NN mot Budstikka

Budstikka (Asker og Bærum) brakte 4. september 2008 en nyhetsreportasje med den femspaltede hovedtittelen «Løshunder tok kjæledyr». Ingressen ble innledet med et stedsnavn i Bærum kommune, og det ble opplyst at tre navngitte (og avbildede) småjenter i løpet av fire uker hadde opplevd «den lykkeligste og den tristeste dagen i sine korte liv». «Kaninene jentene hadde mottatt med gledestårer i øynene en snau måned tidligere, ble begravet av tre jenter i sorg tirsdag, etter å ha vært angrepet av to løshunder.»

Småjentene (som intervjues) er usikre på om det var fuglehunder eller blandingshunder som hoppet opp i kaninburet som var uten tak. Den navngitte faren til to av jentene forteller hvordan han kastet hundene ut, og deretter het det:

«Han syklet senere rundt i området for å finne de umerkede hundene uten hell, og har fortalt jentene at det er eiernes og ikke hundenes skyld at de mistet kjæledyrene sine.»

På spørsmål fra journalisten om hva jentene håper skal skje videre, svarer en av dem:

«- Hundene har løpt løse på [stedsnavn] en stund før de tok kaninene våre, så eieren må begynne å ha dem i bånd. Jeg håper eieren må i fengsel, og vi vil gjerne fortelle eieren hva som skjedde så de kan få høre det selv.»

Også i bildeteksten ble et lokalt stedsnavn brukt.
I en underartikkel opplyser politiet i Asker og Bærum at «hunder som angriper kaniner sjelden eller aldri anmeldes». En tjenestemann som uttaler seg «kan ikke huske å ha hørt om lignende episoder som er blitt anmeldt», og han tilføyer:

«- Siden det ikke er båndtvang nå, så er det en vankelig sak, dette. Mennesker og såkalte matdyr er beskyttet av loven, men når det gjelder kaniner så må man håpe at hundeeierne følger sin aktsomhetsplikt.»

To dager senere, 6. september, fulgte Budstikka opp saken under hovedtittelen «Anmelder uansvarlig hundehold» og undertittelen «Har terrorisert nabolaget i lang tid». Det framgikk av ingressen at hundene som tok livet av kaninene, var funnet på et navngitt sted, og det var faren til to av småjentene som aktet å politianmelde hundeeieren. «Nå viser det seg at også nabolaget til hundeeieren har vært terrorisert og levd i frykt for hundene i lang tid.» Den navngitte (og avbildede) faren uttaler bl.a.:

«- Etter at saken sto på trykk har jeg fått mange tips. Etter kort tid fikk jeg sporet opp eieren, og reiste hjem til vedkommende for å fortelle hva som hadde skjedd. Eieren benektet at hundene skapte problemer for noen, og mens vi sto og snakket på trappen stakk fem bikkjer ut og løp ned på veien. Der jaget de folk og en hund som gikk i [navn på vei].»

Det opplyses videre at faren håper politiet «tar tak i saken» og at han kommer til å «legge inn erstatningsansvar overfor eieren». I tillegg het det bl.a. i hovedartikkelen:

«Det er farlig å dra paralleller, men det er ikke så lenge siden vanskjøtte hunder i flokk tok livet av et barn som gikk på veien et annet sted i landet. Problemet med disse blandingshundene er at man aldri vet hvilke egenskaper som bryter ut. Individuelt er de snille, men når de jager i flokk kan de dermed bli veldig skumle, for hva gjør f.eks. et barn om fem hunder går til angrep? Det viser frykt, noe som bare vil gjøre saken ennå verre.»

I teksten til hovedbildet med småjentenes far het det at han «setter ned foten og går til anmeldelse av det uansvarlige hundeholdet som førte til at fire kaniner ble drept».

