Per Abildgaard (m. flere) mot Verdens Gang
Verdens Gangs lørdagsmagasin VG HELG brakte 5. august 2006 en bredt anlagt «Ukens tema»-reportasje med tittelen «Skygger over bibelbeltet». Reportasjen ble introdusert slik, med teksten innmontert i stort bilde fra et ungdommelig teltmøte:
«Bak jublende lovsang og uskyldig leirmoro erobrer kristne ledere unge sjeler i en blanding av makt, sex og religion. Hva er det egentlig som foregår i bibelbeltet?»
På de to neste sidene var en undertittel i tre punkter lagt inn: «? Seksualitet og overgrep er tabu i kristne miljøer ? «Kosekultur» kan skjule overgrep ? «Hanne» ble voldtatt av sognepresten som 17-åring». Ingressen lød:
«OSLO/RISØYA/SØR-VESTLANDET (VG) – Sognepresten ledet meg opp en etasje på prestegården og inn på et soverom. Han gikk ut av rommet, bare iført et svart kondom. Så voldtok han meg.»
Et lite bilde på samme side viste tre unge jenter rundt et campingbord på en kristelig sommerleir, og det het i bildeteksten
«TRYGGE I TROEN: Kristiansandsjentene Malene Randøy (16) (fra venstre), Hanna Mathiesen (14) og Cathrine Abildgaard (16) synes det er leit at sognepresten Torbjørn Lied tråkket over grensen med en han var sjelesørger for. Selv opplever de det som utelukkende positivt å være kristne. – Vi har en trygghet. Vi vet at vi er elsket.»
Samme dag hadde Verdens Gang, på avisens førsteside, en henvisningstittel til reportasjen i VG-HELG:
«TEMA: SEX OG OVERGREP I KRISTNE MILJØER
-Sognepresten var bare iført et svart kondom, så
VOLDTOK HAN MEG»
KLAGEN:
Klagerne er fedrene til de tre jentene som var avbildet ved campingbordet. Fedrene viser til at de 15. august fikk inn et lengre leserbrev i VG, under tittelen «Tendensiøst om maktmisbruk». Her kritiseres temareportasjen sterkt, og særlig bruken av døtrene i sammenhengen. Likevel har fedrene valgt å klage til PFU, og de skriver bl.a.:
«Alle tre (klagerne; sekr. anm.) ble i forkant av publisering kontaktet av VG. Vi reagerer særlig på hvordan VG presenterte saken for oss og våre døtre – noe som står i klar kontrast til Vær Varsom-plakaten. Vi ga tillatelse til at VG kunne sitere våre døtre i artikkelen, men vi ble alle veldig negativt overrasket da vi så hvilket anliggende VG hadde med artikkelen. Våre døtre ble veldig skuffet, og følte seg utnyttet av VG. Det at barn blir intervjuet og brukt i en journalistisk sammenheng, gjør etter vår mening saken enda mer graverende.»
«Våre jenter… forteller om et intervju med VGs journalist der man berørte Lied-saken (sognepresten i Kristiansand som måtte gå etter et forhold med en kvinne han var sjelesørger for), men at samtalen i all hovedsak dreier seg om andre forhold. De er helt ukjent med at journalistens oppdrag var en temareportasje om «Sex og overgrep i kristne miljøer».»
Til klagerne skal journalisten på forhånd ha opplyst at hun hadde snakket med døtrene om det å være ung kristen. «De hadde blant annet fortalt om den trygghet troen gir. I den sammenheng ble det nevnt at de kom inn på Lied-saken, men vi opplevde alle dette som noe sekundært.» Det skal ikke ha vært «sex og overgrep» som opptok journalisten i kontakten med jentenes fedre.
I etterkant har klagerne i en mail til journalisten stilt dette spørsmålet: «Hva tror du responsen hadde blitt fra oss tre hvis vi hadde fått presentert overskrifter og ingress før vi skulle gi vår tillatelse?» «Svaret har uteblitt.»
