NN mot Agderposten
Agderposten brakte 14. oktober 2004 en nyhetsartikkel med tittelen «Bikkjekrangel i retten». Ingressen lød:
«ARENDAL: En aggressiv hundeeier og to illsinte schæfere skremmer barn og voksne på Skare, påstår naboene. Nå står eieren tiltalt for å ha sluppet en av hundene løs på en joggende kvinne.»
To av naboene til hundeeieren, samt joggeren omtalt i ingressen, sto åpent fram i artikkelen og redegjorde for sin side av saken. I brødteksten sto det blant annet:
«- Er det nødvendig med en ulykke før det skjer noe med hundeholdet til mannen, spør Thore Johnsen som bor i området og sier han flere ganger har opplevd
42-åringen og schæferne hans som truende.»
Og i et senere avsnitt:
«-Eldstemann hos oss fikk jakka ødelagt da han ble angrepet av en av hundene, sier tobarnsfaren Tor Kristian Pedersen, som er redd det skal skje en alvorlig ulykke. De (Pedersen og Johnsen; sekr. anm.) minner om det tragiske tilfellet i forfjor, hvor en 7-åring ble bitt i hjel av en hund i Oppland.»
Videre beskrev avisen angrepet som førte til rettssak:
«Det var i fjor sommer hun (joggeren; sekr. anm.) skal ha blitt angrepet av den ene schæferen til 42-åringen, som til daglig jobber som [yrkesbetegnelse].»
Hendelsen ble videre i artikkelen stedfestet. Avisen brakte deretter et anonymt vitneprov mot hundeeieren:
«Saken som nå skal behandles rettslig er blitt over ett år gammel. Men senest for noen uker siden skal hundeeieren ha vært i fysisk klammeri med et eldre ektepar. De vil ikke rippe opp i saken ved å stå fram i Agderposten, men den eldre mannen skal ha blitt slått i ansiktet av den omstridte hundeeieren og truet med juling.
– Vi har vært plaget flere ganger, men har nå sluttet å anmelde sakene fordi de stadig blir henlagt på bevisets stilling, hevder den eldre mannen.»
I en underartikkel med tittelen «Ordknapp hundeeier», brakte Agderposten en utskrevet telefonsamtale journalisten hadde hatt med hundeeieren. Av denne går det fram at hundeeieren ikke ønsker å uttale seg til avisen.
Fredag 29. oktober omtalte Agderposten resultatet av rettssaken, under tittelen «Fikk hundebot i rekordfart», og undertittelen «Erfaren oppdretter kan miste retten til hundehold» . Hundeeieren ble dømt til å betale 5000 kroner i bot, samt 624 kr i erstatning til den angrepne joggeren og 1000 kroner i saksomkostninger.
I ingressen het det:
«ARENDAL: Den erfarne hundeoppdretteren slapp schæferen løs slik at den angrep Elin Westby og hennes terriervalp. Tre timer trengte retten for å dømme hundeeieren til 5.000 kroner i bot.»
Og videre i brødtekstens første avsnitt:
«Aktor fortalte retten at hundeeieren om kort tid vil få en advarsel fra politiet, og dersom det blir flere overtredelser kan han fradømmes retten til hundehold og hundene risikerer avlivning.»
For øvrig brakte artikkelen uttalelser fra joggeren og fra naboen, hvis sønn skal ha fått ødelagt jakken sin da han ble angrepet av en av hundene. Dessuten ble følgende referert:
«I retten fortalte 42-åringen at det var farens hund som hadde angrepet. Denne hunden kjente han ikke særlig godt, men faren hadde forsikret at hunden var 100 prosent til å stole på. Han løsnet den derfor fra kobbelet, men tok den i halsbåndet da en bil passerte. Den klarte å rive seg løs, og løp mot de to joggende kvinnene. (…) Retten er ikke i tvil om at hunden har voldt vesentlig ulempe, dels gjennom skremmende adferd, dels ved å ha bitt terrieren og dels ved å ha skapt en situasjon hvor Westby ble bitt i øret. Retten finner derfor at han kan dømmes etter tiltalen om brudd på straffelovens paragraf 354 annet ledd første punkt, om at hundeholder kan dømmes til bøter dersom en hund ved angrep, truende adferd, støy eller på annen måte har voldt vesentlig ulempe.»