Av en underartikkel med tittelen «- Umulig oppgave» framgikk det at Budstikka hadde oppsøkt hundeieren, «som la seg delvis flat for egen uansvarlighet». Og videre:

«Kvinnen i [XX]-årene som det dreier seg om, har også tidligere vært ute i hardt vær i forbindelse med sin store hundeinteresse. For en tid tilbake mistet hun jobben som [yrket] da hun insisterte på å ha med seg hunden sin på jobb på sitt eget [yrket]-kontor.»

Den ikke navngitte kvinnen betegner i intervjuet hendelsen med kaninene som «forferdelig», og hun forteller om hvordan problemene begynte da hunden hennes fikk åtte hvalper som hun i flere omganger forgjeves skal ha forsøkt å selge. «- Jeg føler at naboene kjører en vendetta, hvor de har en kampanje mot meg.» Journalisten stiller deretter spørsmål som kvinnen svarer på:

«- Hundene er observert løse i nabolaget flere ganger daglig. Avføringen hundene legger igjen har gjort rotter til et problem i området, og barn lever i frykt og tør ikke gå forbi på gaten. Forstår du problemstillingen?

-Ja, og jeg har forsøkt mitt beste, men det er en umulig oppgave. Men i dette tilfellet er det synd på hundene og meg, for dette har ikke vært lett fordi hundene hopper ut av vinduer og åpner dører på egen hånd. Men nå skal jeg få en slutt på dette, for jeg er utslitt av bråket og skal ha dem hundene til omplassering.

– Hvor skal de omplasseres?

– Nei, det får dere ikke vite, sier kvinnen bestemt.»

I en annen underartikkel het det at naboene i den navngitte veien «tviler på om hundene vil bli levert inn til omplassering». Det framgikk at de to naboene journalisten hadde snakket med, ikke ville stå fram med navn, «i frykt for represalier». Én av naboene tror hundene i beste fall bare blir kjørt til en leilighet eieren angivelig disponerer i [bynavnet]. De intervjuede naboene forteller ellers om episoder med skremte barn og hunder som hadde trengt seg inn i andres boliger.

Et lite foto viste for øvrig en utendørs rottefelle nær en trevegg, og bildeteksten lød:

«Løshundene gjør fra seg i nabolaget, noe som har medført store rotteplager i området. Ti naboer har brukt 1.500 kroner hver på rottefeller.»

KLAGEN:

Klager er den omtalte hundeieren, som først og fremst reagerer på Budstikkas indirekte identifisering av henne gjennom opplysninger om kjønn, alder, yrke, bosted og en annen leilighets beliggenhet, foruten ved beskrivelse av hundene. Ifølge klageren har avisoppslagene bidratt til delvis å fjerne beskyttelsen av privatlivets fred for henne i nærmiljøet. Klageren skriver:

«Siden opplysningene er entydig negative og gir et inntrykk av ansvarsløshet, vil et slikt inntrykk kunne få andre følger. Budstikkas oppgave er å beskrive hendelsen, ikke å drive personforfølging. Oppslaget ( reportasje nr. 2; sekr. anm.) er preget av løgn og udokumenterte påstander… som klager ikke kan godkjenne. Klager finner det særdeles smakløst å bli sammenlignet med den uheldige saken på Torpa og kan ikke se noen grunn til at journalistene på den måten spiller på folks frykt og fordommer.»

Videre peker klageren på underartikkelen der anonyme naboer intervjues. «Avsnittet er preget av historier som klager heller ikke har fått muligheten til å svare på. Hundeeieren fremstilles som en som kan tenkes å komme med ”represalier”; man stiller seg tvilende til hundeeierens troverdighet ved å mene at hundene mest sannsynlig ikke blir omplassert, men gjemmes i en leilighet i [bynavnet].»

Og klageren konkluderer slik: «Samlet fremstår mesteparten av omtalen som grove brudd på presseestiske regler… Klager ønsker i første omgang at Budstikka begrunner og utdyper de fremsatte påstander.»

