NN mot TVNorge
Max brakte tirsdag 5. februar 2013 en dokumentar i serien «Insider». Dokumentaren ble sendt på ny på TVNorge torsdag 7. februar 2013. I introduksjonen fremgår bl. a. følgende:
«- Han har vært i politiets søkelys i flere tiår, (…) mistenkt for seksuelle overgrep mot barn (…), men aldri blitt dømt i Norge. I kveld avslører den betrodde psykologen seg selv (…) i møte med sitt eget offer.»
Videre sier programleder:
«Overgrepssaker mot barn er noe av det vanskeligste politiet etterforsker. Ofte er slike saker nesten umulige å bevise, og overgriperen slipper fri. I Norge finnes det et nettverk av pedofile menn som har holdt på i flere tiår uten å bli tatt. En betrodd, pensjonert psykolog står helt sentralt i dette miljøet. Vi har det siste året avdekket psykologens overgrep, og tatt tak der politiet har gitt slipp.»
En kriposbetjent sier han er rimelig sikker på at det omtalte pedofilinettverket fortsatt «holder på». Det vises bilder fra et Brennpunkt-program som programskaperne laget for noen år tilbake om samme tema, der de også fulgte nettverket til Thailand og Filippinene. Voiceover sier:
«En mann som stadig gikk igjen da vi jobbet med det pedofile nettet sist, var en norsk psykolog bosatt i Oslo.»
Reporteren sitter så i en bil utenfor huset til den omtalte psykologen, og filmer idet han kommer ut og går oppover gaten med en koffert. Reporteren sier:
«[P]lutselig kommer han ut rett ved siden av bilen, med en koffert i hånda, på vei til å reise bort. Og da går det altså så kaldt nedover ryggen på meg, for jeg visste at vi var egentlig ferdig med det prosjektet vi hadde jobbet med, også ender det opp i en situasjon hvor vi ser en av de vi da hele veien har følt er mest sentral, forsvinne med en koffert. Hvor skulle han? ikke sant. Hva, hva… hva slags hensikter hadde han?»
Videre vises faksimiler fra avisartikler om at en nordmann er dømt for sexkjøp i Kambodsja. Reporteren spør seg om det var dit psykologen skulle, og:
«Det står etter hvert klart for oss at mannen i Kambodsja er den norske psykologen.»
Videre snakker reporteren med en mann som ble utsatt for seksuelle overgrep da han var i tiårsalderen. En av mennene i nettverket ble dømt for dette. Reporter viser frem et bilde av psykologen, og mannen sier han har sett ham før.
Deretter fortelles det på voiceover:
«Da vi jobbet med Brennpunkt-dokumentaren for fem år siden, forsøkte vi flere ganger å komme i kontakt med psykologen, uten å lykkes. Men i bakkant av filmen, sendte han oss et brev hvor han påsto at han aldri hadde misbrukt barn, at han var uskyldig. Men oppslagene fra Kambodsja tyder på noe helt annet. For å finne ut mer om hva han er dømt for i Kambodsja, bestemmer vi oss for å reise til området hvor han ble pågrepet.»
Dokumentaren viser hvordan den ideelle organisasjonen Aple i Kambodsja spaner for å avsløre pedofile. En prosjektleder i organisasjonen forteller at en norsk mann var innblandet i en av deres pedofilisaker. Så viser reporteren frem et kart over det norske pedofile nettverket. Prosjektlederen gjenkjenner psykologens navn som mannen innblandet i pedofilisaken. Han bekrefter også at et bilde reporteren har, er samme mann. Verken navn eller bilde er sladdet.
Prosjektlederen: «- I 2009 fant vi ut at han hadde kontakt med flere gategutter. Og så fant vi ut at han drev et gjestehus, kalt «7in gjestehus». Og vi fant ut at her var det mulig å kjøpe tjenester, seksuelle tjenester med gutter, for gjestene.»
Voiceover: «Gjestehuset 7in skal ha vært et samlingssted for pedofile. En dansk statsborger drev stedet, og psykologen hjalp ham med driften. Ifølge Aple var 7in nærmest et bordell, der gjestene kunne kjøpe sex av unge gutter. (…)I et halvt år overvåket og spanet Aple på nordmannens aktiviteter, blant annet i et hus han, ifølge Aple, leide til seg og flere unge gutter. Han ble til slutt dømt for å ha kjøpt sex av en unggutt over 15 år.»
Reporteren får se bevismaterialet i saken.
Prosjektlederen: «Her er huset han leide til fire gutter mellom 15 og 17 år. Når han ville ha sex med guttene, eller gjøre andre ting med dem, gikk han dit, og guttene var der for ham. I denne perioden betalte han tre dollar om dagen til hver av dem. Her begynner han å ta på dem, og så klemmer han dem. (…) Dette er rapporten som er gjennomført sammen med norsk politi. Dette er samme gutt som er naken på badet, og Herr [NN] tok disse bildene. Dette var bilder som politiet fant på Herr [NN]s kamera. Noen bilder er lastet ned fra internett, men i hovedsak bilder av guttene.
Reporter: Så guttene er stort sett samme alder?
Prosjektlederen: Ja… rundt 12-13.»
Deretter reiser de til stedet hvor NN ble arrestert, og snakker om arrestasjonen og hva som ble funnet:
Voiceover: «Minnebrikkene og PCen politiet beslagla hos psykologen inneholdt barnepornografisk materiale. Under ransakingen fant politiet også kontanter og flere kredittkort. Kilder mener psykologen ved flere anledninger bevisst har brukt penger for å påvirke vitner til å endre sine forklaringer. I september 2010 ble psykologen dømt til tre års fengsel for å ha betalt for sex med en unggutt over 15 år. Politiets viktigste vitne hadde endret sin forklaring rett før saken kom opp.»
