NN mot Aftenposten

Aftenposten hadde fredag 27. januar 201, øverst på første side, en henvisning til det medfølgende A-magasinet:

«Falske anklager kan ødelegge liv. Mistankene blir aldri borte.»

Tittelen på artikkelen i A-magasinet var «Mistanken». Ingress:

«Bare mistanken om noe ulovlig kan ødelegge både helse og karrière – også for de uskyldige.»

Videre i teksten:

«Politiets arkiver er fulle av saker som er henlagt etter bevisets stilling. Hvor mange av dem er skyldige? Det vet vi ingenting om. Det vi vet, er at alle skal anses som uskyldige. Og at noen av dem likevel må leve med mistanken livet ut.»

I en liten ramme på samme side het det:

«Falske anklager. Lite kan være mer ødeleggende enn å bli anmeldt for noe man ikke har gjort.»

Artikkelen omhandler to konkrete saker. Den første er om «Petter» som ble anmeldt for incest, anklager som i ettertid viste seg å være grunnløse. Den andre saken som brukes som eksempel i artikkelen, er den såkalte Medhaug-saken. I artikkelen heter det:

«Medhaug-saken. Som å slåss mot vindmøller. Man er helt forsvarsløs. Slik beskriver tidligere KrF-politiker Jan Birger Medhaug følelsen han hadde etter å ha fått beskjed om at han var anmeldt for voldtekt. Medhaug var aldri skyldig. Men saken skapte store overskrifter i avisene.

Det var en tidligere kjæreste som anmeldte den angivelige voldtekten. Politiet henla først saken «etter bevisets stilling». Mistanken var likevel nok til at daværende partileder Valgjerd Svarstad Haugland i 2003 understreket at «Medhaug ikke ble frikjent», at henleggelse ikke er det samme som frikjennelse. Medhaug ble dermed fratatt alle verv og mistet jobben som heltidspolitiker.

Ordlyden i henleggelsene skulle vise seg å bli avgjørende for Medhaug. Statsadvokaten og senere Riksadvokaten endret nemlig begrunnelsen til «intet straffbart forhold».

Medhaug sto oppreist i stormen. I dag, mer enn åtte år senere, har han lagt saken bak seg. Han ønsker ikke å kritisere noen, men forteller heller om varmen og støtten han møtte underveis, selv fra fremmede mennesker på Karl Johan. Sterkt inntrykk gjorde det også da tidligere avisredaktør Olav Kobbeltveit skrev i en bok om Svarstad Haugland: «Den 27. august, noen uker før lokalvalget, står Jan Birger Medhaug tilbake så renvasket som en mann kan bli i det norske rettssystemet.»

I tilknytning til denne omtalen finnes også en ramme, der det heter: «Som å slåss mot vindmøller. Jan Birger Medhaug.»

Påfølgende fredag, i neste utgave av A-magasinet, het det i en enspaltet notis på side 64:

«Fra A-magasinet: I forrige ukes artikkel «Mistanken», brukte vi uttrykket «falske anklager» i bladet og i en henvisning på avisens førsteside. I artikkelen omtales en sak som ble henlagt på grunn av bevisets stilling og en som ble henlagt på grunn av intet straffbart forhold. Vi presiserer at ingen av anmeldelsene som er nevnt i reportasjen, kan betegnes som falske. Red.»

KLAGEN:

Klager er kvinnen som anmeldte Medhaug. Klagen gjelder hele artikkelen, men hun peker spesielt på rammen i innledningen til artikkelen, der det het: «Falske anklager. Lite kan være mer ødeleggende enn å bli anmeldt for noe man ikke har gjort.»

Hun skriver: «Jeg blir indirekte anklaget for falsk anmeldelse – det er faktisk en straffbar handling. Selv om ikke mitt navn er nevnt, er saken offentlig kjent og jeg har vært tvunget til å gå ut med min side av saken, ettersom mediedekningen var så stor og min motpart figurerte svært ofte i pressen. Dermed er jeg identifisert som kvinnen i Medhaugsaken, blant annet på VGs forside. Koblingen – å bli brukt som «case» i en sak om falske anmeldelser – er tankeløs feilkobling fra Aftenpostens side og en grov krenkelse av meg.»

