Trude K. Kjeldstad mot NRK
NRK TV brakte om kvelden søndag 23. oktober 2005, i tilknytning til innsamlingsaksjonen Drømmefanger, en reportasje som i ord og bilder skildret omskjæringen av en mindreårig etiopisk jente. Av studiovert Dag Erik Pedersen ble reportasjen presentert slik:
Millioner av kvinner verden over bærer dype fysiske arr etter å ha blitt kjønnslemlestet, og de psykiske og følelsesmessige sårene er nok minst like dype, og det er visst min last denne søndagskvelden å advare deg mot sterke bilder, men det er i aller høyeste grad virkelighet akkurat nå også.
Av reportasjen framgår det at en gruppe UNICEF-medarbeidere møter etiopiske kvinner som i en landsby er i ferd med å gjennomføre et tradisjonelt rituale. Reporteren beskriver hva som videre skjer:
Selv om FNs barnefond fordømmer det som skal skje, er de maktesløse i forsøkene på å stanse dette. Åtte år gamle Selamarit er i sentrum for alles oppmerksomhet. Men hun skjønner ikke rekkevidden av det hun skal igjennom. Disse kvinnene drar fra landsby til landsby og utfører inngrepet, et inngrep gjennomført uten bedøvelse. Det eneste UNICEF kan gjøre er å forsikre seg om at barberbladet som skal brukes er nytt og ubrukt. Kvinnene tar tak i Selamarit og holder henne fast, og foretar det de kaller omskjæring, men som myndighetene kaller kvinnelig kjønnslemlestelse. Selamarits kamp er forgjeves, pinefull og langvarig.
Etter å ha hørt den lille jentas skrik, og sett henne innpakket i tepper etter omskjæringen, fortsetter reporteren:
Fjerning av en jentes ytre kjønnsdeler er forbudt i Etiopia, men svært utbredt. Bedøvelse kan kanskje ha hjulpet, men selv om det hadde vært tilgjengelig, kan det hende at kvinnene ikke ville ha brukt det. Selamarit er ett av ni barn i familien. Hun har to yngre søstre som ikke er omskåret, ennå, men det kommer de til å bli. Millioner av jenter bærer dype fysiske arr. De pskykiske og følelsesmessige arrene blir trolig aldri leget. Mon tro Selamarit en gang er blant kvinnene som skal videreføre tradisjonen. Forhåpentligvis ikke, hvis hun husker denne dagen.
KLAGEN:
Klager er Trude K. Kjeldstad. Hun reagerer som vanlig seer, selv om studioverten på forhånd advarte mot sterke scener.
Jeg opplever filmen som ble vist som ytterligere et overgrep mot jenta. Situasjonen representerer en hån mot begreper som respekt, verdighet og mot helt elementære moraletiske mål for hvordan vi mennesker skal behandle hverandre. Det gjelder både den situasjonen jenta befant seg i da opptaket ble gjort, samt settingen gitt i selve TV-programmet hvor filmingen inngår som ledd i et mål om å samle inn penger ved å appellere til seernes følelser.
Klageren betrakter innslaget som et grovt brudd på god presseskikk, selv om hun mener formålet med innsamlingsaksjonen var viktig. Innledningsvis blir vi fortalt at det finnes hjelpepersonell til stede, men at alt de kan foreta seg er å sikre at mishandlingen blir foretatt med ubrukte barberblad. Jeg opplever sterkt ubehag ved å bli presentert for den vesle jenta som åpenbart er redd.
Etter min vurdering så blir denne jenta krenket 3 ganger, først gjennom den fysiske mishandlingen hun blir utsatt for. Dernest ved at kamerateamet ikke griper inn. ( ) Det jeg og alle andre får se er at situasjonen ikke er alvorlig nok til at fjernsynsteamet vil intervenere med det som er i ferd med å skje. Om de ikke kunne protestere mot at omskjæringen rent faktisk ble gjennomført så kunne de protestere mot sin rolle som observatører i en så dramatisk situasjon. ( ) Dette er ikke en kritikk av de enkeltes vurdering av situasjonen der og da. Det er en kritikk av journalisters helliggjorte oppfatning av sin rolle som formidlere.