Psykologen skal, ifølge dokumentarskapernes kilder, sone en tre år lang dom i et fengsel i utkanten av byen. Reporteren drar dit, men får vite at psykologen har sluppet ut og dratt til Norge. Reporteren drar tilbake og oppsøker psykologens hjem i Oslo, der han ikke trenger å vente lenge «før han dukker opp» utenfor huset.
Voiceover: «Flere kilder vi snakker med hevder psykologen, tross dommen fra Kambodsja, er en fare for sine omgivelser. Og det er nettopp dette politiet peker på som et problem i denne type saker. Seksualdriften driver mange pedofile videre til nye overgrep, selv om de blir dømt.»
Kripos bekrefter deretter at mannen er fratatt passet sitt, noe reporteren påpeker må bety at han er under etterforskning. Reporteren treffer deretter en ung mann, XX, som sier psykologen misbrukte ham seksuelt da han var 14 år gammel, noe som har gitt ham problemer i ettertid. Han har nå anmeldt overgrepet. Videre framgår det:
«Saken til [XX] er nå under etterforskning, men slike saker blir ofte henlagt fordi overgrepene er vanskelige å bevise. Det blir ofte påstand mot påstand som går i overgriperens favør. Noen dager etter møtet i Moss, tar [XX] kontakt med oss igjen. (…)[XX] er redd politiet vil henlegge saken, og vil nå selv ta kontakt med psykologen for å få ham til å innrømme overgrepene han skal ha begått. Han vil også forsøke å få igjen noen aktbilder psykologen tok av ham i 2004. Dette har han prøvd flere ganger før, men psykologen har aldri vært hjemme når han har banket på.»
XX forteller reporteren at han har avtalt et møte med psykologen, der han håper på noen innrømmelser, slik at han selv kan få lagt saken bak seg. Reporteren fester skjult kamera og mikrofon på XX før møtet, som skal finne sted på en kafé i Oslo.
Psykologen sier han kunne vært fly forbanna på XX, fordi han «går til politiet og lager en masse trøbbel», men at han ikke er forbanna. Han forteller om oppholdet i Kambodsja, og at han havnet i fengsel. Selv om han hevder han trodde gutten han hadde sex med var over den seksuelle lavalderen. Han forteller også at han har sittet i fengsel i Norge for besittelse av barneporno. Videre forklarer han at hans første opplevelse med unge gutter, var sex med to 15-åringer i Tunis for 40 år siden. Han bekrefter også at han har vært på Filippinene, i Pagsanjan.
Voiceover: «Psykologen bekrefter overfor Marcos at han var i Pagsanjan på Filippinene på 80- og 90-tallet, slik dokumentasjonen fra politiet også viser. Han reiste dit sammen med kamerater. Flere av dem figurerer i det gamle pedofile nettverket. Psykologen forteller at han rømte Filippinene fordi norsk politi begynte å etterforske ham og kameratene hans for seksuelle overgrep mot filippinske barn. I politiets papirer fra etterforskningen den gangen, fremgår det at psykologen overførte penger til familier der nede. Pagsanjan var på denne tiden et kjent samlingssted for pedofile fra hele den vestlige verden, også for nordmennene i det pedofile nettet. Da norsk politi var på Filippinene i 1999 for å etterforske nordmennene, opplevde de mye motstand. Flere sentrale vitner trakk seg (…). Psykologen gikk fri, mens to av kameratene hans ble dømt.»
Psykologen bekrefter overfor XX at han aldri ville gitt bort aktbildene han har tatt av ham til andre, fordi det kunne medføre problemer for ham selv, men først og fremst fordi det ikke er hans bilder. De kommer inn på episoden da de hadde sex, og psykologen vedgår dette, selv om de to er uenige om detaljene. Psykologen sier at han også har fortalt dette til politiet, og at det uansett blir en sak av dette:
NN: «Det blir en sak, fordi en sånn sak er offentlig påtale. Og du kan ikke trekke tilbake ting. Det kan du ikke gjøre. Eller, du kan trekke tilbake, men politiet må kjøre saken likevel, så vidt jeg vet. Det tar så innmari mye tid.
(…)
Voiceover: Brått tar samtalen en helt ny retning. Psykologen vil gjerne stoppe politisaken.
NN: Hvis du har tenkt deg om og mener at jeg bør i fengsel…
XX: Ja?
NN: Så ok. Hvis du primært ikke er opptatt av at jeg skal sitte lenge fordi jeg hadde sex med deg. Du kan si at du husker feil med når det skjedde, det kan du gjøre. Det har du en mulighet… det er den eneste muligheten du kan til å hindre at noe skjer. Hvis jeg blir dømt, så har du krav på en erstatning. Jeg kan ikke si noe mer her og nå, fordi da kan det bli en politisak… Jeg synes ikke du skal ha noen dårligere erstatning enn du ville fått hos politiet. Og du skal tenke deg grundig om. Hvis du mener at jeg skal i fengsel fordi jeg hadde sex med deg, så skal du bare holde fast med det. Hvis du synes at det er unødvendig, så… Den eneste muligheten som finnes der, det er at du… har tatt feil av årstallet.»