Klageren viser til at det verken i domstolen eller i virkeligheten er fastslått at anmeldelsen hennes var falsk. Hun viser også til at påstanden i artikkelen om at Medhaug ikke var skyldig, er problematisk fordi ingen har vurdert om han har begått en straffbar handling eller ikke. Hun anfører at saken gikk som en erstatningssak og ikke som en straffesak.

Klageren viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, saklighet og omtanke, 3.2, kildekritikk, 4.14, manglende mulighet til samtidig imøtegåelse og 4.13, at avisen ikke har korrigert feilaktige opplysninger.

Hun opplyser videre at hun noen dager etter publisering hadde et møte med Aftenpostens sjefredaktør og redaktøren for A-magasinet. Etter dette fikk hun en e-post fra sjefredaktøren der det erkjennes at anmeldelsen ikke kan betegnes som falsk. (E-posten vedlagt.) Videre: «Jeg ble skuffet da jeg så den såkalte «rettelsen» (…). I en liten enspalter på side 64 ”presiserer” A-magasinet, uten å konkretisere Medhaugsaken, at ”ingen av anmeldelsene som er nevnt i reportasjen, kan betegnes som falske.» Hun mener notisens omfang ikke står i forhold til reportasjens omfang, karakteriserer dette som lite raust av avisen og ber Pressens Faglige Utvalg ta stilling til misforholdet.

(Klagers kopi av den påklagede artikkelen (vedlegg 1) inneholder hennes kommentarer.)

FORSØK PÅ MINNELIG ORDNING:

Partene hadde som nevnt kontakt umiddelbart etter publiseringen, noe som endte med den nevnte notisen. Dette må betegnes som et forsøk på å komme fram til en minnelig ordning, som ikke lyktes i og med at klager valgte å klage til PFU.

TILSVARSRUNDEN:

Aftenposten avviser klagen. Det vises til at den spesielt gjelder den lille rammen i starten av artikkelen, med overskriften «Falske anklager». Videre: «Denne overskriften henspiller ikke spesielt på den innklagede delen av artikkelen (Medhaug-saken; sekr. anm.), som bare utgjør en mindre del av reportasjen. Tittelen er «Falske anklager», ikke «Falsk anmeldelse»».

Videre anfører Aftenposten at man, etter å ha brakt den omtalte presiseringen, ikke hørte noe fra klageren før etter seks måneder «helt på grensen til, eller etter klagefristens utløp». Avisen finner det merkelig at klager har tiet med sin misnøye med presiseringen i så lang tid, for så å klage til PFU, og dermed vanskeliggjøre et eventuelt ytterligere forsøk på en minnelig løsning. Det anføres også at man i avisen har trodd at presiseringen var noe man var blitt enige om, og at «hvis hun mente vi ikke oppfylte vår del av avtalen, burde hun ha reagert tidligere».

Med hensyn til klagepunktene, anfører Aftenposten at artikkelen strengt holder seg til Medhaugs subjektive opplevelse av anmeldelsen og de konsekvenser det fikk for ham. «Vi har bevisst ikke tatt stilling til innholdet i anmeldelsen eller forholdet for øvrig mellom Medhaug og klageren». Det anføres også at klageren ikke er navngitt, og avisen mener dermed at man har holdt seg innfor rammene plakatens punkt 4.1 om saklighet og omtanke setter.

Om kildebruken anføres det at Medhaug er eneste førstehånds kilde, at artikkelen ikke tar opp underliggende forhold, at klageren ikke er nevnt i artikkelen og at det ikke rettes beskyldninger mot henne. Retten til samtidig imøtegåelse er dermed, ifølge avisen, ikke utløst.

Aftenposten er enig i at tittelen i den omtalte rammen kan misforstås, men mener at ut over dette inneholder det påklagede materialet ikke feilaktige opplysninger. Endelig mener avisen å ha oppfylt sin del av avtalen om presisering.

