Helene Kallestad og Morten André Høyland mot Bergens Tidende

Bergens Tidende (BT) omtalte lørdag 28. juli 2012 bryllupet til et ungt par. Reportasjen opptok to helsider og inngikk i en artikkelserie kalt «Den GRØNNE gren». I presentasjonen av serien het det:

«Mens Europa sliter med gjeldskrise og høy arbeidsledighet, blir vi nordmenn rikere og rikere. Hvordan preger den enorme velstandsøkningen Norge? Artikkelserien er et samarbeid mellom Aftenbladet, Fevennen, Adressa, Aftenposten og BT.»

Reportasjens tittel «Toppet dagen med bil til bruden» var plassert over et stort oppslagsbilde av det unge paret som kysser hverandre, mens den unge mannens foreldre står litt i bakgrunnen og ser smilende på de unge. Enda litt lenger bak er en rød Mini Morris parkert. I bildeteksten ble det opplyst:

«STRIL MED STIL: – Bilen var bare en overraskelse, sier Morten André Høyland. Da Helene Kallestad var vakker maibrud, fikk hun både morgengave, tre dagers bryllup, bryllupsreise – og en innpakket Mini Morris. – Bryllup er blitt vanvittig dyrt, sier Marri Ann Høyland, Mortens mor. Da hun fikk sin Kåre i 1978, kom regningen på 8700 kroner.»

I ingressen sto det:

«Helene og Morten svidde av 350.000 kroner på bryllupet sitt. Da Mortens foreldre giftet seg, kom regningen på 8700 kroner.»

Videre i brødteksten het det blant annet:

«Det manglet ikke på noe da Helene Kallestad (27) og Morten André Høyland (31) feiret bryllup på Sotra i mai. Det kostet dem en liten norsk årslønn, men det unge paret ville feire skikkelig. Dét gjorde de. Fredag: Champagne til de unge gjestene på en bar de hadde leid i Bergen sentrum. Lørdag: Festmiddag for 118 inviterte. Søndag: Brunsj for alle hos Helenes søster.»

Med hensyn til prisen på bryllupet, fremgår det at Høyland opererer med to priser:

«– Den offisielle prisen er 220.000. Med ringer og presanger kom det på 350.000 kroner. Bilen var egentlig bare en overraskelse.»

Det unge parets bryllup blir videre sammenlignet med bryllupet til den unge mannens foreldre. Det hevdes i denne sammenheng blant annet at det unge parets bryllup var ti ganger dyrere enn foreldregenerasjonens.

Under mellomtittelen «Kostbare detaljer» blir ringer og morgen- og bilgave omtalt. BT skriver blant annet:

«I morgengave fikk Helene et gullarmbånd, spesialbestilt fra USA. Overraskelsen – en Mini Morris – sto innpakket på kirkebakken. Den hadde brudgommen fått restaurert i Polen. (…) – Min første tanke var ”hva skal jeg med den”? sier Helene, som er siviløkonom. Hun skynder seg å legge til at hun synes den er ”veldig skjønn”. Hun presiserer at pengene sto på konto da regningene kom etter festen.
– Vi har ikke tatt opp lån for å gifte oss, men vi har god råd.»

Under mellomtittelen «Alt vi ønsket oss» blir også et huskjøp omtalt:

«Samme uken som paret giftet seg, impulskjøpte de hus i Fjellsiden. – Hadde jeg visst det, hadde jeg aldri kjøpt den bilen, innrømmer Morten André.»

BT henviste til reportasjen i toppen av avisens førsteside. Ved siden av et lite bilde av en Mini Morris sto det: «MAXI-BRYLLUP: Det kostet 350.000 kroner og en Mini».

For øvrig var det i tilknytning til selve reportasjen også en kort underartikkel om muligheten for å kjøpe profesjonell bryllupshjelp, samt et kort intervju med en kulturforsker som forsøker å forklare hvorfor mange bryllupsfeiringer er blitt så store. I tillegg var tre tilfeldige personer spurt om deres mening om bryllup.

