Marte Frimand-Anda mot Dagbladet

Dagbladet hadde lørdag 4. januar 2014 et illustrasjonsbilde på coveret av Magasinet som viste tre barn som hadde «fanget og bundet» et foreldrepar. Nede til venstre på coveret var tittelen «REDD BARNA» satt inn sammen med ingressen:

«Mange foreldre tør ikke lenger sette grenser. Svikter vi når vi lar barna bestemme?»

Bildet og teksten på coveret viste til hovedsaken i Magasinet denne lørdagen. Hovedbildet i hovedsaken gikk over to sider og viste en gutt som lå henslengt i en sofa sammen med en Spiderman- og en Albert Åberg-dukke og en iPad. Gutten hadde en smokk i munnen og holdt en annen smokk i sin venstre hånd. Tittelen «HELT SJEF» var satt inn i bildet nede til høyre, og over tittelen sto ingressen:

«Rasmus (4) bestemmer selv når han skal spise middag. Og hvor mange ganger han skal skifte før han går i barnehagen. Gjør det ham dårlig rustet for voksenlivet?»

I reportasjen som gikk over åtte sider (inkludert oppslagsbildet med tittel og ingress), ble temaet barneoppdragelse behandlet vidt gjennom et møte med en småbarnsfamilie på Raufoss, besøk i en barnehage i Oslo og intervju med den svenske psykiateren David Eberhard, som har gitt ut boka Hur barna tog makten, ei bok som kom på norsk våren 2014. I brødteksten het det om Eberhards bok:

«I boka hudfletter han oss for vår unnfallenhet, ettergivenhet, trygghetsnarkomani, kravløshet og redsel for ikke å være greie nok mot barna våre.»

Reportasjen var blant annet illustrert med bilder fra ettermiddagen hjemme hos småbarnsfamilien på Raufoss. Et bilde viste familien på fire som spiste middag, men der sønnen i huset ikke satt ved bordet, men i stedet lekte med duploskipet sitt på gulvet ved siden av middagsbordet. I bildeteksten sto det:

«Enkleste løsning: ? Jeg er ikke redd for at barna mine blir lei seg hvis jeg sier dem imot, men jeg er sliten og da er det enkleste å la dem få viljen sin, sier Marte Frimand-Anda. Derfor får Rasmus lov til å leke i stedet for å spise middag.»

Småbarnsfamilien som ble brukt som case i reportasjen, ble introdusert slik i reportasjens innledning:

«? DA SPISER VI! Kommer du, Rasmus? roper mamma Marte Frimand-Anda (37). Det er mandag ettermiddag. Arbeids- og barnehagedagen er over. Mamma Marte, pappa Sjur (44) og lillesøster Pernille (2) har benket seg rundt spisebordet i stua. Men ikke Rasmus. Han har så vidt rukket å rase et par runder rundt i stua, svinge seg gjennom ei akrobatisk økt i klatrestativet og gå seirende ut av to fektekamper. Nå sitter han omsider på gulvet med et duploskip.
? Nei, svarer Rasmus (4) på mammas spørsmål, mens han fikler konsentrert med skipet sitt.
? Ok. Du får komme etter hvert da, sier mamma Marte med rolig stemme og spruter ketchup på Pernilles spagetti.»

Videre het det:

«DET ER STOR RISIKO for at den svenske psykiateren David Eberhard (47) ikke hadde klart å skjule sin irritasjon dersom han hadde vært flue på veggen ved middagstider hos familien Frimand-Anda i Raufoss. (?) I likhet med de fleste foreldre i sin generasjon, gjør tobarnsforeldrene på Raufoss nesten alle ?feilene? i Eberhards bok[.] (?) ? Dagens barn bestemmer hvilke klær de skal gå med, hva familien skal spise, hvor familien skal dra på ferie, hva slags tv-programmer som skal ses. Vi har rett og slett overlatt makta til barna våre. Det er et svik mot barna, mener Eberhard.»

