Ålesund kommune v. informasjonssjef Eli Anne Tvergrov mot Sunnmørsposten

«Kritikk. Fjorten dager etter at fylkeslege Egil Storås påpekte pliktbrudd ved Åse sjukeheim i Ålesund, er en ny sak under oppseiling.

Uttørket. I fjor ble en pasient liggende i flere døgn uten tilførsel av væske. Denne gangen kan det være alvorligere forhold det er snakk om.

Reaksjon. Fylkeslegen ser svært alvorlig på forholdene ved sjukeheimen. En reaksjon kan komme i form av tap av autorisasjon.»
Oppslaget på side 4 dekker mesteparten av en side, og tittelen lød: » Pasient ble liggende uten væsketilførsel «. I ingressen het det:

«En pasient ved Åse sjukeheim lå i flere døgn uten at det ble observert om han fikk i seg væske. Dette er pliktbrudd, fastslår Statens helsetilsyn i Møre og Romsdal. Pasienten døde kort tid etter på sjukehuset.»

I artikkelen opplyses det at utgangspunktet for saken er at mannens ektefelle klaget til helsetilsynet etter mannens opphold på sykehjemmet. Artikkelen er basert på et brev fra helsetilsynet til Ålesund kommune, som driver sykehjemmet. I brevet heter det blant annet at helsetilsynet «påpeker at forordning av intravenøs væske ble skrevet inn i journalen, men ikke dokumentert fulgt opp utover det første døgnet». Senere i artikkelen heter det, med henvisning til brevet fra helsetilsynet:

«Det påpekes videre at dette er pliktbrudd som er begått av flere sjukepleiere, noe som kan tyde på at dette er systemfeil. Derfor har helsetilsynet valgt å rette fokus mot systemet, og ikke følge opp personfeilen. Det påpekes at sjukeheimen ikke har fulgt sine egne rutiner for internkontroll. Som følge av dette er pasienten blitt påført en betydelig belastning.»

I en undersak med tittel » Ny sak på veg til helsetilsynet » er fylkeslegen intervjuet. Han opplyser at det dreier om den tredje saken med kritikk mot hendelser ved det omtalte sykehjemmet i Ålesund.

En nettversjon av hovedartikkelen ble lagt ut på Sunnmørspostens nettsider allerede dagen før.

I en artikkel 16. juli omtaler avisen en hendelse fra 2002, der en kreftsyk mann ble lagt i reimer i 14 timer. Dessuten inneholdt avisen en reportasje fra sykehjemmet, der flere pasienter og en avdelingssykepleier uttaler seg generelt om forholdene, under tittelen
«- Paradis på jord «. Ingen av dem kommenterer spesielt hendelsene helsetilsynet har reagert på.

På samme side brakte avisen også en artikkel med tittelen » Femte gang sjukeheimen granskes «. Der het det i ingressen:
«Det er tredje gangen på ni år at Åse sjukeheim får kritikk fra Helsetilsynet i Møre og Romsdal for sin pasientbehandling. Ved to andre tilfeller ble det politietterforskning.»

Artikkelen er først og fremst et intervju med kommunalsjefen i kommunen, som delvis beklager hendelsene og delvis opplyser at rutiner ved sykehjemmet skal gjennomgås.

Det ble også publisert en nettversjon av artikkelen.

19. juli hadde avisen en énspaltet henvisning på førstesiden med tittelen » Møtte sviktende omsorg » og med følgende tekst:

«Tøft. Enka etter Rolf Monrad Giske, Andrea Guttesen Giske (bildet), mener møtet med det norske helsevesenet tok livet av mannen hennes, som overlevde å bli torpedert under krigen. Nå står de pårørende fram med sin historie. Under et korttidsopphold på Åse sjukeheim for halvannet år siden døde Rolf Monrad Giske. Helsetilsynet i Møre og Romsdal og fylkeslege Egil Storås bruker ord som ? pliktbrudd ?, ? rutinesvik t? og ?systemfeil ? i sin rapport til Ålesund kommune.

Inne i avisen er tittelen over syv spalter: » Tørstet i hjel på sjukeheim «. I artikkelen er den omtalte enken og parets sønn kilder. De forteller, ut fra sine oppelvelser, hva som skjedde med faren og kommer med kritikk av sykehjemmet.