Artikkelen ble også publisert på BTs nettsider med henvisningstittelen «Helene og Morten svidde av 350.000 kroner på bryllupet».

KLAGEN:

Klager er det unge paret som er intervjuet om bryllupet. De mener Bergens Tidende har brutt fem punkter i Vær Varsom-plakaten: 3.2 (kontroll av opplysninger), 3.3 (premiss), 3.7 (sitater), 4.1 (saklighet og omtanke) og 4.3 (respekt for private forhold).

Klager forklarer at bakgrunnen for reportasjen var en utlysning på Facebook (se vedlegg, sekr. anm.), der BT ønsket kontakt med par som nettopp hadde giftet seg og deres foreldre. I utlysningen opplyste BT at redaksjonen ville snakke om forskjellen i bryllupsfeiring mellom de to generasjonene.

Klager kontaktet BTs journalist per e-post, og fikk tilbakemelding om at hun ville ringe klager dagen etter. I e-posten skrev journalisten også at klagerne selvsagt ville få anledning til å lese gjennom egne sitat og rette opp eventuelle feil, dersom det ble intervju (se vedlegg, sekr. anm.). Journalisten ringte som avtalt dagen etter. Ifølge klager skal journalisten da ha sagt at hun ønsket å stille noen spørsmål før et eventuelt intervju. Klager (den unge mannen, sekr. anm.) besvarte spørsmålene, men «presiserer hvilken informasjon som eventuelt kan deles i en artikkel». Klager anfører: «Når det gjelder pris kostet bryllupet 220 000 kr å arrangere. Dette er prisen som skal brukes dersom det blir aktuelt å trekke dette inn i artikkelen. Gaver og ringer ønsker han å holde utenfor, dette er privat. Han sier også at han ønsker å lese gjennom intervjuet dersom det blir aktuelt.»

Selve intervjuet ble gjennomført 14. juni, og journalisten opplyste klagerne (og den unge mannens foreldre) da om «at artikkelen blir en del av en serie som handler om forskjeller mellom generasjoner», og at den skulle publiseres i BT. Klagers (den unge mannens, sekr. anm.) far skal etter intervjuet også ha bedt om å få lese gjennom artikkelen før publisering. Etter en måned tok klagerne på ny kontakt med BTs journalist, ettersom de ikke hadde sett noe til artikkelen. Klager får 24. juli tilbakemelding om at den skal trykkes 28. juli. (Se den vedlagte korrespondansen, sekr. anm.) Klager får imidlertid aldri se artikkelen før den er publisert.

Klagerne reagerer ikke bare på at de ikke fikk lese gjennom artikkelen og korrigere feil, slik de anfører at de var lovet, men også at temaet for artikkelen og serien den inngår i, ble endret. Dessuten reagerer de på at artikkelen ble publisert i flere samarbeidede medier og på nett, uten at de ble informert om dette på forhånd: «Før kl 12.00 28. juli er artikkelen publisert på tre nettaviser. bt.no, adressa.no og aftenbladet.no. Vi er ikke blitt informert om at saken skal publiseres på nettaviser i Norge.» Klagerne mener også at BT har tatt med opplysninger som klagerne presiserte ikke skulle trykkes, samt at sitater og publiserte opplysninger inneholder feil. Klager anfører: «Dagens ungdom er oppdratt til individualister, og vi er blitt stemplet som to av disse ungdommene.»

Når det gjelder artikkelen på BTs nettsider, opplyser klager: «På bt.no er saken førstesak med tittelen ”Helene og Morten svidde av 350 000 kr på bryllup”. Artikkelen er publisert som en enkeltsak. Artikkelen er ikke en del av en serie som skal belyse forskjeller i generasjoner (…) Helene og Morten André fremstår som et nygift par som har lyst å brette ut for hele Norge hvor mye penger de svidde av på bryllupet sitt.»