Brødteksten veksler mellom uttalelser fra fagpersoner på området barneoppdragelse, besøk i en barnehage i Oslo og skildringer fra ettermiddagen hos småbarnsfamilien på Raufoss:

«I DET HVITE TREHUSET PÅ RAUFOSS går ettermiddagen sin gang. (?) På gulvet lader Rasmus duploskipets kanon og fyrer av mot pappa ved middagsbordet. Han treffer ikke. I stedet støter han albuen mot esken til Yatzy-spillet. Lynraskt er Rasmus på beina og borte ved bordet:
? Plaster! gråter Rasmus. (?) Når albuen er plastret, gjesper Rasmus fornøyd. Mon tro om han ikke er litt trøtt etter dagens strabaser? Han finner smokken sin og krøller seg sammen i det ene hjørnet av sofaen. Klokka er så vidt passert fem. Vanligvis legger barna i familien seg klokka sju ? og er lykkelig utsovet og topp motivert for en ny, spennende dag mellom fem og seks om morgenen. Marte og Sjur ser på hverandre. De vil helst ikke tenke på når neste dag kan starte, hvis Rasmus sovner nå.
Pappa setter seg ved siden av ham i sofaen og godsnakker. Mamma unnskylder smokken:
? Å slutte med smokk er nok et eksempel på noe vi burde tatt tak i, sukker hun.
? Har vi ikke gjort det i et års tid? spør Sjur.
? Uff, ja, men akkurat nå orker vi ikke, sier Marte.»

Mot slutten av brødteksten blir Rasmus middagsnekt fulgt opp gjennom følgende skildring:

«PÅ RAUFOSS LIR DET MOT KVELD. Rasmus har funnet seg et tørt polarbrød. Da de andre var ferdig med middagen, fant han ut at han var sulten likevel. Og det har vist seg at mor og far likevel ikke har oppgitt all makt til neste generasjon. Til tross for stor motstand, insisterer for eksempel Marte på å børste to år gamle Pernilles hår hver eneste dag.
? Der er jeg beinhard: Jeg grer og hun griner, sier Marte på vei inn til badet.
? Trass for tulleting godtas heller ikke her i huset, sier far Sjur og forteller om da Rasmus absolutt skulle ha et par sokker som lå i skittentøyet. De fikk han ikke, til tross for høylytt og imponerende utholdenhet.»

KLAGEN:

Klager er en av hovedpersonene i reportasjen, småbarnsmamma Marte Frimand-Anda. Hun reagerer spesielt på hovedbildet, tittelen og ingressen i reportasjen, som hun mener strider mot Vær Varsom-plakatens punkter 4.4 (dekning for titler etc.), 4.8 (omtale av barn/konsekvenser) og 4.12 (bildebruk). Dernest viser hun også til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1 (saklighet og omtanke) og punkt 4.3 (vis respekt for menneskers privatliv etc.).

Klager anfører: «Magasinet valgte å vinkle hele saken på sønnen min og fremstille ham som ?problemet? i stedet for å skyte på oss foreldre. I tillegg brukte de et bilde av ham der han ikke kommer veldig heldig ut. Bildet er tatt når han er veldig lei seg. Jeg mener dette er et overgrep mot en fire år gammel gutt.»

Klager opplyser at en av de første tingene hun fortalte Dagbladets journalist og fotograf da de kom for å lage reportasjen, var at sønnen hennes bruker smokk av og til, bl.a. når han er lei seg, og at dette er en «godt bevart hemmelighet», og noe han er flau over. Klager skriver: «Både journalisten og fotografen lovde meg at de skulle ta hensyn til det. Greit nok at det stod i teksten, at han tok frem smokken. Det var en reportasje, og det som skjer det skjer. Det var uansett ikke gjort et stort poeng ut av det, og barn kan heller ikke lese. Men da jeg så at de hadde valgt å trykke gutten min med smokk over to sider, i et øyeblikk der han var fryktelig lei seg for noe, da ble jeg både overrasket, sint og lei meg.»

Slik klager ser det, inneholder reportasjen også «flere påstander som er direkte feil», blant annet ingressen: «Rasmus bestemmer ikke selv NÅR han skal spise middag. Han bestemmer OM han vil spise middag. Dette kommer også klart frem i brødteksten. (?) Rasmus trenger ikke spise middag hvis han ikke vil, men når resten av familien er ferdig med å spise, så er middagen over. Vil Rasmus ha mat senere, får han spise brødskiver. I ingressen høres det ut som om vi står klar med stekepanna og lager middag til han når han finner ut at han vil ha middag.»