Å filme og sende innslaget forsvares med behovet for å rette søkelys mot tematikken omskjæring. Det hjelper ikke denne jenta. Dette representerer den tredje krenkelsen.
Og klageren avslutter slik: Jeg skulle ønske at vårt ansvar i kraft av det å være menneske endelig kunne diskuteres og vises gjennom en endret holdning til i hvilken grad det som skjer med andre mennesker langt unna angår oss og våre liv. Jeg skulle ønske at vi slik kunne skape en økt opplevelse av at vi deltar i et skjebnefellesskap med det enkelte individ i Afrika, som for eksempel denne 8-årige jenta i en etiopisk landsby.
TILSVARSRUNDEN:
NRK er enig med klageren i at reportasjer som den påklagede, gjør vondt å se og kan virke provoserende. NRK mener likevel at det var riktig, og også viktig, å sende innslaget. Det ligger i sakens natur at fjernsynet ved innsamlingsaksjoner som dette også må speile virkeligheten og vise ofrene. Det fordres at budskapet gis en anstendig form og kontekst, og det mener NRK at ble gjort i dette tilfellet.
Det anføres at reportasjen ble brukt som introduksjon til en studiosamtale rundt denne type handlinger mot unge jenter. Innslaget var på forhånd nøye drøftet med FOKUS, organisasjonen bak årets TV-aksjon. Dessuten gjøres det spesielt oppmerksom på at NRK ikke viste noen bilder av selve omskjæringen. NRK ikke bare sladdet, men gikk helt i svart, dvs. la en heldekkende svart plakat over skjermen hvor følgende tekst ble skrevet: FN anslår at 2 millioner jenter står i fare for å bli kjønnslemlestet hvert år.
Klageren mener videre at TV-teamet burde ha grepet inn og avverget overgrepet. Her kunne man generelt innvende at journalistenes handlingsmuligheter i en slik situasjon er begrenset av deres rolle og oppgaver. I forhold til dette temaet ville begrensningen også vært av praktisk art tv-teamet kunne neppe i praksis sette seg fore å fysisk sabotere en hel kulturs overgangsrite.
I parentes anføres at i dette spesielle tilfellet ville NRK som innklaget ikke hatt en slik mulighet, fordi NRK ikke var der da det skjedde. Opptaket er tre år gammelt, og innslaget i innsamlingsaksjonen var en nedredigert versjon av en reportasje som var produsert av nyhetsbyrået APTN, Roving Report. ( ) For øvrig er bilder fra den opprinnelige reportasjen blitt brukt av NRK i andre sammenhenger før TV-aksjonen.
NRK hadde med dette innslaget ikke til hensikt å spekulere i andres ulykke, slik klagen kanskje antyder. Kjønnslemlestelse er et ømtålig tema, og særlig sterkt blir det å se små barn som ofre for en slik handling. Derfor ble innslaget bevisst lagt inn i den delen av innsamlingsaksjons-dekningen som ble sendt etter kl. 21, og det ble også lagt inn en tydelig og alvorstung advarsel fra programleder før innslaget, om sterke scener i reportasjen.
Klageren mener NRKs argumentasjon svikter på flere punkter. Det er av underordnet betydning når hendelsen ble filmet, eller hvorvidt filmen er blitt sendt på norsk fjernsyn tidligere. Det er jo heller ikke noe vi får opplyst sammen med visningen.
Visningen av filmen i det svært aktuelle, direktesendte fjernsynsprogrammet indikerer en samtidighet; programskaperne ønsker å formidle at dette skjer nå. Og formålet med å sende innslaget er bare delvis å speile virkeligheten. Innslaget er også et virkemiddel, med formål å samle inn mest mulig penger til TV-aksjonen gjennom å appellere til seernes følelser. Som virkemiddel er innslaget for sterkt.