Klager tok kontakt med BTs journalist etter publisering og spurte blant annet hvor korrekturlesingen hadde blitt av. Journalisten skal ha svart at den måtte hun ha glemt. Klager ba også om at nettartikkelen ble fjernet, i det minste at overskriften ble fjernet. Klager opplyser: «BT endrer overskriften etter en stund og nedgraderer saken på nettet til å ligge på høyre side med litt mindre fremtredende plassering. Senere har artikkelen fått tilbake den sjikanerende overskriften[.]»

Klager forklarer også at de var i kontakt med stedfortredende ansvarlig redaktør, som innrømmet at det var «flere ting BT kunne gjort annerledes». Partene diskuterte også en beklagelse, men kom ikke til enighet om en tekst som kunne trykkes (se vedlagte korrespondanse mellom partene, sekr. anm.). Klagerne valgte dermed å gå til PFU. Nettversjonen av artikkelen ble imidlertid fjernet.

Klager skriver avslutningsvis: «Vi er påført til dels uopprettelig skade på omdømmet vårt. Vi blir uthengt som individualister og materialister i aviser over hele Norges land. Den usaklige/unyanserte fremstillingsmåten har gitt grobunn for tilsvarende usaklige leserkommentarer på de øvrige nettaviser noe som oppleves som en belastning og [er] vanskelig å forsvare seg mot.» For øvrig mener klagerne også at artikkelen er «totalt blottet for hensyn», og at «[s]ensitiv informasjon er gjort tilgjengelig for det ganske land».

TILSVARSRUNDEN:

Bergens Tidende (BT) avviser å ha brutt god presseskikk, og anfører at redaksjonen har en litt annen oppfatning enn klagerne når det gjelder hvordan den første samtalen mellom klager og journalist forløp. BT opplyser: «Under intervjuet fortalte Morten André Høyland detaljert om alt fra priser på ringer, prisen på og oppussingen av bilen som var en gave til bruden, samt en rekke andre detaljer. Det er riktig at det ikke ble presisert at dette var et intervju. Fra vår side ble det oppfattet som implisitt – all den tid det var klart at det ble tatt notater, journalisten stilte en rekke spørsmål og tok pauser i samtalen for å få sitatene ordrette. Måten kontakten kom i stand på kan heller ikke ha etterlatt noen tvil om at dette var en journalist som snakket med noen som ville presentere sin historie.»

Avisen avviser også at klager skal ha uttalt at enkelte opplysninger ikke skulle publiseres. BT kommenterer: «I artikkelen står det blant annet ”Morten opererer med to priser: – Den offisielle prisen er 220.000. Med ringer og presanger kom det på 350.000. Bilen var egentlig bare en overraskelse.” Vi oppfattet gifteringer og bilgave som en vesentlig del av bryllupet, også fordi Morten André Høyland fortalte såpass detaljert om dette. Siden paret senere stilte med bilen til fotografering, antok vi at det var uproblematisk å omtale den. Vi mener klagerne i to omganger har fortalt åpent og detaljert om forhold rundt bryllupet og sine egne liv.»

Når det gjelder sitatsjekk, forklarer BT at alle som ber om det, tilbys sitatsjekk, og at tilbudet også ble gitt i det påklagede tilfellet (se første e-post fra journalisten, vedlagt klagen, sekr. anm.). Ifølge BT var sitatsjekk imidlertid aldri tema etter dette. BT anfører: «Vi viser i den forbindelse til en melding sendt via Facebook fra Helene Kallestad til journalist Helle Aarnes av 29. juli og senere gjentatt i en e-post 31. juli (vedlegg 7 (vår utheving) og 8). Der heter det at ”Min mann burde sendt deg en mail hvor han ba deg om å sende oss teksten du skulle publisere lørdag 28. juli. Det gjorde han ikke.” Vi har heller ikke registrert noe ønske om sitatsjekk fra klagers familie, og klagen er første gang denne påstanden er gjort kjent for oss.»