Klageren avviser Aftenpostens påstand om at man ikke hørte noe fra klageren etter møtet med sjefredaktør og A-magasinets redaktør. Det vises til et brev fra klageren to uker etter møtet, der det ble gitt uttrykk for misnøye med presiseringen. Det ble i brevet imidlertid ikke framsatt krav om ytterligere tiltak.

Klageren anfører videre at Aftenposten forsøker å tone ned betydningen av overskriften i rammen i starten av artikkelen. «Er det ikke litt lettvint å si i etterkant at en feilaktig tittel bare gjelder de delene av artikkelen der den er korrekt? Denne tittelen er laget – og fungerer som – en samlende og dekkende inngang til hele saken, og oppfattes som nettopp dette av mange av leserne.»

Med hensyn til klagepunktet om manglende saklighet og omtanke, konstaterer klageren at hun er helt uenig med Aftenposten. «Tittelen om at jeg har levert en falsk anklage er ikke Medhaugs, men Aftenpostens egen. Det står verken replikkstrek eller anførselstegn.» Hun reagerer også på avisens påstand om at det ikke står noe i teksten som knytter henne til saken. «Det er jeg som er offeret, evt. den som har levert falske anmeldelser.» Hun viser også til at man ved et enkelt trykk i Google får navnet hennes opp, og anfører at det er godt kjent at hun er «kvinnen i Medhaug-saken».

Når det gjelder juridiske forhold i saken, viser klageren til at Aftenposten har underslått deler av teksten i henleggelsen. Den hele teksten er «Saken ble foreldet og ble derfor ikke vurdert etter andre paragrafer.» Det innebærer, ifølge klageren, at saken ikke har vært behandlet som en straffesak og at ingen domstol har vurdert om det ble begått noen straffbar handling.

Aftenposten omtaler innledningsvis i sitt tilsvar tittelen i rammen i starten av artikkelen.
Det anføres at denne gjelder første del av artikkelen, som handler om «Petter» og hans sak. Når leseren kommer til Medhaug-saken mot slutten av artikkelen, kommer det en ny ramme, der det heter «Som å slåss mot vindmøller. Jan Birger Medhaug». «Vi mener at den første rammen handler om hvordan det føles – for den anklagede – å få anklager mot seg. Men etter klagerens ønske gikk vi likevel med på å presisere – fordi vi ville være imøtekommende – at ingen av de anmeldelsene vi omtaler, kan betegnes som falske fra den som har rettet dem.»

Avisen gjentar ellers at artikkelens vinkling ikke har vært å belyse Medhaug-saken, men å se på anklager fra den anklagedes side. «Her må vi kunne ta utgangspunkt i at saken er endelig henlagt med «intet straffbart forhold», den er avvist av Høyesterett, og klageren tapte sitt sivile søksmål mot Medhaug i tingretten.» Avisen mener det ville være meningsløst at A-magasinet skulle «åpne saken» igjen med å innhente kommentarer fra begge parter.

Klageren har, etter avsluttet tilsvarsrunde, kommet med nok et tilsvar. Hun anfører at når Aftenposten skriver om falske anklager og kobler Medhaug-saken til reportasjen «og eksklusivt velger en vinkling der den anklagedes side belyses, medfører det at avisen indirekte tar standpunkt. Jeg blir krenket når jeg beskyldes for det jeg oppfatter som løgn i Norges største avis».

Klageren kritiserer også avisen for å ha unnlatt å omtale det fullstendige henleggelsesgrunnlaget i saken, og for dermed å gjengitt kilden, statsadvokaten, upresist.

Aftenposten anfører at intervjuet med Medhaug i den innklagede reportasjen handler om forskjellen mellom at en sak henlegges etter bevisets stilling og som intet straffbart forhold, og hva denne forskjellen betyr for den anklagede.

