NN mot EVA
Månedsmagasinet EVA (for kvinner over 40) hadde i nr. 3/november 2004 en bildereportasje med hovedtittelen » Den nakne sannhet «. I ingressen het det:
» Kroppen forandrer seg med årene, og ditt forhold til den. Du kan løfte, stramme, fylle og skjære deg ?yngre?. Men vil du det? Over 80 000 norske kvinner har gjennomgått kosmetisk kirurgi, og én av fire vurderer å gjøre det, ifølge en undersøkelse ved Universitetet i Oslo. MMI-målingen som EVA fikk gjennomført i vår, viser at kvinner 40+ er mer skeptiske enn de yngre. Bare litt flere enn én av ti kunne tenke seg å ty til kniven for utseendets skyld, og svært få har gjort det. Fire kvinner har kledd av seg for EVA. Her er den nakne sannheten om kropp og alder. »
Tre av de fire navngitte kvinnene var avbildet frontalt og mer eller mindre i helfigur, mens den fjerde kvinnen halvveis hadde ryggen til, fra hoftene og opp, og med høyre bryst delvis synlig. I teksten til hvert av bildene fortalte kvinnene i intervjuform om sin bakgrunn og sitt forhold til egen kropp, før og nå.
KLAGEN:
Klageren [NN] er den fjerde av de avbildede kvinnene. Hun opplyser innledningsvis at bladets opplegg i utgangspunktet var greit for henne, både hva fotografering og intervju angikk. Deretter skriver klageren:
» Fordi jeg har blitt utsatt for en grov voldtekt for noen år siden, fikk jeg en uventet og veldig sterk reaksjon på at det skulle fotograferes og fremstilles helt naken. Dette snakket jeg lenge med fotografen om da vi møttes i studio. Jeg forklarte nøye hvorfor jeg ikke ønsket at brystene og kjønnet skulle vise på bildene, da det ville bli helt feil i forhold til det å være et voldtektsoffer. Alternativet var at jeg trakk meg fra artikkelen hvis Eva ikke kunne bruke bilder som ikke viste hele kroppen, slik de andre damene var blitt fotografert. »
Ifølge klageren skal fotografen ha sagt at «dette ikke var noe problem». » Jeg kunne holde armene foran brystene, og så kunne bildet kuttes fra livet og ned, eller jeg kunne fotograferes bakfra slik at ikke brystene viste. Jeg poengterte hvor viktig dette var for meg, hvor viktig det er for oss voldtektsofre å bli trodd og respektert.» Fotografen skal etter dette ytterligere ha forsikret klageren om at «dette ikke var noe å bekymre seg for».
Og klageren fortsetter: «Da jeg kontaktet redaksjonen i Eva for å forsikre meg om det ikke ble brukt bilder jeg ikke var komfortabel med, viste det seg for det første at Eva hadde gjort en grov feil: De hadde forbyttet bildene av undertegnede og [XX], slik at tekst og bilder ikke stemmer overens. » I senere tilbakemelding til klageren har EVAs redaksjonssjef påtatt seg skylden for forbyttingen og uttrykt håp om at klageren kunne tilgi.
» Videre hadde fotografen, til tross for min gjentatte bekymring underveis i fotograferingen og detaljerte informasjon om hva jeg ikke kunne akseptere, valgt å bruke et bilde der det ene brystet mitt viser. Dette er et grovt tillitsbrudd. Hvis man ser på de bildene som ble tatt den dagen, er dette trolig det eneste bildet som viser et bryst; alle andre vil man se at jeg står med armene foran brystene, også når bildene er tatt bakfra. »
TILSVARSRUNDEN:
EVA s redaktør går ut fra at klagen ikke gjelder bildeforbyttingen, idet hun viser til at bladet brakte en beklagelse av denne i påfølgende utgave.
Når det gjelder selve fotograferingen, skal fotografen ha opplevd stemningen i studio som «hyggelig». «[NN] fortalte om sin bakgrunn, og at hun derfor ikke ville vise alt.» Ifølge redaktøren forsøkte fotografen å etterkomme klagerens ønsker, «og det ble tatt bilder i 6-7 ulike positurer, forfra og bakfra, med og uten armene i kors». Fotografen «kan ikke huske at [NN] bad om å få se bildene før trykk, og i slike tilfeller ber hun alltid casene kontakte redaksjonen fordi hun ikke vet hvilke bilder som blir valgt».