TILSVARSRUNDEN:

Budstikka tok i utgangspunktet sikte på å løse saken i minnelighet, men lyktes ikke i å komme til enighet med klageren. Avisen vedgår at reportasje nr. 2 «inneholdt feil og mangler», og skriver i tilsvaret:

«På flere steder i hovedsaken – tittel, undertittel, billedtekst og brødtekst – er det ikke benyttet taletegn, slik at påstander fremstår som Budstikkas egne og ikke uttalelser fra kilder. På denne måten fremstår formuleringene som om de var kjensgjerninger og ikke påstander.»

Og videre:

«I én av de to undersakene heter det at den omtalte kvinnen mistet jobben som [yrket] da hun insisterte på å ha med seg hunden sin på jobben på sitt eget [yrket]-kontor. Budstikka vedgår at denne påstanden ikke kan dokumenteres. Bakgrunnen for innholdet i dette avsnittet var den strid som oppsto i [kommunenavnet]…».

Budstikka viser her til vedlagt utskrift av nettartikkel fra en annen lokalavis. Det vises også til vedlagt artikkel som ble publisert i Budstikka 11. desember 2008, som følge av klagen til PFU. Under den femspaltede tittelen «Uriktig om hundehold» kom avisen med presiseringer i tråd med punktene som er nevnt ovenfor.

Det framgår videre av tilsvaret at medarbeidernes møte med klageren fant sted før småjentenes far og de to naboene ble intervjuet til reportasje nr. 2. «Vår journalist kontaktet den omtalte hundeieren på de telefunnumre hun er registrert med for å få hennes kommentar til disse uttalelsene, men uten å oppnå kontakt med kvinnen. Beskjed ble lagt igjen på hennes mobilsvar, men ble ikke besvart. (…) Det burde ha fremkommet i reportasjen at Budstikka hadde forsøkt å innhente kvinnens kommentarer, men ikke hadde lykkes med dette.»

Og det tilføyes i tilsvaret: «Vi har vært i sammenhengende dialog med kvinnen siden vi mottok klagen, for på ny å gi henne muligheten til å kommentere de påstander som fremkommer i reportasjen 06.09.2008. Kvinnen har ikke ønsket å benytte denne muligheten, hvilket fremgår av vedlagte mailutvekslinger vi har hatt med kvinnen.»

Opplysningen om at klageren ikke ønsket å komme med ytterligere kommentarer, ble for øvrig også gitt i den presiserende artikkelen 11. desember.

Med hensyn til identifisering, er det for Budstikka «åpenbart at den omtalte kvinnen gjennom reportasjen 06.09.2008 vil kunne gjenkjennes av naboer og beboere i [navn på vei].» «Disse kjenner imidlertid både saken og kvinnen fra før. Andre vil ikke kunne identifisere henne på bakgrunn av de kjennetegn som fremkommer i reportasjen.»

Klageren hevder i sitt tilsvar at hun ikke mottok noen mobil- eller annen telefonbeskjed om at Budstikka ønsket kontakt igjen forut for reportasje nr. 2.

Når det gjelder tilbudet om å komme til orde i den presiserende artikkelen 11. desember, anfører klageren at hun på forhånd foreslo at redaksjonen først skulle sende henne manuset. «Budstikka trykket artikkelen uten mitt vitende og jeg fikk den først via PFU.»

Klageren ser for øvrig artikkelen 11. desember som «en skjerping av innholdet» i reportasjen 6. september, idet hun anser den for å inneholde de samme påstandene og de samme identifiserende opplysningene. «Artikkelen 11.12 er ikke noe forsøk på å gjenopprette den skaden som ble påført 6.9. Den er en selvstendig artikkel som gjentar og forsterker ærekrenkende påstander.» Og klageren skriver:

«De som ikke leste artikkelen 6.9, fikk med den nye artikkelen anledning til å gjøre seg kjent med påstandene. (…) Feilen som Budstikka gjorde i den første artikkelen, får man vite, er at man kunne få inntrykk av at det var Budstikka, ikke naboene, som hadde fremsatt anmeldelse og påstander. Når disse naboene er anonyme, har de da noen troverdighet? (…) Budstikka har hoppet til køys med politiet og gjort seg til forum for nabosladder av verste skuffe.»

