NN ved advokat Jens-Ove Hagen mot Dagbladet
Dagbladet brakte torsdag 30. august 2001 en lederartikkel med overskriften » Sørgelig frifinnelse «. Avisen kritiserte byrettsdommen to dager tidligere i den såkalte Baidoo-saken, der en politioverkonstabel ble frifunnet for under utførelsen av offentlig tjeneste å ha gjort seg skyldig i utilbørlig opptreden mot renholdsarbeideren Baidoo. I artikkelen ble polititjenestemannen identifisert med fullt navn.
Følgende stod blant annet å lese i artikkelen:
» Selv om dommen var enstemmig, er den oppsiktsvekkende. Fra første stund har Baidoo-saken vært forstemmende. Den startet med anmeldelse fra Sophia Baidoo mot politiet for utilbørlig maktbruk og rasisme. Politiet på sin side anmeldte henne straks for vold mot politiet. Men Riksadvokaten bestemte at bare politiets ordbruk skulle vurderes.
Politimannen fikk opprinnelig en bot på kr 3000, den slipper han nå å betale. Retten legger politimannens påstand om at Sophia Baidoo beit politimannen til grunn for frifinnelsen, til tross for ekspertuttalelser som hevder at sårene på politimannens arm ikke kunne stamme fra et bitt. Baidoo har hele tida hevdet at hun ikke beit. [?]
Ingenting av dette har retten tatt hensyn til. Heller ikke er det noen som har stoppet opp ved det åpenbare faktum at Sophia Baidoo ikke gjorde noe galt. Hun vasket i banken, og oppga de opplysningene som i en annens munn var tilstrekkelig. Likevel munner saken ut i frifinnelse for politimannen og en beskyldning om voldelig opptreden hengende over Sophia Baidoo. Trondheim byrett har bekreftet at det er makten, ikke retten som rår når politiet kommer i klammeri med borgerne. Særlig om borgeren er farget. »
Mandag 17. september 2001 brakte avisen en replikk med overskriften » Baidoo-saken » skrevet av advokat Jens-Ove Hagen, forsvarer for den omtalte politioverkonstabelen. Her tilbakevises en rekke av påstandene som ble fremsatt i lederartikkelen.
Følgende stod blant annet å lese:
» Dagbladet hevder at saken startet med anmeldelse fra Sophia Baidoo mot politiet for utilbørlig maktmisbruk og rasisme, og at politiet svarte med å anmelde henne for vold mot politiet. Dette er feil. Det korrekte er at politimannen, samme dag som forholdet i banken fant sted, inga anmeldelse mot Baidoo for vold mot offentlig tjenestemann. Grunnlaget var at han var blitt bitt til blods i armen av Baidoo. Da Baidoo ble kjent med at hun var anmeldt, valgte hun to dager senere å inngi anmeldelse mot politimannen for legemskrenkelse.
Dagbladet hevder videre at Baidoo hele tiden har hevdet at hun ikke bet tjeneste-mannen. Også dette er feil. I Baidoos egen anmeldelse bekrefter hun flere ganger at hun forsøkte å bite tjenestemannen. [?]
Lederen viser også til at det foreligger ekspertuttalelser som hevder at sårene på politimannens arm ikke kunne stamme fra et bitt. Det bør i denne forbindelse presiseres at nevnte uttalelser er gitt av private sakkyndige, konsultert av Baidoos advokat, og som kun bygger på et dårlig fotografi som er tatt av tjenestemannens underarm. Faktum er at polititjenestemannen konsulterte lege ved Regionsykehuset i Trondheim umiddelbart etter bittskaden. Legen har, basert på sine egne observasjoner av tjenestemannens arm, både skriftlig og i et rettslig avhør, konkludert med at politimannen var bitt.
Dagbladet fremstiller det videre som et åpenbart faktum at Sophia Baidoo ikke gjorde noe galt. Til dette bemerkes at et stillbilde som er tatt med ett av video-kameraene, og som ble fremlagt for Trondheim byrett, klart viser at basketaket startet da Sophia Baidoo gjorde et utfall med venstre arm mot politimannen. »
På slutten av replikken kritiserte advokaten at hans klient ble identifisert med fullt navn i den omtalte lederartikkelen:
» Det er forøvrig forstemmende å registrere at når tjenestemannen etter flere års uthenging i mediene endelig blir frifunnet, så finner Dagbladet det for godt å presentere hans fulle navn i en leder som klart etterlater det innstykk at politi-mannen burde vært domfelt for rasisme og det som verre er. »
KLAGEN:
Klageren , advokat Jens-Ove Hagen, forsvarer for den omtalte politioverkonstabelen, mener lederartikkelen bryter med god presseskikk.