I en underartikkel med tittelen » Fant faren fastspent » er datteren til en annen pasient, mannen som var fastspent i 14 timer, intervjuet. Også hun er kritisk til behandlingen faren fikk på sykehjemmet.

Dagen etter, 20. juli , er styreren ved Åse sjukeheim intervjuet, under tittelen » Ingen «Helvetes forgård «. Ingressen lød:

«Styrer ved Åse sjukeheim, Ole Stokke, føler at de siste dagers pressedekning av forholdene ved institusjonen har gått over stokk og stein.»

Senere i artikkelen heter det:

«- Våre interne rapporter viser at det ble tilført væske til denne pasienten som påkrevd. Det vi beklager er at denne dokumentasjonen ikke ble sendt Helsetilsynet med en gang saken kom opp, sier Stokke. Han reagerer på at det har blitt satt negativt fokus på sjukeheimen de siste dagene. ? Alle kan gjøre feil, men når det blir slått opp stort om ting som ikke har skjedd, så synes jeg det er leit fordi vi i fremtiden vil slite med å knytte til oss personell på grunn av omtalen, sier Stokke. Han understreker likevel at de pårørende har full rett til å klage dersom de opplever ting de ikke er fornøyd med.»

I artikkelen uttaler for øvrig sykehjemsstyreren seg om den andre saken, om mannen som lå i remmer i 14 timer, og også om forholdet til eget ansvar som leder på sykehjemmet.

Samme dag, på samme side, i tilknytning til intervjuet med sykehjemsstyreren, sto et leserinnlegg over to spalter, med tittelen » «Tørstet i hjel på sjukeheim» «. Leserinnlegget var signert «Ålesund kommune, Marit E. Larsen, kommunalsjef». I leserinnlegget går kommunalsjefen relativt detaljert gjennom hendelsene knyttet til saken om manglende væsketilførsel, opplyser at dokumentasjon ikke ble lagt i pasientens journal, men at pasienten fikk den pleie han skulle ha. Kommunalsjefen beklager at Sunnmørsposten har informert feil og at ansatte er blitt satt i dårlig lys uten at det var grunn til det.

Påfølgende dag, 21. juli , brakte avisen et intervju med kommunalsjefen, under tittelen » Ålesund kommune beklager sterkt «. Her het det i ingressen:

«Kommunalsjef Marit E. Larsen beklager sterkt at pårørende ved Åse sjukeheim opplever at de ikke er blitt møtt på en god måte. ? Dette er leit. Vi har lært av saken og tar tak i forholdene med en gang, sier hun.»

I intervjuet utdyper og begrunner hun dette, blant annet ved å opplyse at kommunen vil følge opp sykehjemmet i forhold til systemkontroll.

En annen artikkel på samme side hadde tittelen » Fant tilfeldigvis dokumentasjonen «, og her lød ingressen:

«Lista, som dokumenterte hvor mye væske Rolf Giske fikk intravenøst, fant en avdelingssjukepleier i en brevordner i posten for halvannen uke siden, ifølge styrer ved Åse sjukeheim, Ole Stokke.

22. juli brakte Sunnmørsposten et lengre leserbrev over fire spalter med tittelen » Behandlingen på Åse Sjukeheim «. Leserbrevet var undertegnet «Pårørende etter Rolf M. Giske», og var et svar både på leserbrevet fra Ålesund kommune og på intervjuet med sykehjemsstyreren.

28. juli hadde avisen en større artikkel i form av et intervju med en sønn som har en mor som pasient ved sykehjemmet, og som fullroser den pleien moren får. Tittelen var: «- Mor har det godt på Åse sjukeheim «.

KLAGEN:
Klager er Ålesund kommune ved informasjonssjefen. Klagen gjelder primært oppslaget 3. juli (Pasient lå flere døgn uten væske) og oppslaget 19. juli (Tørstet i hjel på sjukeheim). I klagebrevet understrekes det blant annet at om «noe er klanderverdig så er det på sin plass at dette kommer frem og at kommunen deretter retter opp slik at tilsvarende situasjoner ikke skal gjentas». Klageren ber PFU vurdere om Sunnmørsposten har fulgt prinsippene om varsomhet godt nok og hvor tidlig i en prosess en kommune og eksempelvis et sykehjem kan utsettes for påstander og kritikk.

