Sven Jarle Knoll mot Dagens Næringsliv

Dagens Næringsliv hadde våren 2011 flere oppslag om en pågående rettssak i Fredrikstad tingrett. Mandag 28. mars hadde avisen en artikkel med tittelen ”En fargerik rettssak”. Ifølge ingressen er det to tidligere forretningspartnere som nå er i konflikt:
”Investor Alf Ulven saksøker tin tidligere forretningspartner Sven Jarle Knoll for over 40 millioner kroner”.

Av brødteksten går det frem at rettssaken er en av flere rettsoppgjør i forbindelse med bilforretningen de to har drevet. I denne omgang er det investoren som blant annet mener at den tidligere partneren har tatt ut penger til privat forbruk. Han føler seg også lurt: Knoll manipulerte bevisst andre aksjonærer og styremedlemmer, hevder Ulven. Videre konstaterer artikkelen at Knoll også er under etterforskning av Økokrim.

Den saksøkte ønsker ikke å kommentere saken, men hans advokat gir uttrykk for at han regner med at dette blir ”en fargerik rettssak”.

Tirsdag 29. mars hadde avisen en ny artikkel med tittelen ”14 dagers uenighet”. I teksten omtales den omfattende rettssaken:
”Partene står langt unna hverandre, og nettopp det dokumenteres grundig. Mer enn 9000 dokumenter skal gjennomgås…”

Ifølge artikkelen har den saksøkte sendt en mail til investorens advokat:
”I en epost til Lillestølen tidligere i vinter konstaterte Knoll at Lillestølen ’er så langt unna det man kan kalle en mann’, etter at Lillestølen etterlyste diverse opplysninger i gamle regnskaper som Knoll hadde hatt ansvaret for.”

Saksøkeren uttaler at de to partene ikke er enige om noe annet enn å møtes i retten. Advokaten kommenterer:
”Som oftest greier vi prosessfullmektige å luke ut ting vi er enige om for å spare tid. Men jo lengre vi kommer i denne saken her, desto mer er det vi er uenige om, sier Lillestølen.”

Avslutningsvis viser artikkelen til at over 40 vitner skal møte i rettssalen de neste ukene.

Fredag 1. april hadde avisen nok en reportasje med tittelen ”Skurker og sportsbiler”. I ingressen står det:
”Sportsbiler til flerfoldige millioner, skurkestempel, fotomodeller og raffinert sexutstyr skaper høy temperatur i rettssaken mellom investor Alf Ulven og bilforhandler Sven Jarle Knoll.”

Det refereres fra rettssaken der det nå er investoren som skal forklare seg. Han nekter for at han har gjort noe galt:
”Jeg har ført inn 57 millioner kroner i butikken her, så får den advokaten meg til å fremstå som en skurk. Det godtar jeg ikke, sa Ulven…”

Videre retter Ulven en rette anklager mot sin tidligere forretningspartner:
”Han kjøpte sexutstyr, datingtjenester og SM-utstyr! Det går faen meg ikke an, tordnet Ulven…”

Til dette svarer Knoll:
”Dette er bare vrøvl fra ende til annen…Det var 10-15 andre som hadde tilgang på disse kontoene…”

Knoll avviser også at han har brukt dating-tjenester:
”Nei. Jeg er gift og var det den gangen da også…”

Avslutningsvis viser artikkelen til at saksøktes advokat listet opp ti grunner for å frifinne sin klient:
”Dette var alt fra at Ulven var medvirkende, til manglende årsakssammenheng, aksept av risiko og ikke minst at saken uansett er foreldet.”

En undersak omhandler at den saksøkte og hans advokater krevde lydopptak av vitneforklaringene.

Tirsdag 5. april fortsatte dekningen av rettssaken med en artikkel med tittelen ”Sex, trusler og lånte dyre biler”.

Ifølge ingressen blir Knoll beskyldt for å true folk til stillhet, mens han selv beskylder kolleger for kjøp av sexutstyr.

