Grev Wedels Plass Auksjoner AS v. adv. Vidar Strømme Advokatfirmaet Schjødt AS mot Finansavisen

SAMMENDRAG:
Finansavisen hadde lørdag 23. november 2002 som hovedoppslag på førstesiden følgende tittel: » Lurepriser – 1. gang, 2. gang, 3. gang! Solgt? » I en kort henvisningstekst het det dessuten: » Kunstmarkedet svikter, kjøperne uteblir, men auksjonarius hausser prisene opp. » Oppslaget var illustruert med bilde av en ikke navngitt auksjonarius.

Førstesidehenvisningen viste til en kommentarartikkel på side 4, skrevet av Finansavisens ansvarlige redaktør, Trygve Hegnar. Under tittelen » Kunstbobler også » skrev redaktøren bl.a.:

» At det er enkelt og farlig å blåse opp verdier og regnskaper i næringslivet, er skandalen Finance Credit et godt eksempel på. Konsekvensene og tapene blir store når boblen sprekker.
Dessverre fikk vi denne uken også eksempler på hvordan kunstpriser kan etableres på et kunstig høyt nivå, uten at publikum helt forstår hva som foregår.
Under jubileumsauksjonen til Grev Wedels Plass Auksjoner var stemningen, dessverre må vi si, heller laber, og ikke mindre enn 40 prosent av de frembudte malerier forble usolgt.
Aksjefall, nedbemanninger og dårligere tider generelt gjør det, naturlig nok, vanskeligere å selge kunst også. Pengene sitter ikke like løst som før.

Men den uerfarne kunstkjøper eller kunstinteresserte fikk ikke med seg dette, for auksjonarius Hans Richard Elgheim lot som om salget gikk strykende hele tiden.
Metoden er enkel og forførende. I stedet for å fortelle at de oppgitte prisvurderinger er gale og for høye (i dagens marked), oppgav auksjonarius en pris i nærheten av forhåndsvurderingen, og sa så med høy og klar stemme: 1. gang, 2. gang og tredje gang.
Så trodde da kanskje noen at Johs. Rians Piken i sengen ble solgt for 250 000 kroner, at Hans Heyerdahls Pike med rips gikk for 100 000 kroner eller at Hans Heyerdahls Ja eller nei gikk for hele 450 000 kroner. Men det gjorde de ikke. Ved et reelt salg ville prisene ligget langt lavere.
Selv om Elgheim lot som han klubbet både en, to og tre ganger.
Vi mener at denne praksis er uheldig, og den bidrar til at de reelle priser for en rekke kunstnere, i dagens marked, holdes kunstig oppe. »

Og artikkelen ble avsluttet slik:

» Fordelen med kunstmarkedet [er] at vi stadig har auksjoner hvor kjøper og selger møtes, og hvor priser dannes. Det blir imidlertid helt galt hvis publikum tror kunsten er solgt, mens den i virkeligheten sendes tilbake til skuffede selgere som har satt prisen for høyt. Også boblene i kunstmarkedet er farlige. »

Onsdag 27. November brukte Finansavisen nesten en hel side på et tilsvar fra Grev Wedels Plass Auksjoner as, ved Hans Richard Elgheim. Under tittelen » – Dette er lurejournalistikk » gikk Elgheim sterkt i rette med redaktørens påstand om «lurepriser» på kunstverk, og det het i siste avsnitt:

» I TV2 ber man om unnskyldning når man tar feil. Det er nok mye forlangt av Trygve Hegnar. Men skulle tanken streife ham, så er vårt svar at vi lever ikke av unnskyldninger, men av tillit. Noen sedvanlig hale på dette innlegget er overflødig. Inntrykket Hegnar har klart å skape hos sine lesere har allerede festnet seg. Han har klart å lure dem. »

Som «Svar» undertegnet «Red.» fulgte en redaksjonell «hale» til Elgheims innlegg. Her het det i sin helhet:

» Vi har naturligvis intet imot Grev Wedels Plass Auksjoner eller Elgheim. Tvert imot er vi, som Elgheim utmerket godt vet, fornøyd kunde nettopp hos ham.

Det denne saken, i all sin enkelhet, gjelder er følgende: Selv uten at det finnes en eneste byder i salen, roper auksjonarius Elgheim ut en vilkårlig pris og avslutter det hele med 1. gang, 2. gang og 3. gang. Det eneste som mangler, er klubbeslaget. Vi mener at dette er uetisk og villedende. Det er klart bedre om auksjonarius klart og tydelig forteller at bildet er trukket tilbake uten byder. Hvis Elgheim mener at alle skjønner at det slett ikke er 1., 2. eller 3. gang, men kun en lek, så foreslår vi at han endrer sin praksis.