Klagerne viser til Vær Varsom-plakatens punkt 3.3, om å gjøre premissene klare i intervjusituasjonen. «Her mener vi at VG begår et klart overtramp. Det meste av kommunikasjonen i forkant er muntlig, men vi legger også ved mailkorrespondansen som PFU bør se nærmere på.»
Om reportasjen, slik den framstår, skriver klagerne:
«Etter vår mening er dette et skoleeksempel på tendensiøs journalistikk. Problemet er ikke at man bringer til torgs overgrepshistorier fra kristne miljøer. Vi er smertelig klar over at de finnes. VG gir med rette god spalteplass til to ofre for maktmisbruk i denne artikkelen.
Problemet er heller ikke at man tauer inn et koppel av forskere til å belyse koblingen mellom makt, sex og religion. Det er koblingen til Skjærgårds (Skjærgårds Music & Mission Festival på Risøya utenfor Tvedestrand; sekr. anm.) og dermed våre døtre vi reagerer på.»
«Hovedproblemet i artikkelen er en total mangel på proporsjoner og en svært tendensiøs kryssklipping. Omfanget av overgrep i kristne miljøer belyses overhodet ikke. (…) I stedet for å la ofrene og ekspertene stå på egne bein, smører man på med litt ungdommelig uskyld… Artikkelen er satt sammen så finurlig at ungdommen fremstår som potensielle ofre for den tøylesløse kåtskap som driver predikanter til å begå nye overgrep.»
«Formidlingen fra Skjærgårds er positiv. Det skapes et inntrykk av at disse ungdommene ikke vet bedre. Men det gjør tydeligvis VG. Hva skulle denne lapskausen av grufulle overgrep og livsbejaende festivalungdom ellers tjene til?»
Klagerne viser til formuleringen «Hva er det egentlig som foregår i bibelbeltet?», og skriver: «Bruken av ordet egentlig forteller med all tydelighet hva VG vil fortelle leserne sine, nemlig at bak den polerte fasaden av lykke og tilsynelatende trygghet, ligger predikantenes kondomer klar til bruk. (…) Hvis dette er akseptabel journalistikk, kan man «avsløre» hva man vil. Resepten er å kombinere noen tragiske enkeltskjebner med noen generelle uttalelser fra forskere – for til slutt å krydre dette med noen lykkelige og intetanende
ungdommer. Vi kan ikke se at VG har tilstrebet saklighet og etterrettelighet i denne saken.»
«Vi kjenner ikke til en eneste overgrepshistorie de 25 årene Skjærgårds har samlet tusenvis av ungdommer. Dette poenget har Vårt Land med i sin lederartikkel 8. august. Lederartikkelen (se vedlegg) er i sin helhet viet denne reportasjen i VG.»
Som konklusjon viser klagerne til Vær Varsom-punktene 4.1 og 4.4.
TILSVARSRUNDEN:
Verdens Gang kan ikke med sin beste vilje se at titler eller presentasjonsform skulle bryte med god presseskikk. Selv om denne del av klagen ikke synes å være klagernes hovedanliggende, velger VG likevel å kommentere noen av deres anførsler. Avisen skriver:
«Etter at vår journalist hadde snakket med kilder i det såkalte bibelbeltet, fikk hun en klar oppfatning av at seksualiserte tilnærmelser i forbindelse med kristen forkynnelse blant ungdom er, og har vært, et ganske omfattende og til dels fortiet problem.»
«Både klagerne og vi kan trolig enes om at vi her står overfor en ikke målbar størrelse. Men at slike overgrep finner sted er man «smertelig klar over», for å bruke klagernes egen formulering. Hersketeknikkene, sex- og maktmisbruket bekreftes og forklares i artikkelen gjennom samtaler med en rekke kompetente fagfolk.»
