Advokat Arne Lie p.v.a. klient mot Verdens Gang

Verdens Gang publiserte lørdag 17. august en artikkel der navnet på den siktede polititjenestemannen i forbindelse med dødsfallet i Stathelle ble oppgitt. Det skjedde i en artikkel på nett med tittelen «Drapssiktet politimann flyttet inn til avdødes samboer». Navn og bilde av siktede er senere brukt gjentatte ganger både på nett og i papirutgaven. Siktede er avbildet både med og uten uniform.

KLAGEN:

Klager A er den omtalte, navngitte og avbildede politimannen, via sin advokat. Klagen gjelder utelukkende identifiseringen. Klagerens advokat skriver: «Jeg har dog forståelse for at saken vekker betydelig allmenn interesse, og har naturligvis ingen innsigelser til at det er fokusert på at det er en polititjenestemann som er siktet. Derimot reagerer jeg meget sterkt på at to tabloidmedier (parallell klage mot TV 2) velger å identifisere siktede ved navn, og aller verst ved bilder. Klager har spesielt vist til at avisen også har publisert et privat bilde av siktede.

Det anføres at siktede er gift og har to mindreårige barn og at familien vanskelig kan skjermes fra omtalen. Det vises til at dette er personer som er uten skyld i den situasjonen som er oppstått. Klager A har ikke vist til punkt(er) i Vær Varsom-plakaten, men sekretariatet vil uten videre vise til punkt 4.7, om identifisering i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Det anføres også fra advokatens side at siktede ikke var i tjeneste da hendelsen fant sted og at han etterforskes som privatperson. Det anføres derfor at det faktum at han er polititjenestemann ikke kan innebære at de presseetiske prinsipper kan tøyes.

Klager B er en vanlig leser. Han klager med samtykke fra siktedes ektefelle. I tillegg til å vise til punkt 4.7 anfører han også at Verdens Gang har forhåndsdømt siktede (plakatens punkt 4.5.)

TILSVARSRUNDEN:

Verdens Gang (VG) har, på sekretariatets oppfordring, avgitt samlet tilsvar. Avisen avviser klagene. Med henvisning til klager Bs anførsel om forhåndsdom skriver avisen:

«Identifisering er ikke det samme som å forhåndsdømme. Det er det man eventuelt skriver som forhåndsdømmer. Enhver som har tatt seg bryet med å lese VGs dekning vil ha observert at vi gjentatte ganger har formidlet at politimannen ”nekter straffeskyld for drap og hevder avdøde Linn Madelen tok sitt eget liv uten at han klarte å forhindre det”, og at vi har vært omhyggelige med å understreke hvor i straffesakskjeden saken befinner seg.»

Når det gjelder identifiseringen viser avisen, som klagerne, til Vær Varsom-plakatens punkt 4.7. Den innledende formuleringen maner til varsomhet med hensyn identifisering av personer som omtales i forbindelse med straffbare forhold, og at identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. VG mener det foreligger slike behov. Det vises til at politiet er en av få yrkesgrupper som er tildelt privilegier i sin yrkesutøvelse. «De forvalter lovlig maktmidler for innegrep i andre borgeres liv. En slik kontrakt mellom myndighetsutøvere og befolkning krever tillit. (…) Politiets oppgaver er blant annet å søke sanne fakta i forbindelse med mistenkte kriminelle handlinger, og å hjelpe personer i nød. På begge disse områder har (navnet) sviktet fullstendig i forhold til både lovgivning og yrkeskodeks. Han har forklart seg falskt, og han har ikke meldt fra til nødetater, eller på annen måte søkt å hjelpe en person han etter egen forklaring var klar over var i ytterste fare.» Avisen viser også til at han er framstilt rettslig for en særdeles alvorlig forbrytelse.

VG mener argumentasjonen om at siktede ikke er mistenkt for handlinger utført i polititjenester skal vektlegges «vitner om en monumental mangel på rolleforståelse. Du kan ikke være lovbryter på fritiden, og politimann i arbeidstiden». Når det gjelder belastningen for familien anfører VG at den siktede selv må ta ansvaret for situasjonen han har brakt seg selv og familien i.

Med hensyn til anførselen om at et av bildene av siktede var et privat bilde, opplyser avisen at dette ikke er bilde av siktede, men en annen person i forbindelse med omtale av en annen sak. Dette bildet har altså ikke noe med den identifiserte politimannen å gjøre.

VG har vedlagt en samling artikler som viser avisens praksis med hensyn til identifisering.

Klageren opprettholder klagen. Det anføres at VG tar feil med hensyn til en påstand i avisens tilsvar om at siktede skal ha endret forklaring og at avisen tar feil når det gjelder forklaringer i avhør. Det vises også til at han har gjort sitt beste for å bidra til sakens opplysning. «Det ser imidlertid ut som om VG ikke tror på hans forklaring. Det er også en form for forhåndsdømming, som ikke kan forsvare identifisering.»

Advokaten beklager ellers at han tok feil med hensyn til bruken av det som ble kalt et privat bilde, og ser i ettertid at dette ikke er bilde av siktede. Han ber PFU se bort i fra anførselen knyttet til akkurat det bildet (hele vedlegg 4).

Tilsvaret avsluttes slik:

«Min klient erkjenner på sin side at det for allmennheten har vært av betydning å få kunnskap om at han er ansatt i politiet. Hvilken interesse det skal ha å vite om hvordan han ser ut og hva han heter, opplever han imidlertid som rent sensasjonsmakeri, og som sterkt belastende for langt flere enn han selv.»