Det opplyses at bildene ble levert EVA-redaksjonen uken etter. Fotografen » leverte to kopier med beskjed om at vi måtte kutte bildene i nederkant slik at ikke underlivet syntes «. » Vi valgte det bildet som viste mest av [NN]s ansikt og som passet best sammen med bildene i reportasjen for øvrig. På dette tidspunkt visste redaksjonen ikke noe om [NN]s bakgrunn. Bladet gikk i trykken mandag 18/10 uten at vi hadde hørt noe fra [NN]. »
Søndag 24. oktober skal fotografen ha fått en tekstmelding fra klageren, «om at hun var begynt å lure på hvilket bilde som var brukt». Ifølge fotografen ble klageren vist videre til redaksjonen, og mandag 25. oktober skal redaksjonssjefen ha blitt oppringt. Klageren
«forklarte da både bakgrunnen sin, og at hun under fotoseansen hadde sagt at hun ikke ville vise alt». Under denne samtalen ble det klart at bladet hadde forbyttet to bilder, noe redaksjonssjefen sterkt beklaget. » Hun sa også at [NN] ikke hadde noe å frykte i forhold til bildet, ?man kunne så vidt ane en pupp?. »
Da bladet kom fra trykkeriet, skal redaksjonssjefen med en gang ha sendt et eksemplar til klageren og [XX], «slik at de skulle få se det før det gikk ut til abonnentene og kom i butikken. (?) Vi hørte ikke noe mer fra [NN] før vi fikk oversendt klagen fra PFU i uke 45. »
EVA-redaktøren understreker at «i denne saken var bildene overordnet teksten, og den vanskelige oppgaven for journalisten var å finne case som ville la seg fotografere nakne». Ifølge redaktøren var journalisten helt klar på dette, noe mailutveksling mellom partene viser. «[NN] hadde god tid (seks dager) til å tenke seg om etter intervjuet, før fotografering.»
Etter EVAs mening framstår bildet av klageren som » skånsomt, smakfullt og diskré, og trygt innenfor de rammer som ble beskrevet for henne «. «Det er tydelig dersom man sammenligner bildet av [NN] med de øvrige bildene i saken, at fotografen har tatt spesielle hensyn i forhold til hennes ønsker.» » Vi mener også at dersom det var viktig for [NN]hvilket av bildene som ble brukt, burde hun vært tydeligere i forhold til fotografen med henblikk på godkjenning av bildet, og tatt kontakt med redaksjonen for å se bildet før det gikk i trykken .»
Redaktøren opplyser til slutt at hun har vært i kontakt med klageren, i et forsøk på å komme til en minnelig ordning. «Jeg har beklaget at saken tydeligvis har vært en belastning for henne, og lagt vekt på at ingen av de involverte på noen måte har ønsket å påføre henne ubehag. Det har ikke vært vårt ønske å trykke et bilde hun ikke var komfortabel med. Hadde hun kontaktet oss og bedt oss bruke et annet bilde, hadde vi gjort det. »
«Jeg tilbød også [NN] å trykke en beklagelse, i forhold til den belastningen dette har vært for henne. Dette var hun imidlertid ikke interessert i, fordi hun ikke ønsker mer blest om saken. Det gikk imidlertid klart fram av samtalen at [NN] ønsker økonomisk erstatning, enten i form av penger eller et gavekort på reise. Ut fra vår vurdering av saken ønsker vi ikke å tilby henne noen slik erstatning.»
Klageren hevder at fotografen ikke ønsket at hun skulle se på kontaktkopiene mens hun ennå var i studio. «Jeg fikk så vidt kastet et blikk på et par av bildene uten at de ble diskutert eller kommentert, annet enn at hun (fotografen; sekr. anm.) sa hun var fornøyd med kvaliteten på bildene.» Ifølge klageren får uttrykket » ikke ville vise alt » stå for EVAs egen regning. «Jeg sa at jeg ikke ville at bildene skulle vise bryster eller kjønn. Stort klarere kan det vel ikke sies? »
«Det gjøres et stort poeng ut av at jeg var helt klar over hva slags sak det dreide seg om og hva slags bilder som skulle tas, og at jeg hadde 6 dager å tenke meg om mellom intervju og fotografering. Jeg kan bare gjenta det jeg har sagt før, at jeg like før selve fotograferingen fikk en helt uventet og sterk reaksjon på det å skulle fotograferes og fremstilles helt naken. Som voldtektsoffer er det å miste kontrollen noe av det verste under overgrepet,
bortsett fra at du tror du skal bli drept da. Nå følte jeg plutselig at jeg nok en gang kunne miste kontrollen over en situasjon som hadde med kroppen min å gjøre. »
«Det er trist at man ikke kan stole på at det man sier klart i fra om ikke blir tatt til følge fra fotografens side, og at fotograf og redaksjon ikke kommuniserer skikkelig sammen om en så spesiell sak.»