KLAGEN:
Klageren er den omtalte hundeeieren, som skriver:
«Artiklene inneholder flere usannheter og representerer offentlig sjikane av en ikke navngitt, men lett identifiserbar person. (?) Avisen skriver her at hundeeieren er [yrkesbetegnelse], 42 år gammel og bor på [stedsnavn]. [Stedsnavn] er et lite sted med ca. 200 innbyggere. Kun én [yrkesbetegnelse] bor her, nemlig undertegnede.»
Klageren mener Agderposten dermed gjør ham «lett identifiserbar for alle som bor på stedet. Majoriteten av disse kjente ikke til rettssaken før denne avisomtalen». Han utdyper at dette særlig gjelder hans arbeidskolleger på Sørlandet Sykehus. Klageren mener hans stilling ikke er vesentlig for saken.
Videre hevder klageren at to av episodene avisen omtalte, er løgn. Det gjelder hundeangrepet som skal ha medført en ødelagt jakke, og episoden med det eldre ekteparet. Klageren undrer «hvilket belegg avisen har for å skrive dette». Deretter skriver han:
«Agderposten sammenligner denne saken med barnet som ble bitt ihjel av en hund i Oppland i forfjor. Det er uetisk og direkte usmakelig å sammenligne disse sakene. Saken i Oppland dreide seg om vanskjøtsel av en hundeflokk, hvor hundene blant annet ikke ble matet, og streifet rundt på rov.»
Klageren mener denne sammenligningen er «en uakseptabel forhåndsprosedering» av saken hans.
Om oppfølgingsartikkelen etter rettssaken skriver klageren: «I sitt referat fra rettssaken skiller ikke avisen mellom tiltale og dom.» Han påpeker at avisen i ingressen refererte fra tiltalen, mens forholdene som lå til grunn for denne, ikke tilsvarte forholdene han ble dømt for.
«Under rettsforhandlingene kom det frem at jeg ikke hadde sluppet hunden løs, men at hunden hadde slitt seg ut av kobbelet. Videre kom det frem i retten at fornærmede Elin Westby var usikker på hvilken hund som bet. Jeg ble derfor ikke dømt for å ha sluppet hunden løs slik at den angrep Elin Westby og hennes hund, men for ved «støy eller på annen måte voldt vesentlig ulempe for øvrig». Avisen har altså skapt et feilaktig inntrykk av domsavsigelsen.»
Til slutt i klagen heter det: «På spørsmål fra dommer svarte aktor at politiet ikke hadde vurdert avlivning av angjeldende hund (i entall) ? dette feilsiteres i avisen til at hundene (i flertall) risikerer avlivning.»
TILSVARSRUNDEN:
Agderposten opplyser at avisen i ettertid «har vært i kontakt med klager, klagers far og andre i lokalsamfunnet» og at de «forstår at flere forhold (naboforhold og langvarige konflikter og motsetninger) kan ligge til grunn for saken som avisen ikke kunne forventes å
være klar over da noen av de to sakene ble skrevet». Avisen «minner om at de mest impliserte/naboer/kolleger/nærstående uansett ville ha kjent til at saken kom for retten».
Og videre i avisens tilsvar:
«Det faktum at [NN] er [yrkesbetegnelse] ble diskutert i redaksjonen, og ble ansett som vesentlig for saken ettersom [yrkesbetegnelse] jo normalt forventes å være ekstra oppmerksomme på fare for andres liv og helse, for eksempel ved omgang med hunder. Vår vurdering var derfor at mannens yrke var relevant i saken.»
Angående utsagnene klageren hevder er løgn, skriver avisen om den første episoden:
«Det går tydelig frem at det er Pedersens utsagn, ikke avisens påstand. Klageren er kontaktet og ble gitt anledning til å komme med sin versjon i retten.»
Og om den andre episoden:
» Vi har skrevet at ?ekteparet skal ha blitt slått i ansiktet? , og ?senest for noen uker siden skal hundeeieren ha vært i fysisk klammeri med et eldre ektepar ?. Vi mener å ha tatt de nødvendige forbehold om at dette er den ene parts fremstilling, og viser igjen til punktet ovenfor, om at hundeeieren avviser å uttale seg til avisen .»
Når det gjelder sammenligningen med hundesaken fra Oppland, heter det:
» Det fremgår av saken at det er de intervjuede naboene som trekker frem denne parallellen, som dermed står for deres regning .»
Avisen vedgår at den har gjort feil ved å skrive hundene i flertall i dette tilfellet, men «om en person ved gjentagelse fradømmes retten til hundehold, er jo dette retten til å holde hunder generelt vedkommende mister».
