Advokat Per Flatabø mot Aftenposten

SAMMENDRAG:
Aftenposten brakte mandag 16. august 2004 en førstesidesak med tittelen » Måtte selge huset etter advokat-tabbe ? nå krever advokaten 209 000 til » . Førstesideteksten var:

» Foreldet. Hittil har trafikkskadede Turid Elden Olsen betalt 356 000 kroner i salær til advokat Per Flatabø etter at han har ført henne gjennom to rettsrunder med en sak som var foreldet.

Refs. Advokatforeningens disiplinærutvalg slår fast at Flatabø har gitt Olsen uforsvarlige råd, og pålegger ham å betale pengene tilbake. Flatabø er uenig, og krever ytterligere 209 000 kroner. ? Jeg fastholder at saken ikke var opplagt, sier han. »

Førstesiden hadde et portrettbilde av Turid Elden Olsen.

Reportasjen inne i avisen var over nesten en side, og var illustrert med et nytt bilde av Turid Olsen i helfigur. Det fremgikk av oppslaget at hun ikke ville la seg bli intervjuet av avisen, men kun bli avfotografert.

Reportasjetittelen var » Saksøkes av egen advokat etter unødvendig rettssak «, og oppslaget hadde følgende to ingressblokker over hovedtittelen:

» Høyesterettsadvokat Per Flatabø gikk til søksmål mot et forsikringsselskap på vegne av trafikkskadede Turid Elden Olsen, til tross for at saken ifølge Advokatforeningens disiplinærutvalg «åpenbart» var foreldet.

Olsen måtte selge huset sitt for å dekke advokatenes krav på flere hundre tusen. Nå går Flatabø til søksmål for å inndrive 209 000 kroner som hun ikke har greid å betale. »

I første avsnitt kunne blant annet dette leses:

» [?] Advokatforeningens disiplinærutvalg i september slo fast at Flatabø har brutt de advokatetiske regler ved å gi Olsen uforsvarlige råd da han rådet henne til å gå til rettssak mot forsikringsselskapet med en foreldet sak. Utvalget mener saken helt åpenbart var foreldet, og at det burde ha vært innlysende for Flatabø. Utvalget mener Flatabø overhodet ikke har krav på mer penger fra Olsen. Tvert imot blir han pålagt å betale penger tilbake.

Flatabø har svart med å gå til erstatningssøksmål mot sin tidligere klient. »

Under mellomtittelen » – Åpenbart foreldet » sto blant annet dette:

» I hovedsaken mot Gjensidige, tapte Olsen i tingretten, fordi retten mente, under tvil, at erstatningen hun allerede hadde fått fra Gjensidige var korrekt. Hun slapp imidlertid å betale Gjensidige saksomkostninger fordi saken var tvilsom.

Flatabø anket saken inn for Borgarting lagmannsrett, som slår fast at Olsens sak mot Gjensidige helt åpenbart var foreldet, akkurat slik disiplinærutvalget kom til. Til tross for det anket Flatabø saken også videre til Høyesterett som avviste. »

Neste avsnitt, med mellomtittelen «- Ordinær salærtvist «, hadde følgende brødtekst:

» Flatabø sier dette er en helt ordinær salærtvist.

– Jeg er dypt uenig i disiplinærutvalgets avgjørelse, men nå får domstolen ta stilling til hvem som har rett, sier han.

– Men når lagmannsretten slår fast at saken helt klart var foreldet; bør ikke du da, som jurist, ta det på din kappe, og i alle fall unnlatt å kreve fullt salær av klienten?

– Det er lett i etterpåklokskapens lys å si at jeg burde ha stanset saken før den kom til domstolene. Men slik er ikke jusens verden. Her var det en rekke omstendigheter som slett ikke gjorde det åpenbart at saken var foreldet. Jeg fastholder at saken ikke var opplagt og at jeg ikke kan kritiseres for at den ble prosedert, sier Flatabø.

– Men likevel. Din klient har allerede mistet huset for å dekke dine regninger, og er trafikkskadet og ufør. Hvorfor krever du da enda mer penger av henne?

– Advokater kan ikke overta prosessrisikoen hvis han ikke vinner saken. Så farlig er det ikke å være advokat. Men når det er sagt, så kunne nok jeg ha redusert mitt krav hvis begivenhetene hadde vært annerledes.