Verdens Gang avviser fortsatt klagen. Det anføres fra avisens side at den siktede polititjenestemannens «erkjente falske forklaringer er et uhyre sentralt poeng i denne saken» og «blant de avgjørende grunner til at vi identifiserte siktede». Det vises ellers nok en gang til at det handler om en siktelse mot en polititjenestemann og at det av den grunn har stor offentlig interesse. Videre vektlegges det at både politiet og retten mener det er skjellig grunn til å mistenke han for å ha drept Linn Madelen Bråthen.

Videre; han har unnlatt å hjelpe en person i nød, og unnlatt å varsle om hendelsen, selv om han er politimann og som sådan har spesielle forpliktelser, både i og utenfor arbeidstid. Dessuten; at han fortsatte å arbeide som politimann etter at Linn Madelen Bråthen ble funnet død «med de muligheter det ga for innsikt og mulighet til å påvirke etterforskning.

VG legger også til at identifiseringen kan ha bidratt til nye opplysninger til etterforskningen fordi det har vært avgjørende for politiet å komme i kontakt med vitner som kan ha sett siktede og Bråthen sammen på brua.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagene gjelder Verdens Gangs (VG) identifisering av den siktede polititjenestemannen i den såkalte Stathelle-saken. Klagere er siktede via sin advokat (klage A), samt en vanlig leser med samtykke fra siktedes ektefelle (klage B). Siktede viser forståelse for at omtalen av saken, og det faktum at han er polititjenestemann, har allmenn interesse. Men han mener identifiseringen er i strid med identifiseringspunktet i Vær Varsom-plakaten.Klager viser spesielt til at han foruten navn, også ble identifisert med bilder. Han viser til at han har ektefelle og to mindreårige barn som via identifiseringen blir påført betydelig belastning. Det anføres også at han ikke var i tjeneste da hendelsen på Brevikbrua skjedde. Klager B viser til den store belastningen identifiseringen har for familien.

Verdens Gang avviser klagen. Det vektlegges fra redaksjonens side at det dreier seg om en polititjenestemann – som det må stilles særskilte krav til, uansett om han er i tjeneste eller ikke. Videre vises det til at han har innrømmet å ha gitt uriktig forklaring og at han er siktet for en svært alvorlig forbrytelse. Avisen mener også at den siktede selv må ta ansvaret for situasjonen han har brakt seg selv og familien i.

Pressens Faglige Utvalg vil på generelt grunnlag vise til at spørsmål om identifisering er blant de vanskeligste en redaksjon må ta stilling til. Vær Varsom-plakatens punkt 4.7 oppfordrer til særlig varsomhet ved omtale på et tidlig stadium av etterforskningen, og sier også at identifisering alltid må begrunnes i et «berettiget informasjonsbehov». Eksempler som nevnes er blant annet «når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har relevans for de forhold som omtales eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke».

Utvalget vil videre understreke at identifisering aldri må motiveres ut fra et argument om at den identifiserte har påført seg dette selv, slik at identifisering skal fungere som en tilleggsstraff eller en gapestokk. Det er utelukkende samfunnets informasjonsbehov som kan begrunne identifisering. Dette skal veies opp mot den belastning dette medfører, også for tredjepart, spesielt når det dreier seg om barn.

I det foreliggende tilfellet merker utvalget seg at VG er en av svært få redaksjoner som har valgt å identifisere klageren med navn og bilde. Klager har opplyst at han opplever bildebruken som «aller verst». Utvalget finner ingen grunn til å betvile at identifiseringen innebærer en ekstra belastning for klageren og hans familie. Spørsmålet blir om det på publiseringstidspunktet forelå et berettiget informasjonskrav som veier tyngre enn denne belastningen.

Den påklagede artikkelen omhandler en politimann som er siktet for forsettelig drap. Den samme politimannen har erkjent falsk forklaring. I en prinsipputtalelse om identifisering (1992) skriver utvalget: «Strafferammen for en forbrytelse eller forseelse skal ikke alene være avgjørende for om gjerningsmannen skal identifiseres (…). At gjerningen vekker betydelig oppsikt fordi den er uvanlig eller utspekulert, kan også være momenter som taler for identifisering (…). Personer i betrodde offentlige eller private stillinger eller verv, må akseptere at offentligheten får kjennskap til at de er innblandet i straffbare forhold av betydning for utøvelse av stillingen eller vervet.»

Selv om hendelsen som danner grunnlaget for siktelsene ikke skjedde i tjeneste, er utvalget ikke i tvil om at hans rolle som polititjenestemann er relevant for omtalen. Det at klageren under etterforskningen var ansatt ved politidistriktet som først etterforsket straffesaken, forsterker dette. Uavhengig av skyldspørsmålet i siktelsen for drap, har politimannen erkjent falsk forklaring og at han unnlot å melde fra til nødetater. Dette er også argumenter som kan tale for identifisering av en person i en særlig betrodd stilling. Identifisering kan også bidra til å begrense svekkelsen av den generelle tilliten til politiet, ved at det blir klart hvem som ikke er siktet. På bakgrunn av dette mener utvalget at identifiseringen kan begrunnes i et berettiget informasjonsbehov.

Slik utvalget ser det er dette informasjonsbehovet langt på vei ivaretatt gjennom at klageren er navngitt. Samtidig har bildene informasjonsverdi, og bilder av siktede i politiuniform illustrerer hvilken betydning rollen har for identifisering. Utvalget ser videre ikke bort i fra at navn og bilde kan bidra til nye opplysninger i saken. Dette, kombinert med sakens alvor og karakter, gjør at identifiseringen er presseetisk akseptabel.

Verden Gang har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 26. november 2013

Hilde Haugsgjerd,
Line Noer Borrevik, Eva Sannum, Hadi Strømmen Lile
Martin Riber Sparre, Håkon Borud, Amal Aden