Hva gjelder kontekstene artikkelen er publisert i, skriver BT: «Det ble i kommunikasjonen med klagerne ikke vist direkte til serien artikkelen var en del av, og vi ser i ettertid at vi kunne vært tydeligere på dette. Når det er sagt, mener vi at premisset om forskjeller
mellom generasjonene er en sentral del av artikkelen – noe som kommer frem blant annet i ingress, bilde og bildetekst. Vi er uenige i klagers påstand om at tema er endret etter intervjuet.»

BT opplyser også at artikkelen ble fjernet fra bt.no «for å komme klagerne i møte i det som for dem opplevdes som en vanskelig situasjon». Dette ble også gjort i samarbeidende medier som hadde publisert artikkelen på sine nettsider. Klagernes opplevelse var også bakgrunnen for at redaksjonen forsøkte å strekke seg for å finne en minnelig løsning. BT anfører: «Det lyktes vi dessverre ikke med. Årsaken er uenighet når det gjelder formuleringene rundt opplysningene klager mener ikke skulle vært på trykk. Bergens Tidene mener det ikke har vært ytret et ønske om – eller på noe tidspunkt avtalt – at enkelte opplysninger som ble gitt ikke skulle publiseres. Vi har på egen hånd vurdert om det er noe som burde korrigeres overfor BTs lesere, men ser i dette tilfellet ikke noen grunn til det.»

Med hensyn til publisering i ulike kanaler, påpeker redaksjonen for øvrig: «Bergens Tidende [driver ikke] med kanalspesifikk journalistikk. Materiale som først er publisert i papirutgaven, kan gjerne publiseres på nett – og på samme måte kan materiale som først er publisert på nett gjerne publiseres i papirutgaven. Vi lar ikke våre intervjuobjekter bestemme i hvilke av mediehusets kanaler artikler skal publiseres. I denne forbindelse viser vi til VVP 3.8, hvor det heter at ”Ingen uten redaksjonell myndighet kan gripe inn i redigering og presentasjon av redaksjonelt materiale”, og mener denne også må gjelde for ulike kanaler. Vi oppfatter en situasjon hvor intervjuobjekter skal kunne bestemme i hvilke kanaler journalistisk materiale skal publiseres som vanskelig i dagens medielandskap. Unntaket fra dette er saker av helt spesiell karakter.»

Når det gjelder samarbeidet om stoff med andre mediehus, forklarer BT: «Bergens Tidende, Aftenposten, Stavanger Aftenblad, Adresseavisen og Fædrelandsvennen har en stoffutvekslingsavtale som innebærer at alle saker i mediehusene i utgangspunktet er tilgjengelige for de andre. Redaktøren har myndighet til å holde saker tilbake fra utveksling.
Dersom annet ikke er avtalt, mener vi det hører til redaktørens ansvar og rett å disponere over innhold og eventuelt dele dette med de medier redaktøren velger. Vi mener det vil
være prinsipielt problematisk å begrense redaktørens eiendomsrett til det journalistiske
produktet – og praktisk vanskelig å gjennomføre med tanke på sitatretten.»

For øvrig anfører BT at klagers påstander i klagen om uriktige sitater og feilaktige opplysninger, samt en usaklig presentasjon, er nye for redaksjonen. Avisen ber derfor om at klager presiserer dette i sitt tilsvar. BT kan heller ikke se «at det er brukt opplysninger som ikke er naturlig å ha med» i artikkelen. Etter avisens mening fremstår artikkelen som saklig i både presentasjon og ordvalg.