Voiceover: «Samtalen på kafeen dokumenterer at psykologen har forgrepet seg på barn. Samtalen viser også at psykologen driver vitnepåvirkning for å slippe etterforskning og straff, ved å tilby offeret sitt penger. Er det slik han har operert også tidligere (…)? (…) I forbindelse med etterforskningen av den såkalte professorsaken på slutten av 80-tallet, dukket psykologen opp. Etterforskningen avdekket at psykologen hadde barneporno hjemme, men også at han hadde forgrepet seg på en rekke barn. Men et politidokument viser at sentrale vitner trakk seg før saken skulle for retten. Tiltalen ble trukket, psykologen gikk fri. I den såkalte dominosaken fra Filippinene ti år senere slet også politiet med vitner som ikke ville snakke. Psykologen var i søkelyset også her, men ble aldri dømt for overgrep. Ved tre anledninger har det imidlertid lyktes politiet å få psykologen dømt. Første gang i 2000, andre gang i 2006. I begge sakene talte bevisene for seg selv. Det handlet om oppbevaring av barneporno. Også i Kambodsja i 2010 lykkes det politiet å få ham dømt, etter et halvt års intens spaning. Selv om politiets viktigste vitne endret sin forklaring rett før saken skulle opp.»
Avslutningsvis fremgår det at programmet vil bli en del av politiets videre etterforskning, og at NN har blitt tilbudt et intervju for å imøtegå påstandene, noe han har avslått:
«[M]en i en e-post har han uttrykt følgende: «Han benekter generelt å ha gjort seg skyldig i andre straffbare handlinger enn de han er dømt for. Han benekter dessuten å ha hatt seksuell omgang med noen under den seksuelle lavalder i Norge eller i andre land. Han tilbakeviser at han er pedofil, og benekter å ha vært del av et pedofilt nettverk.» Det blir nå opptil politiet å vurdere hvorvidt det er riktig.»
KLAGEN:
Klager er NN. Han reagerer på identifiseringen, og viser til TVNorge-redaktørens publiserte redegjørelse, der det blant annet står: «Jeg mener det er nødvendig å advare samfunnet mot denne mannen.» Klager skriver: «Noen overhengende fare for overgrep er ikke dokumentert. Det er ikke TVNorges oppgave å vurdere farlighet, heller ikke om det er nødvendig å gå ut med navn og bilde for å advare.»
Videre står det: «Mine naboer er dannede mennesker, og bare en enkelt (…) har skjelt meg ut. Andre, ukjente personer fra Østlandet og Stavanger, har via tekstmelding, telefon eller mail ønsket meg en varm tilværelse i Helvete.»
Klager anser det uklart hvorfor hans naboer må advares, ettersom han bodde i Nord-Norge på 90-tallet, og siden han flyttet tilbake til Oslo i 1999 har han «bare to ganger hatt besøkt av noen under 25 år, den ene skulle gi et anbud på oppussing av badet».
Videre står det: «Ved bare å omtale meg som «pensjonert psykolog fra Oslo» ville mange uskyldige psykologer i Oslo kunne rammes. Derfor var navn og bilde nødvendig, også å fortelle at jeg hadde arbeidet ved Aker Sykehus. Så burde man ha opplyst at det var et ett-årig vikariat (…) i 1988. (…) Jeg kan ikke godta Strømmes bekymring for at andre psykologer i Oslo skulle få problemer. Om så var, kunne han nøyes med å omtale meg som «pensjonist», men da ville selvfølgelig mange uskyldige pensjonister kunne rammes.»
Klager har «vanskelig for å godta at den som er alene skal forventes å tåle så mye mer enn andre». Han peker på at han har familie, for eksempel søsken.
Punkt 3.10. Om bruken av skjult kamera der reporteren venter utenfor klagers hus, står det: «Til sist kommer jeg gående med en bærepose. Johnsens [reporteren; sekr. anm.] reaksjon er ikke journalistens, men elgjegerens, som etter timer og dager på post endelig får glimt av storelgen. Det er ikke av vesentlig samfunnsmessig betydning å dokumentere at jeg har kjøpt melk.»
Om den andre episoden, står det: «Jeg bærer en koffert. Påkledning og koffertens størrelse tilsier at jeg ikke skal på langtur. Allikevel får synet det til å gå kaldt nedover ryggen på Johnsen. (…) Det er ikke av vesentlig samfunnsmessig betydning om jeg besøker familie eller venner.»
Og videre: «Dokumentarens hovedoppslag er samtalen med en ung mann. Hvorvidt det som sies i denne samtalen er av vesentlig samfunnsmessig betydning, kan diskuteres.» Klager mener imidlertid det er feil at den informasjonen som fremkommer ikke kunne vært innhentet uten bruk av skjult kamera, og skriver: «Det jeg sa under samtalen (…) er det samme som jeg fortalte politiet i avhør (…) ett år tidligere. Det framkom ikke noe som politiet forgjeves har forsøkt å få fram gjennom tradisjonelle metoder (…).» Klager mener bruken av skjult kamera ikke var berettiget her heller. Han reagerer også på bruken av skjult kamera inne i fengselet i Siem Reap, der filming er forbudt, og skriver at han oppfatter reporterens utsagn som at han «hadde til hensikt å filme meg uten å spørre om min tillatelse».
Om punkt 4.14. Når det gjelder muligheten til samtidig imøtegåelse, viser klager til det TVNorge-redaktøren har skrevet om dette – at han skal ha blitt konfrontert med alle påstander, og hatt 20 dager på å svare. I tillegg til at han er tilbudt å bli intervjuet i dokumentaren. Klager skriver: «Dette er ikke korrekt. Jeg fikk en telefon fra Kjetil Johnsen. han fortalte at han hadde laget et program om mitt miljø og meg, og at det i hovedsak handlet om meg. (…) Nå ønsket han et intervju (…). Et intervju er et intervju, en samtale for å orientere meg om hva han holdt på med er noe annet. Min advokat frarådet meg å stille opp i noe intervju, men foreslo at Johnsen skulle sende sine spørsmål skriftlig. Jeg fikk 24 spørsmål. (…) [N]oe av det som ble vist var ikke nevnt i spørsmålene. Flere av påstandene var uriktige, dels krenkende.»
