NN mot Bergensavisen
Bergensavisen brakte fredag 15. oktober 2004 en reportasje i tilknytning til TV-aksjonen «Hjerterom 2004″ til støtte for arbeidet til Kirkens Bymisjon og Rådet for psykisk helse. Oppslagets hovedtittel var » [XX] betalte skammens pris «, og ingressen lød:
» I 35 år fortrengte han en grusom hemmelighet. Da serien av problemer toppet seg for seks år siden, var det ingen hjelp å få. Skammens pris var høy. Den kunne kostet ham livet. »
I reportasjen sto en 50 år gammel mann med fullt navn og bilde frem og fortalte om sine tidligere psykiske lidelser, og i oppslaget fremkom blant annet følgende opplysninger fra hans fortid:
«[XX] sa opp jobben sin, flyttet til Bergen, traff en ny kvinne, ble gift, ble far, ble skilt. Og mistet kontakten med sine barn og venner østpå. Han fikk ikke ny jobb i Bergen.
– Min psyke ble mer og mer knekt, men jeg så det ikke selv.
– Jeg hadde dødsangst. Ingen rundt meg, selv ikke legen min, antydet at jeg kanskje trengte hjelp.
Selvrespekten ble mindre og mindre.
Høsten 1998 fikk [XX] en voldsom psykisk reaksjon og la seg frivillig inn på Sandviken sykehus. »
Senere i intervjuet kunne dette leses:
» [XX] forteller om et turbulent liv i forhold til mennesker som har stått ham nær.
– Jeg har vært gjennom helvete. Flere ganger. Jeg har fått det meste, slår han fast. [?]
Han har vært gjennom separasjon, skilsmisse, han har mistet sine foreldre. Han har hatt kreft. Og får ikke treffe sitt yngste barn, selv om domstolen har slått fast at han skal ha samvær. Moren får i dag bøter ved samværsnekt.
– Det har vært rimelig tøft? »
KLAGEN:
Klageren , den siste ekskonen til XX, mener oppslaget bryter med god presseskikk, og understreker blant annet følgende: » Sannheten er langt fra det som ble skrevet. Det er riktig at han kom til Bergen i 1996, da flyttet han inn til meg og mine 3 barn. Det jeg vet i ettertid er at han løy for meg fra dag én av.
Vi giftet oss i 1997, fikk en felles sønn, i dag snart 7 år. De årene vi var gift stjal han alt sølvtøyet, stoppet posten, hev regningene, alt bak min rygg. Det endte med at en dag sto namsmannen på døren, da kunne jeg ha mistet hus og hjem. Så ille var det. Heldigvis klarte jeg å få orden på ting. Han la seg inn på Sandviken sykehus. På en eller annen måte fikk han meg til å tro at det var at han var psykisk syk som var årsaken til det han hadde gjort. Jeg tok han tilbake, så dum går det an å bli. Ting ble bare verre og verre, det var løgn på løgn, mange innleggelser. Jeg tok ut separasjon, klarte ikke mer [?]»
Klageren legger ved en uttalelse fra en tidligere samboer av mannen, som også understreker at [XX] » har ordet i sin makt og lyver ganske så glatt hvis det gavner han «.
Klageren fortsetter med å presisere at «Jeg håper med dette brev at dere kan gjøre noe i forhold til BA. Jeg synes det er helt utrolig at de kan trykke en historie uten å sjekke ting. Jeg blir hengt ut som hans siste kone og mor til hans minste barn som han ikke får samvær med, og at jeg mottar tvangsbøter. Dette er løgn. Saken ligger i retten. Så lenge han står frem med fullt navn og bilde, så vet alle naboer, venner, bekjente, hvem det ble skrevet om. Dette ble en veldig psykisk belastning for meg. Og hva med gutten? Tenkte de ikke på hvilke konsekvenser dette ville medføre? Jeg mener de burde ha kontaktet meg før de skrev om meg.»
Klageren avslutter med å skrive at «[d]er står en mann fram og skal refse hjelpeapparatet etter at han utnyttet det på det groveste. Det er en skam, og at jeg skal bli uthengt som en stygg person som nekter ham samvær med sønnen sin, kan jeg på ingen måte godta.»