Etter klagers mening har Dagbladet vinklet saken slik at fremstillingen er blitt feil, og familien kjenner seg ikke igjen i hvordan de er fremstilt. Klager opplyser at hun også informerte journalisten om dette før hun godkjente teksten. Klager anfører: «Vinklingen er dradd helt til ytterpunktet for å få oss til å passe inn i den boksen jeg tror journalisten hadde bestemt seg for å putte oss i på forhånd. Grunnen til at jeg til slutt godkjente teksten, var det jeg oppfattet som en lovnad om at bildene ville veie opp for den kalde, sure stemningen i teksten.» [Se mailkorrespondanse mellom klager og Dagbladet gjengitt i klagen, sekr. anm.]

Når det gjelder premissene for intervjuet, hva som ble avtalt og forklart i forkant, innvender klager at informasjonen kanskje var noe mangelfull, og at journalisten muligens burde ha dobbeltsjekket at klager og hennes familie skjønte hva de sa ja til. Klager skriver: «Jeg forstod klart og tydelig at reportasjen skulle handle om oss som foreldre og de ?feilene? vi gjør. Barna skulle være med, også på bilder, men de skulle ikke være vinklingen.» «Hadde journalisten fortalt meg at vinklingen skulle være på barnet mitt, da hun ringte meg og lurte på om vi ville være case, hadde jeg aldri sagt ja.»

Klager har gjengitt korrespondanse hun hadde med Dagbladet i etterkant av intervjuet før publisering. Av korrespondansen fremgår det at klager fikk lese gjennom hele teksten, ikke bare egne sitat, slik at hun skulle få se «ting og tang i kontekst». Klager svarte også journalisten positivt etter første gjennomlesing, men med noen kommentarer som blant annet gikk på fakta i hva som skjedde, som at tv-en ikke sto på da de spiste. Utover kvelden, etter at klager hadde svart Dagbladet, skal klager og hennes mann imidlertid ha fått «en ekkel følelse om at dette ikke var så greit». Klager forklarer at de etter flere gjennomlesinger kom til at de syntes seg feil fremstilt, spesielt sønnen, og at de også mente det var flere åpenbare feil i teksten. Klager sendte derfor en ny e-post til journalisten, som responderte med at hun hadde rettet opp i henhold til korreksjonene fra klager. Det ble også gjort noen flere endringer i teksten som journalisten oversendte klager, og klager og journalist hadde også en telefonsamtale der de pratet om hvordan klager og mannen følte familien, spesielt sønnen, feil fremstilt. Journalisten gjorde også noen endringer i teksten på bakgrunn av dette, hvorpå klager svarte: «Dette ble veldig fint. Nå kjente vi igjen gutten vår med en gang :)»

Klager skriver videre: «Jeg satt likevel igjen med en følelse av at dette var helt feil. At hele familien vår ble fremstilt feil. Jeg fikk mange muligheter til å endre teksten, hvilket jeg setter stor pris på. Grunnen til at jeg til syvende og sist godkjente teksten, var følgende setning fra Rønnaug [journalisten, sekr. anm.]: ?Ikke glem at teksten bare er halve historien ? bildene forteller også, vet du;-)? (?) Jeg oppfattet denne setningen som at bildene ville veie opp for det litt sure inntrykket jeg fikk av oss i teksten.» Klager medgir at hun kanskje ikke har klagerett på dette ettersom hun godkjente teksten, men bemerker: «[M]an har jo ingen rett til å godkjenne vinkling. Og hva da når vinklingen er dradd så langt at man ikke kjenner verken seg selv eller barna igjen?»

Etter at reportasjen hadde vært på trykk, har klager også vært i kontakt med Dagbladet Magasinet. Blant annet ringte utgavesjefen, som skal ha tatt selvkritikk på hovedbildet og spurt klager om det var noe de kunne gjøre, noe klager takket nei til.