Klagerne fastholder at den første samtalen med journalisten på telefon ikke var et intervju: «I telefonsamtalen (…) sier [journalisten] at hun skal snakke med flere brudepar før hun bestemmer seg for hvem hun ønsker å møte (…) Hun skriver i mail (…) etter telefonsamtalen; ”… dersom det blir intervju skal dere få anledning til å lese gjennom egne sitater…”. Dette oppfatter vi som intervjuobjekter at den første samtalen ikke var et intervju.» Klager har imidlertid forståelse for at journalisten fant det naturlig å bruke opplysninger fra den første telefonsamtalen i artikkelen når det i ettertid ble intervju, men anfører: «Det som imidlertid vekker reaksjoner er journalistens ukritiske bruk av informasjonen fra telefonsamtalen, til tross for presiseringer (…) om hva som kunne brukes i en eventuell artikkel, herunder pris.»

Klagerne bemerker også at ikke alle de fire som ble intervjuet kjenner seg igjen i artikkelens innhold og fremstilling når noe av teksten er basert på opplysninger hentet fra telefonsamtalen med én av de fire. Dessuten: «Dette forsterkes selvfølgelig av at journalisten skriver en artikkel som skal belyse hvordan vi nordmenn blir rikere og rikere, mens resten av Europa sliter, mens intervjuobjekter stiller opp på intervju på de premisser at BT ønsker å skrive en artikkel om forskjellen i bryllupsfeiring i to generasjoner.»

Ettersom BT har vedlagt flere artikler som inngikk i serien «Den grønne gren», publisert både før og etter den påklagede artikkelen, mener klagerne at BT har vært fullstendig klar over hvilken serie artikkelen om dem skulle inngå i. De reagerer derfor på at premissene ikke ble klarlagt. I denne sammenheng anfører de også at de ikke kan se at andre artikler i serien er publisert på nett: «Vi stiller oss derfor uforstående til hvorfor vår artikkel skulle publiseres på nettavisen til BT løsrevet fra artikkelserien. For vårt vedkommende er det ekstra ille at artikkelen løsrives fra artikkelserien, da vi ikke har blitt informert om premissene for intervjuet, og vi ikke har lest gjennom artikkelen før den trykkes.» Slik klagerne ser det, bør det også inngå som en del av de generelle premissene at potensielle intervjuobjekter blir orientert om hvor artikkelen skal publiseres.

Klagerne opplyser at BTs samarbeidende medier som publiserte artikkelen på nett, også åpnet for diskusjon på nett; «Adressa har latt sine lesere få mulighet til å kommentere nettutgaven av artikkelen.» «Videre fikk Aftenbladets facebooktilhengere muligheten til å diskutere artikkelen på deres facebookside.» Slik klagerne ser det, må BT – som har laget artikkelen og formidlet den – stå til ansvar for at klagerne blir utsatt for en diskusjon de aldri har samtykket til å være tema for.

Når det gjelder spørsmålet om sitatsjekk/gjennomlesing, forklarer klager at Helene Kallestad ikke ba om å få lese gjennom artikkelen, da hun trodde det var en selvfølge: «Hun trodde ikke det skulle være nødvendig å sende en bekreftelse på mail om at journalisten måtte sende over artikkel. Morten André Høyland derimot har sagt i første telefonsamtale med journalist (…) at vi måtte få lese gjennom intervjuet dersom det ble aktuelt å plukke ut oss som intervjuobjekter (…) Morten André sin far, sier muntlig da intervjuet er over at vi må få lese gjennom intervjuet.» Klagerne gjentar også at journalisten skal ha besvart spørsmålet om hvor sitatsjekken ble av, med at hun måtte ha glemt den.

For øvrig mener klagerne at opplysningen om deres huskjøp er saken uvedkommende, og at følgende opplysninger er feil og dermed brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 3.2:
– Tittelen «Det kostet 350 000 kr og en Mini» er feil fordi bilen ikke kom i tillegg til den oppgitte summen.
– Summen som oppgis på bryllupet til foreldrene handler kun om prisen på matserveringen, ikke brudekjole, blomster, hotellovernattinger etc.
– Klagerne leide aldri en bar i Bergen sentrum, men reserverte bord på en bar.
– Det ble ikke spesialbestilt armbånd fra USA, men bestilt et ferdiglaget armbånd.
– Klagerne har ikke kjøpt hus på impuls, men vært på utkikk i lengre tid. Huset de kjøpte, dukket tilfeldigvis opp til salgs tre uker før bryllupet.

