NorChip AS, v. daglig leder Geir Morland mot TV 2

PFU-sak 228/05


SAMMENDRAG:

TV 2s Dokument 2 sendte 26. september 2005 reportasjen «Det lukrative kreftviruset», som fra studio ble introdusert slik:

«Et norsk firma mener å ha funnet en metode som kan avsløre kreft på et tidlig stadium. I så fall er dette en fantastisk flott oppdagelse. En oppdagelse som selvfølgelig også vil gi en stor økonomisk gevinst, hvis mange land tar oppfinnelsen i bruk. Men før eventyret kommer så langt, så må produktet testes, dokumenteres og godkjennes. Og på den veien kan det, som du vil se i kveldens film, skje ganske mange interessante ting.»

Tidlig i dokumentaren sier reporteren:

«Når det finnes en test som kan forutse kreft, vil mange menneskeliv bli reddet. Sentralt i jakten på én slik test står et stort norsk sykehus, et ambisiøst lite firma utenfor Oslo, og flere hundre fattige kvinner i Afrika.»

«Hvert år bruker Helse-Norge nesten 300 millioner kroner på å undersøke norske kvinner for livmorhalskreft. (…) I den nasjonale masseundersøkelsen innkalles alle voksne kvinner hvert 3. år til gynekologisk kontroll, hvor det tas celleprøver fra underlivet.»

«Gründeren Frank Karlsen etablerte sommeren 1998 NorChip AS på Hurumlandet, sammen med brødrene Geir og Einar Morland. Drømmen om et norsk

2.
Sak nr. 228/05

bioteknologisk industrieventyr ble hjulpet fram av sentrale politikere og begeistrede avisoppslag. Store investorer som Statoil, DnB NOR og Hafslund sprøytet 100 millioner kroner inn i selskapet.»

Geir Morland intervjues, og presenterer testen firmaet hans har utviklet. Reporteren opplyser: «I presse og brosjyrer råder NorChip alle kvinner til å ta deres HPV-test, og de har reist rundt i Norge og oppsøkt privatpraktiserende leger.» Overlege Bjørn Hagmar ved Rikshospitalet sier imidlertid om Morlands framstilling: «- Dette er altså en forenkling av virkeligheten, det er et salgsargument, ikke den medisinske sannheten.»

Overlege Ole-Erik Iversen ved Haukeland universitetssykehus tilføyer:

«- Vi har jo i moderne medisin veldig mange tester, raffinerte, avanserte. Men det er jo ikke alle tester man kan ta, som bør tas. De må først dokumentere sin medisinske nytte, og at kostnadene forbundet med det er fornuftige, slik at dette er et godt helsetiltak.»

Og reporteren:

«NorChip mente de satt med nøkkelen til en medisinsk og økonomisk suksess. Men de manglet dokumentasjon til å overbevise skeptikerne. Derfor trengte de vitenskapelige data raskt og rimelig. Og de trengte kvinner som var villige til å gjennomgå en omfattende testing. Stedet de fant var Kongo, midt i det sentrale Afrika. Her, i ett av verdens fattigste og mest krigsherjede land, vokste NorChips gründer Frank Karlsen opp som misjonærbarn. Og her kunne han forene ønsket om å hjelpe befolkningen, med NorChips behov for vitenskapelige data.»

Et sentralt intervjuobjekt i dokumentaren er overlege Mathias Onsrud ved Ullevål universitetssykehus. Han uttaler bl.a. om NorChips tester i Kongo: «- Det var ikke lagt opp på forhånd med tanke på behandling. Man konsentrerte seg om diagnostikken; å prøve ut denne testen. Finne ut hva som var det beste, og så videre. Så hadde man vel i stor grad glemt at disse kvinnene trengte behandling.»

Det siteres fra en rapport Onsrud senere skrev til den forskningsetiske komiteen som opprinnelig godkjente NorChips prosjekt: «Personlig har jeg lyttet til flere som har fått informasjon som denne: ‘Du har noe skitt i underlivet som vi nå skal fjerne.’ Og når de så er skeptiske eller redde for inngrepet: ‘Vil du ikke bli frisk?’.»

Onsrud viser i intervjuet til blødninger blant de afrikanske kvinnene, og tilføyer: «- Det å ta 370 kvinner, eller hva det var, og ta prøver av alle sammen, det syns jeg er overdrevent. Det ville vi ikke fått norske kvinner med på.» Her opplyser imidlertid reporteren: «NorChip hevder at de kvinnene som forlot sykehuset med blødninger, ikke hadde deltatt i testprogrammet, og at Onsrud derfor hadde misforstått dette.»

Geir Morland uttaler senere at den aktuelle testen i dag ikke er egnet i den tredje verden, «fordi den vil være for kostbar»:

«- Det vi har vist med dette studiet, er at teknologien bak, og innholdet i selve testen, er velegnet til å identifisere de kvinnene på en objektiv måte, som trenger
3.
Sak nr. 228/05

en behandling, slik at de kan få en behandling, og dermed unngå å utvikle livmorhalskreft. (…) I forhold til de påstandene som kommer fra Onsrud, så er det veldig mye påstand mot påstand. Vi mener imidlertid at vi i etterkant kan dokumentere at det vi sier, er korrekt. Og at prosjektet ble gjennomført i henhold til de retningslinjene som er gitt av Regional komité for medisinsk forskningsetikk.»