Av brødteksten går det frem at rettssaken nå er inne i sin andre uke og at det er mange beskyldninger mellom partene. Mye av uenigheten har knyttet seg til et påstått sexkjøp:
”Etter at Ulven i forrige uke vitnet på at Knoll kjøpte sexutstyr på firmaets regning, er dette blitt like omtvistet og sentralt i saken som Ulvens søksmål på 40 millioner kroner mot Knoll. Fredag dementerte Sven Jarle Knoll innkjøpet av raffinert sexutstyr fra nettbutikker i USA. Dette ble gjentatt av hans kone da hun vitnet i går.”

Ekteparet mener ifølge artikkelen at en ansatt har gjort innkjøpene. Denne avviser imidlertid påstandene: ”Han vurderer nå å ta saken til politiet for ærekrenkelser.”

Knoll retter også anklager mot Ulven:
”Mye av diskusjonen i saken går på hvor et stort antall biler har tatt veien. Knoll hevder at Ulven lot mange i sin sfære få låne biler vederlagsfritt eller til svært gode vilkår.”

Andre mener at Knoll har kommet med trusler:
”Jeg vet hvor du bor og hvor barna dine går på skole, sa Knoll til meg. Jeg ble skremt, hevdet Joelsen.”
Dette avviser imidlertid Knoll:
”Det har jeg aldri gjort. Men at jeg har vært forbannet på Tom Joelsen, er jo ikke en hemmelighet. Han la seg opp i mine private byggeprosjekter, sier Knoll”.

En regnskapsmann hevder imidlertid at han har overhørt truslene, men at han ikke tok dem alvorlig:
”Jeg fikk jo høre at Knoll kjente torpedoer som Espen Lie. Han kjente Jan Kvalen. Jeg lot meg ikke true. Jeg skulle jo bare telle biler, sier Knarbo lakonisk.”
Også dette avviser Knoll:
”Det stemmer ikke. Jeg kjenner ikke dem, og har aldri sagt dette, sier Sven Jarle Knoll.”

Avslutningsvis omtaler artikkelen en episode som skal ha involvert advokatene og som utspant seg på et advokatkontor. Knolls advokat mener saken er fargerik og at det blir mange elementer å holde styr på:
”Man må huske hva saken egentlig dreier seg om. Det er om Knoll burde ha begjært oppbud, sier Eggen.”

Fredag 6. mai refererte avisen avgjørelsen i rettssaken i en artikkel med tittelen ”Ulven knuste Knoll”.

I ingressen står det:
”Bilforhandler Sven Jarle Knoll må betale investor Alf Ulven 20 millioner kroner etter å ha blitt dømt for å være ’grovt uaktsom’ og ’en utro tjener’”.

Ulven uttaler til avvisen at han er ”veldig fornøyd”. Videre sier han:
”Knoll ble ikke trodd på ett eneste punkt. Knoll er en gjennomført kjeltring…”

Til dette repliserer Knoll: ”Da er vi i hvert fall to. Ulven er en kjeltring, han også…”

Artikkelen refererer en del konklusjoner fra dommen som blant annet går ut på at Knoll har opptrådt grovt uaktsomt og bevisst ført Ulven bak lyset. Knoll konstaterer at han vil anke:
”Ja, selvfølgelig. Prinsipielt er det mange spørsmål som en høyere rettsinstans vil vurdere annerledes. Det er jo tunge bevis som ikke er behandlet av retten i det hele tatt…”

Deretter kommenterer artikkelen advokatutgiftene som er blitt svært høye:
”I dommen blir Knolls saksomkostninger anslått til å være uforholdsmessig høye ’i forhold til det som har vært nødvendig for saken’”.

Avslutningsvis viser artikkelen til at Knoll også er siktet av Økokrim og at det venter en voldgiftssak i august.