I tillegg anfører klagerne at BT ikke har gjengitt meningsinnholdet i to av Helene Kallestad uttalelser. Det gjelder utsagnet om at de ikke har tatt opp lån for å gifte seg, og at de ikke tror pengene ville stått på konto om de ikke var brukt på bryllup. Klager gjengir hva hun skal ha uttalt, blant annet hvordan de planla økonomien og sparte på forhånd, og hvordan det var mulig ettersom de blant annet hadde bodd billig. (For nøyaktig gjengivelse av hva klager selv mener å ha uttalt, se tilsvarets side 4, under det som gjelder Vær Varsom-plakatens punkt 3.7, sekr. anm.).

Hva gjelder innvendingene knyttet til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, anfører klagerne: «Når en avis intervjuet et brudepar og deres foreldre for å snakke om forskjellen i bryllupsfeiring mellom to generasjoner, legger ikke avisen vekt på saklighet og omtanke når de tillater seg å liste opp hvor mye penger det nygifte brudeparet har klart å [svi] av på bryllup, og fremlegger nøye utvalgt informasjon som underbygger at brudeparet er to av de individualistene som dagens ungdom er blitt oppdratt til. Å bruke tittelen ”Helene og Morten André svidde av 350 000 kr på bryllup” på en førstesak på nettavisen er usaklig og sjikanerende.»

Mer generelt om bakgrunnen for klagen, skriver klagerne: «Vi opplever at vi er påført uopprettelig skade på omdømmet vårt i forhold til at vi ikke har mulighet til å forklare for alle leserne av Norges fire største aviser at vi aldri har ønsket å bli brukt i artikkelserien ”Den GRØNNE gren” og videre motvillig blitt fremstilt som materialisert og individualister ovenfor kjente og ukjente mennesker.»

Bergens Tidende avviser klagernes anførsler om presseetiske brudd, og mener at den første telefonsamtalen måtte bli oppfattet som et intervju. Avisen argumenterer med henvisning til e-post sendt fra journalisten 12. juni der det fremgikk at klagerne ville få anledning til sitatsjekk om det ble intervju, og at telefonsamtalen fant sted dagen etter, 13. juni.

BT understreker at redaksjonen aldri har hatt noen intensjon om å skjule premissene – artikkelens tema og at den skulle inngå i en serie – men vedgår at den «med fordel kunne vært tydeligere på å beskrive serien intervjuet skulle stå i». Når det gjelder nettpubliseringen, forklarer avisen at det daglig publiseres et utvalg «papirartikler» i nettutgaven, og at det heller ikke er uvanlig at kun én artikkel fra en serie publiseres på nett. Slik BT ser det, eier også mediehuset det journalistiske produktet, og redaksjonen må derfor også kunne gjøre som den vil med dette ut fra redaktørmyndigheten (jf. Vær Varsom-plakatens punkt 3.8).

Videre registrerer BT at deres syn avviker fra klagernes i spørsmålet om sitatsjekk. BT anfører: «Det har vært kommunikasjon mellom journalist og intervjuobjekt flere ganger før trykking. Sitatsjekk var aldri tema under disse samtalene. Vi bestrider at vår journalist har sagt at hun har ”glemt” en sitatsjekk.» I denne sammenheng tilføyer BT også: «Vi minner om at Bergens Tidende har forsøkt å komme klager i møte ved å tilby en beklagelse hvor det blant annet sto at de ikke hadde lest gjennom teksten og at den inneholdt opplysninger de ikke ønsket publisert. Vi ble her ikke enige.»