TILSVARSRUNDEN:
Bergensavisen (BA) avviser klagen, og viser til at «[u]tgangspunktet for intervjuet var et forslag fra innsamlingsaksjonen «Hjerterom 2004». Avisen mener klagen gjelder følgende setning i oppslaget: «Og han får ikke treffe sitt yngste barn, selv om domstolen har slått fast at han skal ha samvær. Moren får i dag bøter ved samværsnekt. »
BA skriver at «[s]elv om intervjueren [skal være «intervjuobjektet»] framsto som troverdig og tillitsvekkende, noe klageren bekrefter, ble den siterte påstanden sjekket. Det bekreftet at en rettsinstans har gitt ham samværsrett. Dommen er imidlertid anket. Han forsikret for øvrig vår reporter om at han hadde varslet alle som ble omtalt fra hans side og at dette ikke ville være noe problem. »
Avisen avslutter med å understreke at » [k]lageren er ikke identifisert «, men at » hun er provosert over sin tidligere ektefelles historiebeskrivelse. Men han har selvsagt rett til å ytre seg om sitt liv og BA har en like selvfølgelig rett til å sette det på trykk. »
Klageren opprettholder klagen, og mener at avisen burde ha hatt » litt medfølelse i denne saken. » Hun slår innledningsvis fast at hun ikke har gitt inntrykk av at intervjuobjektet fremsto som troverdig og tillitvekkende. » Jeg synes det er beklagelig at ikke BA forstår at selv om mitt navn ikke står skrevet, så vet veldig mange at da han kom til Bergen i 1996, så var det for å bo med meg «, skriver hun. » Han har kun ett barn i Bergen, » fortsetter hun, » så jeg og gutten er lett å identifisere så lenge han selv står fram med fullt navn og bilde. »
Vedrørende mannens forsikring til journalisten om at han hadde varslet alle som ble omtalt, presiserer klageren at » [d]et må være reporter som skal undersøke kilden » og om det han sier er sant.
Når det gjelder klagerens reaksjon på eksmannens historiebeskrivelse, skriver hun at han har rett til å ytre seg om sitt eget liv, » men ikke noe som har med oss å gjøre, det er det jeg reagerer på. »
Klageren trekker også frem at hun har anmeldt ham » to ganger for trusler og krenkende adferd overfor oss. »
BA kommer i sitt siste tilsvar med et likelydende brev som det første, bortsett fra en halv setning der avisen legger til at klageren » bare indirekte » er omtalt i reportasjen.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en reportasje i Bergensavisen (BA) i tilknytning til TV-aksjonen «Hjerterom», der en 50 år gammel mann med fullt navn og bilde forteller om sine tidligere psykiske lidelser. Klageren, mannens siste ekskone, mener oppslaget bryter med god presseskikk. Hun føler seg indirekte identifisert, og understreker at dette har påført henne en psykisk belastning. Hun anfører at sannheten er langt fra det som fremkom i intervjuet, og mener redaksjonen burde ha sjekket mannens uttalelser og tatt kontakt med henne før hans versjon av historien ble publisert. Klageren viser til at den omtalte rettsavgjørelsen om samværsrett til deres sønn, ikke er rettskraftig.
BA avviser klagen og presiserer at klageren bare er indirekte omtalt. Avisen understreker videre at redaksjonen på forhånd hadde sjekket at rettsavgjørelsen om samværsretten var anket. Mannen hadde dessuten forsikret avisen om at han hadde varslet alle som ble omtalt fra hans side, og at intervjuet ikke ville være noe problem. BA mener for øvrig at mannen har en selvfølgelig rett til å ytre seg om sitt liv, og at avisen har en like selvfølgelig rett til å sette dette på trykk.
Pressens Faglige Utvalg mener BA var i sin fulle rett til å formidle mannens egen beskrivelse av sine psykiske problemer, men finner samtidig at klageren har rett til vern om sin identitet. Utvalget kan imidlertid vanskelig se at reportasjen har bidratt til å identifisere henne ut over den krets som på forhånd kjente saken.
Utvalget finner likevel at avisen i dette tilfellet har opptrådt ubetenksomt, og gjennom omtalen av saken om samværsrett påført klageren en unødig belastning, uavhengig av identifiseringsspørsmålet. Når avisen selv anfører at redaksjonen var kjent med at rettsavgjørelsen ikke var rettskraftig, mener utvalget at avisen burde ha skjønt at måten dette var omtalt på, ville kunne virke opprivende. Utvalget viser her til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon», og minner om at dette kravet særlig bør tillegges vekt når bare én part blir intervjuet om en følsom sak.
Bergensavisen har opptrådt kritikkverdig.
Oslo, 25. januar 2005
Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, John Olav Egeland, Sigrun Slapgard,
Ingeborg Moræus Hanssen, Henrik Syse, Trygve Wyller