Noen måneder senere, torsdag 7. juli, hadde avisen nok en artikkel med tittelen ”Ulven tar Knoll-eiendom”. Av artikkelen går det frem at Ulven har tatt pant i flere eiendommer etter rettssaken.

Knoll kommenterer slik:
”Det at Ulven har fått pant for et krav som ikke er rettskraftig – hvilken allmenn interesse har det?…”

Han har anket dommen, og saken vil sannsynligvis komme opp for en ny rettsinstans neste år.

KLAGEN:

Klageren er den saksøkte bilforhandleren som klager generelt på dekningen Dagens Næringsliv har hatt av rettssaken. Han klager både over journalistens arbeidsmetode og innholdet i artiklene.

Om kontakten med journalisten skriver klageren blant annet: ”Gran satt i rettssalen gjennom hele dager, det ble under pauser utvekslet spørsmål og Gran noterte ivrig, det var imidlertid sjelden at man fikk vite hva motparten hadde sagt. Oppslagene som kom i kjølvannet av Gran sin tilstedeværelse var ofte preget av faktafeil og av utsagn som undertegnede ikke hadde fått anledning til å imøtegå.” Klageren mener journalistens arbeidsmetode gir en skjev fremstilling. Han viser også til at journalisten ikke har ønsket å rette opp feil, men at han heller har oppfordret til å klage til PFU.

Videre mener klageren at motparten har fått mer spalteplass enn han selv. Dette har ifølge klageren også ført til en del av feilene han mener fins i artiklene. Klageren viser til en påstand i en artikkel om at han skal ha kommet med ufin omtale av en advokat fordi det var etterspurt regnskapsmateriale. Klageren skriver: ”Dette er beviselig feil…” Klageren reagerer også over at denne påstanden er blitt trykket uten at han var klar over det.

I noen tilfeller mener klageren at han bare har fått anledning til å imøtegå deler av påstandene som blir fremmet og at vitneutsagn som ville støttet hans versjon, ikke blir brukt i artiklene: ”Gran unnlater bevisst å skrive slik at det fremkommer et fullstendig bilde av faktum.”

Klageren reagerer også på at fakta som han mener er irrelevant for sakens kjerne, blir omtalt i artiklene. Som eksempel trekker han frem en påstand knyttet til betalingen av årsavgiften på bilen som klagers advokat brukte i forbindelse med rettssaken.

Så viser klageren til artikkelen der dommen blir omtalt. Klageren mener tittelen er misvisende fordi han bare er dømt til å betale ca 20 millioner kroner, selv om søksmålet var på 47 millioner.

Deretter refererer klageren store deler av dommen før han oppsummerer: ”Retten er med andre ord helt tydelig på at ingen av partene har vunnet saken, like fullt mener Gran at overskriften bør være ’Ulven knuste Knoll’.”

Klageren reagerer også på overskriften i den siste artikkelen. Han skriver: ”Dette er direkte feil, og skrevet slik på tross av at Gran vet at Ulvens pant så langt er verdiløst. Ulven har fått et pant, det er det hele, dette pantet er ikke rettskraftig og kan ikke på noen måte kreves dekket inn før det er en rettskraftig dom. Når Gran til alt overmål er oppmerksom på at dommen er anket, på en særdeles grundig måte så er overskriften rett og slett ikke dekkende over hodet.”

I denne artikkelen mener klageren også at han skulle hatt anledning til å imøtegå påstanden om at han kanskje må arbeide for Ulven hvis han ikke klarer å betale kravet.

Basert på dette mener klageren at avisen har brutt flere punkter i Vær Varsom-plakaten og nevner punkt 4.4, 4,13, 4.14 og 4.15.

Avslutningsvis skriver klageren: ”Gran bedriver hensynsløs journalistikk uten den minste omtanke, han nekter å ta innover seg at slike overskrifter skaper massive problemer for den som er omtalt, det har vært en omfattende telefonkommunikasjon i tillegg til mailer, omkring dette mellom undertegnede og Gran. Resultater er kjent, Gran skriver det han vil, selv om det ikke er dekning for det.”