På dette stadiet i dokumentaren går turen til Kongo, der testteamet NorChip engasjerte blir oppsøkt av TV-reporterne. «Vi får ikke møte noen kvinner uten at teamledelsen er til stede.» «Og de gjør opptak av det kvinnene sier.»

Også Georg Høyer, leder av den forskningsetiske komiteen, intervjues:

«- I ettertid er konklusjonen at dette prosjektet ikke burde vært gjennomført slik det ble i Kongo. Og at man, igjen i etterpåklokskap, nok ikke burde tilrådd prosjektet. (…) Først og fremst fordi kunnskap om de lokale forholdene i Kongo og den sårbare situasjonen kvinnene befinner seg i, tilsier at dette prosjektet burde vært gjennomført i et vestlig land med gode oppfølgingsmuligheter for kvinnene.»

Reporteren viser til at Nor Chip hevder ikke å ha blitt hørt av komiteen.

Dokumentaren tar etter dette for seg det andre aspektet ved NorChips virksomhet: Såkalt HPV-testing av kvinner ved norske sykehus. Reporteren sier:

«Sosial- og helsedirektoratet har slått fast at det ikke skal foregå omfattende HPV-testing i Norge. Hvorfor har allikevel titusener av norske kvinner blitt HPV-testet? Og hvorfor har testene tilsynelatende blitt sendt til ETT sykehus?»

Gynekolog Rune Mork Braut blir spurt om han mener det er sider ved testingen «som ikke tåler dagens lys», og han svarer: «- Jeg vil i hvert fall si at det er svært uryddig. Til dels uoversiktlig. Og det er en måte disse prøvene går på som i hvert fall jeg ikke har vært kjent med fra tidligere.»

Og reporteren fortsetter:

«NorChip er et privat selskap som ikke har lov til å få penger utbetalt fra Rikstrygdeverket. For å få penger for HPV-testene sine, uten at pasientene selv skulle betale, måtte de derfor ha hjelp fra noen med rett til å hente penger hos Rikstrygdeverket. NorChips selgere ga doktor Braut sine bestillingsskjemaer. Her skulle han bestille prøvemateriell og rekvisisjoner. (…) Doktor Braut trodde prøvene gikk til Tromsø, for disse følgebrevene, eller rekvireringsskjemaene, tilhører Mikrobiologisk avdeling ved Universitetssykehuset.»

Avdelingsoverlege Gunnar Skov Simonsen ved Universitetssykehuset i Tromsø bekrefter samarbeidet med NorChip, og det framkommer at prøvene sendes direkte til «vår underleverandør», ikke til sykehuset. Deretter sier reporteren:

4.
Sak nr. 228/05

«Tilsynelatende havnet alle NorChip-testene som ble tatt i Norge de siste årene, i Tromsø. Rapporter fra Kreftregisteret og helseregionene viser at HPV-tester fra over 20 000 kvinner har blitt analysert ved sykehuset i Tromsø. Men i virkeligheten foregikk alt arbeidet med prøvene hos NorChip utenfor Oslo. Sykehuset i Tromsø har kun hatt én oppgave: Å hente penger fra Rikstrygdeverket.»

Sykehusets direktør, Knut Schrøder, underbygger i intervju reporterens framstilling. Direktøren tror imidlertid ikke at det store antallet tester har hatt økonomiske motiver.
I spørsmåls form viser reporteren til «stråmannsvirksomhet» og «triksing med trygdepenger», noe direktør Schrøder sterkt tilbakeviser har vært tilfelle.

Doktor Braut uttrykker skepsis også til selve testen, og viser til kontroller han selv har gjort: «- Og til min overraskelse var det bare 7 av de 13 pasientene jeg har sett på som viste seg å ha en positiv test, selv om de hadde alvorlige celleforandringer i vevsprøven.»

Og videre fra reporteren:

«En av landets fremste eksperter på HPV-infeksjoner er Bjørn Hagmar. Han hevder flere studier bekrefter doktor Brauts undersøkelse. Han har fulgt NorChip, som deres viktigste faglige veileder, helt fra starten. Men i dag er han bekymret for hvordan de markedsfører produktet sitt.»

Professor Hagmar:

«- Jeg har sett materiale der de hevder å fange 97-98 prosent, altså. Det der opplever jeg som veldig negativt. At man bedriver triksing med tall. For det er triksing med tall, altså. Å fremstille det som at man fanger nesten 100 prosent av krefttilfellene og forstadier til kreft.»

Reporteren meddeler at NorChip benekter talltriksing, og daglig leder Geir Morland fastholder at deres test «finner opptil 99 prosent, kanskje, her i Europa».

Fra studio blir det til slutt opplyst at «Universitetssykehuset i Nord-Norge har nå avsluttet sitt samarbeid med NorChip». «Begrunnelsen er at Rikstrygdeverket har innført en takst som er lavere enn det det koster å gjennomføre NorChips tester.»

TV 2-nyhetene kl. 21, dvs. tidligere samme kveld, omtalte hovedinnholdet i dokumentaren etter denne introen fra studio:

«Flere hundre afrikanske kvinner er brukt som forsøkspersoner på en medisinsk test. Bak prosjektet står et norsk firma som nå blir fordømt av den forskningsetiske komiteen i Norge.»

Senere navngis NorChip, og et kort utdrag av intervjuet med daglig leder Geir Morland gjengis: «- Så vi var ikke av noe behov for å få dokumentasjon fra Afrika for å

5.
Sak nr. 228/05

dokumentere vår test. Dette studiet skulle først og fremst dokumentere at livmorhalskreft er et alvorlig problem i disse områdene.»