«Særlig pekte flere av kildene på hvordan en del frilanspredikanter flytter rundt og skifter miljø når det begynner å brenne under føttene på dem. Ungdomsmiljøer og leirer ble nevnt
som steder der slike personer har anledning til å operere fritt og ubemerket, om ikke annet for å sondere terrenget før de trår over en grense under sjelesorg eller i andre situasjoner.»
«Hadde vår reportasje unnlatt å ta med at det tross alt skjer positive ting i det kristne ungdomsmiljøet, at det finnes ungdommer som der finner trygghet og glede i sunt samhold, som møter positive og kloke veiledere i trosspørsmål, ville vår reportasje lett kunne fremstått som ufullstendig og stigmatiserende overfor et stort ungdomsmiljø.»
«Det er i våre bestrebelser på å yte rettferdighet til dette miljøet, og samtidig ivareta en journalistisk balanse, at vi utilsiktet kom til å utfordre klagerne. At vi formidler en annen side av samme virkelighet og snakker med ungdom som oppfatter det utelukkende positivt å være kristne, blir av klagerne betegnet som «tendensiøs kryssklipping».»
Når det gjelder journalistens møte med klagernes døtre, viser VG i tilsvaret til en detaljert redegjørelse fra medarbeideren, der hun bl.a. skriver:
«En sak har alltid flere sider – og da jeg kom til festivalen (Skjærgårds; sekr. anm.) traff jeg da også ungdommer som fortalte strålende om hvor positiv troen er for dem. Men de snakket også om press – og om hva de mente om Lied-saken.»
Journalisten understreker sterkt at hun har gjort alle kilder oppmerksom på at reportasjen ble laget nettopp på bakgrunn av Lied-saken. «Det samme gjelder foreldrene som i etterkant ble oppringt for å gi tillatelse til å trykke sitater/bilder av mindreårige. Siden Skjærgårdsfestivalen kommer positivt ut i saken og det ungdommene snakker om er positivt, fant jeg ingen grunn til å referere I DETALJ resten av reportasjen – dvs. at jeg ikke leste opp sitater fra forskere eller de andre kildene. Dette er heller ikke vanlig praksis.»
Ut fra dette kan ikke VG se at avisen skulle ha forbrutt seg mot Vær Varsom-punkt 3.3. Og det tilføyes i tilsvaret, angående klagernes døtre:
«Det er intet i bildet eller teksten som er egnet til å kompromittere jentene. (…) Vi mener at klagerne, både muntlig og skiftlig, og deres døtre ble informert om i hvilken kontekst bildet skulle brukes. Hvis dette ikke er kommunisert klart nok fra vår journalist, noe vi strekt betviler, er det selvsagt beklagelig, men vi avviser på det sterkeste at det skal foreligge noen tilsnikelse fra vår side.»
«Klagerne er selvsagt i sin fulle rett til å mislike oppslaget og være uenig i den form og vinkling hele reportasjen har fått. Men deres indignasjon bør ikke få utløp mot våre arbeidsmetoder. Vi mener vi har utført et godt og etisk forsvarlig journalistisk håndverk.»
Klagerne betrakter VGs tilsvar som «et slags forsøk på legitimering av reportasjen». «Det er bare fantasien som setter grenser for hvordan VG kan lage nye reportasjer over samme lest.»
Når det gjelder klagernes hovedanliggende, avisens bruk av døtrene, heter de bl.a.:
«Journalisten skriver i sitt tilsvar at ungdommene «skulle bli gitt en stemme i saken». Ja, for hun traff jo ungdommer som «også» opplevde troen som positiv. I tillegg poengterer hun at spørsmål om tro skulle være hovedtema, men ville «samtidig gjøre oppmerksom på» at Lied-
saken var «aktualiteten». Deretter forteller hun at foreldrene ble informert om det samme. Det er underlig å se hvordan VG lar sin opplagte dobbeltagenda bli blottstilt på denne måten. Agendaen overfor kildene og deres foreldre er altså en annen enn det som til slutt blir status når stoffet kommer på trykk.»