TILSVARSRUNDEN:

Dagens Næringsliv avviser klagen og bekrefter at avisen over tid har dekket samarbeidet og konflikten mellom de to forretningspartnerne.

Til klagerens påstand om at han ikke har fått anledning til å imøtegå påstandene i artiklene skriver avisen: ”DN vil påpeke at mye av det klager trekker frem er referater fra rettsforhandlingene, vitneutsagn og dokumenter som ble lagt frem i retten. Utfordringene ved rettsreferatet løste DN ved å tilby begge parter å komme til orde etter hvert som beskyldninger ble fremsatt i retten.”

Ellers viser DN til de deler av artiklene der Knoll er sitert, og konkluderer med at det ikke foreligger brudd på dette punktet.

Videre kommenterer avisen at klageren ikke har dokumentert noen faktafeil, og skriver: ”Det er uklart for DN hvilken dokumentasjon eller hvilke opplysninger Knoll har kommet med som skulle tilsi at avisen har publisert faktafeil.”

Avisen stiller seg også uforstående til at klageren skal ha blitt nektet spalteplass: ”DN har ikke mottatt noen leserbrev fra klager, og har derfor ikke nektet klager spalteplass.”

Til påstanden om at noen titler er uten dekning, skriver avisen om den første tittelen at alle tre elementer som er omtalt i tittelen også er omtalt i brødteksten, og viser eksempler på dette. Avisen påpeker at klager også er sitert i forhold til dette.

Når det gjelder tittelen i artikkelen som omtaler dommen, viser avisen til at saksøker fikk medhold i sine prinsipale krav og at klageren blir omtalt i dommen både som en utro tjener og blir dømt for å ha vært grovt uaktsom.

På samme måte mener avisen at den har dekning for tittelen i den siste artikkelen, og viser til hva som ligger i pantet jfr. lov om tvangsfullbyrdelse.

Klageren opprettholder sin klage og skriver innledningsvis at tilsvaret fra avisen er ”…av en svært generell karakter uten spesielt mye refleksjoner rundt de enkelte saker som ble trukket opp i klagen.”

Videre gjentar klageren at journalisten i større grad burde referert vitner som støttet hans fremstilling blant annet av spørsmålet om hvem som hadde tilgang til å bruke et firmakort og dermed kunne ha kjøpt sexutstyr osv.

Klageren mener avisen er useriøs og at den har feil fokus med tanke på at rettssaken dreide seg om styreansvar: ”DN bruker isteden stor spalteplass på sexartikler til en verdi av noen få tusenlapper og på å forsøke å få en av to parter til å fremstå som en seierherre i en sak som på langt nær er ferdig i rettssystemet.”

Klageren presiserer at det ikke er snakk om at Ulven skal ta noen eiendom, og mener avisen burde vært mer presis i sin omtale av pantet som er tatt i eiendommen: ”Pantet er ikke på noen måte mulig å effektuere…dermed så gir overskriften et fullstendig galt bilde.”

Avslutningsvis skriver klageren: ”DN har ikke kommet med opplysninger i saken som er egnet til å svekke undertegnedes klage.”

Avisen skriver i sitt siste tilsvar at det ikke er riktig som klager hevder at journalisten skulle dekke en rettssak omkring styreansvar: ”DN var i retten for å dekke en konflikt mellom Alf Ulven og Sven Jarle Knoll som hadde oppstått i kjølvannet av en rekke konkurser og flere tidligere rettssaker.” Avisen mener dette er ”…godt innenfor rammen av hva pressen kan og bør belyse.”

Om klagers påstand om at det er gitt betydelig mer spalteplass til den ene parten, skriver avisen: ”DN fastholder at begge parter har kommet til orde på en grei måte gjennom dekningen.” For å vise dette har avisen lagt med artiklene der det er markert med ulike farger hvor partene har fått komme til orde.