TV 2-nyhetene kl. 23.25 samme kveld fulgte opp saken, under disse headlines: «Politikere krever gransking etter TV 2-avsløring. Sterke reaksjoner på krefttest.» Det ble bekreftet at «sykehuset i Tromsø bryter nå samarbeidet med firmaet NorChip», og stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo (SV) uttaler:

«- Jeg har ikke hatt fantasi nok til å tenke meg at det skulle gi så kreative utslag. Det er jo helt åpenbart at hele saken må granskes. Man må finne ut av grunnlaget for at de her pengene er utbetalt.»

Bjarne Håkon Hanssen (Ap) krever også granskning, og finner det «veldig naturlig at helseministeren går inn i det og ser på om det her er brudd på det regelverket som man bør være enig om».

Innslaget ble utannonsert slik: «Og i Dokument 2 kl. 22.30 i kveld kan du se hvordan den kontroversielle testingen finansieres i Norge.»

TV 2-nyhetene kl. 18.30 neste dag (27. september) fulgte saken ytterligere opp, og det het at «helseministeren ble kjent med saken allerede i juli og har siden bedt om full gransking».
Daværende helseminister Ansgar Gabrielsen uttaler: «- Dette fremstår som en alvorlig sak og mye kan tyde på at det er det.»

Sykehusdirektør Knut Schrøder i Tromsø ble intervjuet på ny, og sier denne gang bl.a.:

«- Det er mulig at vi er blåøyde og at vi er entusiastiske og at vi er for lite opptatt av å følge alle mulige lover og regler og alt mulig sånt rart. Men vi mener faktisk at det på det tidspunktet hvor vi inngikk kontrakt med NorChip, så hadde vi ikke noe valg. Det var ingen andre som kunne utføre denne testen på en sånn måte.»

Også TV 2-nyhetene kl. 21 samme kveld tok for seg NorChip og test-saken. Her uttaler en advokat at hun anser det inntrufne for å være «et veldig grovt brudd på regelverket».

KLAGEN:

Klageren, NorChip AS ved daglig leder Geir Morland, uttrykker «forståelse for at TV 2 ønsket å sette søkelys på ‘Det lukrative kreftviruset’, fordi det også kan være kommersielt lønnsomt å hindre at kvinner utvikler livmorhalskreft». «NorChip klager derfor ikke på Dokument 2s ønske om å belyse et slikt tema.»

Imidlertid mener klageren at TV 2 måtte «være klar over at de ulike aktørene har knyttet til seg fagpersoner som har bindinger til de ulike konkurrenter. Av den grunn er det ekstra viktig å bevare en kildekritisk objektivitet i fremstillingen. Dette har TV 2 ikke gjort.
6.
Sak nr. 228/06

Dokument 2 gav ikke en balansert fremstilling, og TV 2 har overhodet ikke belyst de konkurransemessige forholdene eller hvordan disse kan influere på kildenes utsagn.»

«Nor Chip har ikke til hensikt å kontrollere hvilke kilder TV 2 ønsker å benytte seg av, men presse-etisk burde Dokument 2 ha oppgitt hva slags roller de hadde – spesielt når det dreier seg om kommersielle konkurrenter.»

Klageren nevner professor Ole-Erik Iversens styreverv i NorChips konkurrent GenDia AS, professor Mathias Onsruds deltakelse i utvikling av vaksine mot HPV-virus, og professor Bjørn Hagmar som medisinsk ansvarlig for rapportering til GenDia. «TV 2 kan ha forledet Hagmar til å fremme kritikk som til slutt rammer ham selv…».

Videre anser klageren at TV 2 «stort sett» har innhentet og presentert «negativ og gal informasjon», slik at dokumentaren «urettmessig henger ut selskapet, både i forhold til de rene fakta og i forhold til spekulative påstander fra TV 2».

Klageren viser til Vær Varsom-punkt 4.13, og skriver: «NorChip har gitt TV 2 anledning til å rette opp feilene lenge før dokumentaren var ferdig produsert. Under gjennomsyningen fredag 23. september 2005 og i et brev som ble oversendt mandag morgen 26. september, ble en rekke gale påstander og opplysninger nok en gang tilbakevist. Vi klager både på selve dokumentaren og nyhetsinnslagene som gikk i etterkant.»

I klagebrevet vises det til materiale som ble overlevert til redaksjonen allerede 5. september, men likevel skal journalisten ha gjentatt «de gale påstandene» under intervjuet med Geir Morland 15. september. «Vi hadde derfor grunn til å tro at reporteren ikke tok hensyn til denne dokumentasjonen.» Også etter intervjuet ble «et grundig notat» oversendt til redaksjonen.

«Dokumentene viste at påstandene ikke kunne bli stående og burde tilsi fjernet fra programmet. (…) Neglisjeringen TV 2 har vist i denne saken gjør at NorChip mener at Dokument 2s brudd på Vær Varsom-plakaten er særdeles grovt.»

Store deler av klagebrevet går ellers med til punktvis å påvise faktafeil, blant annet reporterens opplysing om at «studien i Afrika står sentralt i NorChips utvikling av testen». «Dokument 2s fremstilling av dette får det til å virke som om NorChip har utnyttet fattige kvinner. Det er helt galt og spekulativt. Dette er svært skadelige uttalelser om NorChip.»