NRK og TV bedriver massekommunikasjon, og jeg er overrasket over at programledelsen mener at massene, her også barn, skal finne noe meningsfylt i å bli vist overgripere som
uhindret gjennomfører grov mishandling av et barn, som et innslag i et direktesendt TV-show, uavhengig av at temaet for programmet er alvorlig.
Klageren er helt uenig når det i NRKs tilsvar heter at budskapet ble gitt en anstendig form og kontekst. Programdeltakerne (de som tok i mot telefoner fra seerne) gav uttrykk for sin begeistring på en måte som virket særdeles upassende, og som i sin form nettopp bidro til å skape avstand til menneskene problemstillingen kjønnslemlestelse gjelder.
Når det gjelder NRKs anførsel om at TV-teamet i praksis neppe kunne sette seg fore å sabotere en hel kulturs overgangsrite, mener klageren det her tilkjennegis en naiv og utdatert kulturrelativisme som knapt kan være representativ for NRKs samarbeidspartnere ved produksjonen av programmet sitt syn i slike saker.
Dessuten skriver klageren bl.a.:
Bruken av stadig sterkere virkemidler bidrar direkte til å bedøve TV-seernes emosjonelle reaksjoner, indirekte, og garantert utilsiktet til å dempe vår motstand mot at slike overgrep kontinuerlig pågår. ( ) Og det er heller ikke et valg programledelsen må gjøre. De kan velge å kommunisere til oss på en annen måte. Det er kanskje en større utfordring, men jeg skulle ønske jeg kunne slippe å se dette, slik, flere ganger. Det er vel unødvendig å understreke at jeg stadig finner dette krenkende for meg som menneske og som TV-seer.
NRK sier seg i sluttkommentarene lei for den oppfatningen klageren har fått av innslaget, men opprettholder sitt tidligere forsvar av at reportasjen ble sendt. Dessuten tilføyes det: Programlederne ga etter vårt skjønn ikke på noe vis uttrykk for sin begeistring i forbindelse med innslaget.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder et reportasjeinnslag i NRK TV under innsamlingsaksjonen Drømmefanger i oktober 2005. Reportasjen omhandlet omskjæringen av en mindreårig jente i en etiopisk landsby. Klageren opplever innslaget som et nytt overgrep mot jenta, og anser at TV-teamet som gjorde opptakene hadde en moralsk forpliktelse til å gripe inn. Etter klagerens mening kan ikke det å sette søkelys på det viktige temaet omskjæring, rettferdiggjøre ytterligere krenkelse av et barn.
NRK mener det ved innsamlingsaksjoner ligger i sakens natur å speile virkeligheten og vise ofrene. Dessuten legger NRK vekt på at det fra studio ble advart mot sterke bilder, selv om opptakene ikke viste selve omskjæringen. Ellers tror ikke NRK at TV-teamet i praksis kunne sette seg fore fysisk å sabotere en hel kulturs overgangsrite. Det vises for øvrig til at reportasjen var produsert av et utenlandsk nyhetsbyrå tre år tidligere.
Pressens Faglige Utvalg konstaterer at den aktuelle reportasjen er egnet til å skape sterk medfølelse med og trang til å ville hjelpe et åpenbart engstelig og lidende barn. Ut fra dette finner utvalget det lett å forstå at seere kan reagere slik klageren gjør. Men selv om det til enhver tid er nødvendig å diskutere hvilken rolle pressefolk skal spille når de står overfor mennesker i nød, må det blant publikum også kunne forutsettes en grunnleggende aksept av pressens primæroppgave som formidler og opinionsskaper.
I det påklagede tilfellet anser utvalget at NRK måtte ha anledning til å vise en redigert versjon av reportasjen fra den etiopiske landsbyen, der scener som gjaldt selve omskjæringen ikke var tatt med. Etter utvalgets mening må innslagets berettigelse vurderes i lys av innsamlingsaksjonens formål og betydning for bekjempelse av vold mot kvinner. Utvalget legger ellers til grunn at det på akseptabel måte ble advart mot innslaget på forhånd.
NRK har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 27. april 2006
Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, John Olav Egeland,
Siri Bjerke, Ingeborg Moræus Hanssen, Henrik Syse