Adv. Tore Skåltveit p.v.a. klient mot Verdens Gang
Verdens Gang brakte 12. oktober 1999 en helsides nyhetsreportasje med hovedtittelen » BOM-SKUDD av overformynderiet » og undertittelen » Mor og datter fikk medhold i jakt-strid «. I ingressen heter det:
» HALSA (VG) Overformynderiet skjøt fullstendig bom i utleie av jaktvaldet tilhørende umyndige Janne Carina Strand (14). »
Det framgikk av brødteksten at «tenåringsjenta arvet jaktrett, eiendom og penger da faren John Strand plutselig døde av hjertesvikt sommeren 1997. Da startet bråket. Overformynder Lars Indreiten i Halsa på Nordmøre blandet seg inn i tildelingen av jaktretten .»
Under mellomtittelen » Ga ikke opp » forteller 14-åringens verge og mor, Kjellaug Swensen, om overformynderen:
» – På toppen av alt ignorerte han det beste skriftlige tilbudet. Dette til tross for at han ifølge vergemålsloven plikter å fatte avgjørelser til beste for den umyndige .»
VG opplyser dessuten at moren/vergen «følte seg fullstendig overkjørt av overformynderiet, men nektet å gi seg». «Nå har Kjellaug Swensen og datteren fått fullt medhold etter mer enn to års kamp».
Til slutt i artikkelen er overformynderen intervjuet, og avisen skriver:
» Overformynder Lars Indreiten nekter å beklage jaktfadesen.
– Vi tolket tydeligvis loven feil. Mer er det ikke å si om den saken, sier overformynder Lars Indreiten til VG.
– Hvorfor ga dere ikke jaktretten til jegeren med det beste tilbudet?
– Vi fattet et vedtak ut fra en helhetsvurdering. Av hensyn til taushetsplikten vil jeg ikke kommentere spørsmålet nærmere. »
En to-spaltet ramme øverst på siden hadde tittelen » Tok penger fra 14-åringen «, og innholdet var som følger:
» HALSA (VG) Overformynder Lars Indreiten tok seg til rette på kontoen til Janne Carina Strand og ble anmeldt til politiet.
Indreiten overførte for to uker siden 4500 kroner til jegeren han urettmessig hadde tildelt jakt på valdet til Janne Carina Strand. Dette skjedde etter at jegeren hadde felt kvoten! Hverken vergen Kjellaug Swensen eller den andre overformynderen i kommunen ble varslet om uttaket.
– Da var grensen nådd. Jeg gikk sporenstreks til politiet og anmeldte overformynderiet for tyveri, sier Swensen til VG. Indreiten har overfor VG store problemer med å forklare uttaket.
– I ettertid ser jeg at handlingen ikke var særlig lur, vedgår Indreiten.
Pengene blir nå tilbakeført til kontoen til Janne Carina Strand. »
Reportasjen var illustrert med et fem-spaltet bilde av Kjellaug Swensen og datteren.
KLAGEN:
Klager er advokat Tore Skåltveit, på vegne av overformynder Lars Indreiten. Advokaten påpeker VGs «antydninger om kriminelle forhold» og i særdeleshet påstanden om at hans klient «hadde foretatt disposisjoner som ga grunnlag for politianmeldelse». Og klageren skriver:
» Saker der det offentlige er involvert vil alltid være spesielt vanskelig i forhold til pressen, da svært mye av opplysningene det offentlige sitter inne med er underlagt taushetsplikt. Dette er et forhold den enkelte journalist må ta hensyn til i sin vurdering om kun å la den ene part fremkomme med sin informasjon og syn på saken. I den foreliggende sak vil således kun opplysninger som allerede er tilkjennegitt fra den umyndiges verge? kunne kommenteres fra Overformynderiets side. »
Ifølge klageren var det en ren lovfortolkning som lå til grunn for tvisten om utleien av jaktvaldet, dvs. om hvem som hadde myndighet til å treffe realitetsavgjørelsen. Dette skal overformynderen ha forklart VGs journalist, men advokaten anser at journalisten «åpenbart
ikke ønsket» å gjengi den reelle saksgangen, av frykt for «å redusere sitt ønske om ?blinkskudd? i artikkelens overskrift».