– Hva mener du?

– Olsen valgte konfrontasjon med en gang, deretter uteble hun. Det neste jeg opplever er at hun klager meg inn for utvalget. Da føler jeg det er vankelig å komme på banen med et redusert krav, sier Flatabø. Han sier det ikke er aktuelt å trekke søksmålet.»

Under siste mellomtittel, «Motsøksmål «, var dette brødteksten:

» Fordi Flatabø har gått til søksmål mot Olsen, har Olsens nye advokat, ClausBrynhildsen, gått til motsøksmål mot Flatabø.

Brynhildsen mener Flatabø ikke har krav på ett eneste øre fra Olsen, og må betale tilbake det Olsen allerede har betalt. Han mener Flatabø derfor også må dekke forsikringsselskapenes saksomkostninger på 852 000 kroner som Olsen ble dømt til å betale da hun tapte saken i lagmannsretten. Totalt krever Olsen i motsøksmål at Flatabø må betale 1,5 millioner kroner. »

Tirsdag 17. august sto følgende leserinnlegg fra advokat Flatabø på trykk i avisen:

» Advokat-tabbe ? av hvem?
Aftenposten har som hovedoppslag 16.8 en salærtvist jeg har gående mot en tidligere klient. Omtalen baserer seg på en angivelig «advokattabbe» som ledet til at klientens erstatningskrav ikke førte frem på grunn av foreldelse.

Jeg er uenig i fremstillingen på flere punkter. Saken skal behandles i Nedre Romerike tingrett med det første, så jeg skal derfor avstå fra noen nærmere prosedyre i pressen.

Den «tabben» som omtales skyldes faktisk ikke meg ? men den advokat jeg overtok saken fra!

Klientens tidligere advokat tok ut forliksklage i 1995 og hadde da ett år på seg for å utta stevning. Det gjorde han for sent. I mellomtiden inntrådte foreldelse.

Det er ikke til å begripe at dette helt sentrale moment ikke nevnes, men at både overskrifter, ingresser og øvrig tekst må gi leserne det inntrykk at «tabben» var mitt ansvar.

På mitt bord kom saken først i 1998, og da var disse forhold for lengst etablert fakta, og saken var kommet så langt at hovedforhandling i Oslo byrett var forestående.

Min rolle må derfor vurderes ut fra om jeg ? som ny advokat i saken ? burde ha innsett at min forgjengers «tabbe» hadde ødelagt enhver mulighet. Når min vurdering ble at saken burde prosederes videre, hadde det sammenheng med at spørsmålet om foreldelse allerede var inntrådt var avhengig av flere forhold, bl.a. av om klientens medisinske tilstand var tilstrekkelig avklart og om forsikringsselskapet hadde erkjent sitt ansvar og ved det avbrutt foreldelse.

Oslo byrett karakteriserte spørsmålet i sin dom av 2.10.2000 som tvilsomt, men gikk ikke nærmere inn på det. Lagmannsretten drøftet dette spørsmålet i sin dom av 18.1.2002 over 2 ½ side, og resultatet ble altså at kravet ble ansett foreldet. Ingen av disse rettsavgjørelser kan tas til inntekt for at dette var en opplagt og «unødvendig rettssak «.

Påfølgende dag, onsdag 18. august , sto også et annet leserinnlegg, av advokat Øivind Østberg, på trykk i avisen. Tittelen var » Kravene til advokaters rådgivning «. Østberg var leder for det underutvalg i Oslo krets som behandlet den aktuelle saken, og fant grunn til å sitere utdrag fra utvalgets bemerkninger om forholdet.

Dagen etter, torsdag 19. august , kom Per Flatabø med et nytt leserinnlegg, med tittelen » Kravene til advokaters rådgivning «, der han blant annet kommer med følgende opplysning:

» Advokat Østberg unnlater imidlertid å nevne at utvalgets avgjørelse ble påanket til et overordnet organ, Disiplinærnemnden, som i en enstemmig avgjørelse den 1.6.04 kom til at saken skulle avvises. Grunnen til dette var at saken allerede verserte i rettslige former. Vi får nå se hva den rettslige behandlingen fører til. »