For øvrig viser klager til et innlegg som hun publiserte på bloggen sin, der hun også gir sin versjon av hva som skjedde i forbindelse med intervjuet og besøket av Dagbladet (se vedlegget, «Hvordan Dagbladet tok makten», sekr. anm.).

FORSØK PÅ MINNELIG LØSNING:

Partene har vært i kontakt både før og etter den påklagede reportasjen ble publisert, samt i forbindelse med denne klagen. De har imidlertid ikke kommet til noen minnelig ordning.

TILSVARSRUNDEN:

Dagbladet opplyser at klagers familie ble spurt om å være case i reportasjen, på bakgrunn av at klager har egen blogg (CasaKaos ? en foreldreblogg for uperfekte foreldre) «der hun eksponerer deler av familiens liv tett gjennom tekst og bilder», at klager og hennes familie flere ganger har stilt opp i «riksdekkende medier knyttet til problemstillinger rundt oppdragelse og foreldrerollen», samt at klager og hennes mann begge er frilansjournalister. Dagbladet anfører: «På denne bakgrunn mente vi at dette foreldreparet antakelig ? i større grad enn andre foreldre ? hadde et gjennomtenkt forhold til å stille opp i et riksdekkende medium og fortelle om sine synspunkter.»

Når det gjelder innholdet i klagen, bekrefter Dagbladet å ha sagt «at vi i ettertid ser at vi kunne valgt annerledes når det gjaldt den visuelle presentasjonen», noe avisen også står ved, men påpeker: «[I] dette tilfellet er spørsmålet om Magasinets oppslag representerer et brudd på Vær Varsom-plakatens paragraf 4.4, 4.8, 4.12 og (som klager skriver) evt. pkt. 4.1 og 4.3.»

Hva gjelder vinkling og presentasjon av reportasjen, anfører Dagbladet at den første gang blir presentert på coveret med et illustrasjonsbilde, tittelen «Redd barna» og ingressen: «Mange foreldre tør ikke lenger sette grenser. Svikter vi når vi lar barna bestemme?» Grunnen til at det er brukt et illustrasjonsbilde her, er ifølge Dagbladet «nettopp for å understreke at dette er en temasak der vi setter fokus på en bredere problemstilling». Dagbladet avviser at klagers sønn blir fremstilt som et problem gjennom reportasjens hovedbilde og ingress: «Vi mener tittel og ingress stiller et åpent spørsmål om hvorvidt det er lurt å la barna være helt sjef i forhold til sine foreldre. Vi gir ikke noe svar ? og vi indikerer ikke noe svar. Og vi gjør ikke Rasmus til et problem. (?) Problemstillingen i tittel og ingress er for øvrig dekkende for innholdet for øvrig i artikkelen.»

Med hensyn til hovedbildet, kan Dagbladet heller ikke se at de har fremstilt en trist og lei gutt, heller ikke gjennom passasjen i teksten som er knyttet til situasjonen på bildet. Slik Dagbladets journalist oppfattet situasjonen, er det snakk om «en trøtt gutt som hviler ut i sofaen etter en lang dag i barnehagen». Dagbladet skriver videre: «Ifølge journalisten fortalte mor at det med smokken var ?litt hemmelig?, men hun ? eller far ? sa aldri at dette ikke skulle nevnes eller fotograferes.» Avisen forklarer også at klager og hennes mann fikk lese passasjen i teksten der det står at gutten bruker smokk, men at de aldri reagerte på dette eller ba om at dette ble fjernet. For øvrig viser Dagbladet til et blogginnlegg (se vedlegg, «De fem foreldresyndende», sekr. anm.) der klager også selv skriver at sønnen bruker smokk. Når det gjelder vurderingen av bildebruken i lys av VVP-punkt 4.8, antar Dagbladet at situasjonen som er avbildet er «en gjenkjennelig situasjon for de fleste barn og foreldre», og avisen kan ikke se at den har fremstilt gutten «usympatisk eller med andre ufordelaktige trekk».

Hva gjelder ingressen til selve reportasjen, gir Dagbladet klager rett i at det ikke burde stått «når han skal spise middag», men «om han skal spise middag». Avisen avviser imidlertid at denne forskjellen i preposisjonsbruk skulle innebære en slik belastning for klagers sønn at det skulle være ensbetydende med et brudd på VVP.