Klagerens klient skal i samtale med journalisten også ha redegjort for hvordan ut- og innbetalinger fra den umyndiges bankkonto har foregått, og advokaten skriver:
«Behandlingen hos Fylkesmannen og Justisdepartementet tok svært lang tid og endelig svar fra Justisdepartementet kom først etter at første halvdel av jakten 1999 var tilbakelagt. Overformynderiet regnet med at de ville få medhold i sitt valg av jeger og vedkommende betalte således inn kr. 4.500,- til den umyndiges bakkonto. Da svar fra Justisdepartementet kom om at vergen fikk medhold i sin klage, tilbakebetalte overformynder Lars Indreiten det innbetalte beløp med kr. 4.500,- til den jeger Overformynderiet hadde valgt. Dette fordi han regnet med at vergens valgte jeger ville få jaktretten. Indreiten fikk imidlertid deretter umiddelbart beskjed om at jaktkvoten allerede var felt av den jegeren Overformynderiet hadde valgt og vedkommende betalte tilbake beløpet til den umyndiges bankkonto».
Når klagerens klient ikke kunne opplyse dette til VGs journalist, hadde det – ifølge advokaten – sammenheng med at tilbakeføringen til kontoen skjedde «umiddelbart før mandag 11.10.99». «Overformynderiet hadde derfor ikke fått bekreftelse om tilbakeføringen fra banken». Klagerens klient skal derfor ha sagt til journalisten at han ville undersøke saken og ringe tilbake. Dette skal ha blitt gjort samme dag, og journalisten gjort oppmerksom på at pengene var tilbakeført fire dager tidligere.
Og klageren tilføyer:
» Den ovennevnte forklaring, som VG ble gjort uttrykkelig oppmerksom på, viste i all tydelighet at det ikke var foregått noe kriminelt eller ulovlig i sakens anledning. Overskriften ?Tok penger fra 14-åring? samt opplysninger om anmeldelse til politiet måtte journalisten forstå var misvisende. Hvis han hadde vært i tvil om det var foregått en straffbar handling, burde han ha kontaktet lensmannen i Halsa som kunne ha forklart ham sammenhengen og således bekreftet at det ikke var foregått noe straffbart i sakens anledning. »
Klageren anfører at VGs reportasje har vært «sterkt belastende» for hans klient, særlig sett på bakgrunn av at «det gjelder et overformynderi i et lite og tett bygdesamfunn». «Saken er ikke tatt opp direkte med VG da en anser det som nytteløst å få aksept for en dementi eller lignende.»
TILSVARSRUNDEN:
Verdens Gang tilskrev i første omgang klageren (kopi vedlagt), «siden det ikke fremgår av klagen hvilke punkter i Vær Varsom-plakaten som man anser er brutt fra avisen side, og fordi vi ikke tidligere har hørt fra klageren i sakens anledning». I avisens brev inngikk også tilbud om å drøfte mulighetene for en minnelig løsning, for eksempel gjennom å få et tilsvar på trykk.
Tre uker senere underrettet VG sekretariatet om at klageren ikke ønsket noen minnelig løsning. (Kopi av klagerens svarbrev vedlagt).
VG avga etter dette ordinært tilsvar, der avisen innledningsvis tar til etterretning at klagerens klient «ikke ønsker å utøve sin tilsvarsrett». Deretter konstaterer avisen at det fortsatt ikke foreligger noen henvisninger til punkter i Vær Varsom-plakaten, men det er redaksjonens inntrykk at klagen omfatter VV-punkt 4.1, om saklighet og omtanke i innhold og presentasjon, samt punkt 4.4, om at overskrifter og ingresser ikke må gå lengre enn det er dekning for i stoffet.