Samme dag, torsdag 19. august brakte avisen også et intervju med den nyvalgte lederen i Advokatforeningen, Anders Ryssdal, der tittelen på en undersak var: » Nå blir det verre for verstingene «. Her fremkom det at Advokatforeningen har satt i gang et arbeid med å forbedre det etiske regelverket for advokater. I undersaken sto blant annet følgende brødtekst:

» Advokat Per Flatabø ble nylig felt i Advokatforeningens disiplinærutvalg fordi han, ifølge utvalget, opptrådte uforsvarlig ved å kjøre en foreldet sak gjennom to rettsinstanser. Klienten måtte selge huset for å betale Flatabøs salær, og saksøkes nå av Flatabø for ytterligere 209 000 kroner. Fordi Flatabø nå har brakt saken inn for domstolene, kan ikke ankeinstansen etter disiplinærutvalget, disiplinærnemnden, behandle saken. Det er nemlig først etter at nemnden har behandlet en sak, at Advokatforeningen og Tilsynsrådet for Advokatvirksomhet kan gi disiplinære forføyninger

– I dag er det en tungvint prosess gjennom mange organer før disiplinære tiltak settes ut i livet. Ved siden av utvalg og nemnd, har vi også Tilsynsrådet og Advokatbevillingsnemnden. Prosessen må bli enklere.

Ryssdal sier det kan være naturlig å endre på reaksjonene som disiplinærorganene ilegger.

– I dag gis det ofte irettesettelser og advarsler. Jeg ser for meg større bruk av bøter, sier Ryssdal.

– Kan ikke en tøffere disiplinærlinje fra Advokatforeningen bare føre til at verstingene melder seg ut av foreningen?

– Det kan selvsagt skje. Men selv om de da slipper unna en behandling i utvalget, kan likevel ikke-medlemmer klages inn for nemnden, så de slipper ikke unna. [?] »

KLAGEN:
Klageren , advokat Per Flatabø, mener Aftenposten har brutt god presseskikk i dekningen av saken. For det første påpeker han at avisen » har avslått å innta en skriftlig imøtegåelse fra min side «, og viser til brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 4.13, om rettelser og beklagelser, punkt 4.14, om samtidig imøtegåelse, og punkt 4.15, om tilsvarsrett.

Han vedlegger blant annet e-postkorrespondanse med avisen 16. august, der han mener å ha imøtegått » det helt sentrale element i Aftenpostens artikler, poenget med advokaten som driver klienten fra «gård og grunn». »

Advokaten skriver at han » påviste i artikkelen at dette ikke var riktig, at klienten tvert i mot satt igjen med et overskudd på over kr. 500.000- etter fratrekk av de utgifter hun hadde hatt. Av dette følger det ? tankenødvendig ? at det jo ikke kunne være erstatningssaken, herunder min salærberegning, som hadde motivert klienten til å selge sitt hus. Det økonomiske bildet var faktisk helt annerledes enn det som ble presentert i Aftenposten. »

Han viser til at innlegget kun ble muntlig avvist av avisen, fordi » de opplysninger jeg ga var taushetsbelagte, slik at Aftenposten så seg avskåret fra å gjengi dem. Det ble videre stilt spørsmålstegn ved om tallene var korrekte. »

Klageren skriver videre at » [t]il dette kunne jeg meddele at det i de avsagte dommer, som er offentlige og tilgjengelige for enhver (og som Aftenposten var i besittelse av), er gjengitt at klienten hadde mottatt kr. 720.000,- i a konto erstatninger fra ett av forsikringsselskapene, og at heller ikke andre sider ved dette (in casu prosessfullmektigenes omkostningsoppgaver til retten) var undergitt noen taushetsplikt. »

» Det ville da også ha vært nærmest paradoksalt om gale opplysninger ikke skulle kunne korrigeres, når nå klienten selv hadde gått ut i pressen med disse forhold. »

For det andre mener advokaten at avisen har brutt Vær Varsom-plakatens punkt 4.4, om dekning for overskrifter, når hans sak omtales under tittelen » Nå blir det verre for verstingene «. » Undertegnede er den eneste som nevnes som eksempel, og det kan ikke være tvilsomt at en alminnelig avisleser vil sitte igjen med det inntrykk at undertegnede er en av disse «verstingene «, skriver klageren. » Jeg kan ikke se at Aftenposten har hatt noe holdbart grunnlag for å omtale undertegnede på denne måten, særlig ikke når karakteristikken baserer seg på et uriktig faktum «, legger han til.