Klager skriver at han ba om innsyn i «alt lys- og bildemateriale som skulle brukes», noe som ble avslått, med henvisning til ønsket om intervju. Videre står det: «Bare et døgn før programmet ble vist første gang fikk jeg beskjed via en tekstmelding om sendetidspunkt, at det ville bli vist opptak med skjult kamera og at jeg ville bli identifisert. Jeg hadde ikke fått noen informasjon om dette tidligere.»
Slik klager ser det har man «aktivt (…) søkt å hindret at jeg skulle kunne ha noen reell tilsvarsrett».
Videre skriver han at han gjennom det siste intervjuet med XX langt på vei forhåndsdømmes: «Dette er en sak hvor jeg har forklart meg overfor politiet om saksforholdet, men benektet straffeskyld i forhold til anklagen. Saken var under behandling hos politiet, og det var ikke tatt ut noen tiltale.»
Om punkt 3.2. Klager reagerer også på manglende kildekritikk under arbeidet i Kambodsja: «Hos APLE (…) får Johnsen opplyst at jeg leide hus for en rekke gutter, og hadde sex med dem der. Dette er ikke riktig. Politiet har etterforsket påstanden uten å finne noe ulovlig. Det vises et bilde hvor jeg tar en gutt på ryggen. Det opplyses at jeg deretter hadde sex med gutten. Påstanden er uriktig. Det vises barneporno som skal være funnet på mitt datautstyr. (…) Både Johnsen og APLE visste at jeg ble frifunnet for alle bilder.»
Klager viser også til at gutten han «ble dømt for» i Kambodsja ble omtalt som 14 år gammel, men at han i to ulike fødselsregistre i landet er registrert med en aldersforskjell på to år, og at han skal ha en yngre bror registrert som 15 år gammel, noe han påpeker at er «uvanlig». Klager omtaler her reporteren research-rapport: «Johnsen skriver at jeg ble tiltalt for overgrep mot en 14 år gammel gutt i Kambodsja, men at da saken kom for retten, var alderen endret til 16. Dette er ikke riktig. Ikke på noe tidspunkt har det vært snakket om annet enn 16 år.» Klager viser også til en rekke andre faktiske feil i research-rapporten. Denne fikk han tilgang på etter at programmet var sendt.
Klager skriver også at han først etter at programmet ble sendt på MAX fikk beskjed om at det skulle sendes igjen på TVNorge to dager senere.
Klager motsetter seg videre beskrivelsen av en pedofili-ring der han er sentral. Han skriver blant annet: «Pedofili handler om små barn (…). Seksuell interesse for gutter i ungdomsalder er ikke pedofili, men homofili.»
Han skriver videre at han ble dømt i Kambodsja for å ha betalt for sex, ikke fordi gutten var mindreårig. Betalingen benektet både han og gutten.
Klager reagerer også på at Johnsen i sin research-rapport kobler ham til dødsfallet til broren til en av de intervjuede i dokumentaren, ettersom han ikke har misbrukt vedkommende. En annen mann er dømt for sex med denne personen.
Klager avviser også at stedet hans danske venn drev i Kambodsja var et bordell, og skriver: «Besøk på værelset av personer under 18 år var ikke tillatt.»
TILSVARSRUNDEN:
TVNorge/MAX skriver om bakgrunnen for programmet: «Norsk politi og presse har gjennom tre tiår satt søkelys på et pedofilt nettverk bestående av blant annet høyt utdannede norske menn. (…) Mennene forgriper seg mot barn i og utenfor Norge, men politiet har vansker med å stoppe dem. I løpet av 2012 kom produksjonsselskapet (…) i kontakt med en ung gutt. Denne gutten hadde anmeldt en av mennene i dette nettverket. Han ønsket å konfrontere klager med sine overgrep, og ønsket at Insider skulle dokumentere hendelsen.»
Om klager står det: «Han er tidligere dømt for kjøp av seksuelle tjenester av mindreårige i Kambodsja, samt for besittelse av grov barneporno to ganger her i Norge, herunder bilder som viser misbruk av barn helt nede i fireårsalderen.» [Dommene er vedlagt tilsvaret; sekr. anm.]
Videre står det: «I dokumentaren innrømmer klager blant annet samleie med en norsk mindreårig (…). Dette er et forhold som klager er siktet for per i dag. I opptaket fremgår det dessuten at klager forsøker å påvirke fornærmede til å endre forklaring mot betaling. Redaksjonens arbeid bygger etter vår vurdering på solid dokumentasjon (…).» Det vises blant annet til den vedlagte research-rapporten.
Om punkt 4.14 står det: «I henhold til god presseskikk ble klager gitt alle muligheter til å imøtegå beskyldningene mot ham (…). Herunder har han fått tilbud om å la seg intervjue noe han gjentatte ganger har avslått. Videre er klager bedt om å kommentere en skriftlig presentasjon av de påstander som inngår i dokumentaren. I den grad han har benyttet denne muligheten, er dette hensyntatt og gjengitt i dokumentaren. Klager fikk god tid til å imøtegå alle relevante påstander.»