Videre heter det i VGs tilsvar:
«Fra avisens side vil vi på generelt grunnlag fremholde at denne reportasjen i aller høyeste grad handler om selve pressens samfunnsrolle. Denne rollen er nærmere beskrevet i Vær Varsom Plakatens pkt. 1.4 om at det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Videre er det i henhold til plakatens pkt. 1.5 pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter. Plakatens pkt. 1.3 slår dessuten fast at pressen ikke kan gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene. Vi vil videre vise til pkt. 4.14 om at debatt, kritikk og nyhetsformidling ikke må hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.»
For øvrig viser VG i sitt tilsvar generelt til at «overformynderiets rolle i norske lokalsamfunn lever fullstendig i skyggen av offentlighetens oppmerksomhet». «Pressen har derfor en meget sentral rolle å spille med hensyn til måten som denne myndighet utøves på. (?) Likeledes er det viktig at den som blir gjenstand for overformynderiets myndighetsutøvelse gis anledning til offentlig å gi uttrykk for sine subjektive oppfatninger».
Ut fra dette mener avisen at PFU må » tilbakevise forsøk på å hindre offentlighet om slik myndighetsutøvelse under den sedvanlige henvisning til taushetsplikten .» » I dette tilfelle har klageren suverent avvist muligheten av å bli løst fra sin taushetsplikt. Dette fremgår helt tydelig av de uttalelser som ble avgitt av overformynder Lars Indreiten i et 14 minutter og 30 sekunder langt intervju med VG?s journalist». (Avisen viser til lydfil som er sendt PFU via e-post).
Vedrørende kildegrunnlaget i saken, anfører VG at man har tatt utgangspunkt i de berørte hovedpersonenes opplysninger og oppfatninger. Ifølge tilsvaret er det også vergen som har stilt den skriftlige dokumentasjonen av saksforholdet til disposisjon for avisen. (Kopier vedlagt). «Denne dokumentasjonen konkluderer med Justisdepartementets overprøving av overformynderiets lovfortolkning, samt fylkesmannens nye vedtak i saken.» Avisen finner det derfor «meget vanskelig å se hvilke feil VG?s fremstilling av saken måtte inneholde «.
Når det gjelder ramme-tittelen, » Tok penger fra 14-åringen «, mener VG den er fullt ut dekkende for de faktiske forhold. Likeledes forsvarer avisen formuleringen » tok seg til rette på kontoen i ingessen. «Med støtte i lydfilen fra intervjuet med Lars Indreiten vil vi også hevde at formuleringen » har overfor VG store problemer med å forklare uttaket «, er meget beskrivende for overformynderens faktiske uttalelser.»
For øvrig påpeker avisen:
«Av de vedlagte skriftlige dokumenter fremgår det dessuten at pengene ble trukket av Janne Carina Strands konto 27. september 1999, mens de ble registrert tilbake på konto 12. oktober. Allerede 14. september var det meddelt at jaktkvoten var felt».
VG er «selvsagt klar over at anmeldelser langt ifra er det samme som konstatering av straffbare forhold. Avisen har da heller aldri fremsatt påstander om noen straffbare handlinger .» Etter avisens oppfatning er det imidlertid » korrekt og i samsvar med god presseskikk å omtale anmeldelser mot offentlig myndighet for maktovergrep .»
Klageren påpeker at VG, da den påklagede artikkelen ble skrevet, var klar over at fylkesmannen opprinnelig hadde gitt overformynderiet medhold. «Dette ble bevisst ikke tatt inn i artikkelen. En merker seg at VG heller ikke [i] sitt tilsvar til PFU synes å vektlegge dette, men kun slå fast konklusjonen om at Justisdepartementet har overprøvet Overformynderiets lovfortolkning».
Og klageren tilføyer:
» ?Bomskuddet? var således foretatt av Fylkesmannen i Møre og Romsdal som er Overformynderiets overordnede i slike saker. Dette var åpenbart ikke interessant for VG sin journalist som opptrådte som medhjelper for vergens bevisste ønske om å henge ut en navngitt person, det vil si overformynder Lars Indreiten .»