Avslutningsvis i avisens siste tilsvar heter det: «Klageren har brakt inn en rekke detaljer om saken som vi forstår hun er opptatt av, men som ligger utenfor rammen for A-magasinets artikkel. Politiets henleggelse innebærer at forholdene som beskrives i anklagene mot ham (Medhaug; sekr. anm.) ikke rammes av straffeloven. Dette er en endelig avgjørelse som vi forholder oss til.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en artikkel i Aftenpostens A-magasinet som handlet om hvordan saker som blir henlagt etter bevisets stilling blir en belastning for den som blir beskyldt for handlingene. Avisen brukte to konkrete saker som eksempler, den ene var den såkalte Medhaug-saken. Klageren er kvinnen som anmeldte KrF-politikeren Jan Birger Medhaug for voldtekt. Saken endte til slutt med en konklusjon fra politiets side om «intet straffbart forhold», men saken ble aldri prøvd strafferettslig, bare som erstatningssak.

Klageren mener Aftenposten brøt god presseskikk på flere punkter, og peker spesielt på at det i en liten ramme i starten av artikkelen het: «Falske anklager. Lite kan være mer ødeleggende enn å bli anmeldt for noe man ikke har gjort». Det samme ble også hevdet på avisens førsteside, som en henvisning til artikkelen. Klageren anfører at det aldri er blitt prøvd rettslig om anklagene, framført i hennes anmeldelse, var falske. Hun kritiserer også Aftenposten for kildebruken, for manglende mulighet for henne til samtidig imøtegåelse, og for at avisen korrigerte feilen den har innrømmet å ha begått, på en uakseptabel måte.

Aftenposten avviser alle klagepunktene. Det anføres fra avisens side at artikkelen ikke handler om Medhaug-sakens innhold, men om Medhaugs subjektive opplevelse knyttet til anklagene om seksuelle overgrep. Det vises til at saken for lengst er avsluttet, med en konklusjon, og at det i artikkelen ikke fremmes påstander mot klageren som utløser en rett til samtidig imøtegåelse. Det anføres også at påstanden om falske anklager ikke er rettet spesifikt mot hennes sak, men at avisen likevel valgte å være imøtekommende med en presisering i påfølgende utgave av A-magasinet.

Pressens Faglige Utgave vil på generelt grunnlag fastslå at pressen naturligvis må kunne omtale tidligere rettsprosesser uten at dette automatisk skulle utløse en rett for involverte parter til å få komme til orde. Det må være påstandene som framføres som danner grunnlag for en slik rett. Slik utvalget ser det, inneholdt ikke den påklagede artikkelen slike påstander for klagers del.

Utvalget konstaterer at klager i særlig grad er opptatt av at lesere av artikkelen må oppfatte det slik at avisen omtaler hennes anmeldelse som falsk. Utvalget mener, i likhet med klageren, at formuleringen «falske anklager» i realiteten må forstås slik. Dette er også forsterket ved at Aftenposten på første side samme dag brukte den samme formuleringen i sin henvisning til artikkelen i A-magasinet. Det er ikke vanskelig å forstå klagerens reaksjon, i og med at spørsmålet om falsk anmeldelse/anklage aldri ble prøvd strafferettslig. På den annen side må det også konstateres at den endelige henleggelsen konkluderer med «intet straffbart forhold», riktignok med et tillegg om at dette ikke er rettslig prøvd. Utvalget mener Aftenposten skulle klargjort overfor sine lesere hvordan saken har vært behandlet rettslig. Slik artikkelen nå framstår, blir ikke dette tilstrekkelig synliggjort, hvilket innebærer at klageren framstår i et annet lys enn det som er strengt tatt korrekt. At hun ikke er navngitt i artikkelen, har i denne sammenheng mindre betydning. Det vises her til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, der det blant annet heter: «Vær kritisk i valg av kilder og kontroller at opplysninger som gis er korrekte.»

Aftenposten har brakt en visuelt puslete «presisering» hvor det forsøksvis klargjøres at ingen av de omtalte anmeldelsene i artikkelen kan betegnes som falske. Etter utvalgets mening retter ikke denne presiseringen fullt ut opp det presseetiske overtrampet.

Aftenposten har brutt god presseskikk.

Oslo, 30. oktober 2012

Line Noer Borrevik,
Alexander Øystå, Øyvind Brigg,
Hadi Strømmen Lile, Georg Apenes, Reidun Førde