For det tredje anfører klageren at det » må være brudd på de krav til korrekt og helhetlig opplysning som man må kreve etter gjeldende etiske normer. » Han trekker her frem at » [d]et fremgår av omtalen, og av korrespondansen mellom Aftenposten og meg, at avisen har tilgang til sakens dokumenter og er i stand til å sitere fra disse. Til tross for dette, kommer det ikke frem i omtalen at den opprinnelige feil ble begått av en annen advokat som hadde reist det søksmål som til sist ble funnet å ha vært foreldet, og heller ikke at Disiplinærutvalgets beslutning faktisk ble opphevet. »

Til sist hevder han at plasseringen av avisens korrigeringer, ikke sto i forholdsmessighet til de omtalte reportasjene. » Den tilsvarsrett man har blir med en slik plassering gjort, om ikke illusorisk, så i hvert fall minimal. »

TILSVARSRUNDEN:
Aftenposten avviser klagen. Vedrørende klagerens anførsel om brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 4.15, skriver avisen blant annet at » Flatabø ble ikke nektet tilsvar. Han ble imidlertid bedt om å forandre innlegget på noen punkter. » Det vises til at deler av innlegget inneholdt » interne forhold mellom klageren og hans klient «, og likeledes at det fremsto » som en «halvkvedet vise» som ikke Aftenposten ønsket å sette på trykk. »

Avisen mener det kan » stilles spørsmål om innlegget for øvrig holder seg til saken og har en anstendig form, slik det kreves etter 4.15. [?] Å trekke dette inn i et regnskap for å vise at klienten burde ha penger nok til å betale klagerens salær, må sies å være både usaklig og uanstendig. »

Aftenposten presiserer at » [d]et ikke er riktig at klageren ikke fikk noe skriftlig svar «, og en utskrift av e-post av 23. august vedlegges tilsvaret. » Der fremgår begrunnelsen, og det presiseres at klageren er velkommen til å sende oss et innlegg i justert form. Dermed faller etter vår mening grunnlaget for klagen om brudd på 4.15 bort «, presiserer avisen.

Når det gjelder advokatens klage på brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 4.13, kan ikke avisen se at den har noe å rette eller beklage. » Det nevnes i artikkelen at Flatabø overtok saken etter annen advokat, men det fremgår av advokat Øivind Østbergs innlegg 17. august at det forhold at det var denne første advokaten som opprinnelig tok ut stevning, ikke har noen betydning for kritikken mot klageren. Uansett fikk klageren gjøre rede for sitt syn på dette innlegg 17. og 19. august på debattsidene, som er det sted Aftenposten bringer slike innlegg. Det første innlegget hadde en sentral og godt synlig plassering» , understreker avisen.

Klageren opprettholder klagen, og presiserer innledningsvis at den nevnte e-posten avisen viser til, » er aldri kommet frem til meg .»

Han mener imidlertid at » [d]enne sak må ikke få utvikle seg til å handle om en bortkommen e-post, og understreker at «[d]et som er sakens realitet, er at Aftenposten på sviktende grunnlag i flere, stort oppslåtte artikler har omtalt meg på en meget negativ måte, hva som selvfølgelig er skadelig for mitt omdømme, og dretter har unnlatt å ta inn korreksjon av sentrale fakta. »

Videre skriver klageren at avisens påstand om at hans leserinnlegg var usaklig og uanstendig, » er en helt urimelig anførsel. » Han legger i den sammenheng ved dom av Oslo byrett av 02.10.2000, brev datert 14.10.2003 fra Turid Elden Olsen til Disiplinærnemnden og brev av 16.09.1999 fra Gjensidige til Flatabø, som han mener er » åpne kilder » som kan underbygge at » ingen taushetsplikt ble krenket «.