Punkt 4.7. Når det gjelder identifisering, viser TVNorge/MAX til melding om dette som ble publisert på kanalens nettside før dokumentaren ble sendt. Videre står det: «I filmen innrømmer klager at første gang han hadde sex med en mindreårig var for 40 år siden (…). Han ble dømt for et lignende forhold i Kambodsja i 2010. Han er også dømt for oppbevaring av barnepornografi her i Norge (…).I tillegg til de forhold som klager er dømt for, er han flere ganger anmeldt for overgrep mot mindreårige i Norge. Imidlertid har sentrale vitner trukket seg før sakene er kommet opp for retten. (…) I opptakene gjort med skjult kamera ser vi hvordan klager antyder at han kan betale offeret dersom forklaringen endres (…). Denne dokumentasjonen (…) bidrar til å forklare hvorfor det ikke foreligger flere dommer mot klager. Det er altså snakk om gjentatte alvorlige og kriminelle handlinger, også ifølge klagers egne ord.»
TVNorge/MAX anfører at politiet har bekreftet at det fremkommer nye opplysninger i dokumentaren som er av interesse for deres etterforskning. Det vises også til at politiet mener miljøet klager er en del av fortsatt er aktivt.
Videre viser TVNorge/MAX til klagers samfunnsrolle, gjennom «flere offentlige, betrodde stillinger der han har hatt spesielle tillitssituasjoner til barn og unge». TVNorge/MAX skriver: «Vår vurdering var derfor at identifikasjon av klager kunne føre til at andre tidligere ofre stod frem. Vi vurderte det også slik at det var en relevant opplysning at det dreide seg om en psykolog.» Det vises til at en ved kun å angi klagers yrke, ville kunne kaste mistanke over mange andre. Når det gjelder klagers familiesituasjon, skriver kanalen: «Vi visste at ingen nære pårørende tredjepersoner ville bli rammet av at han ble identifisert.» Videre står det: «Vi mener at opplysningsverdien er stor i de skjulte opptakene som ble gjort under møtet med den fornærmede. I tillegg til grunnene nevn ovenfor mener vi at klagers kroppsspråk og mimikk illustrerer hans manipulative adferd (…). Dersom vi hadde valgt å sladde disse bildene, ville informasjonsverdien reduseres betydelig. Vår vurdering er derfor at dokumentaren ikke bare lener seg på ett, men alle kravene for identifisering i Vær Varsom-plakaten (…).»TVNorge/MAX anså det nødvendig å advare samfunnet mot klager.
Om bruken av skjult kamera (punkt 3.10), står det videre: «I dette tilfellet ville det ikke være mulig å dokumentere klagers egne innrømmelser uten bruk av skjult kamera. Det hadde heller ikke vært mulig å dokumentere hvordan klager antyder at offeret kan endre forklaringen sin i en pågående straffesak. I begge disse tilfellene kommer det i følge politiet ny informasjon i saken. Klager har i politiavhør hevdet at han ikke kjente guttens alder da overgrepet fant sted. I filmen kommer det tydelig frem at klager visste at gutten var under seksuell lavalder. (…) Når det gjelder klagers kommentarer til de opptak som ble gjort i fengselet i Kambodsja, bemerkes det at dette er opptak hvor klager ikke inngår (…). Vi kan ikke se at dette er et forhold som kan gjøres til gjenstand for en klage.»
TVNorge/MAX skriver ytterligere om klagers anledning til samtidig imøtegåelse: Vi har gitt klager rikelig anledning til å kommentere påstandene fremsatt i dokumentaren. Svarene han har gitt er gjengitt i filmen, som direkte sitarer. (…) Klager ble første gang informert (…) om dokumentaren 10. januar 2013. Altså nesten en måned før den ble publisert.
TVNorge/MAX skriver at klager ble gjort kjent med prosjektet, og et møte med ham ble avtalt, «tilrettelagt etter klagers ønske». Klagers advokat tok siden kontakt med reporteren, som forklarte at møtet ikke skulle filmes, «og at klager ville få tid på seg til å tenke gjennom hvordan han ville respondere». Møtet ble så avlyst, i stedet ville klager og hans advokat ha påstander tilsendt per e-post. Disse ble sendt 16. januar.
Klagers ønske om å se hele materialet, ble avslått, og TVNorge/MAX skriver om dette: «Det er ikke, og har aldri vært, en praksis i norsk presse å presentere «saker i sin helhet» når imøtegåelsesretten utløses. En slik praksis ville gjort det svært krevende å være journalist (…).»
Videre står det: «Klageren ble i forbindelse med produksjonen varslet før helgen om at dokumentaren antagelig ville være klar for og bli kringkastet i den påfølgende uke. Dagen før publisering ble klager på nytt underrettet (…).»TVNorge/MAX viser også til siste del av Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, og mener klager bevisst trenerte deres henvendelser for å forhindre at dokumentaren ble sendt.
Om punkt 3.2. Når det gjelder den omtalte dommen i Kambodsja, viser TVNorge/MAX til at den er rettskraftig. Videre står det: Klager hevder også at vi uriktig anklager ham for besittelse av barneporno. I dokumentaren hevder vi aldri at han ble dømt for dette i Kambodsja. Vi oppgir at det ble funnet PCer og minnepinner med barnepornografiske bilder da politiet ransaket hans gjestehus i forbindelse med saken i Kambodsja. (…) Han er derimot, som nevnt og dokumentert, dømt for besittelse av barnepornografi i Norge i 2006. Politiet inndro den gangen 24 blader, 42 filmer og 1295 bilder med barnepornografisk innhold. Han ble dømt til 120 dager i fengsel. Vi mener derfor at det ikke var urimelig å nevne funnene (…) i Kambodsja.»