Klageren hevder også det er en «grov påstand» og «en forvrengning av virkeligheten» fra professor Onsruds side, når denne uttaler at Kongo-testene ikke var lagt opp med tanke på behandling, kun diagnostisering. Ifølge klageren fikk ikke NorChip anledning til samtidig å gå i rette med Onsruds påstand, og heller ikke hans uttalelse om «det overdrevne» ved å ta prøver av 370 kvinner.

«Det er overraskende at TV 2 tar med dette når vi gang på gang, før dokumentaren ble sendt, har påvist at det er helt normalt i hele verden, ikke bare i den vestlige, å ta slike prøver. Dette ble sist poengtert overfor TV 2 fredagen før dokumentaren ble sendt.

7.
Sak nr. 228/05

Videre påpeker klageren at Onsrud ikke selv var i området der prøvetakingen fant sted. «Dette unnlater TV 2 å nevne.» Klageren finner det samtidig «svært kritikkverdig» at TV 2 ikke har gitt legene som utførte selve prøvetakingen «tilsvarsrett i henhold til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14 og 4.15.» For øvrig anfører klageren at «hver eneste kvinne som legene valgte å inkludere i studien, fikk forklart på sitt eget språk hva studien gikk ut på.»

Det kom ellers som en overraskelse på klageren at den forskningsetiske komiteen (NEM) skulle ha behandlet Kongo-studien. «Saken ble behandlet av NEM i møte 22.9.2005 som en ren orienteringssak, uten at noen dokumenter ble fremlagt til møtet. Det var dette møtet som var bakgrunnen for Høyers uttalelser til TV 2.» Klageren legger her også vekt på at NorChip ikke ble gitt mulighet til å kommentere uttalelsene fra komiteens leder Georg Høyer. «Vi konstaterer at NEM må ha misforstått hele studien.»

Når det gjelder Rikstrygdeverkets utbetalinger til sykehuset i Tromsø, understreker klageren sterkt at «dette har altså ikke NorChip hatt noe med å gjøre». «NorChip har utviklet en test som er godkjent for salg og markedsføring i Norge. Vi ønsker å selge testen vår til norske sykehus og laboratorier på lik linje med for eksempel våre amerikanske konkurrenter.» Klageren viser til vedlagt brev fra Sosial- og helsedirektoratet som skal bekrefte «at NorChip ikke på noen måte har inngått i en sammensvergelse som ikke tåler dagens lys…».

Klageren mener for øvrig at introen til dokumentaren fra studio var «meningsløs og fullstendig feilaktig», i og med at testen har vært igjennom godkjenningsprosessen før den norske lanseringen i 2003. Her vises det til Vær Varsom-punkt 4.4, om bl.a. introer som ikke har dekning i stoffet. Videre betegner klageren presentasjonen som usaklig, under henvisning til VV-punkt 4.1, og han skriver:

«Den første delen av dokumentaren bruker Dokument 2 på å diskreditere NorChips test, og fremstiller den som en test som ikke er godkjent – noe den vitterlig er. Deretter bygger TV 2 opp med å fremstille det lille teknologiselskapet som et selskap som kynisk utnytter fattige kvinner – noe som er totalt galt. Til slutt skisserer TV 2 et bilde av NorChip som et selskap som utnytter det offentlige systemet gjennom uredelige metoder for å få ut penger fra det offentlige i strid med gjeldende regelverk. Igjen forfalsker TV 2 virkelighetsbildet.»

Klageren viser her til resultatet av granskningen som Sosial- og helsedirektoratet i etterkant har foretatt. Ifølge brev fra november 2005 har direktoratet «konkludert med at NorChip ikke har gjort noe galt». «Det er ikke grunnlag for å bebreide NorChip for noen av de forhold som er underlagt gransking.»

Under henvisningen til VV-punkt 4.1, finner klageren det også usaklig når reporteren forsøker «å mistenkeliggjøre dokumentasjonen om NorChips test» og «som faktisk finnes hos alle relevante offentlige etater». Klageren mener også her at reporteren «i det minste» burde ha tilføyd «at hans kilder i det gynekologiske fagmiljøet også er relatert til NorChips konkurrenter». Her viser klageren til VV-punktene 3.1 og 3.2.

Klageren tar spesielt for seg overlege Bjørn Hagmars uttalte skepsis til at NorChips tester skulle fange opp nesten 100 prosent av krefttilfeller og forstadier. Etter klagerens mening har
8.
Sak nr. 228/05

reporterens kildekritikk her sviktet, «for faktum er at Hagmar selv benytter slike tall i Kreftregisterets kvalitetsmanual». «Dette forholdet har vi påpekt overfor TV 2 før dokumentaren ble sendt, uten at det er tatt hensyn til.»

I tillegg reagerer klageren på at Rune Brauts undersøkelse av «kun 13 prøver» ukritisk blir presentert som bekreftelse på at NorChips test ikke er dokumentert godt nok. «Dr. Braut har dessverre misforstått bruken av NorChips test.» Klageren ser alvorlig på at NorChip ikke ble gitt anledning til samtidig å imøtegå Hagmars og Brauts utsagn, og han skriver:

«Det er til sammen foretatt over fire timer med intervju av undertegnede. En del av påstandene i dokumentaren svarte vi på i selve intervjuet, men NorChip kommer likevel ikke til for å ivareta tilsvarsretten på en rekke grove påstander som ble kjent for NorChip først ved visningen fredag 23. september 2005.»