Videre heter det i klagebrevet:

«Ålesund kommune ber om at vedlagte sak vurderes med vekt på oppslag 3. juli. Der mener kommunen at ingressen går lengre enn det er dekning for, og at det ikke er varsomhet i omtalen. Videre ber vi om at det ses på oppslag 19. juli der Ålesund kommune ikke er forelagt opplysningene, gitt anledning til å korrigere for faktiske feil, gitt rom (for) utfyllende opplysninger eller imøtegå.»

Når det gjelder oppslaget oppslaget 3. juli, heter det i klagen: » Der mener kommunen at ingressen går lengre enn det er dekning for, og at det ikke er varsomhet i omtalen .»

Med hensyn til oppslaget 19. juli, heter det: » Kommunen er ikke forelagt opplysningene, eller gitt anledning til å korrigere for faktiske feil, gi utfyllende opplysninger eller imøtegå .»

Klageren ber også om en vurdering av avisens nettsider: » Når en sak over tid omtales i avisen ? er det nok at bare noen av artiklene ligger på nettsidene og ikke alle som er tilknyttet saken? »

TILSVARSRUNDEN:
Sunnmørsposten viser til at avisen har vært i kontakt med klageren for å undersøke om saken kunne løses i minnelighet, men klageren har opplyst at man ønsker en prinsipiell vurdering gjennom PFU. Avisen anfører videre at tilsvaret er basert på hva man oppfatter som klagers påstander om brudd på god presseskikk, siden klagen – for avisen – framstår som noe uklar med hensyn til hva som skal være presseetiske brudd.

Når det gjelder oppslaget 3. juli, oppfatter avisen det slik at det er henvisningsteksten på førstesiden det siktes til. Avisen mener henvisningsteksten framstår som logisk og at det ikke kan være tvil om at den ikke er ment som en generell karakteristikk av sykehjemmet. Avisen mener også å ha dekning for uttrykket «ny sak under oppseiling», i den forstand at saken var ny i forhold til hva som var kjent i befolkningen.

Angående spørsmålet om samtidig imøtegåelse i forhold til artikkelen 19. juli, heter det i tilsvaret fra Sunnmørsposten:

» Forut for publiseringen av intervjuet med pårørende (…) forsøkte våre journalister gjentatte ganger å komme i kontakt med styrer Ole Stokke uten å lykkes. Fungerende styrer ble kontaktet, men opplyste at det bare var Stokke som kunne uttale seg.»

Avisen anfører videre at det ikke framkom nye, vesentlige opplysninger som kommunen ikke tidligere hadde fått anledning til å kommentere, men uten å ville benytte seg av muligheten. Dagen etter, altså 20. juli, kommer kommunen «med sterk kritikk mot avisa fordi de ikke har fått korrigere og nyansere samtidig som vi publiserte intervjuene med de pårørende». Avisen undrer seg over at de fakta som nyanserer avisens framstilling, ikke tilfløt avisen på et tidligere tidspunkt .

Med hensyn til publiseringen på nettsidene, viser avisen til at disse redigeres uavhengig av papirutgaven, men under de samme etiske retningslinjene. Svaret på spørsmålet fra klageren, om det er nok at bare noen av artiklene publiseres på nett, er etter avisens mening «ja».

Klageren gjentar ønsket om å få vurdert hvorvidt Sunnmørsposten har utvist tilstrekkelig varsomhet i oppslaget 3. juli, siden saken var på et tidlig stadium i klagebehandlingen mellom kommunen og fylkeslegen.

Når det gjelder oppslaget 19. juli, gjentar klageren at man på dette tidspunktet var tidlig i klagehåndteringen og at opplysninger i saken var taushetsbelagt når det gjaldt direkte pasientrettet informasjon. Videre heter det i tilsvaret at saken på dette tidspunkt var «overordnet virksomhetsleder og fungerende styrer» ved sykehjemmet . Saken gjelder ifølge klageren Ålesund kommunes omdømme, og fungerende rådmann var tilgjengelig for kommentar, men ble ikke kontaktet . Det vises videre til at fungerende rådmann 16. juli tok direkte kontakt både med fungerende nyhetsredaktør og en av journalistene, for å undersøke hva som var gjort for å sikre samtidig imøtegåelse, men at ingen av dem kunne bekrefte en slik kontakt.

Videre heter det i kommunens tilsvar: «Kommunalsjef (fungerende rådmann; sekr. anm.) ber om å få bekreftet om praksis er at dersom ledelsen er forsøkt kontaktet og ikke nådd ? så skal det gå frem av artikkelen. Begge bekrefter at det er praksis ? men tar naturligvis forbehold om at man kan glippe for dette.»