Med hensyn til klagers innvendinger mot innholdet i artikkelen og påstanden om at familien er fremstilt feil, anfører Dagbladet: «Familien fikk mange muligheter til å endre teksten, noe de også benyttet seg av, før publisering. De fikk altså alle muligheter til å lese gjennom, endre og til slutt godkjenne den endelige versjonen som kom på trykk. Ut over det har vi ingen kommentar.»

Klageren presiserer i sitt tilsvar at hun i egen blogg «verken legger ut bilder av ansiktene til barna eller bruker navnene deres». Videre anfører klageren at kjernen i klagen handler om vinklingen i artikkelen. Klager skriver: «Jeg oppfattet at jeg fikk en lovnad fra journalisten om at bildene ville veie opp det feilaktige inntrykket jeg mange ganger ga uttrykk for at jeg synes teksten ga av familien. Jeg tolket denne mailen [fra journalisten] slik at bildene ville balansere dette uttrykket. Det gjorde de ikke. Snarere tvert imot. Hadde ikke journalisten skrevet denne setningen [se over, gjengitt i sammendraget av klagen, sekr. anm.], hadde jeg nok heller ikke godkjent teksten.»

Når det gjelder kontakten med Dagbladet og samtalen med Magasinets utgavesjef etter publisering, opplyser klager: «[V]i hadde en lang samtale der hun [utgavesjefen] først og fremst fortalte meg at jeg overreagerte, og at det alltid er rart å lese og se bilder av seg selv på trykk. (?) Rett før vi avsluttet samtalen, spurte hun om de kunne gjøre noe for meg. Jeg lurte på hva det skulle være. Skaden var jo allerede skjedd. Jeg fikk ikke noe konkret svar på det, og jeg sa at jeg bare ønsket å bli ferdig med hele saken. Samme kveld og påfølgende dag, fikk jeg svært mange tilbakemeldinger fra venner og familie som mente artikkelen var hårreisende. De kjente oss ikke igjen i det hele tatt, og mange reagerte sterkt på bildet av Rasmus. Etter å ha latt saken synke litt, og etter å ha diskutert med mannen min og andre familiemedlemmer, bestemte jeg meg for å skrive et innlegg på bloggen min der jeg fortalte min versjon av saken. (?) Dette hadde jeg ikke planlagt da jeg snakket med utgavesjefen lørdag ettermiddag.»

Slik klager ser det, er Dagbladets tolkning av situasjonen på hovedbildet feil. Hun anfører: «Jeg mener det uansett ikke spiller noen rolle hva som var årsaken til at han ser ut som han gjør på det bildet. Bildet er uansett av en sårbar gutt med smokk, og sammen med tittel og ingress blir det veldig misvisende og jeg føler det som et overgrep mot gutten min.»

Når det gjelder hva som ble avtalt og sagt om sønnens smokkebruk, og kommentert etter gjennomlesing av manus, presiserer klager: «Jeg synes det var greit at journalisten skrev et par setninger om smokkebruken i artikkelen. Og nei, jeg ba dem aldri om å fjerne den passasjen. Jeg har heller ikke klager på at det står i teksten. Det er bildet jeg har klaget inn. Barnehagebarn kan ikke lese. Og ja, jeg nevnte dette med smokken i et eget blogginnlegg (?) Igjen, en ting er å skrive et par setninger om smokkebruken. En annen ting er å publisere bilde av gutten med smokk over to glansede sider. (?) Det spiller ingen rolle om bildet er gjenkjennelig for de fleste barn og foreldre. Man kan da ikke trykke hva som helst selv om det er gjenkjennelig for mange andre. Dette er Rasmus som er fire år gammel og som trøster seg med smokken (?) Han er flau over det, han synes det er pinlig, og det er vår lille hemmelig. Han vil ikke at noen andre skal vite om det. Akkurat som jeg ga beskjed om til journalisten og fotografen.»