Videre avviser klageren «på det mest bestemte» at tittelen » Tok penger fra 14-åring «, og ramme-artikkelens opplysning om anmeldelse til politiet, skulle være » fullt ut dekkende for de faktiske forhold «. » Enhver utenforstående leser av denne artikkel vil oppfatte saken slik at Lars Indreiten har tatt penger fra 14-åring i egen vinnings hensikt .» (Kopi av «leserbrev» til Indreiten vedlagt).
Verdens Gang tilbakeviser på sin side at avisen «bevisst» skulle ha utelatt at fylkesmannen også tidligere hadde behandlet saken. «Denne opplysningen anser imidlertid ikke VG som spesielt sentral, ettersom klagen var rettet mot overformynder Lars Indreitens myndighetsutøvelse. Det er nok å konstatere at denne var urettmessig sett på bakgrunn av Justisdepartementets fortolkning og Fylkesmannens endelige vedtak i saken. (?) Merknaden er etter vår oppfatning et helt utilbørlig forsøk på å skyve hele ansvaret over på Fylkesmannen .»
Like urimelig finner VG det at klageren mener avisens journalist skulle ha opptrådt som vergens » medhjelper «. «Vi kan ikke se merknaden som noe annet enn et forsøk på å privatisere overformynderiets rolle i saken, noe vi bestemt må ta avstand fra».??
For øvrig betrakter avisen det som «hevet over tvil» at overformynderen » tok penger » fra 14-åringens konto. » Avisen har ikke hevdet at dette ble gjort i personlig vinnings hensikt . (?) Det vil ikke overraske noen om anmeldelsen blir henlagt, ettersom pengene er tilbakeført. Det fremgår også av VG?s reportasje at dette ville skje».
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en reportasje i Verdens Gang med bakgrunn i uenighet om lovforståelse når det gjaldt en overformynders utleie av jaktrett på vegne av en ungjente i Møre og Romsdal. Under titlene «Bom-skudd av overformynderiet» og «Tok penger fra 14-åringen» ble overformynderen navngitt. Han klager via advokat over at VG på urettmessig grunnlag har hengt ham ut, med antydninger om kriminelle forhold, og ikke klargjort for leserne at saken gjaldt lovfortolkning hos fylkesmann og i departement. Klageren påpeker at inntektene for jaktrettutleien ble tilbakeført til den umyndiges konto så snart fylkesmannen hadde omgjort tidligere vedtak om retten til å disponere jaktterrenget, noe avisen var klar over. For øvrig mener klageren at avisen skulle tatt hensyn til hans taushetsplikt.
Verdens Gang anfører generelt at overformynderiets rolle i norske lokalsamfunn lever fullstendig i skyggen av offentlighetens oppmerksomhet. Ut fra dette tilbakeviser VG klagerens «forsøk på å hindre offentlighet om slik myndighetsutøvelse under den sedvanlige henvisning til taushetsplikten». Avisen kan vanskelig se hvilken feilaktig framstilling den har gitt av saken, siden det aldri er framsatt påstander om straffbare handlinger. Etter VGs oppfatning er det imidlertid korrekt å omtale anmeldelser mot offentlig myndighet for maktovergrep.
Pressens Faglige Utvalg mener Verdens Gang var i sin fulle rett til å sette søkelys på overformynderens rolle i striden om jaktrettutleien. Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 1.4, der det heter: «Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold». Utvalget viser også til Vær Varsom-plakatens punkt 1.5, der det heter: «Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»
I det påklagede tilfellet finner utvalget at avisen med fordel kunne ha opplyst at det var fylkesmannen som i første omgang hadde gitt overformynderen rett til å foreta utleie av den umyndiges jaktterreng, og at det var denne lovforståelsen som lå til grunn for klagerens opprinnelige handling. Utvalget kan likevel ikke se at avisen har gått for langt i sin beskrivelse av klagerens befatning med saken, idet han i intervju med avisen selv medgir at håndteringen av jaktrettpengene «ikke var særlig lur».
Etter en samlet vurdering finner utvalget at Verdens Gang ikke har brutt god presseskikk.
Fredrikstad, 22. februar 2000
Thor Woje,
Gro Holm, Kari Saastad,
Helen Bjørnøy, Grete Faremo, Jan Vincents Johannessen