etter avisens mening, må Dagbladets «grundige reportasje (…) ses i den sammenheng. Den er grundig, solid, etterrettelig og innenfor vanlige journalistiske kjøreregler.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en bredt anlagt og kritisk reportasje i Dagbladets faste lørdagsmagasin om redningsaksjonen som ble iverksatt da Jarle Trå i mai 2009 ikke lyktes med å klatre Mount Everest til topps uten ekstra oksygen. Trå pådro seg frostskader, som senere medførte amputasjon av tærne og ytterste ledd på fingrene. For øvrig omtalte reportasjen kritikken de tre nordmennene som var involvert i redningsaksjonen, rettet mot UD i ettertid.

Klager A er Jarle Trå, som mener Dagbladet skulle utvist større hensyn og ventet med å publisere reportasjen til han selv var frisk nok til å bidra, ettersom redaksjonen var klar over at hans tilstand var svært redusert. Klageren anfører at han trodde reportasjen skulle handle om kritikken nordmennene hadde reist mot UD, og at han ikke ble gjort kjent med kritikken som rettes mot ham. Han påpeker også at Dagbladet aldri kontaktet ham direkte for intervju eller kommentar. Slik klageren ser det, fremsettes det en rekke feilaktige påstander. Dessuten mener han at kildebruken og førstesiden – både tekst og bilder – også strider mot de presseetiske normene.

Klager B er Stein R. Grønnerøe, en av de tre nordmennene som var involvert i redningsaksjonen, og som er intervjuet i reportasjen. Slik klageren ser det, inneholder reportasjen en rekke faktafeil. Etter klagerens mening har journalisten ikke kontrollert opplysningene han mottok. Dette gjelder spesielt uttalelsene fra en sherpa, som hevder han igangsatte redningsaksjonen, en påstand klageren avviser riktigheten av. På bakgrunn av dette mener klageren også at nordmennenes innsats blir satt i et uheldig lys, og at det fremmes påstander han skulle fått anledning til å imøtegå.

Dagbladet mener de tok tilstrekkelig hensyn til klager A, og at dette også var bakgrunnen for at avisen ikke kontaktet ham direkte, men via andre formidlet redaksjonens spørsmål og ønske om hans medvirkning. Dagbladet påpeker dessuten at redaksjonen også tilbød seg å komme til ham og lese opp hele reportasjen. Med hensyn til klager B, kan avisen ikke se at det forekommer påstander som utløser imøtegåelsesretten og som klageren ikke har fått kommentere.

Slik Dagbladet ser det, må reportasjen anses som en del av en løpende nyhetsdekning av saken, og redaksjonen mener den ikke kunne vente med publiseringen når nye opplysninger forelå. Etter Dagbladets mening har redaksjonen kontrollert opplysningene tilstrekkelig. Hva gjelder intervjuet med sherpaen, understreker avisen at det ble stilt åpne spørsmål. Det tilføyes også at avisen var i sin fulle rett til å formidle sherpaens oppfatning av det som skjedde. For øvrig mener Dagbladet at reportasjen er «bred og åpner for lesernes egne refleksjoner».

Pressens Faglige Utvalg konstaterer at de foreliggende klagene er omfattende og detaljerte, og gjør derfor oppmerksom på at utvalget i det påfølgende hovedsakelig vil berøre kun de momentene utvalget finner presseetisk diskutable.

Når det gjelder hva som er «sannheten» om redningsaksjonen, kan utvalget ikke ta stilling til dette spørsmålet. Utvalget noterer seg at Dagbladet har formidlet noe ulike oppfatninger av hva som skjedde de dramatiske dagene i mai. Utvalget mener også avisen måtte være i sin fulle rett til å gjøre dette, sett i lys av at det kun finnes muntlige kilder som kan dokumentere hendelsesforløpet, og fremstillingen er basert på disse ulike kildene. I denne sammenheng registrerer utvalget dessuten Dagbladets anførsel om at deres reporter var klar over sherpaenes kultur med å snakke folk «etter munnen», og at reporteren av hensyn til dette, stilte sherpaen åpne spørsmål i intervjuet.

Utvalget merker seg også at vinklingen Dagbladet har valgt, og formuleringene på førstesiden, skaper et inntrykk av at klagerne har opptrådt kritikkverdig. Det tilligger imidlertid pressen å stille kritiske spørsmål for å avdekke eventuelle klanderverdige forhold. Slik utvalget ser det, er de omtalte forholdene knyttet til redningsaksjonen og UDs rolle av samfunnsmessig betydning, og Dagbladets kritiske søkelys var derfor berettiget.

Et grunnleggende presseetisk prinsipp, og en av forutsetningene for at pressen skal kunne kritisere og påtale klanderverdige disposisjoner i samfunnet, er imidlertid at den angrepne får anledning til å forsvare seg. Når det gjelder klager B, Stein R. Grønnerøe, mener utvalget at det ikke fremsettes påstander som utløser imøtegåelsesretten utover det klageren har fått kommentere.

Etter utvalgets mening blir Jarle Trå utvilsomt utsatt for sterke beskyldninger i reportasjen, blant annet at han skal ha satt fem liv i fare. Både denne og andre påstander er ikke imøtegått av klageren, selv om han kommer delvis til orde ved at Dagbladet refererer uttalelser han har avgitt til media tidligere. Utvalget merker seg i denne sammenheng at klageren fikk formidlet noen spørsmål fra Dagbladet via ett av de andre intervjuobjektene, og at Dagbladet deretter mottok en pressemelding der Trå ba om ikke å bli kontaktet fordi han trengte ro til rekonvalesens og opptrening.

Slik utvalget ser det, er det sentrale presseetiske spørsmålet her i hvor stor grad Dagbladet likevel skulle anstrengt seg ut over det de gjorde for å få Trå i tale, og om redaksjonen burde forsikret seg om at Trå virkelig hadde skjønt hva avisen ønsket svar på. Utvalget noterer seg at klageren ble overrasket over det kritiske fokuset, og spørsmålet er derfor også om klager ble forelagt alt han burde. Samtidig kan man også spørre i hvor stor grad klageren eventuelt gjorde seg utilgjengelig for avisen. Utvalget merker seg her at redaksjonen også tilbød seg å besøke Trå for å lese opp reportasjen før publisering.

Når det gjelder spørsmålene klageren ble forelagt, konstaterer utvalget at disse berører de fleste kritiske momentene reportasjen tar opp. Utvalget merker seg likevel at spørsmålene ikke er så direkte at de klargjør for mottakeren hva som er de konkrete påstandene. I denne sammenheng minner utvalget om det sentrale presseetiske prinsippet om at den angrepne må bli forelagt det konkrete innholdet i beskyldningene. Dette forsterkes av det forhold at Dagbladet benytter en forsidetittel som fastslår at avisen presenterer sannheten om redningsaksjonen. Her vises det til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, der det blant annet heter: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.»

På dette punkt har Dagbladet brutt god presseskikk.

Oslo, 9. mars 2010

Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, Halldis Nergård, Ellen Arnstad,
Camilla Serck-Hanssen, Henrik Syse, Eva Sannum