Klageren tilbakeviser samtidig opplysningene som ble gjengitt fra den tidligere vedlagte nettartikkelen i en annen lokalavis, og har i den sammenheng notert seg at Budstikka i artikkelen 11. desember ikke korrigerer disse feilene.

Budstikka viser i sin sluttkommentar til at klageren, når det gjaldt artikkelen 11. desember, «forbeholdt seg retten til å ”godkjenne” før den kom på trykk». «Vi kunne ikke akseptere dette. Det er redaktøren – ikke kildene – som redigerer Budstikka.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en nyhetsreportasje i Budstikka etter at to løshunder hadde tatt livet av tre småjenters kaniner i en Bærum-hage. Den angivelige hundeieren ble sporet opp av to av jentenes far, som sammen med anonyme naboer lot seg intervjue av avisen. I artikkelen framkommer til dels sterke karakteristikker av eierens hundehold, og hun mener seg indirekte identifisert gjennom enkeltopplysningene som gis. Klageren viser til løgn og udokumenterte påstander som hun ikke fikk anledning til å gå samtidig i rette med. I tillegg reagerer klageren på at en etterfølgende artikkel med presiseringer, gjentar påstandene uten at de samtidig blir tilbakevist.

Budstikka medgir at reportasjen inneholdt påstander som ikke kunne dokumenteres. Avisen tar også selvkritikk for bruken av konstaterende formuleringer, så vel i tittel og bildetekst som i selve artikkelinnholdet. Dessuten innrømmer avisen at det burde ha framkommet i reportasjen at journalisten hadde forsøkt å innhente klagerens samtidige kommentar, men uten å lykkes. Budstikka finner det ellers åpenbart at klageren uansett ville være gjenkjennelig for beboere i nærområdet, mens andre ikke vil kunne identifisere henne.
Når det gjelder den oppfølgende artikkelen med presiseringer, viser Budstikka til at klageren avslo tilbud om der å komme til orde.

Pressens Faglige Utvalg mener Budstikka var sin fulle rett til å sette søkelys på klagerens hundehold, sett på bakgrunn av hendelsen med småjentenes kaniner. Slik utvalget ser det, må klageren tåle at naboer og andre berørte kommer med sterke kritiske utsagn i sakens anledning.

Dette fordrer imidlertid at redaksjonen samtidig utviser grundig kildekritikk, og synliggjør de forbehold som udokumenterbare påstander tilsier. Utvalget konstaterer at avisen går langt i sin kritiske etterprøvning av den påklagede reportasjen, og selv påpeker uheldige utslag som skulle ha vært unngått. Særlig vil utvalget si seg enig i påpekningen av de
konstaterende formuleringene, som skaper et misvisende inntrykk av at avisen går god for påstander som intervjuobjektene kommer med. På bakgrunn av dette, må det også sees som kritikkverdig at det ikke ble gjort ytterligere anstrengelser for å innhente klagerens samtidige kommentar.

For utvalget er det vanskelig å bedømme i hvilken grad enkeltopplysninger i reportasjen har bidratt til identifisering av klageren ut over kretsen som allerede hadde kjennskap til hennes hundehold. Utvalget finner likevel at avisen med fordel kunne ha unngått å gå så detaljert til verks når det gjelder stedangivelser som det i dette tilfelle er gjort, når det likevel ikke var meningen å identifisere klageren.

Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, om kildekritikk generelt og særlig i forhold til opplysninger fra kilder som ønsker å være anonyme. Videre viser utvalget til punkt 4.4, om blant annet å unngå overskrifter som går lenger enn det er dekning for i stoffet. I tillegg vises det til punkt 4.14, der det blant annet heter: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.»

Budstikka har brutt god presseskikk.

Oslo, 27. januar 2009

Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, Halldis Nergård, John Olav Egeland,
Ingeborg Moræus Hanssen, Camilla Serck-Hanssen, Siri Bjerke