For det første vises det til at den påklagede artikkelen bygger på feilaktig faktum. Dette fikk klager anledning til å redegjøre for i sitt leseinnlegg.
For det andre mener klageren at identifikasjonen av politioverkonstabelen bryter med Vær Varsom-plakatens punkt 4.7:
» Det kan overhode ikke sees at en lederartikkel, som nærmest polemiserer mot en enstemmig, frifinnende (og nå rettskraftig) dom skal kunne begrunne identifikasjonen med påstått berettiget informasjonskrav. Tvert i mot er identifikasjonen av [NN] helt uinteressant for leserne, og dessuten verdiløs i forhold til det syn på saken som lederen ønsker å bekjentgjøre overfor sine lesere. Videre betraktes det som særlig kritikkverdig når lederartikkelen også inneholder faktiske feil.
Lederen kan ikke forstås på annen måte enn at avisen er av den oppfatning at polititjenestemannen har begått et straffbart forhold i sin håndtering av saken, og at frifinnelsen således representerer en sørgelig avslutning av saken som etter Dagbladets oppfatning burde ha endt med en domfellelse.
Det finnes etter undertegnendes oppfatning ingen saklig begrunnelse for å identifisere [NN] i avisens angrep på Trondheim byretts dom. Tvert i mot, hadde Dagbladet all oppfordring til å la være å bruke navnet når man insinuerer at en frifinnende dom er gal. »
Klageren viser deretter til tidligere prinsipputtalelse og andre PFU-saker vedrørende spørsmålet om identifisering.
TILSVARSRUNDEN:
Dagbladet avviser klagen på alle punkter.
Avisen trekker frem at PFU i en rekke tidligere saker har understreket nødvendigheten av takhøyde i leder- og kommentarartikler, da det særlig er her meningsdannelse og den fri meningsutveksling kan foregå: » I den gjeldende lederartikkelen benytter Dagbladet sin rett til å kritisere en dom vi er uenig i. Det er dommerne kritikken er rettet mot, ikke den mannen som ble frifunnet [?] »
Avisen viser videre til at ettersom polititjenestemanne ble frifunnet, kan den vanskelig se at klageren kan påberope seg begrensninger i identifikasjonen. » Hvis kritikk av domstolen påberopes som ærekrenkende overfor en person som blir frifunnet, vil slik kritikk i virkeligheten bli umulig. »
Avisen mener identifikasjonen av polititjenestemannen må sees i sammenheng med pressens samfunnsrolle i Vær Varsom-plakatens punkter 1.4 og 1.5.
Avisen fremhever videre at: » Dagbladet mener det er urimelige å skulle kreve beskyttelse av den sterke part ? for [NN] framstår i kraft av sin stilling og sin posisjon som det, uansett om han sto tiltalt i den endelige saken ? når den svake part er blitt for så vidt sterkt eksponert. Polititjenestemenn kan ikke på generelt grunnlag være fritatt for identifisering når de utfører sitt arbeid. Hvis så skulle være tilfelle, ville pkt. 1.5 i Vær Varsom-plakaten miste mye av sitt innhold. Vi vil videre understreke at [NN] ikke ble identifisert før han var frifunnet, da det ? som tidligere nevnt ? ikke skulle foreligge noen grunn lenger til å holde hans navn skjult. Det er Dagbladets syn at identifiseringen her faller innenfor Vær Varsom-plakatens bestemmelse om offentlighetens informasjonskrav. Saken var av stor prinsipiell betydning fordi den handlet om politietatens holdninger til mennesker med en annen hudfarge. At Baidoo frivillig sto fram i mediene kan ikke gi [NN] særskilt beskyttelse. Det alminnelige maktforhold mellom politietaten og en farget innvandrer er i utgangspunktet så ubalansert at hun neppe hadde noe valg om hun skulle fremføre sin sak. »
Dagbladet gjør også oppmerksom på at klageren fikk inn et tilsvar i den spalten som brukes til polemikk mot og korrigering av lederartikler i Dagbladet 17. september 2001. Der redegjorde han for de faktiske feil han mente å finne i den påklagede lederartikkelen.
Til slutt viser avisen til at Dagbladet ikke var det første medium som offentliggjorde politi-mannens navn, men at NTB allerede hadde gjort dette en uke tidligere, og fortsatte senere med dette i sine referat fra selve rettssaken.
Klageren opprettholder klagen på alle punkter, og mener avisen mangler enhver relevant begrunnelse for at offentligheten skulle ha noen berettiget interesse i å få opplyst politi-tjenestemannens navn, og tilføyer:
» Dagbladet påberoper seg for det første at det ikke er den frifunnede polititjeneste-mannen kritikken rettes mot, men mot Trondheim byretts dom. Dersom dette var tilfellet, kan det ikke ses at Dagbladet skulle ha noen som helst interesse av å publisere tjenestemannens navn, da dette skulle være helt irrelevant for kritikken av dommen og dommerens syn.