Sunnmørsposten viser til at samtalene mellom fungerende rådmann og fungerende nyhetsredaktør, samt en journalist, fant sted etter at artikkelen 19. juli var publisert, og ikke i forkant, slik klageren hevder. Da fungerende rådmann ba om plass for et et tilsvar fra kommunen, ble dette trykt påfølgende dag, altså 20. juli.

Avisen skriver avslutningsvis:

«Ålesund kommune har flere ganger påberopt seg at en befinner seg » tidlig i klagehåndteringen » og at det derfor har vært vanskelig å gi uttalelse. Selv om det er uten relevans for den presseetiske vurderingen, må vi få lov til å anføre at det i det alt vesentlige dreier seg om to avgjorte klagesaker. Det som gjenstår, er en vurdering av eventuelle reaksjoner i det sentrale Helsetilsynet mot enkeltpersoner i den ene saken og oppfølging av Ålesund kommune når det gjelder rutiner ved sjukeheimen.»

Og helt til slutt i tilsvaret:

» Ålesund kommune kan ikke bli hørt (i PFU; sekr. anm.) med at Sunnmørsposten må dempe kritikken fra Helsetilsynet fordi kommunen har mange hensyn å ta og dermed ikke kan kommentere kritikken annet enn i generelle vendinger .»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder flere artikler i Sunnmørsposten om konkrete hendelser ved et kommunalt sykehjem i Ålesund. Klageren, Ålesund kommune, mener avisen ikke viste tilstrekkelig varsomhet i omtalen av hendelsene og at omtalen kom for tidlig i forhold til at helsetilsynet hadde klagesaker om hendelsene til behandling. Klageren mener også at kommunen burde fått anledning til å kommentere en av artiklene samtidig med publiseringen. Endelig ber klageren om at PFU vurderer avisens dekning av de samme forholdene på sine nettsider.

Sunnmørsposten avviser klagen, som den primært oppfatter gjelder henvisningsteksten på en førsteside. Avisen mener teksten ikke kan forstås som en generell karakteristikk av sykehjemmet og at det ellers var dekning for tekstens innhold. Sunnmørsposten anser ellers å ha gjort tilstrekkelig innsats for å få kommentarer fra sykehjemmets ledelse, men påpeker at fungerende styrer ikke ville uttale seg. Når det gjelder nettsidene, anfører Sunnmørsposten at disse redigeres uavhengig av den trykte utgaven, men det understrekes at nettsidene er underlagt de samme presseetiske normer som avisen.

Pressens Faglige Utvalg viser innledningsvis til Vær Varsom-plakatens punkt 1.5, der det heter: «Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»

Ut fra dette mener utvalget at Sunnmørsposten var i sin fulle rett til å sette et kritisk søkelys på forholdene ved det aktuelle sykehjemmet. Slik utvalget ser det, innebærer dette også retten til å komme så tidlig som mulig inn i de ulike prosessene, uavhengig av på hvilke stadier de enkelte sakene befinner seg. I det påklagede tilfellet kan utvalget derfor ikke se at avisen kan klandres for å ha omtalt forholdene på tidlige tidspunkter i behandlingen av klager fra pårørende.

Når det gjelder den påklagede henvisningsteksten, konstaterer utvalget at den inneholdt en faktisk feil, men så langt utvalget kan se, hadde avisen på forhånd gjort de undersøkelser man med rimelighet kunne forvente. Utvalget legger ellers til grunn at feilen ble rettet opp så snart de korrekte opplysningene forelå.

Angående klagerens rett til samtidig imøtegåelse av framsatte påstander, registrerer utvalget at sykehjemmets fungerende leder ble kontaktet, men at vedkommende ikke ønsket å uttale seg. Utvalget viser her til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, der det blant annet heter: «Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.» Utvalget konstaterer for øvrig at klagerens synspunkter kom på trykk etter kort tid.

Når det gjelder Sunnmørspostens nettomtale av sakskomplekset, kan utvalget heller ikke se at denne på noe punkt er presseetisk uakseptabel.

Sunnmørsposten har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 21. desember 2004
Odd Isungset,
John Olav Egeland,
Ingeborg Moræus Hanssen, Eva Sannum, Trygve Wyller