Det framgår at klageren også etter sendingen av dokumentaren påpekte at den «gikk ut fra feil fakta». «TV 2 har vist NorChip liten imøtekommenhet når det gjelder å korrigere feilene før sending, og deretter overfor seerne etter sending. Dokument 2 kunne enkelt ha gjort disse korrigeringene uten at kanalen måtte være nødt til å bryte med prinsippene om journalistisk uavhengighet.»

Når det gjelder TV 2s nyhetsinnslag før og etter dokumentaren, påpeker klageren at man «ikke kan forvente at de som ser nyhetene er de samme som har sett dokumentaren, hvor NorChip heller ikke fikk tilsvarsrett». Også i introer til og utannonseringer etter nyhetsinnslagene mener klageren at TV 2 har brutt med Vær Varsom-punkt 4.4, ved «å gå for langt i angrepene på NorChip». Særlig reagerer klageren på betegnelsen «den kontroversielle testingen».

Klageren viser på ny til de faktafeil han har påvist i dokumentaren, og som han finner går igjen i nyhetsinnslagene. Det påpekes dessuten at TV 2 i reportasjene unnlot å omtale Sosial- og helsedirektoratets medisinske vurdering av NorChip.

Til slutt henviser klageren til advokatuttalelsen i ett av innslagene, om «et veldig grovt brudd på regelverket», og han skriver: «Når noen får slippe til med så grove påstander, bør vi kunne forvente å få tilsvarsrett. Det har vi ikke fått. Selv om Universitetssykehuset i Nord-Norge kanskje er hovedpart i dette, bør vi ha anledning til å kommentere det som angår oss.»

Med klagen følger i alt 37 dokumentbilag, alle beskrevet i et eget vedlegg.

TILSVARSRUNDEN:

TV 2 har «registrert et usedvanlig press på redaksjonen fra klagerens side, slik TV 2 oppfatter det, med formål å stanse produksjonen av programmet». «Det bemerkes i denne sammenheng at klager har utøvd et ikke uvesentlig press på TV 2s kilder både i forkant og ikke minst i etterkant av sending.»

9.
Sak nr. 228/09

Med relasjon til selve klagegrunnlaget anfører TV 2 innledningsvis:

«Status for klagerens virksomhet i dag er etter redaksjonens opplysninger, at ingen av universitetssykehusene har samarbeid med NorChip. Testen brukes i dag av enkelte regionssykehus. De sykehusene TV 2 har vært i kontakt med opplyser at avgjørelsen om ikke å bruke NorChip bygger på faglige vurderinger. Det er også reagert på klagerens markedsføring.»

«TV 2s redaksjon har arbeidet med feltet i lengre tid og har vært i kontakt med et mangfold av kilder. Noen av disse fremtrer i programmet, andre ikke. Ved utvalget av intervjuobjekter har man naturligvis sett hen til deres bakgrunn og interesser i feltet. NorChips innsigelser på dette området har også vært kjent før klagen. Disse hensynene er veid opp mot de temaer som kildene uttaler seg om. Etter beste skjønn – også etter en fornyet vurdering basert på klagen – kan TV 2 ikke se at man har opptrådt i strid med god presseskikk på dette punkt.»

Slik TV 2 forstår klagen, dreier den seg om dokumentarens «utvalg og presentasjon av informasjon». «Det understrekes at TV 2 åpenbart må ha en vid adgang til selv å velge ut og presentere de sider ved et komplekst saksområde som TV 2 anser relevante. (…) At det publiserte ikke sammenfaller med de synspunkter og interesser NorChip har som svært aktiv aktør i bransjen, kan ikke medføre at normene for god presseskikk er overtrådt.
TV 2s oppfatning er også at det ikke er brakt faktiske feil i de innklagede innslag.»

TV 2 hevder å ha publisert «faglig relevante opplysninger». «I den grad det kan konstateres strid mellom fagpersoner kan ikke det, slik klageren tilsynelatende legger til grunn, utløse plikt til å rette ‘feilaktige opplysninger’ og eventuelt beklage disse ‘snarest mulig’. Det blir i så fall umulig å løfte frem synspunkter knyttet til slike diskusjoner, om publiseringen så å si løpende og hver gang skal følges av tilsvar fra personell og aktører som må anses som diskusjonsmotstandere.»

Etter TV 2s mening har det vært gitt mulighet til «samtidig tilsvar», «til dels utover det god presseskikk tilsier». «Man har strukket seg lengre enn normalt i slike saker, både ved å avsette tid til langvarige samtaler, to lengre intervjuer (det første så tidlig som i april) og forhåndsvisning av dokumentaren før den ble ferdigstilt.»

«Det bekreftes at redaksjonen har mottatt en stor mengde dokumenter fra klageren. Dette er også gjennomgått. Et utvalg av informasjonen er dels publisert og dels har dokumentasjonen ført til at man har foretatt ytterligere undersøkelser. At det er oversendt en stor dokumentasjonsmengde (alene forsendelsen fra klageren den 19. september er på ca. 4.5 cm tykkelse) betyr imidlertid ikke at redaksjonen uten videre må legge dette til grunn.»