Videre mener avisen at dekningen har vært balansert: ”DN fastholder at ved å dekke begge parters innledningsforedrag, bevisførsel, vitnemål samt å innhente kommentarer fra partene underveis, ga avisen samlet sett et balansert bilde av tvisten.” Avisen viser også til at det ikke er mulig å referere alt som blir sagt og lagt frem i en rettssak.

Avisen har for øvrig ikke noe å tilføye når det gjelder titlene, og viser til sitt første tilsvar for begrunnelse for hvorfor disse har dekning i artiklene.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder flere artikler om en rettssak der to tidligere forretningspartnere er i en tvist om flere titalls millioner kroner. De to drev en bilforretning, men denne gikk etter hvert konkurs. I artiklene omtales bakgrunnen for konflikten, rettssaken og til slutt dommen. Gjennom artiklene blir begge parter og deres advokater sitert.

Klageren er den saksøkte bilforhandleren, som mener at artiklene gir en skjev fremstilling av sakens fakta og at hans side ikke kommer tilstrekkelig frem. Han reagerer på journalistens arbeidsmetoder og mener også at han burde hatt anledning til å imøtegå flere av påstandene i artiklene. I tillegg mener klageren at flere av titlene ikke har dekning i artiklene.

Dagens Næringsliv avviser klagen og mener at dekningen har vært både balansert og korrekt, og at begge sider har fått god spalteplass. Avisen viser også til at klageren har fått anledning til å kommentere de påstandene som fremsettes, enten selv eller via sin advokat. Avisen mener også at alle titlene har god dekning.

Pressens Faglige Utvalg konstaterer at klagen er knyttet til en dekning over tid der det inngår flere artikler på forskjellige stadier i rettssaken.

Utvalget har tidligere uttalt at det ikke er et presseetisk krav at de forskjellige synspunkter på et saksforhold skal tillegges like stor vekt. Samtidig vil utvalget understreke at ønske om vinkling ikke må gå på bekostning av etterretteligheten. Utvalget viser generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 4.13, der mediene pålegges en plikt til å rette opp faktiske feil så snart som mulig. Utvalget kan imidlertid ikke se at klager har påpekt faktiske feil utover mindre unøyaktigheter. Utvalget finner heller ikke at journalisten har opptrådt presseetisk uakseptabelt når det gjelder arbeidsmetoder.

Det er også et krav at de som utsettes for sterke beskyldninger såvidt mulig skal ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. Utvalget viser i denne sammenheng generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14. Så vidt utvalget kan se, har klager fått anledning til å kommentere alle vesentlige påstander som er referert i avisen.

De som er blitt utsatt for angrep, skal i henhold til Vær Varsom-plakatens punkt 4.15 snarest mulig få adgang til tilsvar, med mindre angrep og kritikk inngår som ledd i en løpende meningsutveksling. Det er utvalgets oppfatning at avisens dekning nettopp bærer preg av en løpende meningsutveksling der ulike synspunkter kommer frem i de forskjellige artiklene. Utvalget kan heller ikke se at avisen skal ha avvist et lengre tilsvar fra klageren.

Videre vil utvalget generelt vise til Vær Varsom-plakatens punkt 4.4, der det blant annet heter: «Sørg for at overskrifter, henvisninger, ingresser og inn- og utannonseringer ikke går lenger enn det er dekning for i stoffet». Utvalget har forståelse for at klager kan oppleve enkelte av titlene som belastende, men finner at de er innenfor det presseetisk akseptable.

Dagens Næringsliv har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 24. januar 2012

Hilde Haugsgjerd,
John Olav Egeland, Henrik Syse, Line Noer Borrevik,
Alf Bjarne Johnsen, Gry Cecilie Sydhagen, Georg Apenes