TVNorge/MAX avviser klagers påstand om at det til bildet av gutten han tar på ryggen til, blir sagt at han deretter hadde sex med gutten. Det vises til at bildet ble vist to ganger, og at det første gang kommenteres med «Her begynner han å ta på dem, og så klemmer han dem». Andre gang vises bildet i en faktasekvens om klagers besøk i Kambodsja. Kommentaren på dokumentaren er da: «Psykologen forteller om turen til Kambodsja. Han forteller om guttene han tilbrakte tid med og om en ung guttekjæreste. Men han hevder overfor Markus at han trodde gutten han hadde sex med var over den seksuelle lavalderen.»
Til punkt 4.12, om aktsom bruk av bilder, står det: «Verken bilder, foto eller kommentarer er manipulert eller klippet ut av sin sammenheng i dokumentaren.»
Det står videre at påstanden om forhåndsdømming er grunnløs. TVNorge/MAX skriver: «I dokumentaren fremkommer det at status på saken som omhandler den fornærmede ([XX]) er «under etterforskning». Det blir også oppgitt at klager «har vært i politiets søkelys i flere tiår, mistenkt for seksuelle overgrep mot barn, men [at han] aldri [er] blitt dømt [for dette] i Norge».»
Avslutningsvis står det: «Arbeidet med Insider-dokumentaren om klager og det pedofile miljøet i Oslo har utvilsomt vært krevende. (…) Vi forstår samtidig at det er svært belastende å bli omtalt og identifisert som en sentral person i det norske miljøet som utnytter disse unge guttene. En forutsetning for å lage og sende dokumentaren, var derfor at vi måtte være trygge på de presseetiske aspektene. (…) Vi har gått alle våre påstander etter i sømmene, og mener at det som faktisk formidles er godt dokumentert. Endelig beslutning om å sende dokumentaren med både navn og bilde ble tatt dagen før filmen gikk på lufta samme dag som klager ble informert om dette, og etter at han hadde blitt gitt mer en rimelig mulighet til å imøtegå de påstandene om ham som ville bli formidlet.»
Klageren viser igjen til at pedofili dreier seg om «nokså små barn». Videre står det: «Å si at jeg skulle være et svært viktig samfunnsproblem, er vel å overdrive noe. Skulle samfunnsproblemet være at noen opplever at gutter i en viss alder er foretrukket seksualobjekt, kunne dette belyses på andre måter.»
Videre skriver klager at han kun kjenner til å ha blitt anmeldt to ganger i Norge for overgrep mot mindreårige, det ene et forhold for 30 år siden, en sak som ble henlagt. Det andre forholdet ligger fortsatt hos politiet. Klager kjenner heller ikke til at vitner skal ha trukket seg før sakene kom opp i retten, og viser til at den første saken ble henlagt av dommeren under rettsmøtet.
Om samtalen filmet med skjult kamera, står det: «Jeg hadde aldri noen tanke om å kontakte ham, eller tilby noe. (…) [D]et [var] han som ba om en samtale. (…) Det jeg sa om penger var en ikke planlagt, spontan reaksjon på noe han hadde sagt. Jeg tilbød ingen penger utover det han uansett kunne regne med å få i erstatning. (…) Jeg går ut fra at Strømme mener at jeg opptil flere ganger tidligere skal ha betalt eller tilbudt å betale for at noen skulle trekke tilbake en anklage. Påstanden har ikke rot i virkeligheten.»
Videre skriver klager at han aldri har vært beskyldt for noe ulovlig i sine arbeidsforhold, og at han ikke har jobbet med personer under 18 år etter 1982. Slik klager ser det, er TVNorges argument om å identifisere for ikke å utsette andre for mistanke «tåpelig».
Han reagerer også på TVNorges/MAX’ uttalelse om hans kroppsspråk og mimikk, og skriver: «Jeg var ikke manipulerende, jeg var bunn ærlig under samtalen (…).»
Og videre: «Strømme skriver at det er godt dokumentert at det er fare for overgrep mot forsvarsløse personer. (…) Noen dokumentasjon er ikke framlagt, og påstanden er klart injurierende. (…) Det er ikke riktig at det under samtalen klart framkom at gutten var under den seksuelle lavalder. Jeg sa riktig nok noe om 14 år, men det gjaldt ikke gutten, men hans voksne venn, og historien bak er noe komplisert. (…) Ved en anledning sa gutten at han var 13, noe som ikke stemte overens med det han hadde sagt til politiet. Jeg så ingen grunn til å gå inn på dette, og svarte bare et lett «ja», ikke som bekreftelse, men for å gå videre i samtalen.»
Klager understreker at han først fikk vite om at opptaket var gjort 28 timer før programmet skulle sendes. Han skriver: «Jeg merker meg at endelig beslutning om å sende dokumentaren med navn og bilde ble tatt dagen før programmet ble vist. I betraktning av at dette var et prosjekt som var blitt til gjennom grundig journalistisk arbeid gjennom flere år, burde det ha vært mulig enten å fatte en beslutning noe tidligere, eller å utsette visningen et par uker. Det får være måte på hastverk.»
Om kontakten i forkant, skriver klager: «Johnsen ringte meg en morgen og sa at han arbeidet med et program om det miljø jeg tilhørte, og at det i stor grad ville handle om meg. (…) Han sa ikke noe om hva prosjektet skulle handle om. Redegjørelsen må derfor i beste fall sies å være usedvanlig kortfattet. Johnsen tilbød ikke noe møte for å forklare hva man ønsket å vise, han bad om et intervju hjemme hos meg. Jeg sa nei til dette, men sa at vi heller fikk møtes på hans kontor, under forutsetning at det ikke ble gjort noen form for opptak. Dette godtok han (…). Etter en tenkepause ringte jeg min advokat, og resten er kjent.»