Etter klagers mening viser Dagbladet «en skremmende holdning» hva gjelder bruken av «når» i stedet for «om», og hun påpeker at det er stor forskjell på disse to preposisjonene. Videre mener klager også at det heller ikke er dekning for ingressen, ettersom det kommer «tydelig frem i artikkelen at Rasmus ikke bestemmer når han skal spise middag». Klager viser i denne sammenheng til følgende formulering i artikkelen: «På Raufoss lir det mot kveld. Rasmus har funnet seg et tørt polarbrød. Da de andre var ferdig med middagen, viste det seg at han var sulten likevel.» Klager anfører: «Dette er kanskje en liten detalj for journalisten og Dagbladet, men for meg er dette viktig. Dette er vårt liv klint utover fire sider i Magasinet. Dette er våre verdier som foreldre. Et veldig sårt tema i utgangspunktet. (?) Diskusjonene gikk livlig på sosiale medier etter denne saken, og det var stort sett vår familie som ble diskutert. Og spesielt det med at gutten vår bestemmer selv når han vil spise middag. Mange leser bare ingressen.»

Dagbladet viser til forrige tilsvar men tilføyer noen momenter, blant annet at fotografen som var med på jobben «ikke kan huske om problematikken rundt bruk av smokk ble nevnt», og at «fotografen, som jobber som frilanser, sier at hun aldri ville levert bilder av Rasmus med smokk til Magasinets redaksjon dersom hun hadde oppfattet det slik at foreldrene ikke ønsket slike bilder publisert». Videre opplyser Dagbladet at klager også la ut et bilde av sønnen med smokk på egen blogg, ti måneder før den påklagede reportasjen ble publisert (se vedlegg, «Male bonding», sekr. anm.), og at det fortsatt ligger ute.

Når det gjelder ingressen, anfører Dagbladet: «Dagbladet Magasinet ønsker ikke å bagatellisere at ingressen i saken er upresis når det gjelder at Rasmus bestemmer om, og ikke når, han spiser middag. Som vi understreket i vårt 1. tilsvar, er det aldri hyggelig når mennesker som bruker tid og krefter på å stille opp som case, i etterkant uttrykker misnøye med publisert materiale. Derfor lot vi klager lese gjennom og komme med innspill til endringer av manus før publisering, og vi tok raskt kontakt da vi i etterkant ble kjent med klagers reaksjon. Da spurte vi også om det var noe vi kunne gjøre. Klager har for øvrig ikke bedt Magasinets redaksjon om å trykke noen form for presisering, rettelse eller på annen måte korrigere det feilaktige bildet hun mener er skapt. Det gjelder også ingressen.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en bredt anlagt artikkel om barneoppdragelse i Dagbladet Magasinet, der blant andre en småbarnsfamilie var case. Hovedoppslaget var et to siders bilde av den fire år gamle gutten i småbarnsfamilien som lå henslengt i sofaen med smokk i munnen. Tittelen var «Helt sjef», og i ingressen het det blant annet at gutten på fire selv bestemmer «når han skal spise middag», og det ble spurt: «Gjør det ham dårlig rustet for voksenlivet?»

Klager er guttens mor. Hun reagerer spesielt på inngangen i artikkelen (hovedbildet, tittelen og ingressen), og mener Dagbladet her ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til gutten. Klager forklarer at sønnen kun bruker smokk når han er lei seg og at dette er en hemmelighet. Hun anfører også at Magasinets utsendte lovet å ta hensyn til dette. Klager ble derfor svært overrasket, sint og lei seg da hun så oppslaget. Hun påpeker videre at ingressen også er feil, ettersom sønnen ikke bestemmer når, men om han skal spise middag. I tillegg mener hun at Dagbladet har vinklet saken slik at fremstillingen er blitt feil; familien kjenner seg ikke igjen.

Dagbladet medgir at de kunne valgt en annerledes visuell presentasjon på oppslaget, men mener likevel at det ikke bryter med god presseskikk. Når det gjelder fremstillingen generelt, påpeker Dagbladet at klager fikk lese gjennom manus før publisering, og at hun fikk mange muligheter til å endre teksten før hun til slutt godkjente den. Avisen anfører at klager aldri ba om endring eller fjerning av passasjen der smokken nevnes, og at det heller aldri ble avtalt at dette verken skulle nevnes eller fotograferes. I tillegg viser Dagbladet til at klager har en blogg hvor hun selv omtaler og viser frem sønnen med smokk. Hva gjelder ingressen, erkjenner Dagbladet at det burde stått «om» og ikke «når han skal spise middag», men avisen kan ikke se at dette skulle innebære en belastning for gutten.