«Svært mye av det VG skriver i reportasjen er helt uproblematisk isolert sett. For oss er imidlertid redigeringen av stoffet og kommunikasjonen med kildene av en slik art at PFU bør si klart fra.»
Verdens Gang fastholder at klagerne på forhånd «fikk den informasjon de hadde krav på, som var relevant og fyllestgjørende for dem, og tilstrekkelig til å kunne ta en avgjørelse om bruk av et enspaltet bilde og en bildetekst.»
VG viser på ny til utdrag fra journalistens redegjørelse, som etter avisens mening viser at de etiske problemstillinger i saken var langt fremme i hennes bevissthet under utarbeidelsen av stoffet. «Tatt i betraktning alle de hensyn som ble vist til klagerne og til de øvrige foreldre og barn i saken, må vi hevde at nærværende klage er svært uventet og forfeilet.»
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en bredt anlagt temareportasje i Verdens Gangs magasin VG HELG. Reportasjen hadde denne introduksjonen: «Bak jublende lovsang og uskyldig leirmoro erobrer kristne ledere unge sjeler i en blanding av makt, sex og religion. Hva er det egentlig som forgår i bibelbeltet?». VG refererte til flere konkrete tilfeller av overgrep, samtidig som fagfolk ga sine vurderinger av årsaker og omfang. Som en del av reportasjen inngikk også besøk i og bilder fra en sørlandsk sommerleir for unge kristne.
Blant leirbildene var ett av tre navngitte jenter i tenårene. I en kort bildetekst uttrykte jentene glede over å være kristne, samtidig som de fant det «leit» at en navngitt sogneprest «hadde tråkket over streken med en han var sjelesørger for». Jentenes fedre påklager at døtrene ikke fullt ut ble konfrontert med hva slags reportasje bilde og uttalelser skulle inngå i, og at dette heller ikke framgikk da foreldrene i forkant ble kontaktet og ga sitt samtykke til navn- og bildebruk. Klagerne har ellers sterkt kritiske synspunkter på reportasjens presentasjonsform og oppbygning.
Verdens Gang forsvarer reportasjen fullt ut, og hevder at klagerne fikk den forhåndsinformsjon de hadde krav på, som var relevant og fyllestgjørende for dem, og tilstrekkelig til å kunne ta en avgjørelse om bruken av et énspaltet bilde og en bildetekst. VG hevder å ha bestrebet seg på å yte rettferdighet til det kristne ungdomsmiljøet, og samtidig ivareta en journalistisk balanse. Noe annet ville det etter avisens mening vært om man hadde unnlatt å ta med at det tross alt skjer positive ting i dette miljøet.
Pressens Faglige Utvalg mener VG var i sin fulle rett til å ta for seg det aktuelle temaet, og ser betydningen av å fokusere på overgrep i kristne miljøer.
Utvalget registrerer at klagerne har kritiske synspunkter på selve reportasjens form og innhold, og har forståelse for deres umiddelbare reaksjon på oppslaget. Likevel legger utvalget til grunn at vurderingen må knyttes til det forhold som direkte berører klagerne, dvs. bruken av bildet med døtrene og deres uttalelser.
Etter utvalgets mening kunne avisen på forhånd med fordel ha gjort det tydeligere i hvilken sammenheng bilde og bildetekst ville bli brukt. Utvalget kan ikke se at klagerne var fullt ut orientert om reportasjens sterke fokusering på overgrep. På den annen side registrerer utvalget at bildet av klagernes døtre utgjorde en liten del av oppslaget, og at teksten i forkant var sendt til klagerne for godkjenning.
Utvalget legger dessuten vekt på at avisen i ettertid har gitt klagerne god spalteplass til å framføre sin kritikk av reportasjens form.
Etter en samlet vurdering finner utvalget at Verdens Gang ikke har brutt god presseskikk.
Oslo, 19. desember 2006
Odd Isungset,
Ellen Arnstad, Sigrun Slapgard, John Olav Egeland,
Ingeborg Moræus Hanssen, Henrik Syse, Trygve Wyller