Videre står det at klager opplevde at avisoppslagene om saken i Kambodsja ga et sterkt uriktig inntrykk. Han ville unngå en gjentagelse av dette. Om det han ble fremlagt i forkant, skriver klager: «Jeg fikk bare spørsmål, ingen påstander, utover at jeg skulle være en kynisk pedofil (…). Det jeg ønsket var å se det som ikke framgikk av spørsmålene. Strømmes oppfatning er at jeg bevisst trenerte alle henvendelser (…). Jeg var villig til å møte Johnsen, men måtte da få se det bildematerialet som var tenkt brukt. Dette ble avslått (…). Slik jeg oppfatter saken er det (…) Johnsen som aktivt har forsøkt å hindre meg i å få tilgang til materiale som han visste ville kunne skape problemer i forhold til visning.»
Om kildebruken, skriver klager blant annet: «APLE er en privat organisasjon, ingen del av politiet (…). Det er derfor merkelig at APLE skal kunne (…) vise fram bilder som var en del av politiets etterforskningsmateriale (…), og som APLE vet at jeg ble frifunnet for. Det er ingen hemmelighet at APLE’s representanter i blant uttaler seg ukritisk.» Det vises til et konkret eksempel. Klager vedgår at han tok feil angående bildet av gutten han holder på ryggen, men skriver videre: «Viktigere er det som blir sagt av APLE’s mann umiddelbart foran dette. «Når han ville ha sex med guttene (…) gikk han dit, og guttene var der for ham.» Dette er en drøy påstand. Det skjedde aldri noe ulovlig i huset (…). Guttene har vært avhørt av politiet (…) uten at det er funnet noe galt. (…) En seriøs journalist burde ha bedt om å få se hvilken dokumentasjon APLE måtte ha for en slik påstand, og spørre om hvorfor denne dokumentasjonen ikke var blitt overlevert til politiet.»
Klager viser til at dokumentaren ikke nevner at han ble frifunnet for besittelse av barneporno i Kambodsja, og at dette dermed er villedende: «Å nevne noe er en ting, den måte opplysningen presenteres på i dokumentaren er noe annet.»
Avslutningsvis skriver klager på ny at han ikke kjenner til noe aktivt kriminelt pedofilt miljø i Oslo, og at «[p]åstanden om at jeg skulle være en sentral person i et norsk miljø som utnytter «disse unge guttene» er ikke riktig.»
TVNorge/MAX har ikke hatt ytterligere kommentarer.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en dokumentar i serien «Insider», sendt på MAX og TVNorge. Dokumentaren omhandler et norsk pedofilt nettverk som skal ha begått overgrep mot barn siden 70-tallet, og som fortsatt er aktivt. I programmet blir særlig én person i nettverket ettergått, og han blir identifisert med navn og bilde. Han omtales som psykolog, og et av hans tidligere arbeidssteder er også nevnt. Hans bevegelser blir fulgt til Kambodsja, der han har sonet en dom for å ha betalt for sex (med en 15-åring), og tilbake til Norge, hvor han tidligere er dømt for besittelse av barneporno, og nå er anmeldt for et forhold tilbake i tid. Fornærmede i denne saken, XX, benytter skjult kamera og mikrofon i en samtale med mannen han har anmeldt, og fra denne samtalen gjengis det også usladdet i programmet. Her vedgår mannen å ha hatt sex med XX, og han forteller hva han er dømt for tidligere. Han sier også til XX at hans eneste mulighet til å stanse saken som nå er under etterforskning, er å si at han tok feil av årstallet. Han sier også at XX vil ha krav på erstatning, og at han ikke synes han «skal ha noen dårligere erstatning enn [han] ville fått hos politiet».
Klager er den identifiserte mannen. Han anser identifiseringen som urettmessig, all den tid han mener TVNorge/MAX ikke har godtgjort at han skal være noen fare for samfunnet. Han viser til den belastning identifiseringen medfører for ham og familien. Klager peker også på faktiske feil og mangel på kildekritikk i programmet, særlig hva angår de forhold han beskyldes for i Kambodsja. Videre reageres det over bruken av skjult kamera ved fire anledninger, noe klager ikke anser som berettiget. Det vises til at det ikke fremkommer noe han ikke har fortalt i politiavhør, og til at hans uttalelse om penger var spontan, ikke planlagt. Klager påpeker at han ikke tilbød noen penger «utover det han uansett kunne regne med å få i erstatning». Klager mener også at han ikke fikk tilstrekkelig anledning til samtidig imøtegåelse, og viser blant annet til at han i det store og hele ble forelagt spørsmål, ikke påstander, til at han ikke fikk se dokumentaren før sending, og til at han først dagen før sending ble gjort kjent med at han skulle identifiseres.