Det er helt korrekt at det finnes verre praksis fra auksjonsmarkedene, med fiktive budrunder og fiktive forhåndsbud, men det var ikke gjenstand for vår artikkel. Vi tok, rett og slett, opp en auksjonspraksis vi ikke liker, og som vi tror forvirrer markedet. Kom ikke trekkende med Gerhard Helskog til oss. »

KLAGEN:
Klager er advokat Vidar Strømme, på vegne av Grev Wedels Plass Auksjoner AS og firmaets adm. dir./auksjonarius, Hans Richard Elgheim. Det bekreftes i klagen at redaktør Hegnar personlig var tilstede under firmaets jubileumsauksjon, noen dager før hans kommentarartikkel. Og klageren skriver:

» Verken Trygve Hegnar eller andre representanter fra Finansavisen kontaktet eller forsøkte å kontakte auksjonshuset før saken ble satt på trykk. Auksjonshuset var ukjent med at det skulle være noen omtale før de meget sterke beskyldningene sto på trykk 23. november. Lederen (kommentaren; sekr. anm.) inneholder beskyldninger om at auksjonarius ? lot som om ? salget gitt strykende, også for bilder som – ifølge avisen – ikke ble solgt. Lederen fremstiller det som om de tilstedeværende er ført bak lyset gjennom noe som ikke er ? reelt salg ?. Elgheim anklages i så måte for at han ? lot som ? bilder ble solgt. »

Klageren mener imidlertid at førstesideoppslaget «går enda lengre». » Førstesiden inneholder et stort bilde av Elgheim, med overskriften ? lurepriser ?, og en anklage om at Elgheim ? hausser prisene opp ?. Det dreier seg med andre ord om nokså konkrete anklager – ikke kun en kritikk av markedsmekanismene eller lignende på dette området. »

Videre påpeker klageren at auksjonsfirmaet og Elgheim » ble avskåret fra en samtidig imøtegåelse som nok kunne ha rettet opp forholdet noe mer «.

Slik klageren ser det, har Finansavisens redaktør «inntatt en rolle som nærmest minner om undersøkende journalistikk. De undersøkelser som slik journalistikk nødvendiggjør, er imidlertid fraværende. Også avisens forside indikerer at det skulle dreie seg om en form for nyhetsinnslag, selv om det hele altså grunner seg på redaktørens egne opplevelser. Da ?redaktøren? hengte halen på Elgheims innlegg foretok han på ny vurderinger av sin egen journalistiske ?virksomhet?. »

«Det forhold at redaktøren også har et personlig kundeforhold i saken er imidlertid ytterligere egnet til å understreke det uvanlige personlige innslaget i hendelsesforløpet. I sin hale foretar redaktøren videre en ?bortfortolkning? av de anklager som auksjonshuset særlig reagerte over. (…) Det er ikke slik at de tidligere innslagene kun var en form for debattinnlegg om ? etiske fremgangsmåter ?.»

TILSVARSRUNDEN:
Finansavisen , representert ved advokat Jon Tenden, bestrider at forsiden og kommentarartikkelen 23. november «er av et slikt innhold eller har blitt til på en slik måte at Vær Varsom Plakaten er overtrådt…».

«Etter Hegnars vurdering fremstod den praksis auksjonarius anvendte som uklar med hensyn til hvorvidt objekter ble solgt eller ei, og eventuelt til hvilken pris. Trygve Hegnar var til stede fra begynnelsen av auksjonen. Hegnar har således ikke gått glipp av auksjonarius? opplysninger om fremgangsmåten forut for auksjonen…».

» Kommentaren gir uttrykk for Hegnars egen opplevelse av det som skjedde under jubileumsauksjonen. Innlegget kan i så måte sammenlignes med en anmelders subjektive opplevelse av et teaterstykke eller kunstutstilling . Slike personlige inntrykk kan ikke klagerne sensurere eller endre på ved å henvende seg til Pressens Faglige Utvalg (PFU). »

Finansavisen legger her til grunn hva PFU flere ganger har sagt om at det «må være særskilt betydelig takhøyde på leder- og kommentarplass, og at det i slike innlegg også må kunne anvendes et kraftig språk og tilspissede formuleringer. En avgjørende forutsetning er imidlertid at det ikke fremsettes uriktige opplysninger av faktisk art. PFU har videre tatt forbehold for konkrete beskyldninger eller udokumenterte påstander. Omtalen av auksjonen er en beskrivelse av den faktiske fremgangsmåte slik denne ble oppfattet av Trygve Hegnar som tilstedværende .»