Dagbladet hevder at dersom kritikk av en dom skal oppfattes som en ærekrenkelse overfor den frifunnede, vil slik kritikk være umulig. Her må avisen skille mellom kritikken av dommen ? som min klage ikke er rettet mot ? og identifiseringen av polititjenestemannen. Det er fullt mulig å kritisere en dom uten å identifisere de involverte parter. Generelt bør en avis være tilbakeholden med å identifisere de involverte parter i en straffesak, noe som særlig må gjelde der hvor kritikken av dommen går over i å insinuere at den frifunnede burde vært dømt.
Dagbladets påstand om at det er dommen som kritiseres og at den frifunnede nærmest er en biperson i denne sammenheng, henger for øvrig dårlig sammen med Dagbladets øvrige argumentasjon i tilsvaret. Denne er knyttet opp mot adgangen til å identifisere polititjenestemannen og ikke adgangen til å kritisere dommen.
Dagbladet påberoper seg videre at en frifunnet person ikke er omfattet av Vær Varsom-plakatens pkt. 4.7, idet avisen mener at bestemmelsen kun gjelder identifisering av lovbrytere. Det må understrekes at bestemmelsen på ingen måte er begrenset til identifikasjon av lovbrytere, men gjelder «kriminal- og rettsreportasjer» generelt. Det skulle være enda større grunn til å vise tilbakeholdenhet med identifikasjon nettopp når en person er frifunnet. I slike tilfeller vil hensynet til hans eller hennes privatliv og behov for å legge saken bak seg oftest være større enn i de tilfeller hvor vedkommende blir dømt. Dagbladet tar direkte feil når avisen hevder at det etter at frifinnende dom er avsagt ikke lenger foreligger noen grunn til å holde hans navn skjult.
Dagbladets argumentasjon omkring det syn at den frifunnede er en representant for samfunnets maktapparat og derfor er den sterke part i saken, er ikke relevant i forhold til de spørsmål som klagen reiser.
Heller ikke det at Dagbladet hevder at frifunnede ikke bør ha noen rett til å ikke identifiseres når den såkalte «svake part» i saken er blitt så vidt sterkt eksponert i massemedia er relevant her. Det påpekes at Baidoo selv valgte å stå frem i media. Hun og hennes bistandsadvokat har forsynt massemediene med videoopptak, deler av innholdet i politidokumenter og utdrag av private sakkyndige uttalelser. Også etter den frifinne n de dommen deltok advokaten i en utgave av TV-programmet «Brennpunkt», hvor hun fikk adgang til å presentere sin side av saken. I samme program deltok Baidoo i en rekonstruksjon av deler av hendelsesforløpet, slik hun hevder at det var, en versjon som for øvrig står i sterk kontrast til politiets/øvrige vitners forklaringer, og som ikke ble referert i programmet. At den ene part har valgt å stå frem gir ikke aviser og annen media noen rett til å identifisere den parten som ikke ønsker en slik eksponering. »
Dagbladet fastholder at den påklagede lederartikkelen er innenfor de presseetiske normene, og mener klagerens fortolkning av Vær Varsom-plakatens punkt 4.7 både er uriktig og for snever.
Avisen viser innledningsvis til forarbeidene til Vær Varsom-plakaten, og til at det har skjedd en utvikling i forhold til spørsmålet om identifisere i kriminal- og rettsreportasjer. » Langt på vei er altså prinsippet for identifisering endret fra pålegg om å avstå til en bestemmelse der anonymisering skal skje når bestemte vilkår foreligger. Pkt. 4.7 tar følgelig ikke sikte på en så omfattende anonymisering som klageren hevder. »
Avisen mener det foreligger «berettiget informasjonskrav» for identifisering i denne saken, og trekker frem en rekke momenter som taler for dette: » Anklagen om rasisme i politiet er av betydelig samfunnsmessig interesse. Hovedpersonen er offentlig tjenestemann i politiet, dvs. en stilling som innebærer rett til voldsbruk og som er sterkt avhengig av tillit hos publikum. Kjernen i saken var forholdet mellom tiltaltes stilling og hans opptreden under en pågripelse/etterforskning. Politimannens utbrudd («svarte faen») ? som var hovedpunkt i den rettslige behandlingen ? må sies å være spektakulært tatt i betraktning hvem som ytret dette. Identifiseringen skjedde i sakens aller siste ledd, etter at tiltalte var frikjent med endelig virkning. »
Dagbladet fastholder at maktforholdet mellom en politimann og en innvandrer med rengjøringsjobb har relevans i en etisk bedømmelse, men legger til at Baidoos eksponering i media ikke automatisk kan oppheve politimannens personvern. » Men i en etisk bedømmelse av forholdet må det også legges vekt på spørsmålet om rettferdighet og rimelighet. Skal det være slik at den svake part må påta seg belastningen ved å stå fram offentlig, mens den sterke parten ? også etter en frikjennelse ? har krav på anonymitet? »
Avisen mener at spørsmålet om identifisering må forstås som en helhet der åpenhet og offentlighet i saker av samfunnsmessig karakter er bærende prinsipper. » Bruken av identiteten kan under bestemte vilkår være knyttet til den frie gransking av mulige overgrep som ligger i medienes samfunnsoppdrag. Hvis denne adgangen tolkes for snevert, vil det redusere verdien av «pressens rett til å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold». Formålet med slik kritikk er som kjent at den skal medføre at de kritikkverdige forholdene bedres.