TVNorge/MAX mener å ha satt søkelys på et viktig og vanskelig samfunnsproblem. Det vises til at klager er involvert i gjentatte og alvorlige kriminelle handlinger, og til at han i tillegg er i en betrodd rolle som psykolog. TVNorge/MAX anså det dermed som nødvendig å advare samfunnet mot klager, og at de også identifiserte for å unngå mistanke mot andre. Videre vises det til at klager ikke er gift/samboer eller har barn, og at identifiseringen dermed ikke rammer nær tredjeperson. Når det gjelder bruken av skjult kamera, mener TVNorge/MAX den er helt i tråd med kravet i Vær Varsom-plakaten. Klagers egne innrømmelser kunne, ifølge kanalene, ikke vært dokumentert uten bruk av skjult kamera, heller ikke hans forsøk på å påvirke offeret til å endre forklaring. Kanalene mener klager har fått god anledning til å imøtegå påstander, og at han ble orientert om dokumentaren nesten en måned før den ble sendt. Det vises til at klager ikke ønsket å møte TVNorge/MAX til samtale eller intervju, men at hans skriftlige imøtegåelse er gjengitt i programmet. Det opplyses om at avgjørelsen om å identifisere, først ble tatt dagen før publisering.
Pressens Faglige Utvalg vil innledningsvis understreke TVNorges/MAX’ selvsagte rett til å sette søkelyset på det politiet omtaler som et aktivt pedofilt nettverk. Dette ligger åpenbart innenfor pressens samfunnsrolle. I en dokumentar som den påklagede, er det imidlertid ingen tvil om at klager utsettes for meget sterke beskyldninger. I slike tilfeller vil utvalget, som tidligere, påpeke at det må stilles særlig strenge krav til etterrettelighet. Klager er den eneste i nettverket som identifiseres i dokumentaren, og store deler av den dreier seg også om ham personlig. Identifisering må, ifølge Vær Varsom-plakatens punkt 4.7, begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Videre står det i punktet: «Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, [og ved] alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger (…)». Sett i lys av de alvorlige forhold klager er dømt for, senest i 2010, samt at han nå igjen er under etterforskning, denne gangen for voldtekt, mener utvalget at identifiseringen var berettiget.
Utvalget finner det også godtgjort at bruken av skjult kamera, der klager konfronteres av vedkommende som nå har anmeldt ham, var presseetisk forsvarlig. Det vises til at det her
påvises et forsøk på å påvirke fornærmede i saken. Utvalget anser at forholdet er av vesentlig samfunnsmessig betydning, og mener det neppe kunne vært avdekket på annet vis, jf. Vær Varsom-plakatens punkt 3.10. Utvalget mener også at publiseringen av opptak av klager på åpen gate i strøket der han bor, var presseetisk forsvarlig.
Utvalget kan videre ikke se at klager er forhåndsdømt i dokumentaren. Klagers anførsler her gjelder saken som særlig omtales i samtalen filmet med skjult kamera. Utvalget viser til at det fremgår klart hvor saken står, at den er anmeldt og etterforskes. Det vises også til at TVNorge/MAX bringer klagers syn på dette konkrete forholdet i det som er gjengitt av samtidig imøtegåelse fra klager.
Videre viser utvalget til punkt 3.2, der det blant annet heter: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder.» Ved to anledninger får en kilde uttale at klager hadde sex med mindreårige gutter i Kambodsja, det er blant annet snakk om fire gutter han skal ha leid et hus til. Dette får stå uimotsagt, til tross for at klager har skrevet i sine imøtegående kommentarer at han er ukjent med dette, og ber om dokumentasjon. Klager er dømt for ett forhold i Kambodsja, å ha betalt for sex. Dette var, ifølge dommen, med en gutt over 15 år. Slik utvalget ser det, skaper dokumentaren her et inntrykk av at det er snakk om flere forhold, og den gir dermed et fortegnet bilde av hva klager er dømt for.
Utvalget sier seg videre enig med redaksjonen i at klager ikke kunne kreve å se dokumentaren før den ble sendt. For at kravet i VVP punkt 4.14 skal være innfridd, må imidlertid vedkommende som utsettes for sterke, faktiske beskyldninger ha hatt en reell anledning til å imøtegå dem alle. Imøtegåelsen må deretter inkluderes i publiseringen. Ettersom klagers konkrete kommentar, blant annet til beskyldningene om hva han skal ha gjort i Kambodsja, ikke er brakt inn i dokumentaren, kun gjengitt i en svært generell oppsummering, mener utvalget også TVNorge/MAX har handlet i strid med kravet til samtidig imøtegåelse. Utvalget finner det også klanderverdig at klager først dagen før sending fikk vite om det skjulte opptaket, og om at han ville bli identifisert. Slike opplysninger kan selvsagt være helt grunnleggende for hvordan noen velger å benytte seg av muligheten til samtidig imøtegåelse. Spesielt i en sak som omhandler et så alvorlig og belastende tema.
TVNorge og MAX har brutt god presseskikk.
Oslo, 26. november 2013
Hilde Haugsgjerd,
Line Noer Borrevik, Eva Sannum, Hadi Strømmen Lile
Øyvind Brigg, Håkon Borud, Amal Aden
FOR FRAMFØRING I RELEVANT SENDETID:
«Pressens Faglige Utvalg (PFU), som er klageorgan for norske medier, mener at TVNorge/Max brøt god presseskikk i en dokumentar om et norsk, pedofilt nettverk. I dokumentaren er en mann identifisert med navn og bilde, og det omtales hvilke overgrep han skal ha begått i Norge og Kambodsja. Utvalget mener dokumentaren bryter med god presseskikk fordi den skaper et inntrykk av at mannen er dømt for flere forhold enn det som er tilfellet. Han har heller ikke fått god nok anledning til å imøtegå beskyldningene mot ham. Utvalget mener det var innenfor god presseskikk både å identifisere mannen, og å bruke skjult kamera for å konfrontere ham med et forhold han er anmeldt for. Men det var klanderverdig at klager først dagen før sending fikk vite om opptaket, og om at han ville bli identifisert.»