Pressens Faglige Utvalg registrerer at Dagbladet ba klager og hennes familie om å være case på bakgrunn av at klager er frilansjournalist og har en egen familieblogg, samt at hun og familien flere ganger har stilt opp i mediene i forbindelse med problemstillinger knyttet til oppdragelse og foreldrerollen. Slik sett er utvalget enig med Dagbladet i at klager fremstår som en medievant person. Samtidig vil utvalget understreke at det selvsagt er ene og alene mediets ansvar å vurdere de presseetiske aspektene ved det man til slutt publiserer. Dette gjelder ikke minst hvilke eventuelle negative konsekvenser medieomtalen kan få for barn, også når foreldrene har gitt sitt samtykke til eksponering.

Slik utvalget ser det, illustrerer også foreliggende klagesak hvor vanskelig det kan være å vite hvordan man vil bli eksponert, selv om man er en erfaren medieaktør. I denne sammenheng vil utvalget på generelt grunnlag minne om viktigheten av at mediene tydeliggjør premissene overfor kilder og kontakter. Utvalget konstaterer at klager var klar over at barna skulle være en del av artikkelen og bli avbildet, da hun takket ja til at familien kunne være case. Hun forsto også at det skulle handle om dem som foreldre og «feilene» de gjør, men det hun ikke ble orientert om, var at sønnen skulle være vinklingen (jf. Vær Varsom-plakatens punkt 3.3 om å klargjøre premissene).

Utvalget merker seg imidlertid at klager fikk anledning til å lese gjennom hele brødteksten før publisering, ikke bare egne sitater, og at hennes innvendinger? i flere omganger ? også ble imøtekommet, før hun til slutt godkjente teksten. Etter utvalgets mening viser den omfattende korrespondansen før publisering at redaksjonen har strukket seg for at klagers familie skulle bli tilfredse. Dette er rosverdig av Dagbladet, særlig med tanke på at barn er involvert. Omtale av barn stiller som kjent krav til ekstra varsomhet.

Når det gjelder hovedbildet i artikkelen, forstår likevel utvalget at klager reagerer ettersom hun forventet at Dagbladet ville ta hensyn til at situasjonen på bildet var en hemmelighet. Samtidig konstaterer utvalget at det står påstand mot påstand med hensyn til hva som faktisk ble avtalt i dette henseendet. Utvalget merker seg at passasjen i teksten som omtaler situasjonen på bildet, aldri var tema i «korreksjons»-rundene. Klager argumenterer med at hun til slutt godkjente teksten, ettersom hun forsto det slik at bildene ville veie opp for det feilaktige og negative inntrykket hun mener teksten alene skapte.

Vær Varsom-plakatens punkt 4.8 omhandler hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barn. Slik utvalget ser det, er ikke bruken av hovedbildet i seg selv i strid med punkt 4.8.

Utvalget reagerer imidlertid, som klager, på sammenstillingen av bilde, tittel og ingress i oppslaget. Utvalget merker seg at Dagbladet har vinklet på foreldre i sin alminnelighet på Magasinets cover, men gjennom artikkelens hovedoppslag snus vinklingen slik at klagers gutt blir fokuset. Slik utvalget ser det, har avisen derved gjort ham til en illustrasjon på en problemstilling. Etter utvalgets mening bidrar videre bruken av når i stedet for om i ingressen til å vinkle på foreldrenes oppdragelse på en måte som ikke har grunnlag i saken. Utvalget mener derfor at Dagbladet burde utvist mer omtanke i sin presentasjon (jf. Vær Varsom-plakatens punkt 4.1), og at man med fordel kunne ha lagt fram bildene, tittelen og ingressen for intervjuobjektene, gitt sakens meget personlige karakter.

Dagbladet har opptrådt kritikkverdig.

Oslo, 23. september 2014

Alf Bjarne Johnsen,
Tone Angell Jensen, Martin Riber Sparre,
Henrik Syse, Reidun Førde