Hva gjelder de publiserte opplysningene, mener BT at omstendighetene rundt huskjøpet var relevante. Avisen opplyser også at det var klager som på eget initiativ fortalte om kjøpet, «og omtalte det som et impulskjøp». Redaksjonen gjengir også notater fra telefonintervjuet knyttet til både dette og andre momenter hvor klager har hatt innvendinger. I notatene inngår blant annet ordet «spontankjøp». Etter BTs mening underbygger også de andre notatene fra intervjuet avisens fremstilling. Det skal blant annet være notert at klagerne «hadde leid hele baren». BT anfører dessuten: «Om foreldrenes bryllup ble det under intervjuet blant annet fortalt at regningen ble såpass lav fordi hotellet glemte å sende regning på drikkevarer. Når det gjelder armbåndet mener vi at å ”spesialbestille” er et dekkende uttrykk når man gjør noe ekstra for å skaffe en vare på denne måten.» Redaksjonen innrømmer – og beklager – imidlertid at førstesidehenvisningen er feil. I denne sammenheng opplyser avisen at den har spurt klager om det er ønskelig at feilen rettes opp. Den har også rettet en forespørsel til klager om hvordan de ønsker at redaksjonen skal gå frem med hensyn til de andre opplysningene som er publisert.

For øvrig bemerker BT at klagers kommentarer knyttet til Adresseavisen og Stavanger Aftenblad, er noe de respektive redaksjonene selv må svare for.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en reportasje i Bergens Tidende (BT) der et ungt nygift par var intervjuet om bryllupet sitt, og der dette delvis ble sett i lys av bryllupsfeiringen til parets foreldre. Reportasjen var del av en artikkelserie – «Den grønne gren» – om hvordan nordmenn blir rikere og rikere, mens Europa sliter med gjeldskrise.

Klager er det unge paret, som mener BT endret premissene etter publisering. Klagerne stilte opp på grunnlag av at artikkelen skulle tematisere forskjeller i bryllupsfeiring mellom de to generasjonene, ikke at den skulle være del av en serie om nordmenns velstandsøkning. Klagerne reagerer også på at de ikke fikk vite at reportasjen også skulle publiseres på nett, samt av samarbeidende mediehus. Slik klagerne ser det, har BT heller ikke overholdt en lovnad om sitatsjekk. I tillegg skal redaksjonen ha brukt opplysninger klagerne presiserte ikke skulle publiseres. De påpeker også feil i reportasjen, og karakteriserer fremstillingen som usaklig og hensynløs. Etter klagernes mening er de uthengt som individualister og materialister, og deres omdømme er skadet som en følge av dette.

Bergens Tidende avviser å ha brutt god presseskikk, men vedgår at redaksjonen kunne formidlet tydeligere hvilken serie reportasjen skulle inngå i. BT mener imidlertid forskjeller mellom generasjonene er en sentral del av reportasjen, og at premissene slik sett ikke er endret. Etter avisens mening ytret klagerne aldri at enkelte opplysninger ikke kunne publiseres. Redaksjonen mener heller ikke sitatsjekk var tema for noen av samtalene, utover at journalisten tilbød dette i en første e-post til klagerne før intervjuet. BT opplyser imidlertid at redaksjonen har tilbudt å publisere en beklagelse knyttet til dette, samt en rettelse på bakgrunn av en feil i førstesidehenvisningen. Videre mener BT at redaksjonens notater underbygger avisens fremstilling, og at presentasjonen av saken er saklig. Det anføres også at BT ikke driver med kanalspesifikk journalistikk, og at ingen intervjuobjekter kan bestemme hvor redaksjonens stoff skal publiseres.

Pressens Faglige Utvalg konstaterer at klagerne tok kontakt med BT etter å ha lest en utlysning på Facebook, der BT søkte nygifte par, og deres foreldre, for å «snakke med dem om forskjellen i bryllupsfeiring i de to generasjonene». Det er altså ingen tvil om hva som var utgangspunktet for at klagerne valgte å stille opp for BT. Spørsmålet er hva som skjedde etter at klagerne først meldte sin interesse.