Aftenposten har noen få tilleggskommentarer i tilsvarsrunden. Vedrørende den bortkomne e-posten, skriver avisen at «[v]i fikk ikke noen feilmelding om at e-posten ikke var kommet frem, og vi hadde ingen grunn til å tro at han ikke hadde mottatt budskapet, ettersom han hadde fått samme beskjed på telefon. »

Når det gjelder leserbrevet som Flatabø ikke fikk på trykk, understreker avisen at advokaten i telefonsamtale fredag 20. august fikk beskjed » om at Aftenposten selvsagt ville respektere hans tilsvarsrett og gi ham spalteplass, men at det på noen punkter måtte få en annen form. Aftenposten kunne ikke godta setninger som gikk på diskresjonsbelagte forhold mellom ham og hans klient, særlig ikke hans halvkvedede vise om klientens motiver og private forhold. Selv om klageren måtte mene at hans formuleringer går klar i forhold til hans taushetsplikt som advokat, fant Aftenposten ut fra presseetiske hensyn ikke å kunne videreformidle disse, i den formen de var gitt. »

» Flatabø svarte at han ikke ville redigere noe i innlegget, men ville vurdere å innklage saken til PFU. Det gikk vi ut fra var grunnen til at vi ikke hørte noe fra ham «, legger avisen til.

Avisen mener derfor at det er » faktisk galt at Flatabø er blitt nektet tilsvar, og at han har både skriftlig og muntlig fått tilbud om å få et revidert innlegg på trykk. Han valgte ikke å benytte seg av dette tilbudet «, avslutter Aftenposten.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder forhold knyttet til en artikkel i Aftenposten om en kvinne som var saksøkt av en advokat som vil inndrive utestående honorar fra henne. I tillegg hevdes det at hun har vært nødt til å selge huset sitt for å dekke advokatens honorar. Den omtalte og navngitte advokaten klager over at Aftenposten har nektet å ta inn et tilsvar fra ham. I tillegg hevder klageren at avisen har unnlatt å opplyse at det var hans forgjenger som advokat for kvinnen som begikk feilen som medførte at saken ble foreldet. Han klager dessuten over at Aftenposten har trukket gale konklusjoner når avisen skriver at hans klient måtte selge huset sitt for å dekke hans salærkrav. Dessuten klager advokaten over at Aftenposten har omtalt ham under betegnelsen «versting» blant advokater.

Aftenposten hevder å stå på presseetisk trygg grunn. Med hensyn til det avviste innlegget anfører avisen at det ikke ble nektet inntatt, men at klageren ble bedt om å gjøre endringer fordi innlegget inneholdt interne opplysninger om forhold mellom ham og hans klient. Aftenposten avviser også klagerens påstand om at avisen har unnlatt å gi opplysning om at det var klagerens forgjenger som hadde begått en avgjørende feil. Avisen mener også å ha dekning for påstandene både om klientens økonomiske situasjon og karakteristikken «versting».

Pressens Faglige Utvalg mener Aftenposten var i sin fulle rett til å omtale forholdene rundt klagerens yrkesmessige handlemåte og søksmålet han hadde reist mot sin tidligere klient.

Når det gjelder det påstått avviste leserinnlegget, konstaterer utvalget at påstand står mot påstand med hensyn hva som ble ytret i samtaler mellom klageren og redaksjonen. Utvalget vil imidlertid legge vekt på at Aftenposten sendte klageren et e-brev der det ble klargjort at innlegget ikke ble avvist, men krevd justert.

Videre konstaterer utvalget at klageren fikk full anledning til samtidig imøtegåelse, etter som han var intervjuet i den innklagede artikkelen. Klagerens vesentlige ankepunkt gjelder imidlertid om Aftenposten brakte videre opplysningen om at han overtok den omstridte saken fra en annen advokat, og at det var denne som hadde begått en vesentlig feil som gjorde at saken ble foreldet. Utvalget er av den oppfatning at dette burde vært tydeligere klargjort, men mener samtidig at opplysningene i artikkelen, sammen med et tydelig plassert tilsvar fra klageren allerede neste dag, bidrar til å klargjøre forholdet.

Bruken av titler både i den opprinnelige artikkelen og i en senere artikkel, der klageren indirekte blir omtalt som «versting», ligger etter utvalgets mening innenfor det presseetisk akseptable. Det vises i denne sammenheng til Vær Varsom-plakatens punkt 1.4 , der det blant annet heter: «Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold.»

Aftenposten har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 31. mars 2005
Odd Isungset,
Sigrun Slapgard, John Olav Egeland, ,
Siri Bjerke, Camilla Serck-Hanssen, Trygve Wyller