Videre opplyser TV 2:

«Fredag den 23. september inviterte TV 2 NorChip til å se en ikke ferdigstillet versjon av dokumentaren. NorChip stilte da med et omfattende team på 7 personer bestående av advokater, eget personell og fagpersoner tilknyttet NorChip. Man gikk her gjennom de problemstillinger som NorChip reiste og registrerte dette. Deretter gikk TV 2s representanter gjennom spørsmålene med de programansvarlige.»
10.
Sak nr. 228/05

«Programmet ble etter dette bearbeidet for til dels å imøtekomme innsigelser fra NorChip, dels for å ta inn kommentarer fra NorChip og dels for å klargjøre fremstillingen på bakgrunn av møtet og i lys av saksgrunnlaget som da forelå for redaksjonen.»

«Senere ble redaksjonen klar over at denne visningen ble benyttet som utgangspunkt for et umiddelbart og kraftig angrep på TV 2s kilder. En av kildene redaksjonen hadde intervjuet ble rett etter visning kontaktet med underretning om at hans utsagn kom til å bli forfulgt. Det ble også så vidt TV 2 forstår, fremlagt tilbud om å trekke utsagn fra programmet, for på den måten å unngå søksmål. Flere kilder har også blitt fulgt videre opp med trusler av samme art etter sending. TV 2 ser alvorlig på at et selskap og dets advokater på denne måten forsøker å hindre kritiske ytringer.»

Når det gjelder kildebruken, hevder TV 2 at «de forhold som er anført mht enkeltpersoner i i klagen var kjent». «Man har vurdert disse og kommet til at disse personer åpenbart må være relevante kilder i redaksjonens arbeid. Det er vanskelig å se at disse personer skal ha mindre vekt enn NorChips egne tilknyttede personer. (…) At TV 2 skulle ha forledet noen av de svært kompetente kildene faller på sin egen urimelighet.»

TV 2 viser her til vedlagte erklæringer som flere av kildene i etterkant har avgitt.

«Til klagerens innsigelser bemerkes at man tilsynelatende har stykket dokumentaren opp i mange mindre deler som så søkes behandlet enkeltvis. For TV 2 er det sentralt å få frem at man naturligvis må se programmet i sammenheng. (…) Generelt anfører NorChip at den informasjonen de fremkommer med er ‘fakta’. Redaksjonens oppgave er naturligvis å ettergå dette og så utforme et program basert på det redaksjonen mente var korrekt.»

Redaksjonen tar ellers for seg de enkelte klagepunktene, uten noe sted å komme klageren i møte. Professor Onsruds uttalelser og rapport gir etter TV 2s mening en generell vurdering av prøvetakingen i Kongo. «TV 2 kan vanskelig se at dette er slike sterke beskyldninger som skulle utløse samtidig tilsvar.» Heller ikke på andre punkter i dokumentaren kan TV 2 se at redaksjonen har forsømt seg når det gjelder klagerens rett til samtidig imøtegåelse.
«TV 2 har ikke påstått at det har vært inngått ‘en sammensvergelse som ikke tåler dagens lys’, men har pekt på forhold som bekreftes av klagers vedlegg 32.»

«TV 2 kan ikke se at man har søkt å diskreditere NorChips test og fremstilt denne som ikke godkjent. (…) Det TV 2 gjør er å løfte frem kvalifisert ekspertises syn på testen og uttalelser om den, samtidig som NorChips egne beskrivelser fremkommer. (…) TV 2 har beskrevet Kongo-prosjektet etter beste skjønn. Man har referert kritikken og behandlet dette forsvarlig. (…) Det framgår av dokumentarens sammenheng at Onsrud reiste ned etter at prøvetaking var tatt. At det skjedde et år etter burde muligens vært nevnt.»

Om den påståtte manglende tilsvaresretten (retten til samtidig imøtegåelse; sekr. anm.) skriver TV 2:

«Redaksjonen har gått svært langt mht å gi selskapet tilsvarsrett og åpne for innspill i research-fasen. Vanligvis ivaretas tisvarsretten gjennom intervju med selskapets ledelse. I intervjuene ble Geir Morland forelagt de foreliggende kritiske merknader til selskapet og selskapets prosjekter. Redaksjonen registrerer at Morland allerede før det siste intervjuet var
11.
Sak nr. 228/05

svært opptatt av å få kartlagt redaksjonens kilder. Han krevde å få vite hvem redaksjonen hadde intervjuet og hva de hadde sagt, og han krevde å få framlagt all dokumentasjon.»

«At man så refererte dette for klageren avstedkom overraskende nok, kritikk. Kort tid senere hevdet således Morland at reporter ved å foretelle ham hva andre intervjuobjekter hadde sagt, hadde opptrådt ‘provokativt’ og ‘etisk forkastelig’.»

«TV 2 ser ikke noe grunnlag for å hevde at beskrivelsen som er gitt – med de kommentarer som er fremkommet – innebærer at man har utsatt klageren for sterke beskyldninger. Tvert om synes reporters beskrivelse å være dekkende. (…) Hva gjelder Rune Brauts uttalelse ser heller ikke TV 2 at dette kan hevdes å være sterke beskyldninger. Gynekolog Braut har stillet seg spørsmål som ikke er unaturlige og refererer sin erfaring.»

Når det gjelder de påklagede nyhetsinnslagene før og etter dokumentaren, kan TV 2 heller ikke her se at man skulle ha opptrådt kritikkverdig. Etter redaksjonens mening var det grunnlag for å betegne klagerens testing som «kontroversiell».