«Da Kirsten Offerdal ringte meg for å tilby en minnelig løsning, ble det i løpet av samtalen klart at jeg synes jeg bør få en oppreisning for den følelsesmessige belastningen denne saken har påført meg. Det er helt åpenbart at redaksjonen i Eva ikke har forstått hvilken belastning dette har medført meg som voldtektsoffer…». «Da jeg informerte henne om at jeg ønsket å involvere min advokat i saken, svarte Offerdal at det ville de også måtte gjøre da. Hun kom med følgende utsagn: ?Du må være klar over at hvis vi involverer vår advokat, bli[r] det mye verre for deg!? Dette ble oppfattet som en trussel fra min side. »
EVA s redaktør hevder i siste tilsvar at kontaktkopier først ble framkalt dagen etter fotograferingen, og at «det klageren trolig mener er et par polaroidbilder som ble tatt for å sjekke lyset».
«Klageren hevder hun har sagt klart at bildene ikke skulle vise bryster eller kjønn. Dette stemmer ikke med fotografens oppfatning. Hun mener bildet som ble brukt er i overensstemmelse med det som ble sagt og avtalt. »
«Til slutt vil jeg på det sterkeste avvise at jeg skal ha truet [NN]. Jeg har aldri uttalt de ordene hun legger i min munn i sitt tilsvar. Da [NN] avviste mitt forslag om å trykke en beklagelse, fordi hun ikke ønsket mer blest om saken, påpekte jeg at en eventuell erstatningssak nødvendigvis ville føre til mer blest. Da hun fortalte at hun hadde kontaktet advokat, og var blitt rådet til å først klage til PFU for senere eventuelt å reise erstatningssak, sa jeg at i tilfelle det ble en erstatningssak måtte også vi få saken vurdert av vår advokat.»
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder bruken av et bilde i månedsmagasinet EVA, der en kvinne var avbildet i avkledd tilstand, og slik at hennes ene bryst var delvis synlig. Kvinnen, som sammen med tre andre over 40 stilte opp med fullt navn for å illustrere aldersforandring, klager over at magasinet brøt avtalen hun hadde med fotografen om å velge et mindre nærgående bilde. Dette på bakgrunn av en tidligere traumatisk opplevelse som klageren hadde tilkjennegitt overfor fotografen. I tillegg viser klageren til at magasinet presterte å forbytte navn og omtale av henne med en av de andre avbildede kvinnene.
EVA påpeker at forbyttingen ble beklaget i påfølgende utgave, og antar at denne dermed ikke inngår i klagebehandlingen. For øvrig mener magasinet å ha brukt et skånsomt, smakfullt og diskré bilde av klageren, men medgir at redaksjonen før utvelgelsen ikke hadde kjennskap til hennes traumatiske forhistorie. I så måte anser magasinet at klageren burde vært tydeligere overfor fotografen med hensyn til godkjennelse av bildevalget. EVAs redaktør understreker imidlertid at magasinet ikke på noen måte har ønsket å påføre klageren ubehag.
Pressens Faglige Utvalg har forståelse for at klageren, ut fra sin situasjon og ut fra hva hun mener å ha forklart fotografen, har funnet magasinets bildebruk overraskende og belastende.
Slik utvalget vurderer denne saken, må det imidlertid på et stadium under tilblivelsesprosessen ha oppstått en kommunikasjonssvikt mellom klager, fotograf og redaksjon, slik at klagerens tiltagende frykt for nærgående bildebruk ikke fullt ut er blitt oppfattet. Hvor tydelig klageren i utgangspunktet har vært overfor fotografen, kan utvalget vanskelig ta stilling til, siden partene har ulike oppfatninger på dette punkt. Utvalget finner det likevel sannsynliggjort at redaksjonen handlet i god tro og med beste vilje overfor klageren, da bildevalget ble gjort.
Selv om det uansett påhviler redaksjoner et selvstendig ansvar for å vurdere virkningene av det som publiseres, kan utvalget i dette tilfellet vanskelig unnlate å legge til grunn at klageren frivillig og med åpne øyne gikk inn i et meget spesielt redaksjonelt prosjekt.
Etter en samlet vurdering finner utvalget at EVA ikke har brutt god presseskikk.
Oslo, 22. februar 2005
Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, John Olav Egeland, Merethe Ekanger,
Ingeborg Moræus Hanssen, Henrik Syse