Til slutt anfører Agderposten:
«Det kan også opplyses at da klageren henvendte seg til avisen første gang etter at begge artiklene hadde stått på trykk, presiserte vi i avisen noen dager senere en formulering («slapp schæferen») som kunne misforstås. Hunden hadde i virkeligheten vridd seg ut av halsbåndet. Vi presiserte også at det var terriervalpen og ikke primært kvinnen som var adressat for schæferens angrep.»
Klageren fastholder at avisen fremlegger fakta som om hundene risikerer avliving, noe som ikke er tilfelle.
«[Jeg] ringte redaktøren etter det første oppslaget og gjorde ham oppmerksom på at bak denne saken lå det langvarig nabokrangel og misunnelse til grunn. Jeg hadde forventet at avisen hadde moderert seg i sitt neste oppslag, men den gang ei.»
Klageren mener avisen ikke har grunnlag for å hevde at «de mest impliserte/naboer/ kolleger/nærstående uansett ville ha kjent til at saken kom for retten».
Og han avslutter med følgende: «Er det virkelig slik at dersom en tiltalt velger å avstå fra å uttale seg til avisen forut for en rettssak, så kan avisen fritt strø rundt seg med løgn, sladder og personangrep som hvem som helst måtte ha lyst til å fremsette mot vedkommende?»
Agderposten skriver i sitt siste tilsvar: «Når en person fradømmes retten til hundehold, vil vi fastholde at de hundene han i så fall holder, risikerer å bli avlivet.» Videre stiller avisen seg undrende til at klageren valgte å redegjøre for bakenforliggende konflikter til redaktøren, på samme tid som han ikke benyttet retten til samtidig imøtegåelse.
«Vi har også i tråd med Vær Varsom Plakaten forelagt klageren alle uttalelser, men han har på sin side avslått å kommentere dem under henvisning til at han vil gjøre det under rettssaken. Vi har deretter etter beste evne referert dommen idet den forelå.»
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder to nyhetsartikler i Agderposten, der en hundeeier blir kritisert av sine naboer fordi både han og hundene hans gjentatte ganger skal ha oppført seg aggressivt. Klageren, hundeeieren, hevder artiklene inneholder flere feilaktige påstander. Han mener også at den første artikkelen var egnet til å forhåndsdømme ham foran rettssaken om et hundeoverfall som begge de påklagede artiklene omhandlet. Klageren hevder dessuten at artiklene i for stor grad gjorde ham identifiserbar.
Agderposten mener opplysningen om klagerens yrke var vesentlig for saken. Videre påpeker avisen at utsagnene klageren hevder er uriktige, ble skrevet med forbehold og tillagt enkeltpersoner, ikke avisen selv. Agderposten viser også til at klageren fikk adgang til samtidig imøtegåelse, men at han avslo tilbudet.
Pressens Faglige Utvalg mener Agderposten var i sin fulle rett til å omtale rettssaken og bringe den angrepne kvinnens versjon av det aktuelle hundeoverfallet.
Utvalget mener imidlertid at avisen burde forstått at opplysningene om klagerens yrke og bosted, ville kunne identifisere klageren for mange i lokalmiljøet. Slik utvalget ser det, er ikke opplysningen om hundeeierens daglige virke så vesentlig for saken at det burde gå på bekostning av anonymiseringen. Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.7, der det blant annet heter: «Avstå fra identifikasjon når dette ikke er nødvendig for å tilfredsstille berettigede informasjonskrav.»
Videre merker utvalget seg at anonyme kilder, uten sannhetsbevis, får komme med alvorlige beskyldninger. Utvalget mener Agderposten, ut fra opplysningene et eldre ektepar ga, burde ha forstått at paret uttalte seg på bakgrunn av en langvarig konflikt med klageren. Dessuten konstaterer utvalget at enkelte udokumenterte og tilbakeviste påstander er blitt gjentatt i oppfølgingssaken, noe som var egnet til å forsterke påstandenes troverdighet.
Her viser utvalget til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, der det heter: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Ved bruk av anonyme kilder må det stilles særskilte krav til kildekritikk.»
Agderposten har brutt god presseskikk.
Oslo, 25. januar 2005
Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, John Olav Egeland, Sigrun Slapgard,
Ingeborg Moræus Hanssen, Henrik Syse, Trygve Wyller