Klageren finner det «viktig å påpeke at NorChip aldri har hatt som mål å stanse dokumentaren». «Vårt eneste formål med å informere TV 2 har vært å sikre at det som ble sendt var korrekt. (…) Vi stiller oss uforstående til at TV 2 kan oppfatte det som ‘ikke uvesentlig press’ mot TV 2.»

«For oss er det uforståelig at TV 2 vurderer kildenes engasjement i internasjonalt konkurrerende teknologier som uvesentlig å informere seerne om. Det er nettopp slike opplysninger som bør komme fram for å sette kildenes uttalelser i perspektiv.»

«NorChip vil konsentrere seg om det uomtvistelige faktum at TV 2 bevisst har unnlatt å presentere riktig fakta, bevisst har unngått å gi NorChip tilstrekkelig tilsvarsrett og bevisst har forsømt å gi opplysninger om kildenes ståsted. (…) TV 2 har, ut i fra dette, plikt til å la også den kritiserte part slippe til med sitt syn. I programmet har Geir Moland 9 utsagn. 6 av disse er kun informative i sin natur, dvs. beskriver NorChips test. (…) Imidlertid fikk NorChip ikke mulighet til samtidig å konkret imøtegå noen av Onsruds meget sterke påstander.»

«I det siste utsagnet fra Geir Morland kommenteres påstanden om triksing med tall fra Hagmar. NorChip fikk dermed kun én anledning til å forsvare seg mot konkrete påstander. I nyhetsinnslagene som fulgte samme dag og dagene etterpå, slapp heller ikke NorChip til.»

«NorChip synes det er urovekkende at TV 2 i denne saken hevder de har ‘strukket seg lengre enn normalt i slike saker…’.» «Det er overraskende at TV 2 hevder at de har gått svært langt mht NorChips tilsvarsrett og åpne for innspill i researchfasen.»

Om TV 2s kildevalg heter det videre:

12.
Sak nr. 228/05

«Det at en sak blir presentert i media fritar ikke kildene fra deres ansvar for korrekt faktainformasjon. TV 2 kan således ikke synes det er merkelig at klager tar kontakt med kildene for å få klarhet i hva de faktisk har sagt og ment, samtidig som de blir gjort oppmerksom på hvilke betydelige negative konsekvenser uriktig informasjon kan ha for NorChip. (…) Det er imidlertid ikke oss bekjent at en redaksjon tidligere har tatt parti i en debatt og forsvart kilden mot kritiske spørsmål, slik TV 2 har gjort i måten de har henvendt seg på vegne av Onsrud til NorChips advokat i kjølvannet av dokumentarer. TV 2s uavhengighet er dermed høyst tvilsom.»

For øvrig noterer klageren seg «at TV 2 innrømmer at de burde ha påpekt at Onsrud dro ned til Kongo først ett år etter at studien var gjennomført». Det vises også til en e-post fra Onsrud til reporteren 9. desember 2005 angående det påståtte manglende behandlingsopplegget i Kongo. «Det faktum at Onsrud omdefinerer hvordan hans utsagn var ment, bør føre til Utvalget også vurderer TV 2s kildebruk nøye.»

«Når et tema blir for kompleks for en journalist, tar vi det for gitt at god presseskikk er å ta den tiden som trengs for å få forståelse for hva dette dreier seg om. NorChip har et visst inntrykk av at TV 2 hadde det travelt med å få dokumentaren ferdig, av grunner vi ikke kjenner til.»

Med klagerens tilsvar følger ytterligere vedlegg, bl.a. om at Universitetssykehuset i Nord-Norge senere er «frifunnet for jukse-anklage».

TV 2 kan ikke se at klagerens tilsvar inneholder nye relevante opplysninger for PFUs behandling. «Hva gjelder faktagrunnlaget, mener klageren øyensynlig at kun deres egne ‘fakta’ er korrekte og andres er gale. TV 2 ser ikke grunnlag for å hevde at det foreligger ‘faktafeil’, utilstrekkelig tilsvarsrett eller ‘unyansert kildebruk’. (…) Det er heller ingen av våre kilder som i ettertid har moderert sine uttalelser til TV 2, slik klager hevder.»

«Klageren synes systematisk å slå alle TV 2s kilder sammen og med denne begrunnelse påstå brudd på VVP 3.2. Som tidligere nevnt drev TV 2 et omfattende kildearbeid for å sikre at den informasjonen som kom frem i programmet – også fra de intervjuede – var korrekt. Det poengteres at bestemmelsen i 3.2 – som det også direkre fremgår i ordlyden – i særlig grad retter seg mot det forutgående kildearbeid. Når man ser programmet i sammenheng ser ikke TV 2 grunnlag for å kritisere redaksjonen på dette punkt.»

«Ved klagebehandlingen må man ikke miste av syne at det er klagerens virksomhet og utsagn som man tar utgangspunkt i og som fagpersoner i stor grad kommenterer. Vi viser her til VVP 4.14 hvor det følger at det er ‘sterke beskyldninger’ som utløser plikt til å innhente samtidig tilsvar, og da hva gjelder ‘faktiske opplysninger’. TV 2s innslag må naturligvis vurderes i dette lys. I den grad det foreligger ‘sterke beskyldninger’ i de påklagede innslag er det etter TV 2s oppfatning gitt tilsvarsrett i tråd med god presseskikk.»