Ut fra e-postkorrespondansen som fulgte mellom partene, fremgår det at de avtalte å ringes for en prat. I henhold til formuleringene som er brukt i e-posten, mener utvalget at denne praten må oppfattes som en bakgrunnssamtale journalisten ønsket å gjøre i forkant av et eventuelt intervju. Videre viser også e-postkorrespondansen at klagerne – i det minste noen dager før publisering – ble informert om at intervjuet med dem skulle inngå som en del av en serie. Det er imidlertid ikke dokumentert at klagerne fikk vite hvilken serie og sammenheng intervjuet med dem skulle publiseres i. Utvalget merker seg også at BT innrømmer at dette kunne vært formidlet tydeligere.

Slik utvalget ser det, kan det ikke være et krav at redaksjonene forteller sine kilder og intervjuobjekter nøyaktig i hvilke kanaler en artikkel skal publiseres. I den medieverdenen vi lever i, er det en selvfølge at et mediehus bruker stoffet på sine ulike plattformer. Utvalget minner også om sitatretten, som innebærer at et hvilket som helst medium også kan referere saker fra andre medier. Til tross for dette mener utvalget at BT i det påklagede tilfellet likevel med fordel kunne ha informert klagerne om at reportasjen kunne bli publisert av andre redaksjoner, ettersom BT visste at den aktuelle serien var et samarbeid mellom flere mediehus.

Når det gjelder selve presentasjonen av intervjuet og reportasjens innhold, konstaterer utvalget at det står påstand mot påstand i spørsmålet om klagerne er feilsitert og eventuelle andre feil. Om klagernes versjon er riktig, mener utvalget imidlertid at feilene ikke er av en slik alvorlig karakter at de alene representerer noe presseetisk overtramp. Slik utvalget ser det, er det heller ingenting ved de publiserte opplysningene i seg selv som skulle tilsi at redaksjonen tok en ekstra sjekk av dem.

Imidlertid noterer utvalget seg at det i en e-post til klagerne tidlig i korrespondansen med BT, ble opplyst at klagerne «selvsagt» skulle få «anledning til å lese gjennom egne sitater og rette evt. feil» dersom det ble intervju. Klagerne hevder også de ba om dette muntlig, mens BT avviser at det var tema i samtalene. I denne sammenheng merker utvalget seg også at klagerne i ettertid ser at de burde bekreftet skriftlig ønsket om gjennomlesing, men at det ikke ble gjort fordi de ikke oppfattet det som nødvendig. Ut fra formuleringen i den aktuelle e-posten, mener også utvalget det var naturlig av klagerne å forstå det slik at de mer eller mindre automatisk ville få sitatsjekk. Etter utvalgets mening skulle BT på eget initiativ fulgt opp tilbudet om sitatsjekk når det faktisk ble intervju. Slik kunne BT også forhindret eventuelle feil og misforståelser knyttet til det publiserte.

Selv om den påklagede artikkelen omtaler forskjeller i bryllupsfeiring mellom to generasjoner, slik klagerne ble fortalt den skulle, og dette også er relevant for å belyse temaet artikkelserien tar opp, har utvalget forståelse for klagernes reaksjoner; det er noe annet å stille opp i en serie som tar for seg den norske velstanden sett i lys av krisen ellers i Europa, og en artikkel om bryllupsfeiring før og nå. Utvalget viser i denne sammenheng til Vær Varsom-plakatens punkt 3.3, der det heter: «Det er god presseskikk å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner og ellers i forhold til kilder og kontakter.»

På dette punkt har Bergens Tidende brutt god presseskikk.

Oslo, 30. oktober 2012

Hilde Haugsgjerd,
Øyvind Brigg, Alexander Øystå,
Hadi Strømmen Lile, Reidun Førde