«Innlegget er ikke et resultat av undersøkende journalistikk slik anført av klagerne. Det fremgikk klart av innlegget at dette i sin helhet var basert på personlige oppleveser og oppfatninger. Hegnar skriver f eks ikke at Elgheim faktisk opererer med fiktive salg, men at auksjonsmåten kan gi et slikt inntrykk . Hvorvidt det faktisk skjedde salg eller ei er således ikke vesentlig; poenget er at fremgangsmåten for salgene ikke gjorde dette klart for de tilstedeværende. Det er selvsagt ikke tale om å utøve kildekontroll eller på annen måte ?kontrollere? slike subjektive inntrykk. »

Advokat Tenden påpeker for øvrig at Elgheim «uavkortet» har fått komme til orde med sine oppfatninger i tilsvaret som ble publisert fire dager senere. Tenden tilbakeviser at redaktørens «tre korte avsnitt» etter tilsvaret skulle ha karakter av å være en uakseptabel » redaksjonell, polemisk replikk «. » Svaret er presiseringer av de forhold leserinnlegget dreide seg om, ettersom dette tydelig var misforstått av Elgheim. Det er ikke i strid med god presseskikk å trykke slike presiseringer. »

Klageren anfører at «selv om utgangspunktet skulle være Trygve Hegnars ? subjektive opplevelse ?, er dette blitt formidlet på en måte som gir leserne inntrykk av at det dreier seg om avsløringer av objektiv karakter . Ikke minst er dette tydelig gjennom førstesideoppslaget. Det er vel ellers uvanlig at f.eks. subjektive kunstkritikker slås opp over hele forsiden med anklager om lureri og opphaussing av priser.»

» Og artikkelens egen tekst inneholder langt mer enn bare subjektive vurderinger – den inneholder konkrete anklager og antydninger om at identifiserte malerier rent faktisk ikke ble solgt, eller ble solgt til en lavere pris enn oppgitt. »

For klageren framstår det også som «klart at Hegnar gjennom halen innga seg på en argumentasjon omkring sin egen lederartikkel, og gjennom det forsøkte å fokusere på andre forhold enn hva Elgheim hadde klaget over».

Finansavisen s advokat skriver i siste tilsvar bl.a.: «En naturlig språklig fortolkning av forsiden og lederen kan vanskelig forstås på annen måte enn at dette er uttrykk for ansvarlig redaktørs egne oppfatninger.(…) Innlegget er således ingen beskyldning om at det faktisk foregikk fiktive salg, slik klager synes å anføre «.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder et førstesideoppslag og en kommentarartikkel i Finansavisen, der redaktør Trygve Hegnar satte søkelys på måten en kunstauksjon ble gjennomført på av et navngitt auksjonsfirmas daglige leder. Firmaet klager via advokat over uberettigede anklager i kommentarartikkelen, og en førsteside som kommer med sterke beskyldninger ved å konstatere «Lurepriser» og at «auksjonarius hausser prisene opp». Klageren finner det underlig at avisen kan lage et slikt oppslag basert på redaktørens subjektive inntrykk, uten at firmaet på forhånd blir kontaktet og gitt anledning til å korrigere. For øvrig reagerer klageren sterkt på at auksjonsfirmaets tilsvar fire dager senere ble utstyrt med en redaksjonell «hale».

Finansavisen tilbakeviser klagen på alle punkter, idet det understrekes at så vel førsteside-oppslaget som kommentarartikkelen gir uttrykk for redaktør Hegnars personlige opplevelse av det som skjedde under auksjonen. Avisen viser til hva PFU tidligere har sagt om at det i leder- og kommentarartikler må kunne anvendes et kraftig språk og tilspissede formuleringer, forutsatt at det ikke fremsettes uriktige opplysninger av faktisk art. Når det gjelder den redaksjonelle «halen», betegner avisen den som «presiseringer» i forhold til misforståelser i auksjonsfirmaets tilsvar.

Pressens Faglige Utvalg vil, i likhet med avisen, legge til grunn at den frie kommentar må ha rom for sterke formuleringer. I det påklagede tilfellet kan det etter utvalgets mening ikke herske tvil om at kritikken redaktøren framfører i sin artikkel, utelukkende er basert på hans egne observasjoner under auksjonen, og det inntrykk han mener uerfarne kunstkjøpere må sitte igjen med. Etter utvalgets mening må en slik kommentarartikkel kunne møtes med tilsvar, hvilket også er gjort.

Derimot finner utvalget Finansavisens førstesideoppslag helt uakseptabelt, idet så vel tittel som henvisningstekst uten forbehold fastslår «Lurepriser» og at «auksjonarius hausser prisene opp». Utvalget konstaterer at det på ingen måte framgår at ordbruken på førstesiden skulle forstås som henvisning til en subjektiv kommentarartikkel. Her viser utvalget til Vær Varsom-plakatens punkt 4.4, der det blant annet heter: «Sørg for at overskrifter, henvisninger, ingresser? ikke går lengre enn det er dekning for i stoffet.»

Videre anser utvalget at avisen har handlet på uakseptabel måte ved å henge en redaksjonell «hale» på auksjonsfirmaets tilsvar. Utvalget viser her til Vær Varsom-plakatens punkt 4.15, der det blant annet heter at «tilsvar skal ikke utstyres med redaksjonell, polemisk replikk.» Slik utvalget ser det, går «halen» lengre enn utelukkende å komme med presiserende opplysninger, og framstår dermed som klart polemisk.

Finansavisen har brutt god presseskikk.

Fredrikstad, 25. februar 2003
hor Woje,
John Olav Egeland, Liv Ekeberg, Odd Isungset,
Grete Faremo, Jan Vincents Johannessen