Når det gjelder nyhetsinnslagene før og etter dokumentaren, viser TV 2 til at disse særlig knytter seg til forholdene rundt refusjonene som sykehuset i Tromsø fikk. «Det kan vanskelig hevdes at det her foreligger ‘sterke beskyldninger mot klageren.»

13.
Sak nr. 228/05

Som vedlegg følger bl.a. svarbrev fra den forskningsetiske komiteen (datert 8.12.05) til Nor Chips advokater, «hvor de nok en gang konkluderer med at NorChips prosjekt i Kongo ikke burde vært tilrådd».

14.
Sak nr. 228/05

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder TV 2s dokumentarprogram «Det lukrative kreftviruset» og tilhørende nyhetsinnslag, der søkelys ble satt på det norske firmaet Nor Chips utvikling av et testprodukt for oppdagelse av livmorhalskreft. I dokumentaren kommer flere medisinske eksperter med kritiske utsagn om NorChips tester og salgsfremmende metoder. Særlig knyttes det kritikk til et testprosjekt i Kongo. I dokumentaren og etterfølgende nyhetsinnslag ble det også satt spørsmålstegn ved firmaets samarbeid med Universitetssykehuset i Nord-Norge.

NorChip viser til en rekke feilaktige påstander fra TV 2s og medvirkende kilders side, og firmaets daglige leder klager primært over at det ikke i tilstrekkelig grad ble gitt mulighet til å ta samtidig til motmæle. Klageren hevder at redaksjonen bevisst har valgt å se bort fra påpekninger som ble gjort og dokumentasjon som ble fremlagt innen sending. Det reageres også på selve kildevalget, som klageren betrakter som fagpersoner med bindinger til NorChips ulike konkurrenter.

TV 2 har avvist klagen på alle vesentlige punkter, og anser at klageren er gitt god anledning til å imøtegå kritikken som framkommer. Det vises til at klageren har utøvd et ikke uvesentlig press på redaksjonens kilder, både i forkant og etterkant av sending. Etter TV 2s mening kan det ikke stride mot god presseskikk at det publiserte materialet ikke sammenfaller med klagerens synspunkter og interesser. Når det gjelder valget av kilder, kan ikke TV 2 se at disse skulle tillegges mindre vekt enn NorChips egne representanter.

Pressens Faglige Utvalg vil i utgangspunktet understreke viktigheten av at journalistikken har et forum av dokumentarens format, der det gis tid og rom for synliggjøring av nitid og grundig research. Formatet fordrer imidlertid at den og de som utsettes for granskning av denne art, får en fair behandling og en pressetisk akseptabel mulighet til å forklare og forsvare seg.

I det påklagede tilfellet mener utvalget at Dokument 2-redaksjonen var i sin fulle rett til på bred basis å ta for seg NorChips virksomhet. Utvalget konstaterer at klageren underveis er gitt mulighet til å komme til orde, både med egne intervjuuttalelser og i referats form fra reporteren, når det gjelder sentrale påstander som framkommer om Kongo-prosjektet.

Likevel har utvalget forståelse for at klageren mener han i enda større utstrekning burde fått anledning til å gå i rette med kildenes kritikk, sett på bakgrunn av det omfattende materiale han senere har fremlagt for utvalget. I denne sammenheng registrerer utvalget TV 2s innrømmelse av at rapporten som kritiserte Kongo-prosjektet, var basert på legeobservasjoner gjort et år etter testen av afrikanske kvinner.

På samme måte finner utvalget det relevant når klageren mener dokumentaren burde ha opplyst at flere av de medisinske kildene hadde enkelte tilknytningspunkter til konkurrerende firmaer. Utvalget har imidlertid ikke kompetanse til å vurdere om slike bindinger har hatt innflytelse på kildenes medisinske vurderinger av klagerens virksomhet.

15.
Sak nr. 228/05

Selv om klageren i dokumentaren med fordel kunne fått mulighet til også å kommentere NorChips forbindelse til sykehuset i Tromsø, anser utvalget at TV 2 her har handlet akseptabelt.

Derimot finner utvalget at det i nyhetsinnslagene framsettes påstander om NorChip som tilsa at klageren skulle fått anledning til å gi sin samtidige kommentar. Dette til tross at kritikken primært rettes mot sykehusets ansvarlige. Utvalget viser her til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, om retten til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger for de som utsettes for sterke beskyldninger. Her legger utvalget vekt på at nyhetsinnslagene også ble sett av andre enn dem som fulgte dokumentaren.

På dette punkt har TV 2 opptrådt kritikkverdig.

Oslo, 27. april 2006

Hilde Haugsgjerd,
John Olav Egeland, Sigrun Slapgard,
Siri Bjerke, Ingeborg Moræus Hanssen, Henrik Syse

FOR OFFENTLIGGJØRING I RELEVANT SENDETID:

«Pressens Faglige Utvalg (PFU), som er klageorgan for norske medier, mener TV 2 på ett punkt opptrådte kritikkverdig i nyhetssendinger som viderebrakte kritiske påstander fra dokumentarprogrammet «Det lukrative kreftviruset» høsten 2005. PFU gir klageren, firmaet Nor Chip, medhold i at man i nyhetsinnslagene burde ha fått anledning til å gi sin samtidige kommentarer. Her legger utvalget vekt på at nyhetsinnslagene også ble sett av andre enn dem som fulgte dokumentaren. Derimot får klageren ikke PFUs medhold i at selve dokumentaren på flere punkter skulle bryte med god presseskikk.»