Dette er også bakgrunnen for at Dagbladet avviser klagerens påstand om at dom og person er to helt ulike størrelser. En ting er at dommen i seg selv fastslår at politimannen ikke har begått noe ulovlig, og at behovet for personvern bare av den grunn kan tenkes å falle bort. Det kan tenkes situasjoner hvor en frifunnet har krav på beskyttelse ? for eksempel i sedelighetssaker ? men vi kan ikke se at slike vilkår foreligger i denne saken.
I motsetning til Hagen mener vi at frifinnende dom kan gjøre identifisering mulig og berettiget, også på bakgrunn av den store oppmerksomhet saken fikk. [?] Saken ender i en frifinnelse for tjenestemannen som fører til at beskyldningen om voldelig opptreden blir hengende ved Sophie Baidoo . Man kunne også tenkt seg en frifinnelse som etterlot saken i et annet lys. Det foreligger følgelig ingen insinuering av at den frifunnede burde vært straffet. »
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en kritisk lederartikkel i Dagbladet om byrettsdommen to dager tidligere i den såkalte Baidoo-saken, der en politioverkonstabel ble frifunnet for under offentlig tjeneste å ha gjort seg skyldig i utilbørlig opptreden mot renholdsarbeideren Baidoo. I lederartikkelen ble polititjenestemannen identifisert med fullt navn. Klageren, den omtalte politi-overkonstabelen via advokat, mener lederartikkelen bryter med god presseskikk, fordi identifiseringen ikke var påkrevd for å tilfredsstille allmennhetens informasjonskrav. Klageren understreker også at den påklagede lederartikkelen bygget på en rekke feilaktige opplysninger, og viser til et senere leserinnlegg i samme avis, der advokaten fikk redegjøre for disse.
Dagbladet avviser klagen, og mener at identifikasjonen av polititjenestemannen må sees i sammenheng med pressens samfunnsrolle. Avisen hevder i tillegg at sakens tema om politi-etatens holdninger til mennesker med en annen hudfarge, tilsier en berettiget identifisering av politioverkonstabelen.
Pressens Faglige Utvalg mener Dagbladet var i sin fulle rett til å sette et kritisk søkelys på byrettsdommen i Baidoo-saken, uavhengig av om polititjenestemannen ble frifunnet eller ikke. Utvalget vil på generelt grunnlag understreke at det på leder- og kommentarplass må være vide rammer for den offentlige debatt.
Når det gjelder bruk av navn, vil utvalget vise til Vær Varsom-plakatens punkt 4.7, der det manes til varsomhet med identifisering i retts- og kriminalsaker, og der det dessuten heter: «Avstå fra identifikasjon når dette ikke er nødvendig for å tilfredsstille berettiget informasjonskrav.» Den enkelte redaksjon plikter på publiseringstidspunktet, uavhengig av andre mediers strategier, å foreta en skjønnsmessig avveining av hvilke aktverdige hensyn som taler for og imot identifisering i den konkrete sak.
Saken omhandler en politioverkonstabel som var tiltalt for under tjenesten å ha gjort seg skyldig i en alvorlig utilbørlig opptreden. Det foreligger likevel etter utvalgets mening ikke grunn for identifisering i denne saken. Utvalget mener informasjonskravet ble tilstrekkelig ivaretatt gjennom kritikken av dommen og omtalen av saken. Utvalget bemerker også at lederartikkelen inneholdt faktiske feil.
Dagbladet har brutt god presseskikk.
Oslo, 22. januar 2002
Catharina Jacobsen,
Gro Holm, Annette Groth,
Grete Faremo, Marvin Wiseth og Jan Vincents Johannessen